Ingen kjemi mellom barnet og kjæreste

[AnonymBruker]

Jeg er alene med sønnen min, og det har jeg vært siden fødsel, faren er ikke involvert og har aldri vært det. Siden jeg fikk ham har jeg datet en del og hatt et par nesten-kjærester, men ingen av dem fikk noen gang treffe min sønn. Og nå er han 11 år gammel. Og har aldri hatt en farsfigur.  Jeg er så lei meg for det. 

Nå har jeg derimot truffet en mann jeg virkelig liker, og vi er «offisielle kjærester», har vært det i et halvt år nå, og han har truffet gutten min. Vi har egentlig vært sammen en del alle tre, og det er kjekt, MEN. Jeg vet ikke helt om han passer oss.. han har ikke helt unge-teken, og sønnen min er ikke særlig begeistret.. men det hadde han nok vært uansett, det har jo alltid bare vært oss 2.. Jeg vet bare ikke om han er god nok for barnet. Han har ikke barn selv, har vært evig-singel (nå 36) og sier han er klar for å slå seg ned og få barn selv (noe jeg også vil). Men han tar liksom ikke noe initiativ til å få en relasjon til gutten. Han er jo hyggelig med han, men jeg vet ikke.. er ikke så mye relasjonsbygging der.. 

Skal jeg si noe til ham? Kanskje han må veiledes? Eller er det dødfødt - enten er det kjemi der, eller så er det ikke? Hvordan har deres barn taklet ny mann i bildet, og hvordan håndterte mannen det? Ble det bedre?

Anonymkode: c5fd2...57d

[AnonymBruker]

La iallfall ikke denne mannen flytte inn før du er 110 % sikker på at han er en skikkelig kar som kommer overens med barnet ditt. Og ikke bli gravid.

Anonymkode: b7dbb...0a1

[AnonymBruker]

Hvor mange ganger har de møttes, da? Kanskje prøve litt forskjellige setninger - der kjæresten din er supertrygg og får tatt litt ledelsen (spille fotball? Gå fjelltur?), og kanskje noe sønnen din elsker (lekeland? Svømmehallen?) for å se om de kan bonde og finne noe de begge liker. Noen mennesker må man jo «varme seg litt opp med» før man finner tonen skikkelig. Jeg er i alle fall sånn selv

Anonymkode: b4b07...cf2

[AnonymBruker]

De har møttes mange ganger, han sover over noen helger og vi har gjort mye sammen; dratt på museer, svømmehall, kafé, kino.. men gutten min liker ham ikke. Føler ikke kjæresten gjør så veldig innsats for det heller.. 

Anonymkode: c5fd2...57d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De har møttes mange ganger, han sover over noen helger og vi har gjort mye sammen; dratt på museer, svømmehall, kafé, kino.. men gutten min liker ham ikke. Føler ikke kjæresten gjør så veldig innsats for det heller.. 

Anonymkode: c5fd2...57d

Skjønner. Da ville jeg tatt sønnen min veldig på alvor og tatt hensyn til ham. Hvis dere har prøvd lenge og du ikke føler kjæresten legger inn en ekstra innsats og sønnen din gir uttrykk for at han ikke liker kjæresten din, så tenker jeg det ikke er drømmemannen likevel. Han dukker nok snart opp, ikke «ta til takke» med en bare for å gjøre det.

Anonymkode: b4b07...cf2

[AnonymBruker]

Jeg tror nok typen din trenger noen råd fra deg i hvordan han skal opptre. 

Anonymkode: bce95...5a0

[solmåneogstjerner]

Du bør veilede ham litt. Han har ikke den erfaringen du har. Gutten er 11 år, sannsynligvis vil han respondere best på kjæresten din om han behandler ham som en kamerat. Type 'la oss gå ut og gjøre noen manneting' 😂 

Hva slags interesser har kjæresten og sønnen din? Jeg tenker fjelltur, klatring, jakt, fiske, fotball, bilmesse, actionfilm, mekke bil eller what ever. 

Og da kunne du holdt deg i bakgrunnen (eller ikke blitt med i det hele tatt)

[AnonymBruker]

Du bør prøve å veilede litt, og se om de kan finne noe felles. Hva liker sønnen din å gjøre? TV-spill feks er jo en arena "gutter" fort kan finne felles interesse innen. Og enig med den over her, kjæresten din bør oppføre seg mer som en kamerat enn en "forelder". Hva om du snakker litt med gutten din om hva han har savnet i forhold til at det bare har vært dere to? Har han savnet noen å spille fotball med? Noen som kan ta han med på telttur? Bare noen å tulle med? Og husk at å bygge en relasjon tar tid. Visstnok tar det opptil 3 år før en relasjon mellom barn og voksen står støtt alene.

Og vent for all del med å gå videre med samboerskap eller barn til du ser at det fungerer med sønnen din. Jeg har selv gutter og ny kjæreste (vi har vært sammen i over et år, og han møtte ungene for første gang for 3/4 år siden), og vet hvor utrolig viktig det er at de fungerer godt sammen. Her har det gått over all forventning, men min kjæreste har hatt barn selv (voksen nå) og visste mer hva han gikk til. Han har også kommet inn som en kompis for ungene. Tuller med dem og skjemmer de bort litt. Og lar meg være den voksne. Og nå inkluderer ungene han i alle planer helt automatisk. Feks syns de at vi skal kjøpe en ny kontroll til tv-spillet slik at alle kan spille sammen når xx er hos oss også. Og de tar det som en selvfølge at han skal være med oss på ferie, selv om vi ikke bor sammen og ikke kommer til å gjøre det heller på minst et år til. 

