Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Noen her som har det eller er nær med noen som har det? 

Jeg er så innmari ustabil i humøret. Det svinger så veldig mellom å være tøysete og å være forbanna når jeg er med familien. Bruker mye krefter på å ta meg sammen ute blant folk. Jeg brøler mye og har ofte unødvendige diskusjoner med mannen. Sliter sosialt for jeg overtenker alt folk gjør eller ikke gjør, som blikk, sukk, toneleie osv og tror alltid at ingen liker meg og jeg bestemmer meg for å aldri sosialisere meg igjen. Jeg er dårlig på humor. Når noen tuller med meg blir jeg så såret. Tar alt så seriøst og personlig. Overtenker hele tiden på alt jeg gjør galt. Er ganske destruktiv både mot gjenstander og meg selv. Klarer ikke være lenge på samme arbeidsplass for jeg føler meg uønsket og mislikt, at alle baksnakker meg når jeg er borte. Har også lett for å slutte å like mennesker selv. Skal lite til før jeg føler for å ta avstand fra noen. Jeg mistenker at jeg kanskje har denne nevnte personlighetsforstyrrelsen. Noen som har erfaring med dette og kan fortelle litt? 

Anonymkode: 4dcc4...e2f

[AnonymBruker]

Har eupf selv, og det du beskriver høres ikke ut som eupf, hvis det "bare" de plagene du har. Ikke at plagene dine ikke kan være store, men eupf har en del flere symptomer/kriterier. 

Humørsvingningene er ikke tilstedet kun i enkelte situasjoner, men i alle situasjoner, hver dag. I tillegg er det ikke "forbanna" og "tøysete" det vanligvis svinger mellom for de fleste. Jeg kan f.eks våkne opp og være fornøyd med livet, synge i dusjen og se meg selv i speilet å tenke at jeg er pen. Så skjer det en liten negativ ting og det er som om hele verden faller sammen. Får en sterk følelse av tristhet, og vil bare legge meg ned på bakken og gråte. Så to timer senere er jeg glad igjen. Det er slik humørsvingningene er for min del. Jeg får også selvmordstanker i "nedturene" og hvis jeg føler meg avvist. Humørsvingningene er ufattelige slitsomme. Da små hendelser og situasjoner gir kraftige følelsesmessige reaksjoner, både positive og negative følelser. Kan føle meg helt fantastisk, for å deretter føle meg helt forferdelig tre timer senere. 

Jeg overtenker også alt og er livredd for avvising. Så jeg føler meg avvist nesten hele tiden. Jeg er dog ikke dårlig på humor. 

Ellers er eupf i grunn en manglende evne til å regulere følelser. Forholdene mine blir ustabile, kan hate noen, så elske samme person dagen etter. Selvbildet blir ustabilt, kan veksle mellom å elske og å hate meg selv. Fremtidsplaner er også veldig vekslende, interesser også. Disse sterke følelsene jeg beskrev ovenfor gjør meg impulsiv, så jeg gjør destruktive eller dumme ting uten å tenke meg om. Denne impulsivteten omfatter også selvskading og selvmordsforsøk, dog er det ikke alltid impulsivt. Føler meg også tom hele tiden, men det er ikke en følelsesløs tomhet, mer en følelse av at det er et hulrom i meg, noe som mangler, eller et hull som må tettes. Hvis det gir mening. Tror nok at det blant annet bunner i at jeg ikke har en anelse av hvem jeg egentlig er, fordi hvem jeg er svinger hele tiden. 

Ellers har jeg probeomer med å håndtere sinne, og kan ofte f.eks knuse ting når jeg blir sint. I tillegg til dette sliter jeg også med dissosiasjon, som for min del går ut på at jeg av og til føler at jeg lever i en film/drøm, føler at jeg ser meg selv utenfra, føler at kroppen min ikke er min osv. 

 

Anonymkode: 5fedf...03b

[AnonymBruker]

er selv under utredning, kan det være du kan ha aspergers? for de sa i dag til meg at hvis du har høytfungerende autisme så kan du ha en litt annen forståelse for humor, hva folk sier og gjør og dermed blir furstrert over alt når du ikke får det til å stemme. I tillegg ideer om at ingen liker deg, for du kommer ikke på bølgelengde med noen. 

Kan også være unnvikende pf. 

Anonymkode: 91f88...8a1

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har eupf selv, og det du beskriver høres ikke ut som eupf, hvis det "bare" de plagene du har. Ikke at plagene dine ikke kan være store, men eupf har en del flere symptomer/kriterier. 

Humørsvingningene er ikke tilstedet kun i enkelte situasjoner, men i alle situasjoner, hver dag. I tillegg er det ikke "forbanna" og "tøysete" det vanligvis svinger mellom for de fleste. Jeg kan f.eks våkne opp og være fornøyd med livet, synge i dusjen og se meg selv i speilet å tenke at jeg er pen. Så skjer det en liten negativ ting og det er som om hele verden faller sammen. Får en sterk følelse av tristhet, og vil bare legge meg ned på bakken og gråte. Så to timer senere er jeg glad igjen. Det er slik humørsvingningene er for min del. Jeg får også selvmordstanker i "nedturene" og hvis jeg føler meg avvist. Humørsvingningene er ufattelige slitsomme. Da små hendelser og situasjoner gir kraftige følelsesmessige reaksjoner, både positive og negative følelser. Kan føle meg helt fantastisk, for å deretter føle meg helt forferdelig tre timer senere. 

