Jeg kjenner han ikke igjen..

[AnonymBruker]

Hei!!

Jeg og min mann har vert sammen i 7 år, og samboere i 2 år av de. De siste månedene har jeg følt meg ganske dritt, om jeg skal si det rett ut. Han får meg til å føle meg verdiløs, og stygg. 

Eksempel: Hver eneste dag, kan jeg sitte meg bort til han for jeg ønsker å fortelle han noe. Når jeg begynner å fortelle kan han gjøre grimaser til meg, eller etterligne ansikt uttrykkene mine på en ufin måte. Dette gjør at jeg blir lei meg, og går inn i ett annet rom i huset. Som oftest soverommet. Der kan jeg være hele dagen, uten at han egentlig bryr seg. Før han kommer for å legge seg, og da skal kose. Før var jeg med, men no er jeg faktisk så oppriktig lei meg at jeg ikke har lyst lenger. Grunnen til at jeg nok er så lei meg no, er at jeg har sagt til han, at jeg blir trist når han etterligner meg hver gang jeg vil snakke til han. 

Hvis vi krangler kan han finne på å si ting som "jeg har mange andre jeg ønsker å ligge sammen med enn deg" eller "du betyr ingen ting for meg, og jeg har deg bare i livet mitt for at du rydder og vasker og lager mat etc for meg." Dette er veldig vondt å høre, selv om han sier det når han er sint. Jeg tror ikke han mener det egentlig. Vi har ofte samtaler når ting har roet seg etter slike krangler. Da sier han unnskyld, og at alt han sa kom ut fordi han var så sint. 

Jeg elsker denne mannen her, og det har jeg gjort store deler av livet mitt. Ettersom jeg bare er 22 år gammen og han 23. Men jeg kjenner jeg sliter hver eneste dag nå. Jeg trenger hjelp eller tips til hva jeg elle vi to kan gjøre for å få det bra sammen igjen. For jeg ønsker ikke å gå i fra han. 

Tusen takk, for at akkurat du tok deg tid til å hjelpe meg!

Anonymkode: 67953...015

[AnonymBruker]

Han er en idiot. Dump ham. Han er jo ikke interessert i å få det bedre med deg.

Anonymkode: 46519...c22

[Ild]

Hei!

Den eneste du kan forandre er deg selv ❤ og det som kommer helt klart frem fra innlegget over her er at du ikke trenger å forandre deg! Det eneste du kan forandre her, er å finne en annen mann; en som ikke driver med psykisk mishandling og bryter deg ned.

Han er virkelig ikke snill. Hva ville du anbefalt ditt barn å gjøre hvis hun var sammen med en så ekkel person?

[AnonymBruker]

Selvom man krangler skal man ha respekt for sin partner og ikke si sånne ting som det! Beklager, han elsker deg ikke og respekterer deg ikke. Er nok glad i deg av vane men du fortjener så mye bedre enn dette! Hadde en mann sagt noe sånt til meg hadde jeg pakka sakene hans og sagt takk og farvel  og at da får han gå å ligge med de andre han sikler så mye på og finne noen andre til å rydde og vaske for seg! Smelt igjen døra og aldri snudd meg tilbake 

Anonymkode: 63708...b56

[AnonymBruker]

Dette er i høyeste grad psykisk mishandling. Og hvis du blir vil det bli enda vanskeligere å gå med tiden, selvtilliten til vil brytes ned og oppførselen hans vil med 100% sikkerhet gjøre permanent skade. 

Du kan bli. Men for hva? For å fortsette ødeleggelsen av din psykiske helse i en alder hvor du fortsatt har hele livet foran deg og mulighet til å treffe en mann som du potensielt kan føle enda sterkere for og som attpåtil behandler deg bra. Vil du virkelig ofre helsen din for en mann som tydelig ikke vil hverken kjempe for deg og som i tillegg ikke vil deg vel. Hadde han ønsket deg alt godt hadde han ikke oppført seg slik. 

 

Tenk nøye over det. Bruk fornuft. Jeg har selv vært i et forhold med psykisk mishandling men jeg var mye eldre, hadde lykkelige forhold bak meg og fant meg ikke i dritten. Tok slutt så fort han viste disse tegnene.

Anonymkode: 93f4c...b54

[SoWhat?]

Du vil ikke høre dette, men han driver med psykisk mishandling om dette er som dagene deres er. Han har rett og slett ikke empati, for han skjønner virkelig ikke hvordan du føler det. Du bør faktisk flytte fra ham, for han forandret seg når dere flyttet sammen, og da bør alarmen gå altså. Du får ikke forandret ham, og du skal ikke måtte forandre deg selv, for du gjør ingenting galt etter som du forteller. Eneste utvei som kan hjelpe er parterapi. Tviler på at han vil det. 

[Testosteron]

Det eneste du kan gjøre er å fortelle ham hvor lei deg du blir når han behandler deg slik. Det er han som må forandre seg.

