Er så lei samboer.

[Peter007]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uff dette er så vondt... vi har 3 barn, er unge, eier hus, eier ny bil, har jobber og alt burde være bra. Vi sliter noe med helsen begge to men har taklet det fint. 

Men i flere år går forholdet opp og ned. Han er så mye sur. Kjefter og smeller. Er spydig og kravstor. Jeg føler at uansett hva jeg gjør så blir det aldri godt nok. Vi prøvde parterapi en gang og det hjalp en stund. Han er perfeksjonist og sier det selv. Kravene må senkes. Det får ikke alltid vært plettfritt i ett hjem med 3 små barn.

 

Istad feks når han for en gang skyld la skittentøy i dunkene lå alt feil. Jeg vet man ikke trenger å påpeke alt men jeg måtte bare spørre på en pen måte om han hadde lagt farget feil. For i farget lå det fleece, hvitt, ull og mørkt. Da fyrte han med en gang.. sa jeg skulle slutte å bry meg.. at jeg da fikk gjøre det sjøl. (Noe jeg alltid gjør)... osv. Sånt er jo så unødvendig. Jeg sa det på en høflig måte. Og påpekte etterpå at det bare var ett sprøsmål. Han begynte og å diskutere at «han alltid gjorde det sånn så det gikk fint.». Men det er jo bare for å få rett... for hvem vasker vel alt slik sammen.

 

Men ja jeg sporer av.. dette er selvsagt bare en bagatell, men bare for å understreke hvor fort han blir sur.
Han kan og komme hjem til ryddig og vasket hus, noe det ofte er. Det kan være strøkent i alle rom men kommentarer hans da kan være at "jeg MÅ huske å skru av lyset når jeg har vært i ett rom..."

Han er og mye sur på barna. Spesielt mellomste som er i en intens alder. Han har alltid vært lite konsekvent og det gjenspeiler seg i usikre barn som tester grenser hele tiden på han. Han skylder på barna som om de liksom er «uoppdragne» osv. Men med meg er de jo helt uproblematiske.... Jeg forstår det er slitsom når hvert nei blir en kamp men han kan jo faktisk takke seg selv..

Jeg føler også at han ofte sier nei bare fordi jeg spør om ting. Han vil aldri finne på noe. og om jeg vil gjer noe er det å snakke negativt om det også. Genrelt blitt en negativ type.

Eksempel: Vi trenger virkelig nytt kjøleskap. Det vi har nå er en av de minste fra ikea. Det holdt såvidt med ett barn... langt ifra holdbart med 3. Jeg har prøvde å spørre om vi skal bytte men han vil ikke pga penger.... noe vi fonrørig har nok av. Men der og svartmaler han.

Jeg kjøpte kjøleskap da ett romslig og fint kom på tilbud. Det er ikke satt inn... han nekter og jeg føler han bare sier nei for å være vrang. Det gagner jo oss alle og det er noe man som storfamilie trenger... jeg forstår ikke at det er noe å diskutere. Det er debuten jeg som er på kjøkkenet så føler jeg burde ha ett ord med i spillet, men nei. Overkjørt igjen.

Åh uansett.. jeg føler meg så jævelig ensom og frustrert. Han var ikke sånn før... han er nok stressa, deppa og litt ulykkelig. Det har blitt mye for han og det skjønner jeg, men jeg kan ikke gå år etter år å vente på at gamle han skal komme tilbake. 

Det skjer jo ikke. Det er bedre perioder og men kortvarig. 

Han kom hjem nylig etter langtur med kompisser. 3 glade barn som savnet pappa. Etter en time var han lei. Kjeftet og fikk nok. Da fyrte jeg og sa han måtte skjerpe seg. At han ikke kunne drive sånn etter å ha vørt borte så lenge og kun sett de en time. 

Da sa han «ja og det holder faen meg!».

Foran barna.....

Besteveinna mi skjønner jo ikke hvorfor jeg ennå blir, men jeg ønsker vel bare så inderlig at vi skal ha det som før..

I tillegg føles det skummelt å skulle være alene mtp barna, økonomi, jobb, samarbeid med han osv...

Det var ikke akkurat dette jeg så for meg... føler det her skjer med så mange menn!!
Blir de virkelig så fort deppa og nedfor!

Anonymkode: 59e77...14d

Har dere prøvd parterapi?