Jeg overtenker også alt og er livredd for avvising. Så jeg føler meg avvist nesten hele tiden. Jeg er dog ikke dårlig på humor. 

Ellers er eupf i grunn en manglende evne til å regulere følelser. Forholdene mine blir ustabile, kan hate noen, så elske samme person dagen etter. Selvbildet blir ustabilt, kan veksle mellom å elske og å hate meg selv. Fremtidsplaner er også veldig vekslende, interesser også. Disse sterke følelsene jeg beskrev ovenfor gjør meg impulsiv, så jeg gjør destruktive eller dumme ting uten å tenke meg om. Denne impulsivteten omfatter også selvskading og selvmordsforsøk, dog er det ikke alltid impulsivt. Føler meg også tom hele tiden, men det er ikke en følelsesløs tomhet, mer en følelse av at det er et hulrom i meg, noe som mangler, eller et hull som må tettes. Hvis det gir mening. Tror nok at det blant annet bunner i at jeg ikke har en anelse av hvem jeg egentlig er, fordi hvem jeg er svinger hele tiden. 

Ellers har jeg probeomer med å håndtere sinne, og kan ofte f.eks knuse ting når jeg blir sint. I tillegg til dette sliter jeg også med dissosiasjon, som for min del går ut på at jeg av og til føler at jeg lever i en film/drøm, føler at jeg ser meg selv utenfra, føler at kroppen min ikke er min osv. 

 

Anonymkode: 5fedf...03b

Dette var jo presis beskrivelse av meg!! Helt skummelt å lese "om meg selv" slik når du egentlig snakker om deg selv

Anonymkode: 4dcc4...e2f

[Rainbowdash_90]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har eupf selv, og det du beskriver høres ikke ut som eupf, hvis det "bare" de plagene du har. Ikke at plagene dine ikke kan være store, men eupf har en del flere symptomer/kriterier. 

Humørsvingningene er ikke tilstedet kun i enkelte situasjoner, men i alle situasjoner, hver dag. I tillegg er det ikke "forbanna" og "tøysete" det vanligvis svinger mellom for de fleste. Jeg kan f.eks våkne opp og være fornøyd med livet, synge i dusjen og se meg selv i speilet å tenke at jeg er pen. Så skjer det en liten negativ ting og det er som om hele verden faller sammen. Får en sterk følelse av tristhet, og vil bare legge meg ned på bakken og gråte. Så to timer senere er jeg glad igjen. Det er slik humørsvingningene er for min del. Jeg får også selvmordstanker i "nedturene" og hvis jeg føler meg avvist. Humørsvingningene er ufattelige slitsomme. Da små hendelser og situasjoner gir kraftige følelsesmessige reaksjoner, både positive og negative følelser. Kan føle meg helt fantastisk, for å deretter føle meg helt forferdelig tre timer senere. 

Jeg overtenker også alt og er livredd for avvising. Så jeg føler meg avvist nesten hele tiden. Jeg er dog ikke dårlig på humor. 

Ellers er eupf i grunn en manglende evne til å regulere følelser. Forholdene mine blir ustabile, kan hate noen, så elske samme person dagen etter. Selvbildet blir ustabilt, kan veksle mellom å elske og å hate meg selv. Fremtidsplaner er også veldig vekslende, interesser også. Disse sterke følelsene jeg beskrev ovenfor gjør meg impulsiv, så jeg gjør destruktive eller dumme ting uten å tenke meg om. Denne impulsivteten omfatter også selvskading og selvmordsforsøk, dog er det ikke alltid impulsivt. Føler meg også tom hele tiden, men det er ikke en følelsesløs tomhet, mer en følelse av at det er et hulrom i meg, noe som mangler, eller et hull som må tettes. Hvis det gir mening. Tror nok at det blant annet bunner i at jeg ikke har en anelse av hvem jeg egentlig er, fordi hvem jeg er svinger hele tiden. 

Ellers har jeg probeomer med å håndtere sinne, og kan ofte f.eks knuse ting når jeg blir sint. I tillegg til dette sliter jeg også med dissosiasjon, som for min del går ut på at jeg av og til føler at jeg lever i en film/drøm, føler at jeg ser meg selv utenfra, føler at kroppen min ikke er min osv. 

 

Anonymkode: 5fedf...03b

Man trenger ikke ha alle trekkene for å få diagnosen. 

Jeg har den (pluss unnvikende og avhengig PF og AS) og dette er det jeg sliter med; 

Jeg er veldig styrt av følelsene. Når noe vondt skjer så kan hele verden rase og jeg blir desperat etter å fikse det eller få utløp for smerten på et vis. Har vekslet mellom selvskading, selvmordsforsøk, spiseforstyrrelse, rus og et desperat ønske om å legges inn fordi der og da er det eneste jeg vil er å komme på den trygge avdelingen, men det er jo ikke alltid en får innleggelse selv om en vil. 

Jeg går ikke fra å elske til å hate noen. Hvis jeg elsker noen så elsker jeg de konstant og godtar mye mer enn jeg skal (her kommer nok den avhengige PF inn). 

Jeg er ekstremt sårbar for avvisning. Det er vel omtrent det verste jeg opplever. 

