Takler ikke det jeg brenner for

[AnonymBruker]

Jobber i et omsorgsyrke i friåret mitt nå hvor jeg daglig omgås barn med ulike psykiske lidelser og diagnoser. Problemet er at jeg blir så engasjert og fort glad i disse barna at jeg blir direkte lei meg og sliter mye med tanker om hva som vil skje med dem videre, da det ofte ser dårlig ut for fler av dem. Brenner veldig for det yrket jeg nå prøver meg i og ønsker i utgangspunktet å gå videre denne veien, men merker jeg nesten spiser meg selv opp av tanker over alt jeg ønsker å gjøre for disse, samtidig som jeg blir så lei meg på deres vegne. Den siste tiden har jeg nesten ikke sovet om natten engang, virker helt tragisk, men sant. 

Det er nok vanskelig å komme med noen ordentlige råd på dette, men håper sterkt på innspill. Takk!

Hilse jente 20 år

Anonymkode: 65105...3ca

[Ella Ellefantella]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jobber i et omsorgsyrke i friåret mitt nå hvor jeg daglig omgås barn med ulike psykiske lidelser og diagnoser. Problemet er at jeg blir så engasjert og fort glad i disse barna at jeg blir direkte lei meg og sliter mye med tanker om hva som vil skje med dem videre, da det ofte ser dårlig ut for fler av dem. Brenner veldig for det yrket jeg nå prøver meg i og ønsker i utgangspunktet å gå videre denne veien, men merker jeg nesten spiser meg selv opp av tanker over alt jeg ønsker å gjøre for disse, samtidig som jeg blir så lei meg på deres vegne. Den siste tiden har jeg nesten ikke sovet om natten engang, virker helt tragisk, men sant. 

Det er nok vanskelig å komme med noen ordentlige råd på dette, men håper sterkt på innspill. Takk!

Hilse jente 20 år

Anonymkode: 65105...3ca

Snakk med noen som har erfaring i det samme yrket! Kanskje finnes det måter du kan klare å stenge litt av på? Det er jo folk som bryr seg som trengs i yrket, men jeg har sett et ekspempel på en som nesten ødela ekteskapet sitt fordi han tok jobben så til seg og ble så emosjonelt tappet. Han fikk seg til slutt en annen jobb. Men det er jo mange følsomme mennesker som klarer det helt fint. Det er sikkert noen teknikker, måter å tenke på, som kan hjelpe. Spør noen med erfaring!

[AnonymBruker]

Det er ikke uvanlig å føle det sånn som ny og uerfaren i slike yrker! Snakk med noen andre du jobber med om det. De eldre har helt sikkert vært i din situasjon som nyansatte i yrket. Det kan være ekstra vanskelig uten relevant utdanning. 

Anonymkode: e0632...c78

[AnonymBruker]

Du kan forsøke å tenke at det for disse barna ikke blir noe bedre av at du bekymrer deg og mister nattesøvn. Du er nok sikkert en empatisk person som blir veldig påvirket av barnas følelser. Følelser er ikke farlig uansett alder, selv ikke for barn. Om et barn er sint, trist, fortvilet og har mistet håp, så blir det din jobb å guide barnet gjennom følelsene. Sett ord på hvilken følelse du ser at barnet har og hvordan en slik følelse kjennes på kroppen. På den måten føler barnet seg "sett" og vil få erfaring med at vonde følelser går over og at de kan takle alle følelser. Du kan hjelpe barnet med å takle verden og alle følelser som hører med, slik at de lærer seg å håndtere motgang. Du kan ikke fikse alle problemer for dem...

Anonymkode: a952c...ff0

[AnonymBruker]

Du er veldig ung og mye mer lettpåvirkelig nå enn det du vil være om noen år. Jobben vil også herde deg, så gi det litt tid! Det er også lett å la seg oppsluke og kverne jobb døgnet rundt hvis man bor alene, evt er altfor tosom med en evt samboer. Det kan være lurt å finne noen å snakke med om jobben (en god kollega f eks), og samtidig koble skikkelig av på fritida.

Vi trenger ildsjelene ❤️

Anonymkode: 6b62c...335

[AnonymBruker]

Tusen takk, dere <3.

Anonymkode: 65105...3ca