[AnonymBruker]

4 timer siden, Peter007 skrev:

Har dere prøvd parterapi?

ja en gang og det hjalp en del. Kortvarig men for begge to. Jeg er jo heller ikke perfekt men jeg prøver etter beste evne å endre på eller ihvertfall finne en løsning på det han plages av med meg. Men han ser kun feil hos andre... 

 

Update; vi fikk pratet litt igår. Dvs jeg pratet.. han forteller han er lei rot.. det «bunner» i det mener han. Jeg tror nok det ligger mere bak men at han er perfeksjonist er sant. MEN jeg mener at han må senke kravene, og at han ikke kan la det gå utover bena at han ikke er «fornøyd med husarbeidet» mitt når han kommer hjem. 
Det er stort sett alltid ryddig her. Ingen roterom eller noe slik.. vaskerommet er det eneste rommet med noe rot. Rene klær klar til bretting osv. men jeg tenker slik at sånn er det i perioder med små barn! Det må man bare se litt forbi og ta når man orker og det trengs! 
Jeg prøver og si ta vi må bli enige om å være uenige i akkurat det der.. om han plages sånn av litt rot.  så må han faktisk ta det selv... men det mener ikke han. Det er min jobb....

merkelig siden vi begge frem til nå ha jobbet fulle jobber. Jeg kjører hver dag og henter oftest. jeg er den som kjører på aktiviteter og er med i bursdager.... jeg lager middag... men likevel må jeg «fullføre det jeg starter på». Dvs: jobbe, ta imot barn, lage middag, rydde etter han og barna (barna hjelper fonrørig til de altså)... fordi jeg da er den som begynte på oppgave.... hvor bakvendt er ikke det...

Jeg lager mat - han rydder tenker jeg! Da blir alle fornøyde, men nei... det må kveruleres. For guds skyld ikke gjør det lettvint for alles beste

Sa til han igår at «jeg prøver jo å finne løsninger som passer oss alle. Det er jo ikke godt for deg å ikke ha det bra og være fornøyd heller. Jeg ønsker jo at vi skal være sammen og ha det fint, slik som før... Vi har alltid kunne snakke sammen og være der for hverandre, men nå er det jo verre en noen gang.» tok og ett eksempel om ett vennepar som nylig har skilt seg og sa «se jo på de nå.. det er ikke akkurat noe jeg ønsker..»
Men jeg fikk ikke engang ett svar.....

:´(

Anonymkode: 59e77...14d

[Peter007]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

ja en gang og det hjalp en del. Kortvarig men for begge to. Jeg er jo heller ikke perfekt men jeg prøver etter beste evne å endre på eller ihvertfall finne en løsning på det han plages av med meg. Men han ser kun feil hos andre... 

 

Update; vi fikk pratet litt igår. Dvs jeg pratet.. han forteller han er lei rot.. det «bunner» i det mener han. Jeg tror nok det ligger mere bak men at han er perfeksjonist er sant. MEN jeg mener at han må senke kravene, og at han ikke kan la det gå utover bena at han ikke er «fornøyd med husarbeidet» mitt når han kommer hjem. 
Det er stort sett alltid ryddig her. Ingen roterom eller noe slik.. vaskerommet er det eneste rommet med noe rot. Rene klær klar til bretting osv. men jeg tenker slik at sånn er det i perioder med små barn! Det må man bare se litt forbi og ta når man orker og det trengs! 
Jeg prøver og si ta vi må bli enige om å være uenige i akkurat det der.. om han plages sånn av litt rot.  så må han faktisk ta det selv... men det mener ikke han. Det er min jobb....

merkelig siden vi begge frem til nå ha jobbet fulle jobber. Jeg kjører hver dag og henter oftest. jeg er den som kjører på aktiviteter og er med i bursdager.... jeg lager middag... men likevel må jeg «fullføre det jeg starter på». Dvs: jobbe, ta imot barn, lage middag, rydde etter han og barna (barna hjelper fonrørig til de altså)... fordi jeg da er den som begynte på oppgave.... hvor bakvendt er ikke det...