Jeg er ikke en person som havner i mye drama med andre mennesker, men jeg kan bli ganske dramatisk hvis jeg får et følelsesmessig "anfall". For eksempel har jeg stukket av fra behandling flere ganger. Også får jeg roet meg ned og returnerer. Det hele er gjort på impuls når jeg har vært psykisk ustabil. 

Jeg har angst for å bli mislikt, men med årene har jeg skjønt at jeg stort sett blir likt. Slik var det ikke da jeg var yngre. 

Jeg svinger ikke nødvendigvis ekstremt mye på én dag, selv om jeg absolutt kan gråte i strie strømmer for så å sitte og le etter en halvtime. Men mine svingninger går mer fra dag til dag. Jeg har vært vanvittig deprimert i noen dager nå. Alvorlig deprimert. Men for alt jeg vet våkner jeg i morgen og føler meg mye bedre. Selv om jeg stort sett er mest deprimert. Har tilbakevendende depressiv lidelse så en viss grad av depresjon har jeg alltid. Det har nok både med at jeg har hatt et fryktelig hardt liv, men også på grunn av den konstante følelsen av tomhet og at jeg ikke finner noen mening i livet. Jeg har null anelse om hva som vil være framtiden min. Sliter med å planlegge. Det gjør jeg stort sett kun når jeg er oppspilt. 

Når jeg har det veldig vanskelig og ustabilt i livet så blir jeg ekstremt ustabil følelsesmessig. For å si det slik jeg har hatt mange sammenbrudd på byen i forbindelse med inntak av store mengder alkohol. Har stort sett endt opp på enten akuttavdeling på enten somatisk eller psykiatrisk sykehus eller på glattcelle hos politiet. Fordi jeg har hatt det så vondt at jeg har drukket til jeg ikke har en eneste hjernecelle igjen. 

Både dette og selvskading har jeg heldigvis klart å få under kontroll. Men da det stod på så var det virkelig ille. Har klart å justere "anfallene" mine ganske mange hakk ned. Så jeg i det minste ikke klikker i offentlighet på byen om natten eller havner hos politiet igjen. 

Jeg dissosierer. For det meste bare en helt rar og ekkel uvirkelighetsfølelse, følelse av å være utenpå kroppen min og at kroppen min ikke er min. Men jeg har hatt et par episoder hvor dissosiasjonen har vært så kraftig at jeg ikke har hatt kontroll på egne handlinger. Hvor det føles som at jeg så det på film når jeg tenker tilbake på det. At det ikke er noe JEG gjorde. 

Men bortsett fra mine mest ekstreme perioder som forhåpentligvis er tilbakelagt nå etter mye behandling, støtte og hjelp til å regulere følelsene mer hensiktsmessig, så merker ikke de fleste at jeg har de psykiske lidelsene jeg har. Jeg bærer det meste inni meg og overreaksjoner er det for det meste de som bor med meg som merker. For jeg klarer ikke skjule disse sidene døgnet rundt. 

Jeg blir stort sett beskrevet som en rolig og behagelig person som kan være litt sær, men ganske artig og sjarmerende. Ingen visste at jeg slet før jeg knakk helt sammen da jeg var 25. Vel, bortsett fra min mor og delvis han jeg var samboer med i 9 år. Er helt villt god på å fortrenge følelsene mine, i hvert fall fram til jeg er alene. 

Det er vel det jeg kommer på. Det kom en del mens jeg skrev som jeg ikke tenkte på først. Glemmer litt av hvor ustabil jeg faktisk har vært. Jeg sliter fortsatt like mye som før, men jeg har heldigvis blitt flinkere til å takle det. 

[AnonymBruker]

51 minutter siden, Rainbowdash_90 skrev:

Man trenger ikke ha alle trekkene for å få diagnosen. 

Det er sant, man må oppfylle 5 av 9 kriterier. Jeg ville bare frem til at eupf ikke "bare" kan bestå av symptomene/plagene ts beskrev. Det er ganske utrolig at du "holdt ut" så lenge, men samtidig utrolig trist at du ikke fikk hjelpen du trengte før, da hadde du muligens kunne unngått et slikt sammenbrudd. Kan jeg spørre hvordan du klarte deg i forkant av dette sammenbruddet? Jeg vil også legge til at jeg synes at det er fint å høre at du nå er på bedringens vei, og du skal ha kudos for det. Likevel er det sikkert en god idè å være mer åpen om følelsene dine, selv om det går bedre. Følelser har en tendens til å kunne bli mer plagsomme hvis man prøver å fortrenge dem. Som regel er det bedre å kjenne på den aktuelle følelsen og anerkjenne den. Det er bra at du i hvert fall ikke fortrenger dem når du er alene. Jeg kan se for meg at det er vanskelig, særlig siden du har unnvikende pf i tillegg?

 

Anonymkode: 5fedf...03b

[Rainbowdash_90]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er sant, man må oppfylle 5 av 9 kriterier. Jeg ville bare frem til at eupf ikke "bare" kan bestå av symptomene/plagene ts beskrev. Det er ganske utrolig at du "holdt ut" så lenge, men samtidig utrolig trist at du ikke fikk hjelpen du trengte før, da hadde du muligens kunne unngått et slikt sammenbrudd. Kan jeg spørre hvordan du klarte deg i forkant av dette sammenbruddet? Jeg vil også legge til at jeg synes at det er fint å høre at du nå er på bedringens vei, og du skal ha kudos for det. Likevel er det sikkert en god idè å være mer åpen om følelsene dine, selv om det går bedre. Følelser har en tendens til å kunne bli mer plagsomme hvis man prøver å fortrenge dem. Som regel er det bedre å kjenne på den aktuelle følelsen og anerkjenne den. Det er bra at du i hvert fall ikke fortrenger dem når du er alene. Jeg kan se for meg at det er vanskelig, særlig siden du har unnvikende pf i tillegg?

