Sliten mamma..

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt som nå går i 1.klasse, og som får en mer og mer krevende atferd. Han har vært aktiv, og sensitiv, fra fødsel av, og takler svært lite stimuli før han blir overstimulert, trøtt og grinete. Jeg vil ikke si at barnet mitt er vanskelig eller utagerende, for det syntes jeg er så vondt å si om en seksåring, men jeg føler situasjonen er vanvittig tøff, vanskelig og krevende. Og jeg blir mer og mer sliten. 

Siste året i barnehagen ble det prøvd å satt igang litt tiltak, og PPT var inne for å vurdere og observere. De "henla" saken, men ga personalet litt tips og råd for å håndtere barnets atferd og sosiale utfordringer. Jeg klarer ikke helt å sette ord som beskriver barnet, og jeg vet at mye høres normalt ut, men jeg prøver. 
Han tester grenser, jeg vet dette er normalt for en seksåring, men det er mer enn normalt. Det er de samme grensene, om og om igjen, med alle voksne. Får han nei, så fortsetter han bare. Han klarer verken å sette ord på, eller håndtere følelsene sine. Det resulterer i et vanvittig sinne, skriking, grining, frekt språkbruk, kasting av ting. Snakker man til han i disse utbruddene, så eskalerer det bare. Slike vanvittige raserianfall/utbrudd før han hver eneste gang han føler noe er urettferdig, dvs om han får et "nei" på butikken, et "etterpå" når det kommer til spilling, "lekser først" etc. Gjerne opp mot 30 ganger pr dag. Det er vanvittig slitsomt, og jeg begynner nesten å grue meg for å snakke med barnet mitt. Men jeg kan heller ikke overse negativ atferd, selv om jeg er blitt god på å velge mine kamper. Prøver jeg å overse det helt, så henger han på meg og hyler til han får oppmerksomhet. Han sutrer, griner og kjefter gjerne i 30 minutter før han gir seg. 

Han finner også på mye sprell. Noe av det er normale ting som barn bare må teste ut. Annet er at min gutt bare MÅ finne ut om han gjør den samme handlingen for femte gang. Det kan være uskyldige ting, men også mer alvorlige som å kaste stein på biler, ødelegge andres gjenstander etc. Han forstår at det er feil, og han skjønner det når vi prater om det, men han klarer ikke dy seg. 

Han er en oppegående gutt. Smart, kvikk i kommentarene, faglig sterk. Lærte å lese tidlig, sterk i matematikk, kreativ. Språklig og motorisk alltid tidlig ute. Han henger ikke etter på noen områder, utenom det sosiale. Læreren ytret frempå at han er umoden sosialt. 
Tidligere har han vært mest på dette med å bare måtte teste ut ting. "Hva skjer om jeg dytter henne?" eller "får jeg kjeft om jeg ødelegger denne?" 
Etter skolestart har det eskalert i det jeg har beskrevet over. Det er mye, helheten er stor. Men dette er hovedproblemene. Og jeg er så sliten. Jeg sliter med å få han i seng, han kommer ut gjerne tredve ganger. Alltid noe å sutre for, eller spørre om. Får han et "vent til imorgen", så blir det ramaskrik og vi har det gående. 
Jeg har prøvd å prate med han, om det er noe han føler på inni seg. Men han sier nei og virker uforstående til det. Om jeg sier noe på negativ atferd så hyler han at jeg alltid er sur på han. Jeg har tatt kontakt med fastlege for å få henvisning til BUP gjennom samarbeid med skolen. Men det tar så lang tid. Jeg er livredd jeg går til grunne før det.. 

Noen i samme situasjon som kan komme med noen gode råd, tips? 

Anonymkode: 7f2d4...b96

[AnonymBruker]

Valium. (Til deg) 

nei da. Har ingen gode råd. Det kan virke som noe i autismespekter. Kanskje det man før kalte asberger syndrom? 

