Asperger= mindre fri?

[AnonymBruker]

Føler meg konstant fanget innenfor en viss ramme. altså, det er så mye jeg ikke kan gjøre, som andre kan gjøre. 
Andre kan finne seg kjærester i utlandet for eksmepel, mens i min verden går ikke det fordi det blir for tungvindt.
Føler liksom at jeg må ta så hensyn til den jævla diagnosen hele tiden! tenk på de som er helt frie! de får de jobbene de vil, de reiser på ferie, danner familie, med hvem de vil..

Anonymkode: f5b2e...8de

[AnonymBruker]

Hvorfor kan du ikke gjøre disse tingene, reise f.eks? Kan du beskrive litt mer hva som stopper deg?

Anonymkode: cfd3e...858

[AnonymBruker]

Ikke alle andre føler seg fri på alle disse områdene, heller! Mange ville synes en del av det er skummelt eller utenfor komfortsonen. 

Anonymkode: 4256e...f4c

[AnonymBruker]

En av mine nærmeste venner har nokså kraftig asbergers og han har flyttet til flere forskjellige land og han lar ingenting stoppe han fra å gjøre det han ønsker.. Han behøver daglig medisiner og det er klart at han i flere situasjoner må forklare til nye mennesker at han har en diagnose, men han kan fungere relativt normalt.

Hvilke deler av diagnosen din er det som stopper deg føler du TS? Kanskje du kan gi eksempler på situasjoner som du tror ville blitt vanskelige etc

Anonymkode: bbfe0...d83

[AnonymBruker]

Jeg har asperger og har heller aldri klart å reise på ferie eller hatt noen kjæreste så jeg fortstår deg veldig godt at du syns det er for vanskelig. Men jeg tror at man kan få et lykkelig liv alene også

 

Anonymkode: 0f380...592

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har asperger og har heller aldri klart å reise på ferie eller hatt noen kjæreste så jeg fortstår deg veldig godt at du syns det er for vanskelig. Men jeg tror at man kan få et lykkelig liv alene også

 

Anonymkode: 0f380...592

Hva stopper deg? Hvorfor tror du at du ikke kan få en kjæreste? Det finnes nok av mennesker med asbergers som lever i lykkelige samliv. Det samme gjelder reising.

Anonymkode: bbfe0...d83

[AnonymBruker]

Jeg har aspergers og jeg har bodd i Frankrike, Tyskland og nå England. Traff mannen min etter jeg flyttet til england og har nå 2 barn. Hvorfor skulle det stoppe deg pga diagnosen? Selvfølgelig er det jævla slitsomt noen ganger, men det tror jeg det er for alle på ene eller andre måten. 

Anonymkode: ac443...2b4

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva stopper deg? Hvorfor tror du at du ikke kan få en kjæreste? Det finnes nok av mennesker med asbergers som lever i lykkelige samliv. Det samme gjelder reising.

Anonymkode: bbfe0...d83

Ja jeg vet at mange med asperger er både gift og har barn og jobb og et tilsynelatende normalt liv, men jeg er nok mer alvorlig rammet enn disse fordi for meg å ha en kjæreste er alt for mye sosialt. Du skjønner vel det? for å ha en kjæreste så kan man ikke være et sosialt mislykka vrak?

Angående å reise så klarer ikke jeg det fordi det blir alt for mye å holde styr på, man må finne ut når flyet går, man må finne riktig rute, gå inne i en flyplass stappa med masse mennesker, lyder, lukter osv. Jeg har også problemer med å "dette ut" eller forsvinne i min egen verden når ting blir for mye for meg og det passer ikke særlig bra på en flyplass eller i et ukjent nytt land der man må være tilstede.

Anonymkode: 0f380...592

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Det er så mye å forholde seg til som nevrotypikere ikke tenker på. Det du skriver i det siste innlegget ditt forklarer mye, med alt man skal holde styr på og finne ut av, sensoriske inntrykk, menneskemengder, å være sosial, å "dette ut". Å være sosial innebærer så mye som en autist ikke gjør automatisk og som gjør at man må bruke mye energi og gjør at man blir utslitt. Jeg har autisme og kunne veldig gjerne ønske meg en kjæreste, men samtidig så orker jeg ikke, det blir for mye. 

Anonymkode: 3406b...e0a

[Rainbowdash_90]

Jeg har asperger og har hatt kjærester (turbulent forhold hvor jeg ble psykisk mishandlet i det ene og banket alvorlig i det andre hvor jeg lå 12 timer bevisstløs på sykehus, så ikke GODE forhold. Jeg godtar og tilgir alt alt for mye), vært i utlandet og slikt. 

Men etter jeg ble alene så har jeg slitt mye mye mer. Jeg tåler ikke å bo alene, har hatt alvorlige psykiske problemer og har det enda. Har vært myyye innlagt i psykiatrien og er i rusbehandling for tredje gang (utviklet rusproblem da rusen ble en måte å takle livet på). Skal snart begynne med botrening og det vil nok bli svært utfordrende for meg. 

Føler meg skikkelig evneveik som ikke takler å bo alene. Jeg er avhengig av faste rammer og forutsigbarhet. Hvis ikke jeg har det blir jeg veldig stresset, utrygg, deprimert og veldig ustabil følelsesmessig. Har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse i tillegg da. Pluss noen andre diagnoser. Samme med det å bo alene. Det gjør meg utrygg og jeg vet omtrent ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

Sosialt sett greier jeg meg greit. Jeg sliter med å holde på nye venner, men de gamle vennskapene består. Blir veldig sliten av å være sosial da. Tror det er fordi jeg bruker mye energi på sosiale spilleregler. Blir helt kokt i hodet. Men stort sett er jeg lett å like og folk har en tendens til å synes at mine særegenskaper er sjarmerende og morsomme. Jeg har på et vis klart å snu de tingene ved meg som kan bli sett på som veldig rart og sosialt feil, til noe som blir sett på som sjarmerende karaktertrekk. 

Likevel føler jeg meg jo fanget på et vis. Jeg må jo stadig ta hensyn til diagnosen og kjenner ofte på hvordan den holder meg tilbake. 

Men jeg forsøker å utvikle meg hele tiden. Kan jo ikke gjøre annet. Alternativet er å gi seg helt hen til diagnosen og bli sosialt evneveik, ensom og full av angst og usikkerhet. Slik vil jeg ikke ha det. Så jeg har hele livet jobber for å utvikle meg.