 

Anonymkode: 5fedf...03b

Jeg klarte meg greit. Jeg hadde samboer (som ikke var snill med meg), to barn og jobb. Forholdet var turbulent så jeg hadde mye ustabilitet i livet mitt, men samtidig forutsigbarhet og "trygge" rammer. Men jeg fortrengte det meste ved å alltid ha ti baller i lufta med hus, hjem, trening, jobb/utdanning, barn og hund. Ustabiliteten i meg ble holdt veldig i sjakk av en travel, men strukturert hverdag. I tillegg til stor grad av fortrengelse. 

Da jeg dro fra han og livet ble snudd opp ned så knakk jeg helt sammen og årevis med vond gruff kom på en måte strømmende ut i hele kroppen og jeg hadde ingen verktøy til å håndtere det annet enn den ene destruktive strategien etter den andre. 

Det er veldig sant som du sier det med å fortrenge følelser. Det gjør bare vondt verre. Jeg synes det er fryktelig vanskelig å ta i mot følelsene som kommer. Hele kroppen min kommer i beredsskapsmodus og jeg føler meg MÅ gjøre noe for å få følelsen vekk. Så der har jeg en lang vei å gå. Selv om jeg har kommet et godt stykke allerede. For ett år siden var verden og livet generelt så vanskelig, vondt og kaotisk at jeg var stort sett konstant innlagt på akuttpost. Nå er jeg i det minste kommet dit at jeg klarer noen timer hjemme og skal snart begynne med botrening (er i behandling). 

Men det med at jeg har så lavt funksjonsnivå nå har jo med alle diagnosene jeg har og ikke kun den ene eller andre. 

[AnonymBruker]

Jo mer jeg leser om denne personlighetsforstyrrelsen, jo mer kjenner jeg meg igjen. Og jeg innser bare mer og mer hvor selvdestruktiv jeg er og hvor vanskelig det må være for familien min å leve med meg. 

Anonymkode: 4dcc4...e2f

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg vil bare komme med en oppfordring til dere som har denne personlighetsforstyrrelsen og har/ har tenkt til å få barn. Vær så snill å ikke la det gå utover barna. Jeg vet det er vanskelig å skulle kontrollere det, men den lidelsen kan virkelig være ødeleggende. 

Jeg vokste opp med en mor som hadde eupf og barndommen min var et helvette! Jeg er nå 30 år og ufør pga psykiske lidelser som er direkte konsekvens av min oppvekst med henne. Jeg har ikke kontakt med henne i dag. 

Det at følelsene og reaksjonene hennes var så ustabile gjorde at jeg aldri følte meg trygg. Når jeg kom hjem fra skolen visste jeg aldri hvilket humør hun var i og jeg gruet meg hele dagen til å måtte komme hjem. Hun sleit spesielt med å kontrollere sinnet sitt og når hun følte seg såret/angrepet/osv så ble hun veldig i forsvarsposisjon og langet ut verbalt mot meg. Fikk ofte skylden for at hun følte det hun gjorde og hun manipulerte meg og ga meg ofte dårlig samvittighet. Jeg følte at jeg aldri var bra nok, fordi hun overanalyserte alt jeg sa og kom med sårende kommentarer.

Jeg kjenner det er vanskelig å skrive om dette, og tror jeg lar være å komme med flere eksempler/historier. 

Jeg har full forståelse for at hun er syk og jeg vet at hun aldri mente å være slik mot meg sånn innerst inne. Men hun klarte ikke kontrollere lidelsen sin og det førte da til et ødelagt barn. 

 

Anonymkode: 870a5...fb8

[AnonymBruker]

Så denne på youtube: syns den er folkelig og greit forklart rundt hovedtrekkene.

https://www.youtube.com/watch?v=to5qRLRSS7g

 

Anonymkode: c0cd2...ad8

[AnonymBruker]

Oi, her var det mye jeg kjente meg igjen i. Har kompleks traumelidelse, har hørt det er litt likt på eupf. Har også engstelige og unnvikende trekk. Vansker med følelsesregulering og problemer i nære relasjoner. 

Anonymkode: 0e178...425

[AnonymBruker]

Har også avhengige trekk siden jeg har separasjonsangst. Slutter heller aldri å elske uansett hvor sviktet jeg føler meg. 

Anonymkode: 0e178...425

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. 

Jeg vil bare komme med en oppfordring til dere som har denne personlighetsforstyrrelsen og har/ har tenkt til å få barn. Vær så snill å ikke la det gå utover barna. Jeg vet det er vanskelig å skulle kontrollere det, men den lidelsen kan virkelig være ødeleggende. 

Jeg vokste opp med en mor som hadde eupf og barndommen min var et helvette! Jeg er nå 30 år og ufør pga psykiske lidelser som er direkte konsekvens av min oppvekst med henne. Jeg har ikke kontakt med henne i dag. 