[AnonymBruker]

Jeg har stor tro på at du i framtiden vil møte en flott, snill og skikkelig kar som behandler deg bra! Da vil du se tilbake på denne fjotten du er sammen med nå og se hvor elendig forhold du var i da..

Anonymkode: 9f3ca...dbc

[AnonymBruker]

Han manipulerer og mishandler deg verbalt. Du er ung, bare ungjenta, 22 år er ingenting, du har et fantastisk liv foran deg med folk du kan slappe av med, ikke føle engstelse og uro med, ikke måtte gå på eggeskall. Du må vekk, for å redde deg selv

Anonymkode: 5d337...fa7

[Sokkar]

Du er ung. Prosentvis har du hatt et veldig langt forhold med han, med tanke på hvor gammel du er. Det føles nok som han er en del av deg. Og det er som med søsken, du blir glad i dei uansett hvor irriterende dei er. 

Men dette forholdet kommer ikke til å bli bedre. Han lager grimaser for å herme etter deg, når du kommer for å prate med han? Tenk deg om: hadde du klart å gjøre det samme mot noen du er glad i? 

Dersom han hadde gått på rommet, fordi du da mot formodning hadde laget grimaser og hermet så han ble såret, hadde du ikke komt inn til han? Trøstet han? Beklaget deg? Han kommer inn og vil ha sex..

Du er ung, så du har ikke prøvd å være samboer med en som virkelig er god og omsorgsfull. Menn er stortsett fantastiske skapninger, som bryr seg om kjæresten sin. Menn liker å kunne være en støtte for kjæresten sin. Kjæresten din fremstår ikke som en slik.

 

[megda]

med selvrespekten i behold så avslutter man slike forhold.

[AnonymBruker]

Han tar deg for gitt og driver med psykisk mishandling. Han vet tydeligvis ikke hva han har i deg. Han respekterer deg iallefall ikke når han driver på slik.

Jeg hadde ikke nølt et sekund på å dra pm mitt forhold hadde vært sånn som du beskriver.

Ja, dere har vært sammen lenge, og mange rundt dere forventer nok snart barn eller giftermål, men du har hele livet foran deg og de beste årene igjen, så dra ut og finn deg en ordentlig mann som eg glad i deg og som respekterer deg. Dra før han finner på enda mer tull- han er på god vei!

Lykke til, TS❤️

Anonymkode: 4cf9f...c7d

[AnonymBruker]

Vi kan dra dette inn i voksenverden av ulike personlighetstyper og definitivt til psykisk mishandling om det skjer over tid og fortsetter uten noen form for "bli ferdig med krangelen", reflektert samtale, ordentlig forståelse av at det skader medført en påfølgende selvreflektert unnskyldning. 

Først og fremst ser jeg bare direkte på alderen deres.

Dere ble sammen i 15-16 års alderen, og nå er dere over tjue. Dere har hatt et lengre forhold i så ung alder enn mange klarer å være gift i voksen alder i dagens verden!

Dere har gått fra av være ung ungdom til ung voksen sammen. En tid hvor mange er "fri og frank".

 

Jeg har ingen statistikk bygd på fakta foran meg, men ser for meg at det skal mye til å fortsette livet ut med et forhold som starter så tidlig i livet. Kanskje har dere aldri hatt andre sex-partnere, kanskje føler begge eller en av partene på savnet etter å være singel en stund, eller lurer på hvordan det hadde vært å være i forhold med noen andre. Selv om tryggheten og stabiliteten, ja til og med kjærligheten føles riktig, så er det, spesielt ikke i deres alder, unaturlig å bli rastløs i tankene om "noe annet". 

Når han nå begynner å oppføre seg kjipt så tenker jeg at han sitter med slike tanker... 

Og det er da mulig at han rett og slett langt inne i magen begynner å føle på en slags bitterhet over at han går glipp av noe. Og om denne bitterheten får vokse og gro uten at dere splitter opp (eller om kjærligheten er knallsterk, klarer å ordne opp i det) så vil relasjonen gå nedover i spiralen og ikke oppover. Dvs. at dette uløste eller denne følelsen av mangel på en "levd ungdomstid" kan bli til en hard knute i magen som kommer til utrykk med psykisk/verbal (..og for noen ...fysisk) gjentagene krangling som bare vil bli verre og verre. 

Om dere ender med andre nye forhold så er ikke det nødvendigvis en dårlig ting. 

Og jeg har også vært borti at ungdomskjærster har vært borte fra hverandre noen år, til og med hvert forlovet og fått barn med andre, men fant tilbake igjen og stiftet familie sammen senere, så det finnes mange utfall.

Men ingen av dere har godt av å tviholde på noe "bare fordi", og om en eller begge begynner å føle at hverdagen sammen ikke gjør dere godt -så må dere begynne å ta tak! Snakke ut er det første, så enten finne ut av det (og få slutt på alt negativt som har begynt å bygge seg opp nå), ta en pause eller rett og slett gjøre det slutt.