Jeg lager mat - han rydder tenker jeg! Da blir alle fornøyde, men nei... det må kveruleres. For guds skyld ikke gjør det lettvint for alles beste

Sa til han igår at «jeg prøver jo å finne løsninger som passer oss alle. Det er jo ikke godt for deg å ikke ha det bra og være fornøyd heller. Jeg ønsker jo at vi skal være sammen og ha det fint, slik som før... Vi har alltid kunne snakke sammen og være der for hverandre, men nå er det jo verre en noen gang.» tok og ett eksempel om ett vennepar som nylig har skilt seg og sa «se jo på de nå.. det er ikke akkurat noe jeg ønsker..»
Men jeg fikk ikke engang ett svar.....

:´(

Anonymkode: 59e77...14d

Du er for snill. Mener det, du kan kontakte meg om du vil ha en mann som ikke bryr seg om lodotter. Det er det minste problemet. Jeg har vært borti perfeksjonister der alt skal være på stell til enhver tid. Det er ingen som er mennesle til det i en travel hverdag kjære deg.

Stor klem kjære deg

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

ja en gang og det hjalp en del. Kortvarig men for begge to. Jeg er jo heller ikke perfekt men jeg prøver etter beste evne å endre på eller ihvertfall finne en løsning på det han plages av med meg. Men han ser kun feil hos andre... 

 

Update; vi fikk pratet litt igår. Dvs jeg pratet.. han forteller han er lei rot.. det «bunner» i det mener han. Jeg tror nok det ligger mere bak men at han er perfeksjonist er sant. MEN jeg mener at han må senke kravene, og at han ikke kan la det gå utover bena at han ikke er «fornøyd med husarbeidet» mitt når han kommer hjem. 
Det er stort sett alltid ryddig her. Ingen roterom eller noe slik.. vaskerommet er det eneste rommet med noe rot. Rene klær klar til bretting osv. men jeg tenker slik at sånn er det i perioder med små barn! Det må man bare se litt forbi og ta når man orker og det trengs! 
Jeg prøver og si ta vi må bli enige om å være uenige i akkurat det der.. om han plages sånn av litt rot.  så må han faktisk ta det selv... men det mener ikke han. Det er min jobb....

merkelig siden vi begge frem til nå ha jobbet fulle jobber. Jeg kjører hver dag og henter oftest. jeg er den som kjører på aktiviteter og er med i bursdager.... jeg lager middag... men likevel må jeg «fullføre det jeg starter på». Dvs: jobbe, ta imot barn, lage middag, rydde etter han og barna (barna hjelper fonrørig til de altså)... fordi jeg da er den som begynte på oppgave.... hvor bakvendt er ikke det...

Jeg lager mat - han rydder tenker jeg! Da blir alle fornøyde, men nei... det må kveruleres. For guds skyld ikke gjør det lettvint for alles beste

Sa til han igår at «jeg prøver jo å finne løsninger som passer oss alle. Det er jo ikke godt for deg å ikke ha det bra og være fornøyd heller. Jeg ønsker jo at vi skal være sammen og ha det fint, slik som før... Vi har alltid kunne snakke sammen og være der for hverandre, men nå er det jo verre en noen gang.» tok og ett eksempel om ett vennepar som nylig har skilt seg og sa «se jo på de nå.. det er ikke akkurat noe jeg ønsker..»
Men jeg fikk ikke engang ett svar.....

:´(

Anonymkode: 59e77...14d

Han der er det virkelig ikke noe tak i. Egoistisk og vanskelig. Det er det som er hans største problem. Det er ikke rot det bunner i, men ham.

Anonymkode: 60952...f2a

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Han der er det virkelig ikke noe tak i. Egoistisk og vanskelig. Det er det som er hans største problem. Det er ikke rot det bunner i, men ham.

Anonymkode: 60952...f2a

Ja jeg å prøver og si det. At det er hans krav og meninger rundt dette «rotet». 
Han sier slik at «jeg må få lov å mene det, og synes at det må være mer orden her». Og ja han får jo lov å mene det, men han kan jo ikke forvente at jeg bare skal mene det samme og føye meg etter det. Jeg strekker meg allerede langt nok synes jeg. 
Om man får helt noia av å se to kopper på kjøkkenbenken mener jeg at da må tenke «okei dette er mitt problem og min opplevelse av det. Da må jeg rydde det vekk uten å sutre over det.. "

case closed.... problem løst....

Men han mener da så standhaftig at det skal allerede være gjort... så ja.. enkel sak.

