selvmord i psykriatrien

[Amalie95]

Hørte om denne forferdelige hendelsen på nyhetene i dag om at flere og flere tar livet sitt på psykriatrisk institusjon. Der psykriatrien får svært mye pepper for at det skjer. 

Jeg var selv innlagt med grensepsykose i 4 måneder jeg var veldig suicidal. Men den dag i dag ser jeg faktisk hvor vanskelig det må være å jobbe på en psykriatisk avdeling. da jeg var innlagt hadde jeg det forferdelig. Jeg tror faktisk ikke jeg har hatt det så vanskelig i hele mitt liv før. Jeg klarte ikke å sove om natten. Jeg følte meg ikke som meg selv og hadde konstant angst. Hele mitt våkne tid gikk med på å tenke på hvordan jeg skulle klare å ta mitt liv på avdelingen.Når man er så syk tenker man ikke klart. mer og mer søvnmangel gjorde at jeg ble dårligere og dårligere. på natta inne på avdelingen forsølkte jeg kvelingsforøk og ble satt på kontinuelig tilsyn. jeg ble fulgt hvor enn jeg gikk. Til og med på do. Dette gjorde meg jo så klart irritert for de hindret meg i å ta mitt eget liv.  Så begynte tankene for å få bort tilsynet. Late som at alt gikk bra. hver dag måtte jeg svare på spørsmål om hvor bra jeg hadde det og hvor stor selvmordsrisikoen var. etterhvert begynte jeg å lyve om dette. jeg løy til familien min om at alt føltes så mye bedre nå og at jeg gjerne ville komme hjem på perm. innerst inne var min plan å komme meg vekk fra institisjonen slik at jeg fikk tatt livet mitt. etterhvert klarte jeg å lyve meg til mindre og mindre tilsyn. Heldigvis fikk jeg ikke lov å dra på perm fordi de så hvor sliten jeg var.

Poenget er at helsevesenet er avhengig av at pasienten snakker sant og de kan heller ikke lese tanker. Hadde ikke det hvert for at jeg var så trøtt og grensespykotisk som jeg var hadde de latt meg gå ut på perm. De må gjøre vurderinger hele tiden, og siden jeg sa at alt gikk så bra ønsket de også og gi meg frihet der etter. Heldigvis fikk jeg det bedre etterhvert, og er i dag nesten helt frisk, men man kan enkelt late som at man har det bra over tid. det å hindre at noen tar livet sitt er nesten umulig om de virkelig har satt seg inn for å gjøre. Om man så må lure både leger og sykepleiere. De er bare mennesker og kan ikke lese andres tanker. Selv om alt av lisser, belter, ledninger og andre ting blir tatt i fra en kan man få de tingene tilbake om man later som i noen døgn at alt er bra. 

[Maestro]

Åh, jeg har og vært/er, grense psykotisk, det å ikke føle meg som meg selv. Det er fælt! 

[Trulteskogen]

Takk for ditt perspektiv. Jeg lurer noen ganger på om pårørende til de som tar sitt eget liv mens de er innlagt, tillegger de som jobber i psykiatrien en slags gudestatus. Det virker på meg som at enkelte pårørende ikke vil eller klarer ta innover seg hvor utrolig vanskelig det kan være å få til å virkelig hjelpe folk som ikke vil ha hjelp selv. Og da mener jeg virkelig hjelpe de til å få det bedre, og ikke bare sette de midlertidig på medisiner eller tilsyn 24/7. Uansett om årsaken til vanskene er at pasienten befinner seg i en depressiv psykose eller "bare" er vanlig deprimert, vil det være så mange faktorer som spiller inn for hvorvidt man klarer å få pasienten opp til et nivå hvor han eller hun ikke lenger ønsker ta sitt eget liv. Det er bare så og så mange faktorer de som jobber i psykiatrien kan "kontrollere". Men her mener jeg at da må man søke å virkelig kontrollere disse faktorene også, så som å sørge for at pasienten ikke har tilgang på ting å skade seg med under inneggelse. 