Han burde ikke fortsette å bygge opp en kjip personlighet, og du burde ikke tåle at han er slem mot deg. Det må dere få slutt på, for deres eget beste. 

Livet er en lang reise, og dere har så vidt begynt på den. Prøv å gjør den til det beste dere kan få til! Dere er fortsatt to individer og begge skal gro og vokse i studier, jobb og i kjærligheten. Sammen, eller hver for dere. Og ikke vær redd for å bli singel, livet vil ordne seg. Dere går kanskje fra noe stabilt og trygt med å begynne å åpne dere på denne måten, men rundt neste hjørne kan det skje nye ting som føles enda mer riktig enn det dere har til nå.

Hva vil han, hva vil du -hvilke valg er best for å ikke gå lengre ut i mørket på denne veien dere er på sammen nå? 

Tenk, reflekter og begynn å kommuniser -selv om temaet kan føre til nye retninger i livet. Kommunikasjon, det å tørre å prate åpent -er det som gjør at man forstår hverandre best. Og ikke minst er det fryktelig viktig å gi det andre mennesket frihet til å være seg selv og ta de valg de vil i livet, så en ikke føler seg fanget. 

Det aller viktigste å unngå er å la seg selv bli skadet av andre, eller bli en som skader selv. Da er det på tide med avstand og refleksjon. Ingen vil ha det slik over kjøkkenbordet hjemme.

 

Anonymkode: da194...484

[AnonymBruker]

*med

ikke "medført"

(tidlig i posten)

 

Anonymkode: da194...484

[CamillaCollett]

Kjære TS. 

Hva er poenget med å være i et forhold?

Alle vet at det å være i et forhold krever en del. Det krever tilpasning til en annen person. Kompromisser. Innsats for at den andre personen skal ha det bra. Det krever at man begrenser seg - man kan ikke søke oppmerksomhet, kjærlighet og sex hos andre (med mindre det er avtalt, da). Det er - kort og godt - en hel del jobb. Så hvorfor gjør man det?

Jo, fordi man får ting tilbake som gjør denne jobben verdt det, og som gjør at de fleste av oss synes det er bedre å være i et godt forhold enn å være single. Man får nærhet. Trygghet. En samtalepartner. En som vet hva du strever med i verden. Sex. En å tilbringe gode og dårlige dager sammen med. En å gi kjærlighet og omsorg til. En å dulle med, å glede, å trøste, å utfordre. Sammen blir man bedre.

Jeg mener ikke at man skal føre et sirlig regnskap, men likevel: Et forhold skal være verdt det. Man skal gi og ta og være likeverdige i det. Den ene kan ikke fylle på minuskontoen, mens den andre tar jobben med plusskontoen. Og det øyeblikket den ene ikke tar ansvaret sitt, begynner å rive ned i stedet for å bygge opp, da må noe gjøres. Da må den parten få beskjed om å ta seg sammen, ellers er forholdet over. 

Når jeg leser om mannen din blir jeg rett og slett sjokkert. Han får deg, kjæresten sin, til å føle seg verdiløs og stygg! Han lager grimaser og hermer etter deg når du snakker! Han bryr seg ikke om at han gjør deg så lei deg at du sitter på soverommet i flere timer! Det er nesten så jeg ikke tror det er mulig. 

Personlig er jeg ganske skeptisk til at du ikke ønsker å gå fra ham. Men du vet at denne oppførselen ikke hører noe sted hjemme. Men greit, du bestemmer over ditt eget liv, og du kjenner omstendighetene bedre enn jeg. 

Men da er det faktisk bare én ting som funker her, og at det er du blir rasende og forteller ham én gang for alle hvordan du skal ha det. Du må markere grenser. For at du "bare" blir lei deg og nedbrutt, det får ham ikke til å endre adferd. Hiss deg skikkelig opp mens han er ute. Gjenta for deg selv hvor urimelig det er. Og når han kommer hjem, tar du sats og forteller at du er forbanna på grunn av måten han behandler deg. Si det så rett fra levra du kan, samme hvor stygt det blir. "Du oppfører deg som et skikkelig rasshøl for tiden! Det er helt jævlig å behandle noen slik du behandler meg, og NÅ er det slutt. Én eneste gang til, og dette forholdet her er over." Poenget er ikke å såre. Poenget er å få fram at det er viktigere for deg å ha det bra enn å være i et forhold med ham. Bare da finnes det en mulighet for å få kombinert de to tingene. 

Dette siste gjentar jeg, for det er det helt essensielt at du forstår: Du MÅ FORSTÅ at du fortjener å ha det bra. Når du forstår det, og virker troverdig når du sier det, kan du få ham til å forstå det samme. 

Det innebærer selvsagt at du må mene det, og at du faktisk også gjør det slutt hvis han ikke gjør som du sier. Det vil i så fall gjøre veldig vondt en stund, men dette skal du vite: Det finnes mange bra menn der ute. Det er helt fint å være singel også. Du trenger ikke å være sammen med et svin som driter i at du griner og som behandler deg verre enn alle andre mennesker gjøre.