Sorgen over tapt familieliv

[AnonymBruker]

Kommer man noen gang over den? Kjenner veldig på dette etter samlivsbrudd, sorgen over alt man har mistet; familieferier, familiefeiringer, jul (særlig nå som jula nærmer seg er dette svært står), ting man før har gjort sammen som familie, som nå ikke lenger er gjennomførbart... Strever skikkelig med dette. Det at man ikke klarte det, at man er en i en dyster statistikk, rett og slett en følelse av å mislykkes. Og, ikke minst, den dårlige samvittigheten man kjenner på ovenfor barna. Det stikker stadig, når man pakker bagen og sier hadet når barna drar til den andre forelderen. Eller, når man vet at de sitter sammen med fredagstacoen, mens man selv sitter alene å ser tv... Eller når de kommer tilbake, og ikke får sove første kvelden... Eller når man vet at man aldri kan gi de de gode familieminnene mer. Når man som skilsmissebarn selv, vet at dette påvirker oss alle, for resten av livet, selv om man som voksne er på talefot og alt sånt. Den litt awkvarde stemninga når man har med ny partner på familieselskap første gang, og de hilser på eksen.... Jeg lurer på om denne tapsfølelsen noen gang vil forsvinne?

Anonymkode: 42fd8...d1d

[Gjest CamillaCollett]

Hvordan foregikk bruddet? Var det du som gikk eller forlot, og følte du at prosessen fram mot brudd var ryddig eller brå og uoversiktlig?

Jeg tror kanskje det alltid vil være en sorg der, at livet ikke ble som man tenkte. Og som forelder unner man selvsagt barna alt godt og vil beskytte dem fra vonde ting - som en skilsmisse ofte er. 

Men.... jeg tenker også at man nesten bare må gjøre det beste ut av det.

Det er bare tull at man aldri kan gi barna gode familieminner lenger. Du og barna dine er også en familie, og du kan gi dem mange og rike minner! Det behøver ikke å være store og ekstravagante ting. Lag en god stemning hjemme. Vær en mor de trives med og kan snakke med, så er en tur i skogen og en kopp kakao fine ting. 

Når du ikke er med barna trenger du ikke å sitte alene på fredagskvelden. Gjør ditt beste for å ha et godt og rikt liv, du også!

Med andre ord: Ja, det er en sorg, men man kan også velge å ikke dvele mer ved den enn man må. Sorgen gjør ingenting bedre. Og i noen tilfeller (sier ikke at det gjelder deg) merker barna den. 

[AnonymBruker]

Hvor lenge siden er det dere flyttet fra hverandre? Jeg ble separert i sommer og hadde de samme tankene men nå går det mye bedre. Klart du kan gi de familieminner. Du og barna er en familie. Jeg vil mye heller ha det slik enn å være i et ekteskap som ikke fungerer. Jeg får endelig sove om natten i stedet for å krangle med eksen om sex og barna har det bedre med ro i huset. På denne måten blir jeg en bedre mor. Det er nok bare tiden som må gå. Dere er en familie, gjør det beste ut av det. 

Anonymkode: ddbcc...905

[AnonymBruker]

47 minutter siden, CamillaCollett skrev:

 

Hvordan foregikk bruddet? Var det du som gikk eller forlot, og følte du at prosessen fram mot brudd var ryddig eller brå og uoversiktlig?

Jeg tror kanskje det alltid vil være en sorg der, at livet ikke ble som man tenkte. Og som forelder unner man selvsagt barna alt godt og vil beskytte dem fra vonde ting - som en skilsmisse ofte er. 

Men.... jeg tenker også at man nesten bare må gjøre det beste ut av det.

Det er bare tull at man aldri kan gi barna gode familieminner lenger. Du og barna dine er også en familie, og du kan gi dem mange og rike minner! Det behøver ikke å være store og ekstravagante ting. Lag en god stemning hjemme. Vær en mor de trives med og kan snakke med, så er en tur i skogen og en kopp kakao fine ting. 

Når du ikke er med barna trenger du ikke å sitte alene på fredagskvelden. Gjør ditt beste for å ha et godt og rikt liv, du også!

Med andre ord: Ja, det er en sorg, men man kan også velge å ikke dvele mer ved den enn man må. Sorgen gjør ingenting bedre. Og i noen tilfeller (sier ikke at det gjelder deg) merker barna den. 