I saken som ble belyst i Dagsrevyen i kveld hadde pasienten to tomme spritflasker på rommet sitt under innleggelsen. Hvordan fikk han disse inn, var han påvirket av alkohol da han tok livet av seg? Slike ting skal ikke forekomme. Mulig selvmordet i dette tilfellet hadde vært unngått om man hadde sørget for å konfiskere disse flaskene. Men uansett kan man aldri kontrollere pasienters tanker og egen vilje. Om en pasient virkelig vil ta sitt eget liv, så vil vedkommende før eller siden lykkes. Den eneste måten å forhindre at dette skjer på mens pasienten er under ivaretakelse av psykiatrien, innebærer 100% overvåkning 24/7 så lenge pasienten er innlagt. Det vil si konstant overvåkning også når pasienten tilsynelatende har det bedre og sier at han/hun IKKE har tanker om selvmord. For som du sier, pasienter kan rapportere om at alt er greit mens de i realiteten legger selvmordsplaner. Og det er jo en slik psykiatri vi ikke vil ha, og som vi tenker at virker mot sin hensikt. En baserer forståelse av god behandling på at pasienten er ekspert på seg selv og at brukermedvirkning blir sentralt. Å umyndiggjøre folk, nei det er antiterapeutisk.

Videre må man rett og slett kunne innse at i mange tilfeller er årsakene til psykisk lidelse så sammensatte at det er vanskelig å hjelpe folk tilstrekkelig gjennom en innleggelse. Bak en psykose kan det ligge mange forhold. Jeg tror såvisst at det finnes eksempler på at psykiatrien ikke har gjort nok i mange tilfeller og at feil har skjedd, men at det har skjedd feil gjelder også blant mange av de familier og pårørende som har mistet sine kjære. Ja, psykiatrien har et særegent ansvar for å forhindre selvmord når pasienten er i psykiatriens "varetekt", men man forvalter ikke allverdens med ressurser og det er mange som trenger hjelp. Samtidig vet man at mye psykisk lidelse har opphav i barndom, oppvekst og vanskelige familieforhold. Familier kan ikke fraskrive seg ansvar kun fordi deres pårørende havner inn under psykisk helsevern. Psykisk helsevern kan aldri erstatte de bånd og den omsorg som mennesker trenger fra sine nærmeste. 

 

[Katten.2.0]

Om en person virkelig vil ta livet sitt, så er det lite man kan gjøre for å forhindre det og samtidig være på rett side av loven.

Samtidig er det viktig at man kontrollerer institusjoner med et slikt ansvar. Spesielt når tragedien er et faktum.

Har all respekt for helsevesenet og spesielt de som jobber innenfor akuttpsykiatrien (har flere venner der).

[Gjest Vanlig fyr]

Leste nettopp saken om den unge mannen som tok sitt eget liv og det var en ting som sjokkerte meg, nemlig at annenhver dag tar minst én person­ livet av seg i psykisk helsevern. Dette tallet er jo helt utrolig 😟

[Nemigirl]

Helt jævlig - og det skjer dessverre mye oftere enn folk flest tror. Det stemmer som @Katten.2.0 skriver over her; dersom folk virkelig vil ta livet sitt, er det lite vi kan gjøre med det, dessverre. Vi kan holde pasientene innlagt på tvang. Vi kan inndra utgang og fotfølge de døgnet rundt. Vi kan dope ned og beltelegge ved de mest ekstreme tilfellene. Men fakta er likevel at før eller siden vil pasienter som stadig ønsker å ta sitt liv lykkes med nettopp dette. Det verste er at for oss som har jobbet med alvorlige syke pasienter i psykiatrien er det til å forstå at enkelte opplever at livet er for tøft til å skulle leve videre. Det er ikke alle vi klarer å hjelpe og etter årevis med motgang og uten videre utsikter til bedring har jeg stilltiende respektert avdødes ønske mang en gang. Men det er tøft når den du forsøker å hjelpe etter årevis i behandling velger å ta livet sitt akkurat idet verden rundt øynet et ørlite håp om bedring (som dessverre viste seg å kun være spill for galleriet for endelig å få innvilget utgang for å kunne fullføre sitt eneste ønske; å dø).