Det er nok lurt å henvise til bup igjen. Håper det går raskt. Det er også en mulighet å søke avlastning for barnet, så får du en pause i ny og ne. 

Anonymkode: 3910d...c6e

[AnonymBruker]

Er du alene med ham i hverdagen? Har han søsken? Helt enig i å søke avlastning hvis du er alene med ham. Du må ta bare på deg selv oppi dette.

Anonymkode: 7d746...da7

[AnonymBruker]

Vil absolutt anbefale deg å søke avlastning. Homestart, har de det i din Kommune? Hvis ikke, går veien for avlastning gjennom barnevernet.

 

Jeg har selv vært der. Fryktet barnevernet. Fikk time, men var ikke tydelig nok på hvor sliten jeg var. Det resulterte at jeg ikke fikk avlastning. Så jeg fortsatte å holde ut. I mange år holdt jeg ut. Til slutt føltes livet som en evig kamp. Jeg ble deprimert, noe som gjorde at jeg ikke orket kamper lenger.

 

Dit vil du ikke! Tro meg! Jeg ble tilslutt lagt inn på psykiatrisk avdeling, og barna måtte på akutt fosterhjem i denne tiden. 

 

Nå har barna besøkshjem. I dag tenker jeg at jeg burde stått sterkere på tidligere for å få avlastning. Blir man for sliten, orker man heller ikke å jobbe for dette. Da går det til det virkelig smeller.

 

Jeg bygger meg opp igjen, sakte men sikkert. Barnevernet er ikke bare "gull og glitter", de er ikke det. Likevel ser jeg at de har bidratt med mye mer positivt enn negativt. Verken jeg eller barna hadde vært der vi er i dag, om vi ikke hadde hatt besøkshjem og  støtte fra barnevernet.

 

Lykke til!

Anonymkode: 7b98c...a66

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er du alene med ham i hverdagen? Har han søsken? Helt enig i å søke avlastning hvis du er alene med ham. Du må ta bare på deg selv oppi dette.

Anonymkode: 7d746...da7

Ja, jeg er alene med han og storebroren som er et par år eldre. Han er heldigvis veldig rolig, hjelpsom og omsorgsfull ovenfor lillebror. Men han får litt nok han også innimellom. Faren har de innimellom, men han håndterer det svært dårlig, og alt blir hundre ganger verre etter faren har hatt han

Asbergers har vært tenkt på av PPT/BUP tidligere, men de fant vel ut at han ikke fyller "kravene" i autisme-spekteret. 

Anonymkode: 7f2d4...b96

[LizbethOsnes]

Slike vanvittige raserianfall/utbrudd før han hver eneste gang han føler noe er urettferdig, dvs om han får et "nei" på butikken, et "etterpå" når det kommer til spilling, "lekser først" etc. Gjerne opp mot 30 ganger pr dag.

Svar: Du skriver ingenting om hvordan du forklarer det for ham. Hvorfor får han ikke det han vil ha på butikken? Forklarer du det for ham? Det kan føles urettferdig for de små å se på at vi putter alt vi vil ha i handlevognen, mens de ikke får den ene tingen de ønsker seg. Selv hvor logisk VI vet at det er at de ikke kan få det, betyr ikke det at de ser det 🙂 Når det kommer til lekser; hva med å prøve å gjøre det mer lysbetont for ham? Jeg tolker det som at han får spille etter lekser, sitter du ved siden av ham med leksene? Noen små belønninger underveis, kanskje? Det må være innmari vanskelig å takle raseriutbrudd på denne måten, så kaster bare ut noen forslag ❤️ 

 

Ellers tenker jeg at avlastning kan være en god idé, barnevernet er en super start! De sitter ofte med avlastningshjem med god kompetanse på ulike områder, som igjen kan være til god nytte for dere alle. Klem til deg! ❤️ 

[AnonymBruker]

Her må det være tydelige grenser. Alltid gjøre likt (noe som ikke er enkelt som mamma) 

Hadde også pressa mere på for å teste innenfor autisme/asberger spekteret en gang til. Kan være de kommer til samme resultat, men ettersom han nå er eldre og problemene øker ville jeg nok prøvd en gang til.

