Hvordan lære barnet selvrespekt?

[AnonymBruker]

Mitt barn er del av en gjeng på 3-4 stk som leker sammen på skolen, de er 7 og 8 år gamle. Dessverre så er ikke oppførselen alltid den beste og det er som oftest mitt barn det går utover. Det er snakk om drittslenging, trusler om juling og erting for diverse. Barnet mitt blir jo lei seg, men i neste friminutt så har barnet glemt alt og går for å leke med dem igjen, uten å forvente noen form for unnskyldning eller avslutning. Lærer har også tatt opp dette, og er på saken men det er vanskelig når barnet selv søker seg til de som behandler hin dårlig! Barnet har kjent disse barna siden bhg men det er nå i det siste at det liksom har blitt akseptabelt innad i gruppen at mitt barn skal behandles dårlig. Det er ofte de leker fint sammen og det er derfor barnet mitt vil leke med dem, det kan nesten minne om et forhold med mishandling hvor man aksepterer det vonde fordi når det er bra så er det veldig bra! Jeg har prøvd å påvirke til å leke med andre og hin gjør det (er en populær lekevenn på skolen i følge lærer) men allikevel trekkes hin stadig tilbake til disse som ikke behandler hin bra og henviser til de som bestevenner. Jeg har prøvd å involvere andre foreldre uten særlig hell.. To av foreldrene er gode venner og deres barn gjør aldri noe galt.. 

Så nå er situasjonen at jeg har et barn som finner seg i å bli behandlet dårlig, fordi når ting er bra så er det veldig bra. Hin krever ikke respekt eller unnskyldning, og labber tilbake gang på gang som en lojal hund. Dette er hjerteskjærende å se på, men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre? Har hintet frempå å forby barnet å leke med disse en stund men da ble barnet rasende fordi jeg tok vekk de hin ser som sine beste venner, dessuten går de i samme klasse så det er ikke veldig lett eller fornuftig med forbud. 

Jeg vil så gjerne at mitt barn setter grenser for seg selv og hvordan hin lar seg behandle, og at barnet ikke bare går tilbake til gjengen i neste friminutt som om ingenting har skjedd. Hin oppfører seg rett og slett som en dørmatte, og jeg vet ikke min arme råd. 

Har noen vært borti dette eller har noen konkrete tips til hvordan jeg kan hjelpe hin å bygge opp en skikkelig selvrespekt? 

Anonymkode: d6985...513

[AnonymBruker]

De eneste gangene hin tar igjen er når det ender i slåssing, men da er de 2 mot 1 pluss at de er større fysisk enn hin så hin taper jo der også. Heldigvis er det som oftest en lærer i nærheten som stopper det dersom slåsskamp oppstår. 

Og neste friminutt labber hin tilbake..

Anonymkode: d6985...513

[AnonymBruker]

Er det virkelig ingen som har råd? 

Anonymkode: d6985...513

[AnonymBruker]

Er ikke så mange råd å komme med. Dette må du jo ta med skolen.

Ellers så ville jeg spurt han litt ut om oppførselen sin, er det slik at han går å trenger seg på andre som leker sammen og ikke gir de fred? Da er han jo i så fall litt skyld i det selv og. Hvis han får fint beskjed om at de to vil leke bare de to sammen en stund så bør han akseptere det.

Så er det jo lærers ansvar og prøve å skape et godt klassemiljø på skolen og prøve å få gutten din i kontakt med noen som kanskje har like interesser som han.

Og så er det ditt ansvar å få barnet ditt til å se at han må pleie kontakt med folk som er snille og ikke folk som behandler han som dritt. Han er så stor at du kan ha en skikkelig prat med han og ikke bare degging.

Anonymkode: e00c9...3d7

[AnonymBruker]

Nytt møte med lærer, og be om at sosiallærer også er tilstede? Eller henvend deg til sosiallærer på eget initiativ? Litt vanskelig om alt dette foregår i skoletiden, så god dialog med skolen er nok viktig å invitere til. 

Har barnet andre elever/barn h*n kan bli bedre kjent med og få bedre relasjoner med på sikt? Hvordan er det med såkalte vennegrupper, har skolen dette? Det kan være en fin inngang for enkelte barn å få øynene opp for at det finnes andre å henge med. Uansett verdifullt å ha fler i nettverket sitt. 

Spør og snakk med barnet om følelser som oppstår og hvordan håndtere de situasjonene der det ikke føles greit. Hva skjer i forløpet for drittslenging? Er det noe barnet bidrar til, bevisdt/ubevisst, eller skjer det tilsynelatende ut av det blå? Snakke om hva det innebærer å ta ansvar for seg selv, egne følelser og sette grenser for hvordan man påvirkes av andre. 