Da jeg jobbet i somatikken var det også trist å innse at vi ikke klarte å redde alle, men samfunnet aksepterer i større grad at folk ikke alltid kan helbredes fra somatisk sykdom. Dødsfall som følge av kreft, hjerte-/karsykdom, infeksjoner eller andre diagnoser er alltid trist, men sjeldent klanderverdig relatert til behandlingen som er gitt (all den tid gjeldende prosedyrer er fulgt, selvsagt!). Det som er så trist er at suicid, eller ihvertfall forsøk på dette, forekommer rimelig ofte innen psykiatrien. Husker jeg diskuterte dette med overlegen på avdelingen etter at en pasient vi hadde fotfulgt over måneder og gradvis sluppet tøylene på frem til personen fikk utgang alene på området i 10 min. Personen tok livet sitt ved første anledning og vi diskuterte om det var noe vi kunne gjort annerledes. Overlegen, en klok og erfaren fyr, reflekterte rundt spørsmålene våre og det gikk omsider opp for oss at det dessverre er slik at suicid er psykiatriens tap. Det er ikke alle vi klarer å redde og det er ikke alle som har liv som noen gang vil bli  levedyktige igje ut fra deres egne referanserammer. Det å gå med paranoide tanker og anklagende stemmer i hodet dag ut og dag inn gir en intens angst og et svært så amputert liv. Folk flest aksepterer døden som følge av fysisk sykdom, men dessverre er psykisk sykdom ikke alltid helbredelig. Så må jeg avslutningsvis likevel peke på det faktum at mange blir bedre og også velfungerende selv etter lengre tids slit med psykisk sykdom. Så man må ikke gi opp håpet, men noen ganger må man kanskje innse at ting gikk som det gikk og akseptere valget som ble tatt tross alvorlig psykisk sykdom. Personen ville neppe handlet slik hxn gjorde dersom hxn var frisk, men det er egentlig ikke det saken da handler om. Det handler om dødsfall som følge av alvorlig sykdom. Det som er tragisk er når dette skjer i affekt i en fase der man helt klart burde hatt tettere oppfølgning eller at oppfølgningen er klar, men at prosedyrene likevel ikke er fulgt. Dette er dødsfall som burde og skulle vært unngått!

[magikeren]

Jeg er ikke overbevist om at "når en person har bestemt seg, er det lite man kan gjøre". alltid gjelder Hvordan kan man vite om det er grunnen, eller om grunnen er at vi har et dårlig system for å hjelpe de som er på randen? Det er mulig at menneskene og systemet bare er dårlig på hjelpe de som har det verst, at de kunne blitt hjulpet om systemet og hjelpen var bedre. 

Den frasen fungerer jo ganske bra for å slippe skyldfølelse, men det fører også til at man stiller mindre kritiske spørsmål og ikke forsøker endre hvordan ting fungerer, fordi man forteller seg selv at alt er bra nok og at det ikke er noe mer man kan gjøre. 

[Gjest Vanlig fyr]

https://tv.nrk.no/program/NNFA30001218/selvmord-paa-lukket-avdeling

[Nemigirl]

7 timer siden, magikeren skrev:

Jeg er ikke overbevist om at "når en person har bestemt seg, er det lite man kan gjøre". alltid gjelder Hvordan kan man vite om det er grunnen, eller om grunnen er at vi har et dårlig system for å hjelpe de som er på randen? Det er mulig at menneskene og systemet bare er dårlig på hjelpe de som har det verst, at de kunne blitt hjulpet om systemet og hjelpen var bedre. 

Den frasen fungerer jo ganske bra for å slippe skyldfølelse, men det fører også til at man stiller mindre kritiske spørsmål og ikke forsøker endre hvordan ting fungerer, fordi man forteller seg selv at alt er bra nok og at det ikke er noe mer man kan gjøre. 