Det at følelsene og reaksjonene hennes var så ustabile gjorde at jeg aldri følte meg trygg. Når jeg kom hjem fra skolen visste jeg aldri hvilket humør hun var i og jeg gruet meg hele dagen til å måtte komme hjem. Hun sleit spesielt med å kontrollere sinnet sitt og når hun følte seg såret/angrepet/osv så ble hun veldig i forsvarsposisjon og langet ut verbalt mot meg. Fikk ofte skylden for at hun følte det hun gjorde og hun manipulerte meg og ga meg ofte dårlig samvittighet. Jeg følte at jeg aldri var bra nok, fordi hun overanalyserte alt jeg sa og kom med sårende kommentarer.

Jeg kjenner det er vanskelig å skrive om dette, og tror jeg lar være å komme med flere eksempler/historier. 

Jeg har full forståelse for at hun er syk og jeg vet at hun aldri mente å være slik mot meg sånn innerst inne. Men hun klarte ikke kontrollere lidelsen sin og det førte da til et ødelagt barn. 

 

Anonymkode: 870a5...fb8

Det er trist å høre at du har hatt en vanskelig oppvekst. Å vokse opp med en psykisk syk mor kan ofte være belastende for et barn, kanskje særlig eupf, andre alvorlige personlighetsforstyrrelser og andre alvorlige psykiske lidelser. Kjenner ei som har en mor som har en alvorlig psykisk lidelse som gjorde at moren ofte var psykotisk (ikke schizofreni) i barndommen, moren hennes kunne blant annet tro at hun var satan, og det har selvsagt satt sine spor. 

Jeg forstår absolutt at det kan være ødeleggende å ha en mor med eupf, da det er som du skriver; en lidelse som karakteriseres av ustabile følelser og reaksjoner. Da kan det fort ende opp med at moren som egentlig bør være en trygg omsorgsperson ender opp som en ustabil og utrygg figur i stedet for. Så jeg forstår virkelig hvordan dette kan ha ført til store negative konsekvenser for deg, både med tanke på å ha hatt det vanskelig i barndommen, og med tanke på at du har endt opp med diverse psykiske lidelser i ettertid som et resultat av barndommen. Det er selvsagt leit å høre, og du har min fulle sympati. 

Personlig kunne jeg aldri fått barn slik symptomtrykket mitt er i dag. Det er mulig at jeg en dag får barn, men da må jeg i så fall være i stand til å håndtere følelsene, reaksjonene mine og sinnet mitt tilnærmet like godt som gjennomsnittspersonen. Så jeg utelukker ikke det å få barn, men jeg utelukker det frem til jeg blir frisk, da man heldigvis kan bli frisk fra eupf, eller man vil vel alltid til en viss grad ha et snev av noen av noen av trekkene, men man kan lære å fungere som et menneske uten en personlighetsforstyrrelse. Så man kan fortsatt være noe mer var for avvising, ha lett for å bli såret osv, men man kan lære å takle dette på en god måte, som heller ikke går ut over andre. Dog har alle trekk fra en eller flere personlighetsforstyrrelser, så det er jo egentlig helt normalt å ha slite litt med uhensiktsmessige personlighetstrekk. Hvis jeg mot formodning ikke blir såpass mye bedre at jeg kan kategoriseres som frisk, eller som tilnærmet frisk kommer jeg ikke til å få barn. Å få barn er ingen menneskerett, og det jeg ønsker ikke å sette et barn til verden uten å være sikker på at jeg faktisk takler morsrollen, og alt det fører med seg. Jeg vil rett og slett ikke at få et barn som ender opp med psykiske lidelser som meg, ei heller vil jeg at det skal få en dårlig barndom. Så å få barn er kun en mulighet hvis jeg blir betraktelig mye bedre. 

Anonymkode: 5fedf...03b

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er trist å høre at du har hatt en vanskelig oppvekst. Å vokse opp med en psykisk syk mor kan ofte være belastende for et barn, kanskje særlig eupf, andre alvorlige personlighetsforstyrrelser og andre alvorlige psykiske lidelser. Kjenner ei som har en mor som har en alvorlig psykisk lidelse som gjorde at moren ofte var psykotisk (ikke schizofreni) i barndommen, moren hennes kunne blant annet tro at hun var satan, og det har selvsagt satt sine spor. 

Jeg forstår absolutt at det kan være ødeleggende å ha en mor med eupf, da det er som du skriver; en lidelse som karakteriseres av ustabile følelser og reaksjoner. Da kan det fort ende opp med at moren som egentlig bør være en trygg omsorgsperson ender opp som en ustabil og utrygg figur i stedet for. Så jeg forstår virkelig hvordan dette kan ha ført til store negative konsekvenser for deg, både med tanke på å ha hatt det vanskelig i barndommen, og med tanke på at du har endt opp med diverse psykiske lidelser i ettertid som et resultat av barndommen. Det er selvsagt leit å høre, og du har min fulle sympati. 

