"Ond" stemor og barneoppdragelse

[AnonymBruker]

Må en stemor ALLTID ha respekt for kjærestens måte å oppdra sine egne barn på?

Jeg er vitne til to bonusunger på 7 og 9 år, som blir oppdratt til å bli noen bortskjemte skjøre små prinser/prinsesser, som ikke takler noe motgang her i livet, som aldri kommer i kravsituasjoner, og som surrer faren sin rundt lillefingeren ved å mase og syte. Han oppdrar barna sammen med eks'n sin, som gjør det samme, så de er forholdsvis enige de to ser det ut til.

Hvordan forholder man seg til slik da? Setter seg ned i sofaen med popcorn for å se på showet?

Anonymkode: ffe2b...bc9

[AnonymBruker]

ikke dine barn, ikke din avgjørelse. Hvis begge foreldrene er enige så er svaret ja, men det er lov å diskutere din mening med far. Men de bestemmer til slutt. 

Anonymkode: 2b7d8...5f0

[Muskath]

Du kan jo snakke med barnefar om hva du synes, men til syvende og sist er det ikke du som bestemmer.  Er dere samboere? Du visste kanskje dette før dere flyttet sammen.

Endret 5. november 2018 av Muskath

[Ulrikke]

Jeg hadde ikke orket å bo sammen med noen som oppdrar barn så fjernt fra hvordan jeg ville gjort det selv....

Greit å være kjærester og å sees med barna innimellom, men ikke på daglig hjemmebasis liksom....

Jeg er stemor til tre, og jeg har ikke alltid vært enig med verken far eller mor, men det har aldri gått på helt grunnleggende ting, det har vært mer småplukk her og der. Aldri stort nok til at det ble et problem (sier "ble", siden "barna" nå er ferdig oppdratt og store ) Det du skisserer hadde jeg ikke orket, og jeg hadde valgt å bo for meg selv.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Har et barn og samboeren min har to barn. Bor her 50/50. Samarbeid med moren til barna er elendig, og det er trist for barna. 

Samboeren min snakker med barna sine om å rydde etter seg, hjelpe til hjemme. Ukepenger ol. Barna er ikke vant til at det kreves ting. Barna klager til mor når far prater med barna om slike ting. Mor blir sur på far,  og barna løper hjem til mor. 

Mitt barn er vant til at det kreves ting av henne, og hun har til og med diagnose. Hun godtar det, selv om barna hans sluntrer unna.

Anonymkode: 7a3ad...e96

[Gjest Kokuyo]

I mitt hus, mine regler. Så skulle de bodd sammen med meg måtte jeg vært en naturlig del av oppdragerflokken.

[Raven.Writingdesk]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Må en stemor ALLTID ha respekt for kjærestens måte å oppdra sine egne barn på?

Jeg er vitne til to bonusunger på 7 og 9 år, som blir oppdratt til å bli noen bortskjemte skjøre små prinser/prinsesser, som ikke takler noe motgang her i livet, som aldri kommer i kravsituasjoner, og som surrer faren sin rundt lillefingeren ved å mase og syte. Han oppdrar barna sammen med eks'n sin, som gjør det samme, så de er forholdsvis enige de to ser det ut til.

Hvordan forholder man seg til slik da? Setter seg ned i sofaen med popcorn for å se på showet?

Anonymkode: ffe2b...bc9

Skill deg fra barnefar. Du kommer til å ødelegge ditt og/eller barnas liv. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Må en stemor ALLTID ha respekt for kjærestens måte å oppdra sine egne barn på?

Jeg er vitne til to bonusunger på 7 og 9 år, som blir oppdratt til å bli noen bortskjemte skjøre små prinser/prinsesser, som ikke takler noe motgang her i livet, som aldri kommer i kravsituasjoner, og som surrer faren sin rundt lillefingeren ved å mase og syte. Han oppdrar barna sammen med eks'n sin, som gjør det samme, så de er forholdsvis enige de to ser det ut til.

Hvordan forholder man seg til slik da? Setter seg ned i sofaen med popcorn for å se på showet?

Anonymkode: ffe2b...bc9

Nei, man tenker en gang til, og så skiller man lag. 

Det du beskriver vil ikke fungere, og du vil fly på veggen etterhvert.

Anonymkode: 6ba10...854

[Millimani]

2 hours ago, AnonymBruker said:

 

Må en stemor ALLTID ha respekt for kjærestens måte å oppdra sine egne barn på?