I mitt tidligere innlegg skrev jeg at "fakta er likevel at før eller siden vil pasienter som stadig ønsker å ta sitt liv lykkes med nettopp dette." Det betyr ikke at "når en person har bestemt seg, er det lite man kan gjøre", slik du tolker det. Jeg har beskrevet hvordan vi som jobber i psykiatrien gjør alt som står i vår makt for å hindre suicid blant syke mennesker, eller de som er "på randen". Vi stiller oss stadig spørsmål om ting kan endres til det bedre, og det er klart vi også innfører endringer - på godt og vondt. All den tid personen har autonomi/selvbestemmelsesrett er det vanskelig å opprettholde tvangsparagrafer uten at det foreligger grunnlag for det. Det er ikke alltid mulig å spå når et menneske akter å ta sitt eget liv, men tro meg; det foreligger ofte svært gode grunner for de som velger dette etter mange års behandling i psykiatrien uten særlige tegn til bedring. Det er klart det er tøft når personer velger å ta sitt eget liv, men det er dessverre ikke til å unngå at slike ting skjer. At det skjer såpass ofte er selvsagt dypt beklagelig og viktig at samfunnet generelt tar grep for å hindre at medmennesker gjennomfører suicid. Ofte skjer ikke disse tingene mens personene er innlagt, men heller mens de er ute uten at noen har tatt nødvendige grep for å hjelpe vedkommende. Vi bør alle bry oss mere. Om mannen på gata hadde våget å reagere litt oftere tror jeg mange kunne fått en bedre dag. Ofte er det lite som skal til for de som har det verst. MEN det er ikke til å komme forbi at ENKELTE psykiatriske pasienter ikke finner livet verdt å leve etter en årelang kamp mot sykdom som dessverre ikke alltid lar seg kurere. Du kan jo forsøke å projisere skyldfølelse over på oss som gjør vårt beste for nettopp å hjelpe psykiatriske pasienter. Helt ærlig tenker jeg det neppe vil være til særlig nytte da du i så tilfelle risikerer at ingen ønsker å jobbe innen psykiatrien lenger, med det resultat at det ikke lenger finnes noen hjelp å få for de som faktisk har godt utbytte av hjelpen de får. Vi tar ikke lett på suicid i psykiatrien - vi risikovurderer kontinuerlig og iverksetter tiltak ut fra de signalene som er mulige å fange opp. Men så er det altså slik at ikke sender ut signaler og erfarne pasienter med et sterkt ønske om å avslutte alt vet å finne metoder for å lykkes til slutt. Dette skjer også uten at psykiatrien er informert og fått mulighet til å komme på banen. Mener du da det er pårørende sin feil som ikke klarte å fange opp signalene og skaffe hjelp? Klart folk skal få hjelp i psykiatrien, og jeg mener selvsagt at vi må forebygge suicid i den grad dette er mulig. Det er bare viktig å forstå at ikke ALT kan avverges. Du kan ikke forhindre enhver kreftsykdom ene og alene på grunn av sunn livsstil. Du kan heller ikke avverge ethvert dødsfall som følge av kreft til tross for at behandling gis etter prosedyre. Og du kan ikke forhindre ethvert selvmord blant psykiatriske pasienter, dessverre. Når det er sagt mener jeg at vi kan forhindre mange suicid og heldigvis har vi fokus på det til enhver tid, hvilket jeg er ganske så sikker på at reddet mange fra å bli et tall i statistikken over vellykkede suicidtilfeller. Synes i grunn det gjøres mye godt arbeid med fokus på dette siste.

[Noomie]

Jeg leste den artikkelen og det feil som skjer. Det som ikke kan godtas, er de feilene hvor pasienter får med seg ting inne på rommene, ting de kan skade seg selv med. Slik som lisser og belter. Det er en grov feil som aldri skulle ha skjedd. Dette med feilbehandling, avvik i behandling, ikke fått forsvarlig hjelp osv. Det synes jeg er litt skummelt å slå ned på, og rope "Grov feil, dere må straffes!". Fordi, slik som du sier, pasienter lyver og manipulerer. Mange er ekstremt flinke til å manipulere og skjule sykdommen. Det er så forbaska enkelt for pårørende og mannen i gata si "Men du skulle jo ha funnet utav hva pasienten trengte av hjelp!". Det er ikke alltid så enkelt! De er ikke tankelesere. Tvang funker ikke alltid for alle, og man kan ikke drive på med tvang i 20 år heller. Samme med plassmangel, de kan ikke dra opp en feltseng inne i spisesalen og la en pasient ligge der til det blir plass. Det med ventetid og venteliste er ikke noe institusjonene kan noe for. Det som kan forandres, er å utvide tilbudet til pasienter, slik som kommunal oppfølging eller av fastlege frem til pasienten får plass hos dps f,eks. 

