Min far vil adoptere sitt voksne stebarn

[Carrot]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at min far står juridisk fritt til å gjøre som han vil, men jeg vet at han vil ta vårt syn med i betraktningen. Har ikke tenkt å hindre noen i å gjøre noe, men en advokat kan belyse sider av saken jeg ikke vet om enda. 

Anonymkode: 9d643...131

hvilke sider? Den eneste siden dette påvirker er siden ved arv, istedenfor at du og ditt biologiske søsken får alt må dere dele med det adopterte søskenet

- noe din far står fritt til å gi uansett ved å skrive testamente ut over det dere skal ha som plikt arv, altså der de biologiske barna kun får plikt delen og resten går til stebarn, evt at din far deler alt i tre ut over plikt delen. 

Var jeg din far hadde jeg spurt kun for å gi dere en mulighet til å komme tilbake til meg å si "for en fin tanke!" 

[AnonymBruker]

Hva tenker din biologiske bror/søster om dette?

Anonymkode: 70af2...6f0

[Tiurleik]

Jeg forstår godt at du er såret, og synes generelt man ofte er litt for grei mot disse fedrene (for la oss innse det, det er stort sett fedre som holder på slik) som ikke evner å ivareta sine barn fra tidligere forhold når de finner ny dame.

Greit nok at det er en «fin gest» å adoptere et stebarn som ikke har en biologisk far i livet sitt, men det betyr ikke at det er ukomplisert eller at allerede eksisterende barn skal legge alle følelser til side. Du reagerer fordi du selv har fått for lite tid og oppmerksomhet fra din far opp igjennom, og dette er bare spikeren i kista. Farsarven som nå blir redusert, blir liksom bare enda et symbol på hvor lite du sitter igjen med.

Jeg hadde følt det samme som du, og anser meg ikke for å være spesielt smålig som person. Men jeg hadde blitt forbanna over at en far som ikke evner å få sine biologiske barn til å føle seg velkomne, adopterer flere barn. Og jeg hadde sagt tydelig ifra om hvordan jeg opplevde det, og hvis det ikke ble tatt hensyn til, så hadde han sannsynligvis mistet meg ut av livet sitt for godt. 

[AnonymBruker]

Hva er egentlig din fars egentlig intensjon med å adoptere? Hva er hans tanke for å gjøre dette?

 

Javel, så hans bilogiske far er død. Det betyr jo ikke at han ikke har en far. At din far har fungert som en far, gjør han jo ikke til faren uansett hvordan man vrir og vrenger på det.

 

Med forhistorien deres, ville jeg også følt meg enda mindre verdt som datter til denne faren. Som du ts også skriver, så er det jo ikke arv det står på for stesønnen sin del da han har velstående biologiske besteforeldre. Det er da dog ikke sikkert at de testamenterer til han? Eller er det allerede gjort? Mulig det ikke er gjort da han er på nåværende tidspunkt eneste arvingen til de. Og jo, arv har litt å si.

Synes far her signaliserer at stesønnen betyr mer enn biologiske barn. Men det er fint at han har nevnt det for dere da.

Anonymkode: 3be0e...0a6

[AnonymBruker]

Jeg kan virkelig relatere meg til deg ts. Søsteren min og jeg fikk ha pappa for oss selv til vi kom i tenårene, så flyttet han inn med stemor og hennes 3 barn. Vi så han da annen hver helg, og de fikk ha han hver eneste dag. Han har vært med på alt av oppturer og nedturer for dem, da deres far ikke var inn i bildet. Stemor likte ikke oss, så vi gikk på nåler når vi var der. Jeg hatet situasjonen, og den har faktisk blitt verre etter som tiden har gått. Vi får ikke komme og sove over lenger fordi stemor "blir syk av å ha besøk". Hennes egne barn får komme og gå som de vil.

Her er det tydelig at hennes barn ikke forstår hvor forbanna heldige de har vært. De er utakknemlige. Pappa stiller likevel opp for dem tykt og tynt. Hadde han foreslått å adoptere dem i tillegg så hadde det klikka for meg. 

Det kom meg for øret for noen år siden at pappa og stemor hadde bestemt at arven skulle deles likt på alle 5 barna. Dette betyr at de ville flytte deler av vår arv over til hennes barn. Det er ikke snakk om mange kronene, så her handlet det kun om betydningen av det. Da tok jeg det opp med pappa, og han sa at stemor ville det, men han hadde sagt nei. Så da fikk jeg på en måte en bekreftelse på at vi faktisk er viktigere for han, og det gjorde veldig godt.

Så jeg skjønner at det gjorde vondt når du fikk beskjeden.

Det eneste jeg kan råde deg til er å være ærlig om at du ble såret av det. Jeg merker på mange at vi barn fortsatt ikke vil skuffe våre foreldre etter vi blir voksen, men du skylder han faktisk ingenting. Jeg håper at du kan være ærlig og si dette, kanskje den siste delen av deres liv sammen blir en bedre opplevelse av å ta en sånn prat. 