Jeg er vitne til to bonusunger på 7 og 9 år, som blir oppdratt til å bli noen bortskjemte skjøre små prinser/prinsesser, som ikke takler noe motgang her i livet, som aldri kommer i kravsituasjoner, og som surrer faren sin rundt lillefingeren ved å mase og syte. Han oppdrar barna sammen med eks'n sin, som gjør det samme, så de er forholdsvis enige de to ser det ut til.

Hvordan forholder man seg til slik da? Setter seg ned i sofaen med popcorn for å se på showet?

Anonymkode: ffe2b...bc9

Foreldre oppdrar ulikt, enten de bor sammen(!) eller ikke.

Min eks-stebror hadde ingen grenser og visste ikke hva det var. Jeg og mine søstre hadde det "løsere" hos pappa enn hos mamma, men de årene pappa bodde sammen med min eks-stemor og hennes sønner (den ene utflyttet, men mye på besøk) var det veldig vanskelig. Min eks-stemor var forsåvidt grei og blanda seg aldri i pappas metoder, men jeg følte meg alltid som fremmed i eget hjem. Den gang pappa var gift med henne bodde jeg også i en annen by, og så dem ikke så ofte at det gjorde noe, men likevel. Pappa var gjerrig og hjalp aldri med penger selv om vi var der kun i ferier, mens min eks-stebror fikk bokstavelig talt alt han pekte på fram til han begynte å tjene egne penger. Men når jeg skriver at vi hadde det løsere hos pappa så var det at vi ikke trengte å gjøre så mye hos ham som hjemme hos mamma  dog bodde vi mesteparten av tiden i en annen by, men var vi hos pappa fikk vi lov å være lengre oppe om kveldene, vi fikk lov å være frie til å gjøre hva vi ville. Ja, jeg vet ikke hva jeg skal nevne fordi vi flytta fra byen han bodde i etter noen år. Men leggetid og penger, samt større frihet til å gjøre ting vi ønska. Mamma ville gjerne oppdra oss litt "strengere", vi fikk ukentlige oppgaver, en periode med ukepenger, men vi hadde det også mer travelt hos mamma for det var der hverdagen skulle gå rundt. Vi la oss en times tid tidligere hos mamma enn hos pappa, og var vi på besøk pappas hjemby sammen med mamma (var der som regel uten henne), ja da dro mamma oss med hit og dit selv om vi ønska å gjøre andre ting. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Må en stemor ALLTID ha respekt for kjærestens måte å oppdra sine egne barn på?

Jeg er vitne til to bonusunger på 7 og 9 år, som blir oppdratt til å bli noen bortskjemte skjøre små prinser/prinsesser, som ikke takler noe motgang her i livet, som aldri kommer i kravsituasjoner, og som surrer faren sin rundt lillefingeren ved å mase og syte. Han oppdrar barna sammen med eks'n sin, som gjør det samme, så de er forholdsvis enige de to ser det ut til.

Hvordan forholder man seg til slik da? Setter seg ned i sofaen med popcorn for å se på showet?

Anonymkode: ffe2b...bc9

Hei.

Jeg har vært i din situasjon.

Jeg ble sammen med ei dame med ei datter på 6 år(hun er 12 år nå).

Altså jeg var samboer med de to i ca. 5,5 år, og foreldrene delte 60/40.

Datteren var sur/sint så og si hele tiden ,uforskammet og kravstor.

Moren gjorde alt for sin datter ,så hun slapp å gjøre no som helst da hun var hos oss.

Hvis datteren var tørst ,ropte hun på moren at hun skulle ordne dette til henne,og hvis dette ikke ble gjort begynte hun å grine.

Og da ble mor redd og gjorde alt for at barnet ikke skulle være lei seg.(Merk deg at dette også skjedde like før forholdet ble slutt og at datteren da har blitt 10-11 år gammel)

Foreldrene har to forskjellige oppdragelser. Hos far er det oftest ryddig på rommet og klær og sko er plassert der det skal.

Hos mor (oss) ble jakke,skolesekk og sko kastet fra seg i gangen i et salig rot.

Soverom ble aldri ryddet,ikke hjelp til å rydde av middagsbord og spiste vi middag satt hun ofte å prompet og rapte.