Visualisering kan også være nyttig, f.eks belønningssystem. Sette opp regler sammen med barnet, hva er riktig og gal oppførsel f.eks. oppgaver han kan gjøre for å tjene seg noen poeng, eks at han står for handlingen i butikken, med lapp som dere har skrevet sammen. At han får styre og får poeng for å holde seg til avtalen. 

Nå kjenner selvfølgelig ikke jeg deg, og du kan ha prøvd ut alt... håper ting ordner seg:)

Anonymkode: b52c0...666

[AnonymBruker]

Du har gjort det riktige i å kontakte fastlege, for å henvise gutten til BUP. Det er de som utreder, og de har god kompetanse på dette feltet. PPT kan ikke gjøre noe annet enn å gjennomføre de tiltakene som blir satt. 

Hvis det tar for lang tid, anbefaler jeg deg å purre på - eller prøv å få taki en samtalepartner for din egen del. Helsesøster på helsestasjonen eller på skolen til guttungen - kan jo være en god start. Forstår godt at det er slitsomt for deg å stå i dette alene... ❤️ Klem!

Anonymkode: f019f...0b8

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en gutt som nå går i 1.klasse, og som får en mer og mer krevende atferd. Han har vært aktiv, og sensitiv, fra fødsel av, og takler svært lite stimuli før han blir overstimulert, trøtt og grinete. Jeg vil ikke si at barnet mitt er vanskelig eller utagerende, for det syntes jeg er så vondt å si om en seksåring, men jeg føler situasjonen er vanvittig tøff, vanskelig og krevende. Og jeg blir mer og mer sliten. 

Siste året i barnehagen ble det prøvd å satt igang litt tiltak, og PPT var inne for å vurdere og observere. De "henla" saken, men ga personalet litt tips og råd for å håndtere barnets atferd og sosiale utfordringer. Jeg klarer ikke helt å sette ord som beskriver barnet, og jeg vet at mye høres normalt ut, men jeg prøver. 
Han tester grenser, jeg vet dette er normalt for en seksåring, men det er mer enn normalt. Det er de samme grensene, om og om igjen, med alle voksne. Får han nei, så fortsetter han bare. Han klarer verken å sette ord på, eller håndtere følelsene sine. Det resulterer i et vanvittig sinne, skriking, grining, frekt språkbruk, kasting av ting. Snakker man til han i disse utbruddene, så eskalerer det bare. Slike vanvittige raserianfall/utbrudd før han hver eneste gang han føler noe er urettferdig, dvs om han får et "nei" på butikken, et "etterpå" når det kommer til spilling, "lekser først" etc. Gjerne opp mot 30 ganger pr dag. Det er vanvittig slitsomt, og jeg begynner nesten å grue meg for å snakke med barnet mitt. Men jeg kan heller ikke overse negativ atferd, selv om jeg er blitt god på å velge mine kamper. Prøver jeg å overse det helt, så henger han på meg og hyler til han får oppmerksomhet. Han sutrer, griner og kjefter gjerne i 30 minutter før han gir seg. 

Han finner også på mye sprell. Noe av det er normale ting som barn bare må teste ut. Annet er at min gutt bare MÅ finne ut om han gjør den samme handlingen for femte gang. Det kan være uskyldige ting, men også mer alvorlige som å kaste stein på biler, ødelegge andres gjenstander etc. Han forstår at det er feil, og han skjønner det når vi prater om det, men han klarer ikke dy seg. 