Nå alt kommer til alt, så er folk som vil klare å ta sitt eget liv. Selv i en perfekt verden hvor tilbudet er helt perfekt. Feil skjer, ja, men det å rope "Feilbehandling!" så fort en person klarer å ta sitt eget liv, det er jeg ikke enig i. Fordi det er så forbaska enkelt å være etterpåklok og si at personen slet vist mer enn de fikk inntrykk av og at det da ble gjort en grov feil, siden de har mer info etter dødsfallet. Det å motta behandling krever mye av pasienten og ikke alle er villig til å ta opp den kampen mot seg selv. Noen er rett og slett ikke sterk nok til å bli frisk, og sånn er det bare. 
 

[Martin13]

Ganske rart at så mange mener at man ikke kan hindre selvmord. Det er MYE som kan gjøres på en mye mer human måte innen helsevesenet!

[Nemigirl]

6 minutter siden, Martin13 skrev:

Ganske rart at så mange mener at man ikke kan hindre selvmord. Det er MYE som kan gjøres på en mye mer human måte innen helsevesenet!

Ganske så rart dersom noen mener man ikke forsøker å hindre selvmord. Det gjøres MYE innen helsevesenet med formål om å forebygge suicid - både relatert til primær-, sekundær og tertiærforebygging. Hjelpen er ønskelig at skal være human, men det å være innlagt på tvangsparagraf med de konsekvenser dette kan gi føles nok ikke alltid like humant for alle, forståelig nok. Det viser seg dessverre nødvendig med tvangsinnleggelse hos pasienter med høy suicidrisiko. Så kan man selvsagt diskutere psykiatrien og behandlingsformer opp og i mente. Enkelte mener nok at uansett hva vi gjør blir det galt 😕

[Katten.2.0]

24 minutter siden, Martin13 said:

Ganske rart at så mange mener at man ikke kan hindre selvmord. Det er MYE som kan gjøres på en mye mer human måte innen helsevesenet!

Da regner jeg med at du kan revolusjonere helsevesenet?

Dessuten er det ingen som sier at en ikke kan hindre selvmord, men at en ikke kan hindre alle selvmord.

[Gjest Vanlig fyr]

1 hour ago, Nemigirl said:

I mitt tidligere innlegg skrev jeg at "fakta er likevel at før eller siden vil pasienter som stadig ønsker å ta sitt liv lykkes med nettopp dette." Det betyr ikke at "når en person har bestemt seg, er det lite man kan gjøre", slik du tolker det. Jeg har beskrevet hvordan vi som jobber i psykiatrien gjør alt som står i vår makt for å hindre suicid blant syke mennesker, eller de som er "på randen". Vi stiller oss stadig spørsmål om ting kan endres til det bedre, og det er klart vi også innfører endringer - på godt og vondt. All den tid personen har autonomi/selvbestemmelsesrett er det vanskelig å opprettholde tvangsparagrafer uten at det foreligger grunnlag for det. Det er ikke alltid mulig å spå når et menneske akter å ta sitt eget liv, men tro meg; det foreligger ofte svært gode grunner for de som velger dette etter mange års behandling i psykiatrien uten særlige tegn til bedring. Det er klart det er tøft når personer velger å ta sitt eget liv, men det er dessverre ikke til å unngå at slike ting skjer. At det skjer såpass ofte er selvsagt dypt beklagelig og viktig at samfunnet generelt tar grep for å hindre at medmennesker gjennomfører suicid. Ofte skjer ikke disse tingene mens personene er innlagt, men heller mens de er ute uten at noen har tatt nødvendige grep for å hjelpe vedkommende. Vi bør alle bry oss mere. Om mannen på gata hadde våget å reagere litt oftere tror jeg mange kunne fått en bedre dag. Ofte er det lite som skal til for de som har det verst. MEN det er ikke til å komme forbi at ENKELTE psykiatriske pasienter ikke finner livet verdt å leve etter en årelang kamp mot sykdom som dessverre ikke alltid lar seg kurere. Du kan jo forsøke å projisere skyldfølelse over på oss som gjør vårt beste for nettopp å hjelpe psykiatriske pasienter. Helt ærlig tenker jeg det neppe vil være til særlig nytte da du i så tilfelle risikerer at ingen ønsker å jobbe innen psykiatrien lenger, med det resultat at det ikke lenger finnes noen hjelp å få for de som faktisk har godt utbytte av hjelpen de får. Vi tar ikke lett på suicid i psykiatrien - vi risikovurderer kontinuerlig og iverksetter tiltak ut fra de signalene som er mulige å fange opp. Men så er det altså slik at ikke sender ut signaler og erfarne pasienter med et sterkt ønske om å avslutte alt vet å finne metoder for å lykkes til slutt. Dette skjer også uten at psykiatrien er informert og fått mulighet til å komme på banen. Mener du da det er pårørende sin feil som ikke klarte å fange opp signalene og skaffe hjelp? Klart folk skal få hjelp i psykiatrien, og jeg mener selvsagt at vi må forebygge suicid i den grad dette er mulig. Det er bare viktig å forstå at ikke ALT kan avverges. Du kan ikke forhindre enhver kreftsykdom ene og alene på grunn av sunn livsstil. Du kan heller ikke avverge ethvert dødsfall som følge av kreft til tross for at behandling gis etter prosedyre. Og du kan ikke forhindre ethvert selvmord blant psykiatriske pasienter, dessverre. Når det er sagt mener jeg at vi kan forhindre mange suicid og heldigvis har vi fokus på det til enhver tid, hvilket jeg er ganske så sikker på at reddet mange fra å bli et tall i statistikken over vellykkede suicidtilfeller. Synes i grunn det gjøres mye godt arbeid med fokus på dette siste.