Så etterhvert ble jeg vitne til at datteren tok over sjefsrollen hjemme hos oss,uansett hvor mye jeg og ex. hadde planlagt dagen vår.

Jeg følte meg mer og mer som en som betalte det meste for oss 3 og var mer hushjelp enn kjæreste for min ex-samboer,samtidig ble jeg klar over at min ex.stedatter var langt unna å bli en selvstendig person,og var forfærdelig sløv/distre.

Så da jeg prøvde å snakke med min ex at ting måtte gjøres anderledes og stille litt krav til sin datter,ble jeg syndebukken og kjeftet på.

Så en ga opp litt dag etter dag da.  Sånn at datteren bare blir værre og værre dessverre når mor har gitt opp oppdragelsen.

Anonymkode: a63fb...799

[AnonymBruker]

Flytt ut/ ikke flytt sammen med han før han skjerper oppdragelsen ovenfor ungene.

Jeg var en kort periode i samme situasjon. Var sammen med en mann som hadde to døtre 30%.

Barnemor bodde i gang avstand noe barna utnyttet på det groveste. Fikk de ikke viljen sin eller ble irettesatt gikk de bare hjem til mor og ble der til faren lokket dem tilbake med gaver eller besøk på McDonalds. Meg hatet de, i deres bevissthet var jeg den onde stemoren fra innerste helvete noe de ga utrykk for på sosiale medier.

Det toppet seg da barnefar og jeg skulle feire bursdagen til en av jentene og begge boikottet dagen da jeg hadde bedt jenta rydde potetgullet hun hadde rotet i sofaen uka før. Helga etter flyttet jeg ut da faren ikke ville kjefte på dem for dette. Vi var kjærester med hver vår adresse noen måneder før jeg gjorde det slutt.

Den eldste jenta er nå lærling på sykehjemmet jeg er leder,,,,,,. Og det går bra med henne! Vi hadde et par smeller der det gikk opp for henne at festen fra barndommen er definitivt over og å løpe hjem til mor ikke fungerer i arbeidslivet. Hun er nå både ansvarsbevisst og klager på at lillesøster er bortskjemt😊 

 

Anonymkode: cd4f2...a78

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg kjenner meg igjen. Har et barn og samboeren min har to barn. Bor her 50/50. Samarbeid med moren til barna er elendig, og det er trist for barna. 

Samboeren min snakker med barna sine om å rydde etter seg, hjelpe til hjemme. Ukepenger ol. Barna er ikke vant til at det kreves ting. Barna klager til mor når far prater med barna om slike ting. Mor blir sur på far,  og barna løper hjem til mor. 

Mitt barn er vant til at det kreves ting av henne, og hun har til og med diagnose. Hun godtar det, selv om barna hans sluntrer unna.

Anonymkode: 7a3ad...e96

Som vanlig er eget barn i godt lys, mens stebarn i disfavør.

sorry,den kjøper jeg ikke!

Anonymkode: 1abb1...b4d

[galmamma]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

ikke dine barn, ikke din avgjørelse. Hvis begge foreldrene er enige så er svaret ja, men det er lov å diskutere din mening med far. Men de bestemmer til slutt. 

Anonymkode: 2b7d8...5f0

ja, men skal man leve med å ha det slik i eget hjem? Det er jo galskap!

[AnonymBruker]

Her oppdrar jo foreldrene barna på samme måte, og er enige om oppdragelsen. Du har ikke noe du skulle sagt ifh til andres barneoppdragelse på deres barn. Hvis du syns at det blir for vanskelig å være vitne til, så får dere flytte fra hverandre. Det går fint an å være særbo, og det er kanskje det beste når man har barn fra tidligere forhold. 

Du skriver lite om hvordan de faktisk oppdrar barna, og kommer ikke med noen konkrete eksempler, så det er umulig å vite hva du mener om hva. Uansett er det ikke noe du kan legge deg opp i. Hvis du er så uenig i oppdragelsen, så vet du ihverfall at du ikke bør planlegge barn med ham.

Anonymkode: 83586...51f

[AnonymBruker]

4 timer siden, galmamma skrev:

 

ja, men skal man leve med å ha det slik i eget hjem? Det er jo galskap!

Ja, når man velger å leve i barnas hjem, med barnas far, så må man det. Behold ditt eget hjem, da vel, så slipper du å leve med slikt.

Anonymkode: 86384...039