Han er en oppegående gutt. Smart, kvikk i kommentarene, faglig sterk. Lærte å lese tidlig, sterk i matematikk, kreativ. Språklig og motorisk alltid tidlig ute. Han henger ikke etter på noen områder, utenom det sosiale. Læreren ytret frempå at han er umoden sosialt. 
Tidligere har han vært mest på dette med å bare måtte teste ut ting. "Hva skjer om jeg dytter henne?" eller "får jeg kjeft om jeg ødelegger denne?" 
Etter skolestart har det eskalert i det jeg har beskrevet over. Det er mye, helheten er stor. Men dette er hovedproblemene. Og jeg er så sliten. Jeg sliter med å få han i seng, han kommer ut gjerne tredve ganger. Alltid noe å sutre for, eller spørre om. Får han et "vent til imorgen", så blir det ramaskrik og vi har det gående. 
Jeg har prøvd å prate med han, om det er noe han føler på inni seg. Men han sier nei og virker uforstående til det. Om jeg sier noe på negativ atferd så hyler han at jeg alltid er sur på han. Jeg har tatt kontakt med fastlege for å få henvisning til BUP gjennom samarbeid med skolen. Men det tar så lang tid. Jeg er livredd jeg går til grunne før det.. 

Noen i samme situasjon som kan komme med noen gode råd, tips? 

Anonymkode: 7f2d4...b96

Den gutten har klart å spinne deg rindt lillefingern, og jeg tror han er fullt klar over at han får det dom han vil med dine uheldige mestringsstrategier!

Anonymkode: c45e0...f44

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her må det være tydelige grenser. Alltid gjøre likt (noe som ikke er enkelt som mamma) 

Hadde også pressa mere på for å teste innenfor autisme/asberger spekteret en gang til. Kan være de kommer til samme resultat, men ettersom han nå er eldre og problemene øker ville jeg nok prøvd en gang til.

Visualisering kan også være nyttig, f.eks belønningssystem. Sette opp regler sammen med barnet, hva er riktig og gal oppførsel f.eks. oppgaver han kan gjøre for å tjene seg noen poeng, eks at han står for handlingen i butikken, med lapp som dere har skrevet sammen. At han får styre og får poeng for å holde seg til avtalen. 

Nå kjenner selvfølgelig ikke jeg deg, og du kan ha prøvd ut alt... håper ting ordner seg:)

Anonymkode: b52c0...666

Ny forskning sier at belønningssystem ikke virker hos de barna. Det som virker er økning av varme i samspillet.

Anonymkode: eb488...d77

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den gutten har klart å spinne deg rindt lillefingern, og jeg tror han er fullt klar over at han får det dom han vil med dine uheldige mestringsstrategier!

Anonymkode: c45e0...f44

Sitat

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den gutten har klart å spinne deg rindt lillefingern, og jeg tror han er fullt klar over at han får det dom han vil med dine uheldige mestringsstrategier!

Anonymkode: c45e0...f44

 

Mener du virkelig det? Det kan du jo ikke vite. For meg høres det ut som han har følelsesmessige vansker, og jeg har jobbet med slike barn i over 20 år.

rett og slett for dumt å skylde på mors håndtering. Typisk ubetenksom kommentar som skaper enda mer usikkerhet hos ts.

Anonymkode: eb488...d77

[AnonymBruker]

Dette har jeg lang erfaring med, har en med as ( ungdom ) nå sier jeg ikke at din sønn har as, men få han utredet for alt innen spekteret bokstavdiagnoser, BUP er riktig steg ja, via fastlege.

Så til tiltak, slik underforliggende adferd du skisserer kan selvfølgelig ha mange årsaker, det er ikke alltid de forstår "beskjedene bak ordene" da en del barn ( spesielt de med ekstra utfordringer ) lærer bedre med visuell stimuli ( når de får det forklart med bilder ) For og kunne forstå egne følelser og reaksjoner må vi kjenne oss selv, til det kan jeg anbefale boken: " Hva er følelser", bare å google det, boken er relativt lett å få tak i, jeg har brukt den mye,anbefales.

