Gi opp terapi

[AnonymBruker]

Jeg har gått i terapi siden jeg var 14. Flere ulike terapiformer rundt om kring i landet. Antidepressiva og antipsykotika. Null effekt. Tilstanden min har i løpet av disse årene gradvis blitt verre.

Er det forståelig at jeg tenker på å gi opp terapi? Behandleren min har veldig tro på at han kan hjelpe meg og ber meg om å stole på han. 

Jeg vet ikke jeg. Har ingen glede av livet lenger. Vet ikke om jeg orker å kjempe for å få tilbake gleden. De små glimt av glede fremstår som en illusjon uansett. Jeg er ikke suicidal. Planen min er å bare råtne hjemme i senga. La naturen gå sin gang. 

Hva tror dere? Skal jeg fortsette å prøve selv om alt inni meg skriker at «det nytter ikke»? Jeg blir så sliten.

Anonymkode: a609f...656

[Brimi]

Fortsett! Det føles tungt nå, men etterhvert vil det bli bedre. Jeg har periodevis gått i terapi fra jeg var 13 år. Jeg er langt i fra frisk, men jeg er mye bedre nå enn jeg har vært på lenge. Ting tar tid, lang tid. 

[AnonymBruker]

Det kan muligens være nyttig å ta en pause fra behandling? Man får lite ut av terapi hvis man ikke er motivert, og da kan det hjelpe å ta en pause for å tenke på hva man ønsker å få ut av behandlingen, behandlingsplan og mål, og finne motivasjon til å ta tak i problemene. Terapi kan være nyttig for de aller fleste, og de som ikke oppnår bedring ved hjelp av terapi mangler ofte motivasjon, kompetent behandler, ordentlig utarbeidet behandlingsplan eller lignende. Det kommer dog litt ann på hvilken lidelse det er snakk om, bipolar lidelse er i større grad nevrologisk enn f.eks eupf, noe som gjør at motivasjon og egeninnsats vil ha enda større betydning for pasienter med eupf. Da bipolare lidelser behandles hovedsakelig med medikamenter, noe f.eks eupf ikke gjør. 

Hvis jeg hadde vært deg hadde jeg nok tatt en pause fra behandlingen, ikke gitt opp. Jeg ville tenkt grundig over hva jeg selv har gjort for å bli bedre, om jeg har hatt tro på behandlingen (det fungerer selvsagt dårlig hvis man tenker at det ikke hjelper), om jeg har tillit til behandler osv. I tillegg til å lete etter motivasjon, for det å råtne i senga er det ingen som egentlig vil. For syvende og sist så er det bare du som kan gjøre deg frisk, men en behandler kan gi veiledning på veien. Man kan nesten se på en terapeut som en GPS, hvor man selv må kjøre bilen. 

Anonymkode: 21127...eda

[AnonymBruker]

Syns du bør høre på behandleren din. Syns det er veldig trist at du har det som du har det. Men om alt likevel føles meningsløst, så kan du like godt fortsette i terapi istedenfor å ligge i senga. Ønsker at du får hjelp, og jeg mener det. Jeg kjenner deg ikke, men syns det er så trist å lese når folk har det som deg. 

Anonymkode: 62ebc...35e

[AnonymBruker]

Hvordan har du det utenom terapi? Venner, familie, skole/jobb? Har du andre ting enn sykdom å tenke på? 

Nå vet jeg ikke hvilke problemer du har, men noen ganger kan gode vennskap være vel så viktig som god oppfølging fra psykolog. Har du noen å snakke med, gjerne om alt mulig annet enn sykdom, men også noen som kan støtte deg der? 

Om du ikke føler det hjelper med terapi kan du fokusere på den fysiske helsen din en stund. Spis riktig, bevege deg (trene, gå tur osv) få deg litt frisk luft hver dag og sørg for å få nok søvn. Behold en god døgnrytme og sørg for å ha noe å stå opp til hver dag. 

Bruk tiden fremover til å samle tankene, slik at du har noe mer konkret å jobbe med om du vil gå en ny runde i terapi. Det er viktig at du er motivert og har et mål med behandlingen.

Anonymkode: 17826...dd8