Redd for å ikke bli trodd

[AnonymBruker]

Jeg har mange gode venner, en familie som er glad i meg og lite fravær + bra karakterer på skolen. Jeg ler, smiler, er sosial og utadvendt. Har aldri blitt mobbet eller utsatt for noe traumatisk i barndommen. 

Men:

I flere år har jeg slitt for meg selv. Jeg har lav selvtillit, noe jeg prøver å skjule så godt som mulig. Etter skolen har jeg null energi, jeg drar rett til sengs, og er kun sosial når jeg orker. Selv om jeg er sliten sliter jeg med å få sove på natten, og jeg ligger ofte våken og tenker. Ofte uten noe spesiell grunn starter jeg å grine, går til speilet og griner mer. Jeg føler meg verdiløs, pga. jeg ikke føler meg god nok. Jeg føler at livet mitt er ganske meningsløst da jeg gjør det samme hver dag. Skole, sove. Jeg har ikke energi til å trene eller jobbe ved siden. Ofte tenker jeg at det hadde egentlig ikke gjort noe om jeg ikke fantes, men jeg prøver så godt jeg kan å motivere meg selv, noe som er vanskelig for tiden. Jeg kjeder meg, og føler jeg har et svært depprisivt syn på mye. Uten å selvdiagnosere meg, tror jeg at det er mulig at jeg er deprimert. Problemet er at jeg tør rett og slett ikke å fortelle mamma eller pappa om dette, da jeg ikke ønsker å være en byrde eller føle en slik skam av at de tror de har feilet meg. Jeg vet heller ikke om jeg er klar for å snakke med helsesøster, lege eller psykolog da jeg rett og slett er redd for å ikke bli trodd. Det er jo INGENTING som virker galt med meg utad, men jeg kjenner en stor klump inni magen som følger med meg hele dagen. Den forteller meg at jeg ikke er god nok, ingen bryr seg egentlig, også tar jeg en titt på verden og ser all elendigheten. Samtidig er jeg klar over at det ikke er sunt å gå rundt slik som jeg har et nå. Det tar mye energi, og hverdagslige oppgaver blir dobbelt så harde, plus det er vanskelig å holde alt dette inne. Kanskje folk tror jeg romantiserer depresjon, siden «alle» har det for tiden? 

Noen som har følt det samme, men faktisk fått god hjelp og blitt trodd? Vet ikke hvordan jeg skal starte heller. Er det en lang prosess?

Anonymkode: 27c26...495

[Gjest Jegskulleønskeat]

Huff. Jeg føler virkelig med deg! Det er vondt å ha det slik. Og det er også vondt å være redd for å ikke bli trodd, redd for å bli avvist. 

Jeg tenker at, hvis du har et godt forhold til foreldrene dine, det hadde vært lurt å snakke med dem. De vil forstå, og kanskje har de også merket at noe ikke er helt greit? Jeg vet ikke. Jeg vet bare så veldig godt hvor vondt det er å ha det slik. 

Du kan også bestille time hos fastlegen. Da kan du få en samtale med han/hun om utfordringene dine, og de kan si ca om det dreier seg om depresjon eller ikke. Da kan de også ta blodprøver for å se om du mangler vitaminer eller jern f.eks. Jeg ville begynt der, så vet de hva som kan gjøres videre for at du skal få det bra. Husk at de ikke er der for å sette spørsmålstegn til det du sier. De er der for å lytte. Og for å hjelpe.

Klem❤️