Sanseforstyrrelser ( når det blir for mye stimuli ) kan trigge negativ adferd ( det må kartlegges ) prøv å skjerme barnet ditt når det blir for mye. ( De siler ikke ut stimuli slik som vi som ikke blir så fort trigget, derfor må de skjermes bedre ) prøv og finn ut hva som er vanskelig. Det kan f,eks være: varme, lange beskjeder, mye beskjeder på kort tid, lys, varme. sult, tørst, berøring, kulde, store rom.

Et barn ( og voksne for den sags skyld ) vil stadig være grenseoverskridende og teste..hvis de føler at de mangler kontroll, det er også en del av normal utvikling, men hvis det ikke opphører over tid og det stadig gjentar seg, så må man ha tiltak.

Da gjelder handling og klare faste grenser. Ofte må man "bryte satte mønstrer", det er gjerne greit å få hjelp fra " en utenfra" det kan være en venn, en i nær familie i samarbeid med deg som mor. Og her må man være beinhard og ikke tolerere at han kaster stein på biler og ødelegger andres gjenstander.

Man må planlegge ( gjerne med den som er med deg for å "bryte mønsteret" ) konsekvenser av slik adferd, svært viktig.

Ellers: tilrettelegg for aktiviteter som fremmer sosial mestring/ sosial kompetanse

Anonymkode: 8ff80...f9e

[AnonymBruker]

På nannyhjelpen ser det ut som at alle barna har hele alfabetet i bokstavdiagnoser, men jammen endrer det seg fort når barna blir håndtert annerledes.

 

Nå er jo det TV da, så sikkert ikke slik i virkeligheten.

Anonymkode: 21033...767

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

På nannyhjelpen ser det ut som at alle barna har hele alfabetet i bokstavdiagnoser, men jammen endrer det seg fort når barna blir håndtert annerledes.

 

Nå er jo det TV da, så sikkert ikke slik i virkeligheten.

Anonymkode: 21033...767

Klart det, de er jo med på å "bryte et negativ satt mønster"barn internaliserer det ganske fort.

Anonymkode: 8ff80...f9e

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ny forskning sier at belønningssystem ikke virker hos de barna. Det som virker er økning av varme i samspillet.

Anonymkode: eb488...d77

Ganske logisk, ökning av varme i samspill trigger jo sosial kompetanse, belønningssystem er mer overfladisk.

Ikke alle som forstår det en gang.

Anonymkode: 8ff80...f9e

[AnonymBruker]

Han høres veldig ut som min gutt, med høytfungerende autisme. Nå er han 15 år gammel. Med han ble alt bare mer og mer slitsomt frem til ca 8-9 års alder, da ga følelsesutbruddene seg. Men da hadde han også fått byttet skole til en god skole som virkelig forsto hans behov. Det var alfa og omega. Jeg kunne merke veldig godt på sønnen om skoledagen hadde vært forutsigbar eller ei. Men det er klart, han hadde jo diagnose, og jeg kunne forvente tilrettelegging av skolen. 

Uansett, det var mer som falt på plass da han var 8-9 år. Jeg forsto også hvordan jeg skulle håndtere han. Her har aldri konsekvenser fungert. Da eskalerer alt. Det høres jo lett litt feil ut, men jeg har altså måttet ta tak i uheldige situasjoner på en annen måte. I stor grad har jeg snakket med han når det ikke har vært noe spesielt som har skjedd. Og da ikke om konkrete situasjoner, men mye om sosial kompetanse, altså mye om hva som kan gjøre andre glade og lei seg. I slutten av bhg og starten av barneskolen brukte jeg også litt sosiale historier og tegneseriesamtaler. Dessverre er det litt lite informasjon om det her i Norge (det var i alle fall), og nå har jeg glemt "kunsten" litt. Men jeg søkte opp bøker på biblioteket som kunne gi meg nyttige tips og råd. 

