20 år, hjemlengsel, BPD, psykiatrien.

[AnonymBruker]

Flyttet for å studere rett etter vgs. Trivdes ikke, men fullførte førsteåret av en master. Var dog hjemme så mye som mulig, opptil fem uker i strekk var jeg hjemme mens jeg leste til eksamen på egenhånd og leverte oppgaver. Gjorde alt veldig halvhjertet, ingenting engasjerer meg lenger, så fikk svært dårligste karakterer (fikk to C-er og resten var D og til og med en E). Med så dårlige karakterer var det ingen vits i å fortsette på et studium jeg uansett ikke trivdes med.

Så fant jeg veldig spontant ut at jeg ville studere noe med høyere snitt, så meldte meg på privatistskole for å forbedre karakterer etter å ha fullført året. Det er det jeg har gjort dette semesteret. Tar tre fag, men etter eksamenene flytter jeg hjem igjen. Planen var egentlig å ta opp fag neste semester også, men jeg orker ikke mer og har ingen motivasjon. Vil ikke lenger studere heller, så da er det i hvert fall ikke vits. Hjemlengselen er så sterk at jeg ikke klarer å trives overhodet, klarer ikke konsentrere meg og føler en konstant indre uro.

Ble diagnostisert med bl.a. BPD (borderline) og OCPD for to år siden, men vet ikke om det har noen sammenheng med hjemlengselen og konsentrasjonsvanskene. Føler meg veldig mislykket siden jeg gikk ut med høyt snitt fra vgs, og så klarer jeg ikke å studere. Mens de fleste andre fra mitt trinn på vgs er godt i gang med utdanningene sine. Vet ikke om jeg klarer å jobbe heller. Skal selvsagt prøve å jobbe, har jobbet før, men aldri hatt en fulltidsjobb.

Har lyst å begynne i behandling igjen, men ser for meg at jeg blir å få avslag siden jeg ikke driver med alvorlig selvskading. Jeg har jo fullført vgs og skal sannsynligvis jobbe, og det er ikke sånn at jeg er suicidal heller. Tror ikke jeg er deprimert engang, for jeg har jo noen gleder i livet. Som musikk, naturen, sjokolade/god mat, serier - det er disse små tingene jeg lever for. Og jeg gleder meg veldig til jul, syns det er den beste tiden i året. Hadde jeg vært deprimert hadde jeg kanskje ikke gledet meg til noe, ikke engang til jul?

Noe av det verste er at jeg ikke har noen venner og har aldri hatt kjæreste. Akkurat det synes jeg er veldig trist. Føler meg veldig ensom og alene, har ingen å dele opplevelser og skape minner med. Bare det å ha noen å lage taco med en fredagskveld og se film med, hadde vært fantastisk. Føler dette er noe "alle" har... Det er et savn jeg kjenner på hver dag.

Jeg er og har lenge vært veldig sliten, føler meg tom for energi. Har bare lyst å slappe av, ikke stresse med skole/jobb. Takler stress dårlig. Og som nevnt har jeg lyst å begynne i behandling igjen, men er redd jeg ikke sliter "nok" til å ikke få avslag. Dro til fastlegen i september for å be om henvisning, men han sa jeg måtte fortelle mer for at hun kunne skrive henvisning. Som han sikkert har rett i. Syns bare det er så vanskelig. Han ba meg om å bestille time i desember siden det er da jeg flytter hjem igjen. Men jeg dropper det bare. Så hvis ikke han innkaller meg til time i desember/januar, tar jeg det som et tegn på at jeg ikke fortjener hjelp. Har for øvrig tatt blodprøver og sjekket stoffskiftet, og alt ser fint ut.

Synes bare det er sårt, for føler "alle andre" blir tatt på alvor og prioritert i psykiatrien. Føler meg veldig lite verdt og bare til bry, ikke syk nok osv. Selv følte jeg aldri at jeg ble tatt på alvor. Under mine to innleggelser opplevde jeg å sitte alene inne på rommet mitt hele tiden, nattevaktene sa de skulle komme hver halvtime, men det gjorde de ikke. Skjønte raskt at jeg ikke var prioritert i det hele tatt. Psykologen der kom med direkte ufine kommentarer til meg om meg og min situasjon, som psykologen min hjemme reagerte sterkt på og han prøvde å få meg til å sende inn en klage. Da jeg omsider sendte inn klage, fikk jeg ikke svar på en jævla dritt, kun "beklager at du følte deg krenket" når jeg ikke har brukt ordet "krenket" engang. Fikk ikke svar på noen av spørsmålene mine eller noen forklaring på hvorfor jeg ikke fikk dette. God dag mann øksekast-svar, rett og slett... Noe som gjorde det hele enda mer sårt.

Spørsmålet mitt til alt dette rotet er vel egentlig om noen har erfaringer med å få hjelp for personlighetsforstyrrelser når det ikke er snakk om selvskading/suicidalitet. Da jeg var suicidal opplevde jeg heller ikke å bli tatt på alvor før selvmordsforsøk. I en kort periode etter det virket det som jeg endelig skulle få hjelp, men det fikk jeg dessverre ikke. Ble tatt litt mer på alvor kanskje, men varte ikke lenge. Og jeg tror ikke det er fordi psykologen ikke ønsket å hjelpe, men fordi de ikke har kapasitet/nok ressurser...  Vet bare at jeg ikke hadde taklet et avslag nå, det hadde gjort altfor vondt.

Anonymkode: 26649...1e4