Personlig kunne jeg aldri fått barn slik symptomtrykket mitt er i dag. Det er mulig at jeg en dag får barn, men da må jeg i så fall være i stand til å håndtere følelsene, reaksjonene mine og sinnet mitt tilnærmet like godt som gjennomsnittspersonen. Så jeg utelukker ikke det å få barn, men jeg utelukker det frem til jeg blir frisk, da man heldigvis kan bli frisk fra eupf, eller man vil vel alltid til en viss grad ha et snev av noen av noen av trekkene, men man kan lære å fungere som et menneske uten en personlighetsforstyrrelse. Så man kan fortsatt være noe mer var for avvising, ha lett for å bli såret osv, men man kan lære å takle dette på en god måte, som heller ikke går ut over andre. Dog har alle trekk fra en eller flere personlighetsforstyrrelser, så det er jo egentlig helt normalt å ha slite litt med uhensiktsmessige personlighetstrekk. Hvis jeg mot formodning ikke blir såpass mye bedre at jeg kan kategoriseres som frisk, eller som tilnærmet frisk kommer jeg ikke til å få barn. Å få barn er ingen menneskerett, og det jeg ønsker ikke å sette et barn til verden uten å være sikker på at jeg faktisk takler morsrollen, og alt det fører med seg. Jeg vil rett og slett ikke at få et barn som ender opp med psykiske lidelser som meg, ei heller vil jeg at det skal få en dårlig barndom. Så å få barn er kun en mulighet hvis jeg blir betraktelig mye bedre. 

Anonymkode: 5fedf...03b

På vegne av dine eventuelle fremtidige barn: Tusen takk! ❤️

Skulle ønske moren min var så reflektert og aldri satte meg til verden. Hun klarte jo ikke innse at hun var syk en gang (innrømmet det aldri i alle fall) og mente det var alle andre det var noe galt med. Når jeg endelig var gammel nok til å forsvare meg og prate ordentlig for meg så prøvde jeg å ta opp hvordan hun oppførte seg på en rolig og saklig måte. Men hver eneste gang så ble hun dødelig fornærmet og sa at jeg var en megge, hespetre, drittunge osv. Og at det var derfor hun ble så sint på meg, at jeg var bare et ekstra vanskelig barn. 

Å konstant få høre hvor lite jeg og mine tanker/følelser/meninger er verdt gjorde at jeg trodde på det. Og den dagen jeg ble voldtatt som 16-åring så lot jeg det bare skje fordi jeg følte jeg ikke var verdt mer alikevel. 

Der har du altså den ytterste konsekvens av hvordan det å vokse opp med psykisk syke foreldre er, og jeg skulle ønske flere var som deg som virkelig tar det på alvor! 

Lykke til videre i livet ditt! Jeg vet det er vanskelig, men vit at din selvinnsikt i alle fall er en veldig bra ting.  

Anonymkode: 870a5...fb8

[Rainbowdash_90]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. 

Jeg vil bare komme med en oppfordring til dere som har denne personlighetsforstyrrelsen og har/ har tenkt til å få barn. Vær så snill å ikke la det gå utover barna. Jeg vet det er vanskelig å skulle kontrollere det, men den lidelsen kan virkelig være ødeleggende. 

Jeg vokste opp med en mor som hadde eupf og barndommen min var et helvette! Jeg er nå 30 år og ufør pga psykiske lidelser som er direkte konsekvens av min oppvekst med henne. Jeg har ikke kontakt med henne i dag. 

Det at følelsene og reaksjonene hennes var så ustabile gjorde at jeg aldri følte meg trygg. Når jeg kom hjem fra skolen visste jeg aldri hvilket humør hun var i og jeg gruet meg hele dagen til å måtte komme hjem. Hun sleit spesielt med å kontrollere sinnet sitt og når hun følte seg såret/angrepet/osv så ble hun veldig i forsvarsposisjon og langet ut verbalt mot meg. Fikk ofte skylden for at hun følte det hun gjorde og hun manipulerte meg og ga meg ofte dårlig samvittighet. Jeg følte at jeg aldri var bra nok, fordi hun overanalyserte alt jeg sa og kom med sårende kommentarer.

Jeg kjenner det er vanskelig å skrive om dette, og tror jeg lar være å komme med flere eksempler/historier. 

Jeg har full forståelse for at hun er syk og jeg vet at hun aldri mente å være slik mot meg sånn innerst inne. Men hun klarte ikke kontrollere lidelsen sin og det førte da til et ødelagt barn. 

 

Anonymkode: 870a5...fb8

Veldig trist at det ble slik for deg. Det skal ikke være sånn. 

Jeg har to barn selv, men jeg er ikke ustabil i humøret på den måten. Har alltid vært en veldig god, stabil og pålitelig mor. Ikke uforutsigbart humør og definitivt ikke manipulering. Det gjelder både i forhold til barna og andre. Folk flest merker ikke at jeg har den personlighetsforstyrrelsen for jeg bærer det meste inni meg. Da jeg gikk inn i alvorlig depresjon og suicidalitet for to år siden flyttet barna til får da jeg ikke klarte mer og ble innlagt på sykehus. Etter det har jeg ikke klart å reise meg, men jeg har klart å skåne barna i så stor grad at barnevernet ikke har villet opprette sak. Ikke en gang da jeg utviklet et rusproblem. For barna har aldri sett meg ruset, ustabil eller andre ting som har vært. Ser de bare annen hver helg hos min mor, men det var noe vi allerede gjorde da barnevernet kom inn i bildet. Det er prosedyre å varsle barnevernet når en forelder legges inn på psykiatrisk akuttpost. 

Så det er heldigvis ingen automatikk i at man lar sykdommen gå ut over barna, men det er svært uheldig når det skjer. 

Hadde jeg visst det jeg vet i dag hadde jeg nok ikke fått barn i det hele tatt. For samvittigheten min er nattesvart. Barna mine har ikke mammaen sin i hverdagen. Og han eldste som husker den moren jeg var, spør regelmessig om jeg er frisk snart slik at han og broren kan bo hos meg igjen. Jeg håper virkelig jeg en dag kan si ja. For det fortjener de virkelig begge to. 