Jeg må fortsatt alltid ha en nøytral og blid stemme til sønnen min. Endrer den seg det minste så er jeg alltid sur på han etc. Så jeg har blitt ekstremt god på å være tålmodig 😛 Nå er det slik at jeg merker ekstremt godt på sønnen hvis det han er på vei til å få en overload/ bli overstimulert. Ikke alltid i og for seg, men et eksempel er igår. Vi har fått en ny burger king her og jeg tenkte vi kunne spise der for en gangs skyld. Da var det helt uaktuelt for han å spise der. Vi måtte ta med maten hjem. Han kunne bli med for å se an om det var greit å spise der, men da vi kom dit satt han bare i bilen. Det kunne selvsagt vært lett å si "slutt å tulle nå, det er jo her det er stas å spise, når det er helt nytt" etc, og han hadde klart å spise der, men da hadde antakelig hele resten av dagen vært ganske fæl/ nær vippepunktet. Så han fikk sitte i bilen, uten at vi egentlig kommenterte det noe som helst, så bestilte vi mat og dro hjem. På kvelden merket jeg likevel at han fortsatt var ganske nær det å knekke sammen. Det merker jeg ved at han skal gjøre seg vanskelig. Når han skal gjøre alt annet enn å gå på badet, holde hendene foran ansiktet når jeg skal gi nattakos, gjemme tlf som han skal høre på musikk med. Han skal liksom motarbeide meg i alt. Og likevel er det ikke noe vits i at jeg blir streng, for da har vi gråt og fortvilelse gående i mye lengre tid enn det tar å bare holde ut. Det som derimot kan fungere er å si at jeg ser at han er sliten/ sliter med noe. At jeg ser at ting er vanskelig for han nå. Men nettopp derfor er det lurt å få lagt seg feks. Eller at jeg ser at ting er vanskelig, så derfor skal jeg hjelpe ekstra mye den dagen. Jeg må rett og slett møte vanskelig og egentlig ganske provoserende atferd med varme og omtanke. 

Det er tidvis grusomt slitsomt, men vi har også kommet en lang vei. Gutten min er en veldig god venn, snill og omtenksom. Han låser seg som sagt veldig sjeldent nå (sånn totalt låsning), og ting går jo ganske greit tross alt. Men ja, veldig slitsomt og veldig vanskelig å finne den riktige veien. Du kan lese om lavaffektiv et eller annet. Husker ikke hva det heter 😛 

Anonymkode: b23a8...6ef

[Sensi]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han høres veldig ut som min gutt, med høytfungerende autisme. Nå er han 15 år gammel. Med han ble alt bare mer og mer slitsomt frem til ca 8-9 års alder, da ga følelsesutbruddene seg. Men da hadde han også fått byttet skole til en god skole som virkelig forsto hans behov. Det var alfa og omega. Jeg kunne merke veldig godt på sønnen om skoledagen hadde vært forutsigbar eller ei. Men det er klart, han hadde jo diagnose, og jeg kunne forvente tilrettelegging av skolen. 

Uansett, det var mer som falt på plass da han var 8-9 år. Jeg forsto også hvordan jeg skulle håndtere han. Her har aldri konsekvenser fungert. Da eskalerer alt. Det høres jo lett litt feil ut, men jeg har altså måttet ta tak i uheldige situasjoner på en annen måte. I stor grad har jeg snakket med han når det ikke har vært noe spesielt som har skjedd. Og da ikke om konkrete situasjoner, men mye om sosial kompetanse, altså mye om hva som kan gjøre andre glade og lei seg. I slutten av bhg og starten av barneskolen brukte jeg også litt sosiale historier og tegneseriesamtaler. Dessverre er det litt lite informasjon om det her i Norge (det var i alle fall), og nå har jeg glemt "kunsten" litt. Men jeg søkte opp bøker på biblioteket som kunne gi meg nyttige tips og råd. 