Jeg ble forlatt, helt ut av det blå, og det var et brått og uoversiktlig brudd. Jeg vet fortsatt ikke helt hva som skjedde, fra han sa det til barna ble fortalt det, gikk det omtrent et døgn. Jeg hadde ikke rukket å tenke engang, og var ute av huset dager senere. Fortsatt har det vel kanskje ikke helt gått opp for meg, selv om det er en stund siden nå. Jeg har det bra, men, ja - livet skulle jo ikke ta denne vendingen. 

Prøver å tenke på alt vi fortsatt kan gjøre og skape, men "basen" vår er jo ikke den samme, jeg er alene, vi er ikke lenger to foreldre som kan hjelpe hverandre. Vi snakker ikke stort sammen, kun om praktiske ting. 

 

TS

Anonymkode: 42fd8...d1d

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Hvor lenge siden er det dere flyttet fra hverandre? Jeg ble separert i sommer og hadde de samme tankene men nå går det mye bedre. Klart du kan gi de familieminner. Du og barna er en familie. Jeg vil mye heller ha det slik enn å være i et ekteskap som ikke fungerer. Jeg får endelig sove om natten i stedet for å krangle med eksen om sex og barna har det bedre med ro i huset. På denne måten blir jeg en bedre mor. Det er nok bare tiden som må gå. Dere er en familie, gjør det beste ut av det. 

Anonymkode: ddbcc...905

Vi hadde ikke engang kranglet, ikke på flere år. Det bare kom som lyn fra klar himmel. Jeg forsøker, men, denne sorgen og den klumpen som ligger i magen når vi ikke er sammen, jeg håper den ikke varer evig!

TS

Anonymkode: 42fd8...d1d

[AnonymBruker]

Nå er det tre år siden jeg og eksen gikk fra hverandre. Et veldig udramatisk brudd og vi er veldig gode venner i dag. Alt ligger egentlig til rette for at det skal gå helt fint. Men den dårlige samvittigheten overfor barnet og savnet etter å være en familie er like sterk som rett etter bruddet. Tror ikke det kommer til å gå over og tenker at det er noe man bare må leve med.. 😕

Anonymkode: 5afec...98d

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Vi hadde ikke engang kranglet, ikke på flere år. Det bare kom som lyn fra klar himmel. Jeg forsøker, men, denne sorgen og den klumpen som ligger i magen når vi ikke er sammen, jeg håper den ikke varer evig!

TS

Anonymkode: 42fd8...d1d

Kjære deg, den varer ikke evig selv om det kjennes slik ut nå. Og du og barna skaper nye minner og de blir også fine. Ta tiden til hjelp og tenk at når han kunne gå så fort, er det mulig han ikke var stort til familiemann uansett?  Klem 

Anonymkode: ed347...65d

[Gjest CamillaCollett]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg ble forlatt, helt ut av det blå, og det var et brått og uoversiktlig brudd. Jeg vet fortsatt ikke helt hva som skjedde, fra han sa det til barna ble fortalt det, gikk det omtrent et døgn. Jeg hadde ikke rukket å tenke engang, og var ute av huset dager senere. Fortsatt har det vel kanskje ikke helt gått opp for meg, selv om det er en stund siden nå. Jeg har det bra, men, ja - livet skulle jo ikke ta denne vendingen. 

Prøver å tenke på alt vi fortsatt kan gjøre og skape, men "basen" vår er jo ikke den samme, jeg er alene, vi er ikke lenger to foreldre som kan hjelpe hverandre. Vi snakker ikke stort sammen, kun om praktiske ting. 

 

TS

Anonymkode: 42fd8...d1d

Klem til deg. Så forferdelig at det endte på den måten. Håper du har mye fint i vente! 

[AnonymBruker]

Tenkt at til og med virituelle klemmer hjelper! 

Jeg håper at jeg klarer å se lyst på ting fremover, jeg føler på mange måter at jeg  gjør det, men, også at jeg ser alt det vanskelige som ligger foran. Jeg har tingene på stell, jeg har et godt liv, men det var jo virkelig ikke slik det skulle ende. Kjernefamilien har stått og står sterkt hos meg, og det er et nederlag på så mange måter å ikke ha fått det til. Man føler jo at man svikter, både som kone og mor. 

TS

Anonymkode: 42fd8...d1d

[Gjest CamillaCollett]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Tenkt at til og med virituelle klemmer hjelper! 

Jeg håper at jeg klarer å se lyst på ting fremover, jeg føler på mange måter at jeg  gjør det, men, også at jeg ser alt det vanskelige som ligger foran. Jeg har tingene på stell, jeg har et godt liv, men det var jo virkelig ikke slik det skulle ende. Kjernefamilien har stått og står sterkt hos meg, og det er et nederlag på så mange måter å ikke ha fått det til. Man føler jo at man svikter, både som kone og mor. 