[AnonymBruker]

Kjenner du deg igjen i denne beskrivelsen, TS? https://psykologisk.no/2018/05/en-overveldende-forlatthetsfolelse/

Jeg kjenner meg veldig godt igjen og sliter med mye av den samme problematikken som nevnes i denne tråden. Det er ingen personlighetsforstyrrelse som fanger denne gruppen mennesker som sliter psykisk i dag, men på engelsk blir det beskrevet som "hypersensitive narcissism", "closet narcissism", "covert narcissism" og mye annet rart. 

Anonymkode: 3e0d7...4f8

[AnonymBruker]

På 6.12.2018 den 19.27, AnonymBruker skrev:

Har eupf selv, og det du beskriver høres ikke ut som eupf, hvis det "bare" de plagene du har. Ikke at plagene dine ikke kan være store, men eupf har en del flere symptomer/kriterier. 

Humørsvingningene er ikke tilstedet kun i enkelte situasjoner, men i alle situasjoner, hver dag. I tillegg er det ikke "forbanna" og "tøysete" det vanligvis svinger mellom for de fleste. Jeg kan f.eks våkne opp og være fornøyd med livet, synge i dusjen og se meg selv i speilet å tenke at jeg er pen. Så skjer det en liten negativ ting og det er som om hele verden faller sammen. Får en sterk følelse av tristhet, og vil bare legge meg ned på bakken og gråte. Så to timer senere er jeg glad igjen. Det er slik humørsvingningene er for min del. Jeg får også selvmordstanker i "nedturene" og hvis jeg føler meg avvist. Humørsvingningene er ufattelige slitsomme. Da små hendelser og situasjoner gir kraftige følelsesmessige reaksjoner, både positive og negative følelser. Kan føle meg helt fantastisk, for å deretter føle meg helt forferdelig tre timer senere. 

Jeg overtenker også alt og er livredd for avvising. Så jeg føler meg avvist nesten hele tiden. Jeg er dog ikke dårlig på humor. 

Ellers er eupf i grunn en manglende evne til å regulere følelser. Forholdene mine blir ustabile, kan hate noen, så elske samme person dagen etter. Selvbildet blir ustabilt, kan veksle mellom å elske og å hate meg selv. Fremtidsplaner er også veldig vekslende, interesser også. Disse sterke følelsene jeg beskrev ovenfor gjør meg impulsiv, så jeg gjør destruktive eller dumme ting uten å tenke meg om. Denne impulsivteten omfatter også selvskading og selvmordsforsøk, dog er det ikke alltid impulsivt. Føler meg også tom hele tiden, men det er ikke en følelsesløs tomhet, mer en følelse av at det er et hulrom i meg, noe som mangler, eller et hull som må tettes. Hvis det gir mening. Tror nok at det blant annet bunner i at jeg ikke har en anelse av hvem jeg egentlig er, fordi hvem jeg er svinger hele tiden. 

Ellers har jeg probeomer med å håndtere sinne, og kan ofte f.eks knuse ting når jeg blir sint. I tillegg til dette sliter jeg også med dissosiasjon, som for min del går ut på at jeg av og til føler at jeg lever i en film/drøm, føler at jeg ser meg selv utenfra, føler at kroppen min ikke er min osv. 

 

Anonymkode: 5fedf...03b

Dette er som å lese om meg selv, har aldri trodd det er en diagnose. Følte meg mindre alene nå. Får du behandling for det eller noe type hjelp? 

Anonymkode: 4695f...0f5

[AnonymBruker]

På 6.12.2018 den 21.57, AnonymBruker skrev:

Jo mer jeg leser om denne personlighetsforstyrrelsen, jo mer kjenner jeg meg igjen. Og jeg innser bare mer og mer hvor selvdestruktiv jeg er og hvor vanskelig det må være for familien min å leve med meg. 

Anonymkode: 4dcc4...e2f

Hvor gammel er du ts?

På 7.12.2018 den 8.54, AnonymBruker skrev:

På vegne av dine eventuelle fremtidige barn: Tusen takk! ❤️

Skulle ønske moren min var så reflektert og aldri satte meg til verden. Hun klarte jo ikke innse at hun var syk en gang (innrømmet det aldri i alle fall) og mente det var alle andre det var noe galt med. Når jeg endelig var gammel nok til å forsvare meg og prate ordentlig for meg så prøvde jeg å ta opp hvordan hun oppførte seg på en rolig og saklig måte. Men hver eneste gang så ble hun dødelig fornærmet og sa at jeg var en megge, hespetre, drittunge osv. Og at det var derfor hun ble så sint på meg, at jeg var bare et ekstra vanskelig barn. 

Å konstant få høre hvor lite jeg og mine tanker/følelser/meninger er verdt gjorde at jeg trodde på det. Og den dagen jeg ble voldtatt som 16-åring så lot jeg det bare skje fordi jeg følte jeg ikke var verdt mer alikevel. 

Der har du altså den ytterste konsekvens av hvordan det å vokse opp med psykisk syke foreldre er, og jeg skulle ønske flere var som deg som virkelig tar det på alvor! 

Lykke til videre i livet ditt! Jeg vet det er vanskelig, men vit at din selvinnsikt i alle fall er en veldig bra ting.  