Anonymkode: eb91c...184

[AnonymBruker]

Hvorfor liker ikke sønnen din denne mannen? Man skal ta barns følelser på alvor, men samtidig skal man faktisk ikke la de diktere   livet ens heller. Det er ikke usannsynlig at din sønn misliker kjæresten din fordi han er sjalu, redd for å miste deg, usikker på situasjonen eller ikke helt vet hva han selv skal si/gjøre. Gutten kan være redd for å binde seg, eller vet kanskje ikke engang selv hva han ønsker? 

Din kjæreste har heller ingen erfaring med barn. Det er ikke medfødt, han trenger nok hjelp og veiledning han også. Samtidig bør det ikke bli kunstig, prøv å la det falle naturlig. Prøv også å juster forventningene hos alle. Er det forventning til full farsfigur? Det er mye press når man prøver å bli kjent... Kanskje det er nok at de er venner og hyggelig mot hverandre?

Alt I alt, man må gi det tid og tålmodighet. 

Anonymkode: bc1bd...8a5

[Gjest BearMama]

Inntil jeg følte at de hadde opprettet et bånd hadde jeg ikke vært mer enn kjærester. Men som andre nevne kan det være underliggende ting som at dere har vært bare dere to og at typen føles som en inntrenger. Ville brukt veldig lang tid på forholdet og jeg ville snakket mye med sønnen min om hva han føler og tenker oppi situasjon. 

Kanskje det løsner etterhvert, men hadde aldri flyttet sammen med en mann der sønnen min følte seg utilpass. 

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

De har møttes mange ganger, han sover over noen helger og vi har gjort mye sammen; dratt på museer, svømmehall, kafé, kino.. men gutten min liker ham ikke. Føler ikke kjæresten gjør så veldig innsats for det heller.. 

Anonymkode: c5fd2...57d

Dette hadde vært dealbreaker for meg, også med tanke på å få barn med ham.

Folk som ikke har en god tone med barn er ikke i min «få barn med» kvote uansett hvor forelsket jeg måtte være.

Han har ikke barnetekke, og det er det ikke sikkert han får med egne barn heller. 

Unger på din sønns alder er kjempeenkle å sosialisere med sammenliknet med yngre barn.

Nei, dette tenker jeg er et signal.

Jeg ser jo at han ønsker seg barn, men henviser jo ingen tegn til å se dere som en hel familie sammen. 

Dette hadde iallefall ikke jeg gjort ovenfor mitt barn.

Anonymkode: e8829...d28

[AnonymBruker]

Bare for guds skyld ikke flytt sammen med denne fyren hvis guttungen ikke går overens med han. Sønnen din er viktigere enn at du har kjæreste. 

Anonymkode: 8e259...bd6

[Rosmarin(ert)]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette hadde vært dealbreaker for meg, også med tanke på å få barn med ham.

Folk som ikke har en god tone med barn er ikke i min «få barn med» kvote uansett hvor forelsket jeg måtte være.

Han har ikke barnetekke, og det er det ikke sikkert han får med egne barn heller. 

Unger på din sønns alder er kjempeenkle å sosialisere med sammenliknet med yngre barn.

Nei, dette tenker jeg er et signal.

Jeg ser jo at han ønsker seg barn, men henviser jo ingen tegn til å se dere som en hel familie sammen. 

Dette hadde iallefall ikke jeg gjort ovenfor mitt barn.

Anonymkode: e8829...d28

Her var det mye rart.

Det er forskjell på et barn du kjenner fra fødsel og et barn du plutselig treffer når det er 11 år. At unger på 11 år er enklere å sosialisere med enn småttiser, det er en personlig preferanse. Noen er av typen som kan leke "borte-tittei" i hundre milliarder år, og kanskje synes det er vanskeligere å deale med "tweens" som er i en sånn merkelig barn-på-vei-til-å-bli-tenåring fase. Jeg foretrakk min niese som 3-åring over 11-åring, som 11-åring hadde jeg aldri helt peiling på hva det neste spørsmålet ville være. Nå er hun 15 og et lite mareritt for moren sin, men hun synes jeg er det kuleste i verden.

Mange opplever at de er fullstendig uinteresserte i barn bortsett fra sine egne. De har ikke såkalt "barnetekke". Det betyr ikke at de blir dårlige foreldre av den grunn.

TS - snakk med sønnen din, snakk med kjæresten din. Hva tenker de om situasjonen? Har kjæresten din vært noe særlig rundt barn før? Er han usikker på hvor grensene går, i hvilken grad han skal ta initiativ? Har du snakket med ham om det du skriver her? Ingen er tankelesere.

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå kjæresten din.

Jeg har ikke barn selv men har datet etpar menn med barn, jeg blir utilpass og vet ikke helt hvordan jeg skal opptre ovenfor disse, mest fordi jeg er usikker og klein.

Det betyr ikke at jeg ikke ønsker egne barn eller føler at jeg er uegnet mor.

Anonymkode: 30c58...862

[AnonymBruker]

Hør på sønnen din. 

Min samboer var i samme situasjon - han kom ikke overens med morens nye kjæreste. Han flyttet inn likevel, og det ble bare verre og verre. Når svigermor ble gravid med denne nye mannens barn, tok det helt av - og min samboer fikk alltid skylden for alt og fikk kjeft av stefaren for hver minste lille ting. Stefaren la ingen sjul på at han syns min samboer var en plage og i veien for hans perfekte familieliv. Moren valgte kjæresten sin, min samboer ble tvunget ut av huset som 14-åring. Forholdet mellom samboer og moren er helt ødelagt og vil aldri bli bra. Det er takket være min samboers bestefar at han har klart seg bra - han kunne like godt blitt kriminell og/eller narkoman. 

Bare en advarsel.

Anonymkode: 24b8d...c9b