TS

Anonymkode: 42fd8...d1d

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du tenker. Det er vondt når livet ikke blir som man planla. Men hva skulle du egentlig ha gjort annerledes? Og er du enig i at når nå ting har blitt som de blitt, så er det beste - for alle! - at du tillater deg selv å ha det bra? Barna dine får det ikke bedre av å ha en sorgtung mor, tvert i mot. Og nå mener jeg ikke at du skal ha dårlig samvittighet for å sørge, for det er naturlig, men at du skal passe på at du gjør det du kan for å takle tilværelsen best mulig. 

[AnonymBruker]

Investerte du noe i parforholdet før det tok slutt?

Anonymkode: c0bb1...6a2

[AnonymBruker]

Det er kjempevanskelig for meg da jeg er et familiemenneske. Jeg og faren til barna har ikke klart å gi slipp på hverandre og familielivet, og henger veldig mye sammen. Selv om det ikke var bagateller som førte til bruddet. Jeg har et indre kaos og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Alt blir feil uansett.

Anonymkode: a1fbf...434

[AnonymBruker]

Jeg er skilt, og ser på meg selv og ungene som en familie nå. Jeg er fremdeles regnet som eksens familie, og tok mye hensyn i prosessen i forbindelse med bruddet, da det var jeg som gikk. Liker eksens nye dame veldig godt, selv om hun er annerledes fra meg selv. Er faktisk der at jeg kan tenke meg å feire jul, alle sammen, hvis det blir aktuelt. 

MEN. Det var jeg som gikk. Det er nok ganske annerledes å bli forlatt, og å føle på sorgen og savnet. Har ikke følt meg alene på den måten, så det blir vanskelig å sette seg inn i situasjonen. Vil bare gi deg en klem ts. 

Mine barn har taklet bruddet veldig godt, og vi har fått gode tilbakemeldinger fra skolen. De går litt frem og tilbake her, da jeg noen ganger trenger barnepike, og det samme for han. Jeg unner ham alt godt. Men det var en lang prosess for oss, og vi jobbet med forholdet i over ett år før jeg bestemte meg for å gå. Det er nok tøffere for deg ts, siden du opplevde et raskt brudd. 

Anonymkode: 7e050...c38

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Investerte du noe i parforholdet før det tok slutt?

Anonymkode: c0bb1...6a2

Jeg investerte omlag 20 år. Antar det ikke var det du lurte på, men ja, sånn økonomisk sett har jeg selvfølgelig investert en god del. Vi har kjøpt og pusset opp hus, vi hadde alt en familie med alt på stell har. 

 

TS

Anonymkode: 42fd8...d1d

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er skilt, og ser på meg selv og ungene som en familie nå. Jeg er fremdeles regnet som eksens familie, og tok mye hensyn i prosessen i forbindelse med bruddet, da det var jeg som gikk. Liker eksens nye dame veldig godt, selv om hun er annerledes fra meg selv. Er faktisk der at jeg kan tenke meg å feire jul, alle sammen, hvis det blir aktuelt. 

MEN. Det var jeg som gikk. Det er nok ganske annerledes å bli forlatt, og å føle på sorgen og savnet. Har ikke følt meg alene på den måten, så det blir vanskelig å sette seg inn i situasjonen. Vil bare gi deg en klem ts. 

Mine barn har taklet bruddet veldig godt, og vi har fått gode tilbakemeldinger fra skolen. De går litt frem og tilbake her, da jeg noen ganger trenger barnepike, og det samme for han. Jeg unner ham alt godt. Men det var en lang prosess for oss, og vi jobbet med forholdet i over ett år før jeg bestemte meg for å gå. Det er nok tøffere for deg ts, siden du opplevde et raskt brudd. 

Anonymkode: 7e050...c38

Det høres jo fantastisk ut! Men, som du sier, så hadde jo du tid på å forberede deg - det hadde ikke jeg. Vi la planer sammen dagen før, likssom. Alt var normalt, før bomba plutselig slo ned. Tror jeg var og er i sjokk enda. Jeg er redd det påvirker barna mer enn jeg tror, det er jo så mange barn og unge som sliter, og verden og livet er tøft fra før. Nå er de påført ekstra sorg, ekstra utfordring, en ekstra byrde - og jeg føler jeg er maktesløs i å hjelpe dem. Som mor vil man jo alltid forsøke å hjelpe og trøste, men, jeg føler at jeg ikke kan gjøre det eneste de ønsker; å lappe sammen familien igjen. Det er urealistisk. Mest sannsynlig ville det ikke gått bra i lengden heller. Men, det føles tungt å legge dette på dem. Håper jeg kan komme dit du er!