Anonymkode: b2e90...c1a

[Maude]

Vil stesønnen adopteres da? Jeg ville ikke blitt adoptert av noen som voksen, uavhengig av hvem jeg har vokst opp med. Spesielt ikke om jeg hadde hatt et godt forhold til besteforeldrene på den siden man kutter juridiske bånd til. Det hadde jo helt sikkert såret dem veldig. Og hvorfor det? For at en voksen mann skulle følt seg mer som faren min? Ville ikke såret noen andre bare for å gi han bekreftelse på at vi hadde hatt en nær relasjon. 

[AnonymBruker]

På 10.12.2018 den 12.17, AnonymBruker skrev:

Stebarnet har vokst opp med sin biologiske far og mor til ca 8 år, da min far traff min stemor. Stebarnet mistet kontakt med biofar noen år etter dette pga problemer hos biofar. Stebarnet har altså bodd sammen med min far og stemor fra det var ca 8 år, er i dag i slutten av 20-årene. Min far har i stor grad fungert som far for stebarnet. 

Min far har meg og mitt søsken som biobarn fra tidligere ekteskap med vår mor, men de ble skilt da vi var småbarn. Min far og stemor har ingen felles barn. Jeg og mitt søsken har vokst opp hos mor, med annen hver helg og en dag i uka hos far i barndommen. Han har vært en god far når han har vært der, men vært lite tilstede. Da far møtte stemor flyttet han med henne til en annen by, og kontakten med min far ble gradvis mindre. Vi hadde lite kontakt i tenårene mine og studietiden, men etter at jeg har fått egen familie har vi fått en god del mer kontakt. Han har også flyttet nærmere meg. 

For litt siden luftet min far tanken for meg og mitt søsken, om å adoptere stebarnet, siden biofar til stebarnet nå har vært død i et par år. 

Er det noen som har erfaring med dette, eller som har en lignende familiesituasjon og kan tenke litt rundt det sammen med meg? Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke og mene rundt det. De fleste av mine venner har fortsatt gifte foreldre, eller skilte foreldre uten etablert stefamilie.

Jeg vil jo i utgangspunktet bare være glad på stefamiliens vegne, og for min far. Jeg har faktisk sett for meg at noe slikt kunne skje, og da har jeg alltid i mine tanker vært raus og forståelsesfull. Men når han sa det, kunne jeg ikke hjelpe for å kjenne en sorg inni meg likevel. 

Kanskje fordi det var da stefamilien dukket opp at han flyttet og vi gled fra hverandre. Jeg har ofte også følt at det ikke har vært helt "plass til oss" i den nye familien. Rent fysisk med tanke på rom i huset, men også av og til psykisk, at jeg har følt meg litt i veien. 

Kanskje det også er en sorg over å ikke ha fått vokse opp med min egen far i hverdagen, og så ser jeg at stesøskenet mitt har fått det, men til nå har han jo i alle fall vært litt "min" óg, i kraft av å bare være min egen far, på en måte. Nå føler jeg litt på at dette bare ytterligere sementerer dem som familie, med meg og mitt søsken på utsiden. 

Samtidig skammer jeg meg liksom litt over disse følelsene, og tenker at det er skikkelig egoistisk, men jeg måtte bare få luftet tankene litt. Vil jo egentlig bare være glad på deres vegne. 

Samtidig er jeg også litt bekymret for at dette i utgangspunktet er stemors idé og ønske. 

Jeg skal snakke med min far om dette altså, men jeg vil først tenke litt for meg selv, så jeg kan bli litt mer klar over mine egne følelser før praten. 

Til info så får stesøskenet farsarv fra sine besteforeldre, for biofaren døde før sine foreldre. Når det er snakk om min fars arv, er det ikke noe barndomshjem inne i bildet. Mine besteforeldre har solgt hus og flyttet i leilighet, og min far og stemor har nettopp flyttet inn i ny leilighet. 

Hva kan fordeler og ulemper med dette være for alle parter, ikke bare for meg, men alle andre involverte?

Anonymkode: 9d643...131

Her roter du saken din til. 

Et barn får aldri sin farsarv fra besteforeldre. Når en far dør skal barn arve sin far, der er loven klar. Men det ditt stesøsken kan gjøre er å få trstaments arv fra sine besteforeldre når de dør, så lenge stebarnet ikke er adoptert. Ved testament kan besteforeldrene gjøre som de vil med den frie testament dels arven. 

Når et menneske blir adoptert så faller all pliktdelsarv fra biologisk slekt bort. 

Om din far skal adoptere stebarnet eller ikke er en sak mellom stebarnet og stefaren. At de andre livsarvingene må dele arven med et adoptivbarn er minusen i kroner og øre.

Men vil det være og føles bedre å sette stebarnet på sidelinjen når den som har vært i fars sted dør? 

Anonymkode: 07cd1...329

[Biloba]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her roter du saken din til. 

Et barn får aldri sin farsarv fra besteforeldre. Når en far dør skal barn arve sin far, der er loven klar. Men det ditt stesøsken kan gjøre er å få trstaments arv fra sine besteforeldre når de dør, så lenge stebarnet ikke er adoptert. Ved testament kan besteforeldrene gjøre som de vil med den frie testament dels arven. 

Anonymkode: 07cd1...329

Nei. Stesøskenet har krav på arv fra besteforeldrene, den del av besteforeldrenes arv som skulle tilfalt deres avdøde sønn.