Anonymkode: 870a5...fb8

Jeg kan se for meg at du har hatt en veldig vond oppvekst på grunn av moren din sine problemer, og personlig tenker jeg at mennesker med en ubehandlet psykisk lidelse av alvorlig grad, særlig alvorlige personlighetsforstyrrelser, psykoser og bipolar type 1 ikke burde få barn før de har fått kontroll over sykdommen. Det er trist å lese om hvordan du ble behandlet av moren din, det er ikke slik en mor burde snakke til barnet sitt. Har man eupf er man ofte svært sensitiv for kritikk og avvisning og det kan føre til at enkelte med lidelsen kan reagere med sinne, slik som din mor. Noen kan tenke at det ikke er en selv det er noe galt med, men alle andre. Jeg har selv vokst opp med en narsissistisk far, og han har også hatt et eksplosivt sinne, og kunne blant annet slenge meg inn i veggen, filleriste meg og f.eks fortelle meg at jeg var et forferdelig menneske og at jeg aldri kom til å oppnå noe i livet. Fikk aldri høre "jeg er glad i deg", "jeg er stolt av deg". Ble som regel enten ignorert eller kritisert, bortsett fra en sjelden gang i blant hvis jeg f.eks fikk en 6er kunne han si: "bra". Hvis jeg fortalte at jeg ble såret, eller sto opp for meg selv var det min feil, og det var meg det var noe galt med, eller at jeg måtte slutte å synes  synd på meg selv. Han har svært lite empati for andre, og han ignorerte meg fordi jeg ikke var viktig nok til at han skulle bruke tiden sin på meg. I hans øyne er han bedre enn så og si alle andre, noen han faktisk sa høyt til meg også, men overfor andre kan han være svært karismatisk,, og blir godt likt. Det er hovedsakelig det som har ført til at jeg fikk borderline pf. Så mennesker med personlighetsproblemer som mangler selvinnsikt burde ikke få barn. 

Anonymkode: 5fedf...03b

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er som å lese om meg selv, har aldri trodd det er en diagnose. Følte meg mindre alene nå. Får du behandling for det eller noe type hjelp? 

Anonymkode: 4695f...0f5

Det kan er en diagnose hvis det fører betydelig funksjonssvikt, samt smerte/ubehag for vedkommende, eller menneskene rundt. Hvis man klarer seg fint i sosiale situasjoner, og livet forøvrig oppfyller man ikke nødvendigvis kriteriene. Man må oppfylle de generelle kriteriene for personlighetsforstyrrelser:

Alle kriteriene nedenfor må være oppfylt samtidig. 

• Det er dokumentert at den enkeltes karakteristiske og varige mønstre av indre opplevelse og atferd som en helhet avviker markant fra hva som er kulturelt forventet og akseptert (utenfor «normen»). Slike avvik må foreligge i minst to av følgende funksjonsområder: 
  • kognisjon (dvs. måter å oppfatte og tolke ting, mennesker og hendelser; danne holdninger og bilder av seg selv og andre);
  • følelser (bredden av, intensitet, og hensiktsmessigheten av emosjonell opphisselse og respons); 
  • impulskontroll og tilfredsstillelse av behov;
  • måter å forholde seg til andre på og til å håndtere mellommenneskelige situasjoner.
• Avviket må manifestere seg som en gjennomtrengende atferd som er rigid, maladaptivt, eller på annen måte dysfunksjonell over et bredt spekter av personlige og sosiale situasjoner (dvs. avviket er ikke begrenset til et bestemt «utløsende» stimuli eller en bestemt situasjon). 
• Det foreligger personlig lidelse og/eller negativ innvirkning på sosiale situasjoner som tydelig er knyttet til atferd som nevnt i kriterium 2.
• Det er dokumentert at avviket er stabilt og av lang varighet og at det alltid har sin debut i slutten av barndommen eller ungdomsårene.
• Avviket kan ikke forklares som en manifestasjon eller konsekvens av andre psykiske lidelser hos voksne, selv om episodiske eller kroniske tilstander fra F00-F59 eller F70-F79 kan eksistere samtidig eller inntreffe etter avviket.
• Organisk hjernesykdom, skade eller dysfunksjon i hjernen må utelukkes som mulig årsak til avviket. (Hvis en organisk årsakssammenheng påvises, bør kategori F07.- brukes.)

Det finnes hjelp å få for personlighetsforstyrrelser, særlig er det forsket mye på behandling av emosjonelt ustabil pf, da denne lidelsen svært ofte fører til kronisk suicidalitet, selvskading og selvdestruktiv atferd, noe som åpenbart kan være livstruende. Rundt 1 av 10 med eupf begår selvmord, men over halvparten prøver å ta sitt eget liv. Så det finnes gode behandlingsmuligheter og de fleste blir friske. Blant annet DBT, eller mentaliseringsbasert terapi. Disse behandlingene er en kombinasjon av ferdighetstrenig, psykoedukjson, gruppeterapi og individualterapi. Man kan likevel også få god hjelp ved kun individualterapi. Så det finnes gode behandlingsmuligheter for eupf, og prognosen er god. Jeg får ikke terapi for lidelsen for øyeblikket, men jeg skal begynne i terapi igjen om et par uker. Jeg har hatt en pause fra behandling i et halvt år nå, da jeg trengte litt tid til å finne motivasjonen igjen. Nå er jeg mer motivert enn noen gang, og ser frem til å begynne i terapi igjen. 

Anonymkode: 5fedf...03b