TS

Anonymkode: 42fd8...d1d

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er kjempevanskelig for meg da jeg er et familiemenneske. Jeg og faren til barna har ikke klart å gi slipp på hverandre og familielivet, og henger veldig mye sammen. Selv om det ikke var bagateller som førte til bruddet. Jeg har et indre kaos og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Alt blir feil uansett.

Anonymkode: a1fbf...434

Min eks virker derssverre å ha greid å slippe meget fint. Jeg, derimot. Det er noen illusjoner som har brast. Jeg har alltid tenkt på han som ufeilbarlig, en som er stødig, en god far, en god familiemann, en som setter familien høyt. Det at han har gjort dette nå, gjør at jeg med sikkerhet vet at han virkelig ikke har følelser for meg lenger, og det er jo litt sårt. Jeg vet jo ikke hva jeg gjorde feil, og om jeg kunne gjort noe annerledes, det fikk jeg aldri sjansen til, men, det indre kaoset ja... Hjernen fungerer ikke til å tenke de simpleste og enkleste tanker. Problemløsning er utenkelig. Alle små ting er store, små problemer virker som ubestigbare fjelltopper. Jeg håper virkelig at jeg en dag får tilbake meg selv, og at livet har noe positivt på vent for meg, for hvis dette er livet fremover, er det jammen ikke stort!

TS

Anonymkode: 42fd8...d1d

[Gjest CamillaCollett]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Det høres jo fantastisk ut! Men, som du sier, så hadde jo du tid på å forberede deg - det hadde ikke jeg. Vi la planer sammen dagen før, likssom. Alt var normalt, før bomba plutselig slo ned. Tror jeg var og er i sjokk enda. Jeg er redd det påvirker barna mer enn jeg tror, det er jo så mange barn og unge som sliter, og verden og livet er tøft fra før. Nå er de påført ekstra sorg, ekstra utfordring, en ekstra byrde - og jeg føler jeg er maktesløs i å hjelpe dem. Som mor vil man jo alltid forsøke å hjelpe og trøste, men, jeg føler at jeg ikke kan gjøre det eneste de ønsker; å lappe sammen familien igjen. Det er urealistisk. Mest sannsynlig ville det ikke gått bra i lengden heller. Men, det føles tungt å legge dette på dem. Håper jeg kan komme dit du er!

TS

Anonymkode: 42fd8...d1d

Jeg må si jeg synes det er direkte dårlig gjort å forlate noen så brått som dette. Det er det alltid. Og når det er barn involvert er det ekstra ille. Så full forståelse for at dette var og her helt grusomt for deg. 

Livet er ingen dans på roser. Dessverre må alle lære det, noen lærer det tidligere enn andre. Dine barn har lært det nå. Og da må de også få lære at livet kan bli bra igjen, og at man klarer å komme seg på beina igjen. Skilsmissen har gitt dem en knekk, men ikke ødelagt dem. Ikke så lenge du og faren klarer å samarbeide, og dere klarer å ivareta barnas behov ellers. Du er slett ikke maktesløs i å hjelpe dem. Jo, kanskje, hvis du i å "hjelpe dem" mener å "fjerne sorgene deres". Men du kan hjelpe dem til å takle dette, og du kan vise dem at verken de eller du er ødelagte, og du kan vise dem at dere fortsatt er en familie. Du er et familiemenneske, så vær et familiemenneske i denne nye familien! 

Og hvis du trenger hjelp til å takle dette, søk den. Det er ingen skam. 

[Engel]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Kommer man noen gang over den? Kjenner veldig på dette etter samlivsbrudd, sorgen over alt man har mistet; familieferier, familiefeiringer, jul (særlig nå som jula nærmer seg er dette svært står), ting man før har gjort sammen som familie, som nå ikke lenger er gjennomførbart... Strever skikkelig med dette. Det at man ikke klarte det, at man er en i en dyster statistikk, rett og slett en følelse av å mislykkes. Og, ikke minst, den dårlige samvittigheten man kjenner på ovenfor barna. Det stikker stadig, når man pakker bagen og sier hadet når barna drar til den andre forelderen. Eller, når man vet at de sitter sammen med fredagstacoen, mens man selv sitter alene å ser tv... Eller når de kommer tilbake, og ikke får sove første kvelden... Eller når man vet at man aldri kan gi de de gode familieminnene mer. Når man som skilsmissebarn selv, vet at dette påvirker oss alle, for resten av livet, selv om man som voksne er på talefot og alt sånt. Den litt awkvarde stemninga når man har med ny partner på familieselskap første gang, og de hilser på eksen.... Jeg lurer på om denne tapsfølelsen noen gang vil forsvinne?