Jeg må fortsatt alltid ha en nøytral og blid stemme til sønnen min. Endrer den seg det minste så er jeg alltid sur på han etc. Så jeg har blitt ekstremt god på å være tålmodig 😛 Nå er det slik at jeg merker ekstremt godt på sønnen hvis det han er på vei til å få en overload/ bli overstimulert. Ikke alltid i og for seg, men et eksempel er igår. Vi har fått en ny burger king her og jeg tenkte vi kunne spise der for en gangs skyld. Da var det helt uaktuelt for han å spise der. Vi måtte ta med maten hjem. Han kunne bli med for å se an om det var greit å spise der, men da vi kom dit satt han bare i bilen. Det kunne selvsagt vært lett å si "slutt å tulle nå, det er jo her det er stas å spise, når det er helt nytt" etc, og han hadde klart å spise der, men da hadde antakelig hele resten av dagen vært ganske fæl/ nær vippepunktet. Så han fikk sitte i bilen, uten at vi egentlig kommenterte det noe som helst, så bestilte vi mat og dro hjem. På kvelden merket jeg likevel at han fortsatt var ganske nær det å knekke sammen. Det merker jeg ved at han skal gjøre seg vanskelig. Når han skal gjøre alt annet enn å gå på badet, holde hendene foran ansiktet når jeg skal gi nattakos, gjemme tlf som han skal høre på musikk med. Han skal liksom motarbeide meg i alt. Og likevel er det ikke noe vits i at jeg blir streng, for da har vi gråt og fortvilelse gående i mye lengre tid enn det tar å bare holde ut. Det som derimot kan fungere er å si at jeg ser at han er sliten/ sliter med noe. At jeg ser at ting er vanskelig for han nå. Men nettopp derfor er det lurt å få lagt seg feks. Eller at jeg ser at ting er vanskelig, så derfor skal jeg hjelpe ekstra mye den dagen. Jeg må rett og slett møte vanskelig og egentlig ganske provoserende atferd med varme og omtanke. 

Det er tidvis grusomt slitsomt, men vi har også kommet en lang vei. Gutten min er en veldig god venn, snill og omtenksom. Han låser seg som sagt veldig sjeldent nå (sånn totalt låsning), og ting går jo ganske greit tross alt. Men ja, veldig slitsomt og veldig vanskelig å finne den riktige veien. Du kan lese om lavaffektiv et eller annet. Husker ikke hva det heter 😛 

Anonymkode: b23a8...6ef

Wow! Imponert. Så flink og god du er 😍😊

[AnonymBruker]

Du sier han har vært utredet og er sensitiv. Flink på skolen. Det er sikkert et teit forslag men kan han likevel ha veldig masse innesperret energi? Kan det hjelpe med en idrett som ikke er bråkete som yiu jitsu? Det er visstnok mer skånsomt enn karate (har jeg hørt). 

Anonymkode: 73187...a79

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han høres veldig ut som min gutt, med høytfungerende autisme. Nå er han 15 år gammel. Med han ble alt bare mer og mer slitsomt frem til ca 8-9 års alder, da ga følelsesutbruddene seg. Men da hadde han også fått byttet skole til en god skole som virkelig forsto hans behov. Det var alfa og omega. Jeg kunne merke veldig godt på sønnen om skoledagen hadde vært forutsigbar eller ei. Men det er klart, han hadde jo diagnose, og jeg kunne forvente tilrettelegging av skolen. 

Uansett, det var mer som falt på plass da han var 8-9 år. Jeg forsto også hvordan jeg skulle håndtere han. Her har aldri konsekvenser fungert. Da eskalerer alt. Det høres jo lett litt feil ut, men jeg har altså måttet ta tak i uheldige situasjoner på en annen måte. I stor grad har jeg snakket med han når det ikke har vært noe spesielt som har skjedd. Og da ikke om konkrete situasjoner, men mye om sosial kompetanse, altså mye om hva som kan gjøre andre glade og lei seg. I slutten av bhg og starten av barneskolen brukte jeg også litt sosiale historier og tegneseriesamtaler. Dessverre er det litt lite informasjon om det her i Norge (det var i alle fall), og nå har jeg glemt "kunsten" litt. Men jeg søkte opp bøker på biblioteket som kunne gi meg nyttige tips og råd. 