Han sier jo å at han gjør sååå masse men han glemmer nok at han kun ser det hans er når han er her. Det er jo ikke slik at sokker og boxere valser ned i skuffen på egenhånd. Men fordi det henger klær til tørt når han kommer hjem så konkluderer han med at jeg ikke har gjort noe den dagen...... 

 

Men han akkurat snakket med familievernkontoret og bedt om time. Så håper han blir med ❤️ 

 

 

takk for alle meninger og ord.

Anonymkode: 59e77...14d

[AnonymBruker]

Ikke at det er noen unnskyldning, men jeg synes det virker som at han ikke har det helt bra med seg. At det er noe med jobben, forholdet, selvtilliten som gjør at han tar det utover deg. Hvis det er så så kan det virke som at det er best om han selv går i terapi, og kanskje blir bedre på hjemmebane etterpå?

Anonymkode: 46ab6...578

[AnonymBruker]

Ser at han allerede har vært i terapi. For meg så virker det da som at han ikke er ferdig der. 

Anonymkode: 46ab6...578

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg å prøver og si det. At det er hans krav og meninger rundt dette «rotet». 
Han sier slik at «jeg må få lov å mene det, og synes at det må være mer orden her». Og ja han får jo lov å mene det, men han kan jo ikke forvente at jeg bare skal mene det samme og føye meg etter det. Jeg strekker meg allerede langt nok synes jeg. 
Om man får helt noia av å se to kopper på kjøkkenbenken mener jeg at da må tenke «okei dette er mitt problem og min opplevelse av det. Da må jeg rydde det vekk uten å sutre over det.. "

case closed.... problem løst....

Men han mener da så standhaftig at det skal allerede være gjort... så ja.. enkel sak.

Han sier jo å at han gjør sååå masse men han glemmer nok at han kun ser det hans er når han er her. Det er jo ikke slik at sokker og boxere valser ned i skuffen på egenhånd. Men fordi det henger klær til tørt når han kommer hjem så konkluderer han med at jeg ikke har gjort noe den dagen...... 

 

Men han akkurat snakket med familievernkontoret og bedt om time. Så håper han blir med ❤️ 

 

 

takk for alle meninger og ord.

Anonymkode: 59e77...14d

Hvis han vil ha mer orden, så kan han rydde selv. Du burde ikke finne deg i at han har bestemt at det er din jobb. Godt du har bedt om time! Lykke til!

Anonymkode: 60952...f2a

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser at han allerede har vært i terapi. For meg så virker det da som at han ikke er ferdig der. 

Anonymkode: 46ab6...578

helt helt sant. Jeg tror og det bunner i hans følelser/psyke. 
Han har vært og er nok ennå utbrent.. men nei det er ikke greit alikevel. Men det er vel grunnen til at jeg ennå venter og håper.. 

 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis han vil ha mer orden, så kan han rydde selv. Du burde ikke finne deg i at han har bestemt at det er din jobb. Godt du har bedt om time! Lykke til!

Anonymkode: 60952...f2a

nei det tenker jeg og. Jeg rydder gjerne og liker orden selv, men ikke når det blir imot utakknemlighet og at han forlanger det. 

I tillegg er det ikke mye som er så demotiverende som når man mases på ting man allerede føler man gjør mere enn nok av..

 

ja ja idag har jeg kasta 2 søppelsekker med barneleker, kjøkkenutstyr og klær for meg...... som jeg godt kunne beholdt.. Litt godt var det, men kjedelig at jeg føler jeg gjør enda en slik ting for å «tilfredsstille han». 
Hadde aldri trodd jeg skulle bli en sånn person..... hjelpes ....

 

for trøste meg med at det blir ryddig til jul.. 😄 

Anonymkode: 59e77...14d

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uff dette er så vondt... vi har 3 barn, er unge, eier hus, eier ny bil, har jobber og alt burde være bra. Vi sliter noe med helsen begge to men har taklet det fint. 

Men i flere år går forholdet opp og ned. Han er så mye sur. Kjefter og smeller. Er spydig og kravstor. Jeg føler at uansett hva jeg gjør så blir det aldri godt nok. Vi prøvde parterapi en gang og det hjalp en stund. Han er perfeksjonist og sier det selv. Kravene må senkes. Det får ikke alltid vært plettfritt i ett hjem med 3 små barn.