 

On 11/18/2018 at 10:14 PM, Nemigirl said:

Helt jævlig - og det skjer dessverre mye oftere enn folk flest tror. Det stemmer som @Katten.2.0 skriver over her; dersom folk virkelig vil ta livet sitt, er det lite vi kan gjøre med det, dessverre. Vi kan holde pasientene innlagt på tvang. Vi kan inndra utgang og fotfølge de døgnet rundt. Vi kan dope ned og beltelegge ved de mest ekstreme tilfellene. Men fakta er likevel at før eller siden vil pasienter som stadig ønsker å ta sitt liv lykkes med nettopp dette. Det verste er at for oss som har jobbet med alvorlige syke pasienter i psykiatrien er det til å forstå at enkelte opplever at livet er for tøft til å skulle leve videre. Det er ikke alle vi klarer å hjelpe og etter årevis med motgang og uten videre utsikter til bedring har jeg stilltiende respektert avdødes ønske mang en gang. Men det er tøft når den du forsøker å hjelpe etter årevis i behandling velger å ta livet sitt akkurat idet verden rundt øynet et ørlite håp om bedring (som dessverre viste seg å kun være spill for galleriet for endelig å få innvilget utgang for å kunne fullføre sitt eneste ønske; å dø).

Da jeg jobbet i somatikken var det også trist å innse at vi ikke klarte å redde alle, men samfunnet aksepterer i større grad at folk ikke alltid kan helbredes fra somatisk sykdom. Dødsfall som følge av kreft, hjerte-/karsykdom, infeksjoner eller andre diagnoser er alltid trist, men sjeldent klanderverdig relatert til behandlingen som er gitt (all den tid gjeldende prosedyrer er fulgt, selvsagt!). Det som er så trist er at suicid, eller ihvertfall forsøk på dette, forekommer rimelig ofte innen psykiatrien. Husker jeg diskuterte dette med overlegen på avdelingen etter at en pasient vi hadde fotfulgt over måneder og gradvis sluppet tøylene på frem til personen fikk utgang alene på området i 10 min. Personen tok livet sitt ved første anledning og vi diskuterte om det var noe vi kunne gjort annerledes. Overlegen, en klok og erfaren fyr, reflekterte rundt spørsmålene våre og det gikk omsider opp for oss at det dessverre er slik at suicid er psykiatriens tap. Det er ikke alle vi klarer å redde og det er ikke alle som har liv som noen gang vil bli  levedyktige igje ut fra deres egne referanserammer. Det å gå med paranoide tanker og anklagende stemmer i hodet dag ut og dag inn gir en intens angst og et svært så amputert liv. Folk flest aksepterer døden som følge av fysisk sykdom, men dessverre er psykisk sykdom ikke alltid helbredelig. Så må jeg avslutningsvis likevel peke på det faktum at mange blir bedre og også velfungerende selv etter lengre tids slit med psykisk sykdom. Så man må ikke gi opp håpet, men noen ganger må man kanskje innse at ting gikk som det gikk og akseptere valget som ble tatt tross alvorlig psykisk sykdom. Personen ville neppe handlet slik hxn gjorde dersom hxn var frisk, men det er egentlig ikke det saken da handler om. Det handler om dødsfall som følge av alvorlig sykdom. Det som er tragisk er når dette skjer i affekt i en fase der man helt klart burde hatt tettere oppfølgning eller at oppfølgningen er klar, men at prosedyrene likevel ikke er fulgt. Dette er dødsfall som burde og skulle vært unngått!