Jeg må fortsatt alltid ha en nøytral og blid stemme til sønnen min. Endrer den seg det minste så er jeg alltid sur på han etc. Så jeg har blitt ekstremt god på å være tålmodig 😛 Nå er det slik at jeg merker ekstremt godt på sønnen hvis det han er på vei til å få en overload/ bli overstimulert. Ikke alltid i og for seg, men et eksempel er igår. Vi har fått en ny burger king her og jeg tenkte vi kunne spise der for en gangs skyld. Da var det helt uaktuelt for han å spise der. Vi måtte ta med maten hjem. Han kunne bli med for å se an om det var greit å spise der, men da vi kom dit satt han bare i bilen. Det kunne selvsagt vært lett å si "slutt å tulle nå, det er jo her det er stas å spise, når det er helt nytt" etc, og han hadde klart å spise der, men da hadde antakelig hele resten av dagen vært ganske fæl/ nær vippepunktet. Så han fikk sitte i bilen, uten at vi egentlig kommenterte det noe som helst, så bestilte vi mat og dro hjem. På kvelden merket jeg likevel at han fortsatt var ganske nær det å knekke sammen. Det merker jeg ved at han skal gjøre seg vanskelig. Når han skal gjøre alt annet enn å gå på badet, holde hendene foran ansiktet når jeg skal gi nattakos, gjemme tlf som han skal høre på musikk med. Han skal liksom motarbeide meg i alt. Og likevel er det ikke noe vits i at jeg blir streng, for da har vi gråt og fortvilelse gående i mye lengre tid enn det tar å bare holde ut. Det som derimot kan fungere er å si at jeg ser at han er sliten/ sliter med noe. At jeg ser at ting er vanskelig for han nå. Men nettopp derfor er det lurt å få lagt seg feks. Eller at jeg ser at ting er vanskelig, så derfor skal jeg hjelpe ekstra mye den dagen. Jeg må rett og slett møte vanskelig og egentlig ganske provoserende atferd med varme og omtanke. 

Det er tidvis grusomt slitsomt, men vi har også kommet en lang vei. Gutten min er en veldig god venn, snill og omtenksom. Han låser seg som sagt veldig sjeldent nå (sånn totalt låsning), og ting går jo ganske greit tross alt. Men ja, veldig slitsomt og veldig vanskelig å finne den riktige veien. Du kan lese om lavaffektiv et eller annet. Husker ikke hva det heter 😛 

Anonymkode: b23a8...6ef

Han motarbeider deg ikke, han prøver aktivt og unngå mer sanseintrykk ( holde hender foran ansikt ) gjemme telefonen som han skal høre på musikk med ( enkelte av de slapper av, minsker sanseintrykk ved hjelp av musikk ). Slik forebygges også meltdowns/ sammenbrudd/ "nær vippepunktet".

Anonymkode: 8ff80...f9e

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han motarbeider deg ikke, han prøver aktivt og unngå mer sanseintrykk ( holde hender foran ansikt ) gjemme telefonen som han skal høre på musikk med ( enkelte av de slapper av, minsker sanseintrykk ved hjelp av musikk ). Slik forebygges også meltdowns/ sammenbrudd/ "nær vippepunktet".

Anonymkode: 8ff80...f9e

Han er totalt avhengig av både nattaklem og musikken. Men jeg vet at han ikke gjør det for å motarbeide, det var derfor jeg skrev "liksom". Utenfra (og for meg hvis jeg ikke tenker meg om) så ser det ut som en slags trass og motarbeiding. Spesielt siden det er ting han vil og trenger. Han ønsker ikke å unngå verken klemmen eller musikken. For det jeg mente med å gjemme tlf, var at han gjemmer den slik at jeg ikke får satt på musikken som han hører på hver kveld. 

Anonymkode: b23a8...6ef