 

Istad feks når han for en gang skyld la skittentøy i dunkene lå alt feil. Jeg vet man ikke trenger å påpeke alt men jeg måtte bare spørre på en pen måte om han hadde lagt farget feil. For i farget lå det fleece, hvitt, ull og mørkt. Da fyrte han med en gang.. sa jeg skulle slutte å bry meg.. at jeg da fikk gjøre det sjøl. (Noe jeg alltid gjør)... osv. Sånt er jo så unødvendig. Jeg sa det på en høflig måte. Og påpekte etterpå at det bare var ett sprøsmål. Han begynte og å diskutere at «han alltid gjorde det sånn så det gikk fint.». Men det er jo bare for å få rett... for hvem vasker vel alt slik sammen.

 

Men ja jeg sporer av.. dette er selvsagt bare en bagatell, men bare for å understreke hvor fort han blir sur.
Han kan og komme hjem til ryddig og vasket hus, noe det ofte er. Det kan være strøkent i alle rom men kommentarer hans da kan være at "jeg MÅ huske å skru av lyset når jeg har vært i ett rom..."

Han er og mye sur på barna. Spesielt mellomste som er i en intens alder. Han har alltid vært lite konsekvent og det gjenspeiler seg i usikre barn som tester grenser hele tiden på han. Han skylder på barna som om de liksom er «uoppdragne» osv. Men med meg er de jo helt uproblematiske.... Jeg forstår det er slitsom når hvert nei blir en kamp men han kan jo faktisk takke seg selv..

Jeg føler også at han ofte sier nei bare fordi jeg spør om ting. Han vil aldri finne på noe. og om jeg vil gjer noe er det å snakke negativt om det også. Genrelt blitt en negativ type.

Eksempel: Vi trenger virkelig nytt kjøleskap. Det vi har nå er en av de minste fra ikea. Det holdt såvidt med ett barn... langt ifra holdbart med 3. Jeg har prøvde å spørre om vi skal bytte men han vil ikke pga penger.... noe vi fonrørig har nok av. Men der og svartmaler han.

Jeg kjøpte kjøleskap da ett romslig og fint kom på tilbud. Det er ikke satt inn... han nekter og jeg føler han bare sier nei for å være vrang. Det gagner jo oss alle og det er noe man som storfamilie trenger... jeg forstår ikke at det er noe å diskutere. Det er debuten jeg som er på kjøkkenet så føler jeg burde ha ett ord med i spillet, men nei. Overkjørt igjen.

Åh uansett.. jeg føler meg så jævelig ensom og frustrert. Han var ikke sånn før... han er nok stressa, deppa og litt ulykkelig. Det har blitt mye for han og det skjønner jeg, men jeg kan ikke gå år etter år å vente på at gamle han skal komme tilbake. 

Det skjer jo ikke. Det er bedre perioder og men kortvarig. 

Han kom hjem nylig etter langtur med kompisser. 3 glade barn som savnet pappa. Etter en time var han lei. Kjeftet og fikk nok. Da fyrte jeg og sa han måtte skjerpe seg. At han ikke kunne drive sånn etter å ha vørt borte så lenge og kun sett de en time. 

Da sa han «ja og det holder faen meg!».

Foran barna.....

Besteveinna mi skjønner jo ikke hvorfor jeg ennå blir, men jeg ønsker vel bare så inderlig at vi skal ha det som før..

I tillegg føles det skummelt å skulle være alene mtp barna, økonomi, jobb, samarbeid med han osv...

Det var ikke akkurat dette jeg så for meg... føler det her skjer med så mange menn!!
Blir de virkelig så fort deppa og nedfor!

Anonymkode: 59e77...14d

Hvor lenge var dere sammen før barna kom og hvor unge var dere da førstemann kom?

Anonymkode: f8e09...009

[Reveenka]

Du skriver det har vært ille i 2 år allerede, du rydder, føyer deg og holder handa over en mann som ikke har filter på foran barna og deg. Han får bare buse frem med vonde ord og irritert mine, mens du skal passe på alle.. Du får ikke satt inn det nye kjøleskapet en gang fordi han vil ikke.. 

Hva tror du ville skje om du gjør som han? Altså bare gjør som du vil? Få hjelp til å innstallere kjøleskapet, slutt å rydd for han - gjør det du trenger for å ha det fint. Hva hadde skjedd da?