Gråt-uten grunn-unnskyldning?

[AnonymBruker]

Hender det du gråter uten at du vet hvorfor, og at du må lyve/ eller komme på en unnskyldning til hvorfor du gråter?

Eller er det kun meg som har det slik?

Anonymkode: 0b7f0...2dd

[Sokkar]

Stortsett veit jeg hvorfor jeg er trist

[Sliten&kjørt52]

7 timer siden, Sokkar skrev:

Stortsett veit jeg hvorfor jeg er trist

Og, -hvorfor unnskylde ? Hvem skylder du det ?

Men -aner du ikke hva som "presser på" ... ( Mener ikke noe galt, -og seff. ikke noe jeg skal grave i.

Men rart, om du ikke aner ? ) Edit: Mente til TS.   Sorry...

A.(CAVE:Fnatt)

Endret 20. november 2018 av Sliten&kjørt51

[Sokkar]

6 timer siden, Sliten&kjørt51 skrev:

Og, -hvorfor unnskylde ? Hvem skylder du det ?

Men -aner du ikke hva som "presser på" ... ( Mener ikke noe galt, -og seff. ikke noe jeg skal grave i.

Men rart, om du ikke aner ? )

A.(CAVE:Fnatt)

Unnskylder eg det? Nei  

eg skriv at eg stortsett veit kvifor eg er trist.

Hos meg det kan vere alt frå hormonelle forhold, trist pga søvnmangel, ytre påvirkninger, kjempesint, feber eller liknande  pleier ikkje å begynne å grine, då dette er noko eg prøver å unngå. Dessutan synes eg det ofte er slik at dersom "slusa" er opna, kjem tårene lettare.

[Perle]

Jeg griner når jeg føler for det. 

Hvem i all verden er det du ber om unnskyldning ovenfor? Dette er ikke normalt. Slutt med det!

Hvis du er et forhold til en mann og du føler at du må undskylde deg til ham, så slå opp. Dette er ikke noe sunt forhold.

Du vil ikke i fremtiden ha barn med en mann som blir irritert og sint dersom et barn gråter, eller på en hundevalp som piper. 

Endret 20. november 2018 av Perle

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det en gang - satt med en gruppe mennesker jeg følte var bedre enn meg, de var smartere, heldigere og mer fungerende enn meg. Følte meg uggen fra starten av, men da hun ene sa noe som ikke var positivt om min oppførsel, så begynte jeg å gråte noen minutter etterpå da vi snakket om noe helt annet.  Jeg skyldte det på noe helt idiotisk som sikkert gjorde at jeg virket koko. Og der og da trodde jeg at denne koko tingen var grunnen, men i dag, flere år etterpå, skjønner jeg at jeg fikk selvfølelsen knust den dagen. Det var ikke gruppens eller jentas feil, bare komplekser jeg hadde båret på lenge som kom frem på en upassende tid. Det øyeblikket gjør meg kvalm til den dag i dag, trøster meg med at jeg ikke har truffet, eller skal treffe noen av dem igjen.

Anonymkode: 153c5...d8d

[Gjest Jegskulleønskeat]

Ja det skjer med meg. Plutselig er det som en indre storm som må ut som kommer tilsynelatende fra intet. Så vet jeg at jeg bærer mye tungt, og at følelser er der for en grunn. 

Har du opplevd mye vanskelig i livet? Klem❤️

Endret 20. november 2018 av Jegskulleønskeat