Anonymkode: 42fd8...d1d

Lurer på det samme. for etter 3 1/2 år er den fortsatt sterk her. Men jeg har absolutt klart å gi mer slipp på den gamle familien nå, det slet jeg mye mer de første par årene. Men nå har vi alle gått videre, eksen har fått samboer og ny familie, og jeg har også kjæreste. Det blir nye familier, nye tradisjoner osv. Men ja, jeg sørger fortsatt mye over "familien". Jeg savner svigerfamilien min (men overhodet ikke eksen), jeg hater å bare se barna mine 50% av tiden, og savner å være en hel familie hele tiden. Samtidig går livet videre, og både jeg og barna har det veldig bra nå. Og vi lager fortsatt mange gode familieminner vi, bare at nå gjør vi det uten at faren er med. Og de får andre minner uten meg. Familie er heldiv\gvis mer enn bare mor, far og barn.

[AnonymBruker]

38 minutter siden, CamillaCollett skrev:

 

Jeg må si jeg synes det er direkte dårlig gjort å forlate noen så brått som dette. Det er det alltid. Og når det er barn involvert er det ekstra ille. Så full forståelse for at dette var og her helt grusomt for deg. 

Livet er ingen dans på roser. Dessverre må alle lære det, noen lærer det tidligere enn andre. Dine barn har lært det nå. Og da må de også få lære at livet kan bli bra igjen, og at man klarer å komme seg på beina igjen. Skilsmissen har gitt dem en knekk, men ikke ødelagt dem. Ikke så lenge du og faren klarer å samarbeide, og dere klarer å ivareta barnas behov ellers. Du er slett ikke maktesløs i å hjelpe dem. Jo, kanskje, hvis du i å "hjelpe dem" mener å "fjerne sorgene deres". Men du kan hjelpe dem til å takle dette, og du kan vise dem at verken de eller du er ødelagte, og du kan vise dem at dere fortsatt er en familie. Du er et familiemenneske, så vær et familiemenneske i denne nye familien! 

Og hvis du trenger hjelp til å takle dette, søk den. Det er ingen skam. 

Jeg vil jo så gjerne gjøre alt rett, være rett, handle rett. Og, ja, jeg mener "fjerne sorgene deres". Jeg vil ikke at de skal ha det vondt. Jeg forstår at de kommer til å møte mange sorger på sin vei, og at dette kanskje bare er en av mange, men, det stikker ekstra at det er jeg som har påført dem den. Vel, ikke jeg sånn sett, siden det ikke var jeg som gikk, men, de er i allefall uskyldige i dette, men likevel må de lide. Jeg har jo vondt av dem. Håper at ting blir greit på sikt, at jeg kan være den gode eksen, den fantastiske moren, og den gode støttespilleren for alle parter. Bare litt vanskelig å se det for seg nå. 

Jeg er så klart helt enig i at selve bruddet ble gjort på totalt feil måte. Slik kan man ikke gjøre etter 20 år sammen, tenker jeg. Men, nå var det tydeligvis bare jeg som tenkte i det forholdet ( ) så, man kunne kanskje ikke forvente stort mer. Eller jo, man burde kunne forventet MYE mer!

 

TS

Anonymkode: 42fd8...d1d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Engel skrev:

 

Lurer på det samme. for etter 3 1/2 år er den fortsatt sterk her. Men jeg har absolutt klart å gi mer slipp på den gamle familien nå, det slet jeg mye mer de første par årene. Men nå har vi alle gått videre, eksen har fått samboer og ny familie, og jeg har også kjæreste. Det blir nye familier, nye tradisjoner osv. Men ja, jeg sørger fortsatt mye over "familien". Jeg savner svigerfamilien min (men overhodet ikke eksen), jeg hater å bare se barna mine 50% av tiden, og savner å være en hel familie hele tiden. Samtidig går livet videre, og både jeg og barna har det veldig bra nå. Og vi lager fortsatt mange gode familieminner vi, bare at nå gjør vi det uten at faren er med. Og de får andre minner uten meg. Familie er heldiv\gvis mer enn bare mor, far og barn.

Gjør ikke det også vondt, at de lager minner uten deg?

TS

Anonymkode: 42fd8...d1d