Takk for to flotte og informative innlegg. De var gode å lese.

[Martin13]

16 minutter siden, Katten.2.0 said:

Da regner jeg med at du kan revolusjonere helsevesenet?

Dessuten er det ingen som sier at en ikke kan hindre selvmord, men at en ikke kan hindre alle selvmord.

Da er tjenesten for dårlig, rett og slett. En pasient skal bli fylt med varme og bli tatt vare på slik at han blir frisk. Man får knapt nok mat som er spiselig der i dag. Har vært innlagt selv, så dette vet jeg. Får kjeft om man sier ifra også.

[Katten.2.0]

2 minutter siden, Martin13 said:

Da er tjenesten for dårlig, rett og slett. En pasient skal bli fylt med varme og bli tatt vare på slik at han blir frisk. Man får knapt nok mat som er spiselig der i dag. Har vært innlagt selv, så dette vet jeg. Får kjeft om man sier ifra også.

Du kan ikke ta ditt ene tilfelle til å gjelde resten av befolkningen.

De som virkelig vil dø, med hele sitt hjerte, vil klare det. Livet er skjørt om man vet hva man skal gjøre, og siden autonomi står såpass sterkt i det norske lovverk så kan man ikke fotfølge en person 100% av tiden resten av vedkommendes liv.

De som virkelig vil dø, vil klare det, fordi de har tiden på sin side.

[Martin13]

2 minutter siden, Katten.2.0 said:

Du kan ikke ta ditt ene tilfelle til å gjelde resten av befolkningen.

De som virkelig vil dø, med hele sitt hjerte, vil klare det. Livet er skjørt om man vet hva man skal gjøre, og siden autonomi står såpass sterkt i det norske lovverk så kan man ikke fotfølge en person 100% av tiden resten av vedkommendes liv.

De som virkelig vil dø, vil klare det, fordi de har tiden på sin side.

Det er en grunn til at vedkommende vil dø. Og da er det helsevesenet som svikter om de ikke klarer å få til en god nok dialog slik at de kan gi god nok hjelp. I dag er det latterlig dårlig psykisk hjelp. Unge sliter med depresjoner og angst som enkelt kunne vært løst hvis man hadde kunnskap utover hva man lærte i boken på universitetet.

[Katten.2.0]

3 minutter siden, Martin13 said:

Det er en grunn til at vedkommende vil dø. Og da er det helsevesenet som svikter om de ikke klarer å få til en god nok dialog slik at de kan gi god nok hjelp. I dag er det latterlig dårlig psykisk hjelp. Unge sliter med depresjoner og angst som enkelt kunne vært løst hvis man hadde kunnskap utover hva man lærte i boken på universitetet.

Du vet at det finnes både psykiske og fysiske tilstander man ikke alltid kan gjøre noe med?

Du virker til å ha en fryktelig naiv holdning til de negative aspektene av livet.

[Gjest Warrior]

Det er ikke rart det ofte ender i selvmord når folk gir deg opp og eneste utvei er å ta livet sitt for å få fred.

[CrystalGold]

5 minutter siden, Kvelertak skrev:

Det er ikke rart det ofte ender i selvmord når folk gir deg opp og eneste utvei er å ta livet sitt for å få fred.

 Dessverre mer sant en folk vil innrømme. Eller når du bare blir en kasteball i systemet og eneste utvei er selvmord! Helsevesenet i Norge er bedre en mange andre land, men det er fortsatt mange feil og mangler.