Anonymkode: f0639...d03

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Er ikke så mange råd å komme med. Dette må du jo ta med skolen.

Ellers så ville jeg spurt han litt ut om oppførselen sin, er det slik at han går å trenger seg på andre som leker sammen og ikke gir de fred? Da er han jo i så fall litt skyld i det selv og. Hvis han får fint beskjed om at de to vil leke bare de to sammen en stund så bør han akseptere det.

Så er det jo lærers ansvar og prøve å skape et godt klassemiljø på skolen og prøve å få gutten din i kontakt med noen som kanskje har like interesser som han.

Og så er det ditt ansvar å få barnet ditt til å se at han må pleie kontakt med folk som er snille og ikke folk som behandler han som dritt. Han er så stor at du kan ha en skikkelig prat med han og ikke bare degging.

Anonymkode: e00c9...3d7

Nei, de vil leke med hin også. Han henger ikke etter dem og de er ofte på døra her på fritiden. 

Selvfølgelig snakker jeg med hin, jeg er både streng og myk, prøvd enhver tilnærming føler jeg. Hvorfor går du ut i fra at jeg degger? Det er jo det siste jeg gjør, jeg søker jo råd til hvordan å styrke hin til å stå opp for seg selv. Jeg kan ikke gå å holde hin i hånda og ta kampene for hin, jeg vil hin skal lære det selv. 

Hun har mange andre venner i klassen, lærer har også prøvd med lekegrupper men allikevel er det disse jentene hun søker seg til, antagelig fordi de har vært venner siden de startet i bhg. 

Anonymkode: d6985...513

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Nytt møte med lærer, og be om at sosiallærer også er tilstede? Eller henvend deg til sosiallærer på eget initiativ? Litt vanskelig om alt dette foregår i skoletiden, så god dialog med skolen er nok viktig å invitere til. 

Har barnet andre elever/barn h*n kan bli bedre kjent med og få bedre relasjoner med på sikt? Hvordan er det med såkalte vennegrupper, har skolen dette? Det kan være en fin inngang for enkelte barn å få øynene opp for at det finnes andre å henge med. Uansett verdifullt å ha fler i nettverket sitt. 

Spør og snakk med barnet om følelser som oppstår og hvordan håndtere de situasjonene der det ikke føles greit. Hva skjer i forløpet for drittslenging? Er det noe barnet bidrar til, bevisdt/ubevisst, eller skjer det tilsynelatende ut av det blå? Snakke om hva det innebærer å ta ansvar for seg selv, egne følelser og sette grenser for hvordan man påvirkes av andre. 

Anonymkode: f0639...d03

Takk for gode råd, jeg forsøker å snakke med henne men hun sier bare at hun ikke bryr seg og at de blir venner igjen fort. Jeg frykter at hun har blitt så vant med å bli behandlet slik at hun bare aksepterer det. Jeg sier gang på gang at man ikke skal behandle folk slik og hun vet det jo, for hun gjør det ikke selv. Men allikevel så aksepterer hun denne oppførselen dra andre. 

Jeg er ganske fortvilet og frykter jo at dette kan utvikle seg til mobbing etter hvert. 

Vi har som sagt kommunikasjon med skolen, og det er lærer som først gjorde meg oppmerksom på dette. Men når vennegrupper ikke fungerer så vet jeg ikke hva man skal gjøre. 

Og så er de så snikete at jeg blir kvalm, foran oss foreldre så oppfører plageåndene seg som små engler og dermed er det vanskelig å få andre foreldre med på laget. 

Jeg trenger konkrete tips og erfaringer, jeg er så fortvilet og har vondt i magen når jeg tenker på at barnet mitt har det slik og bare aksepterer det.. 

Anonymkode: d6985...513

[AnonymBruker]

Sånn umidellbart tenker jeg at det er viktig å ikke legge for mye ansvar på barnet i forhold til å løse situasjonen. Å fortelle barnet at h*n må stå opp for seg selv tror jeg har liten misjon. Det er mulig at barnet ikke ser noen andre muligheter til vennskap enn disse bøllene og derfor tilpasser seg situasjonen og "godtar" å bli hundset med.

Tror det kan være en idè å vurdere profesjonell hjelp for å lære barnet noen mestringsstrategier og øke selvfølelsen. Det er også viktig  hvilke rollemodeller dere er som foreldre.

Anonymkode: 3a13e...645

[AnonymBruker]

Når hun sier at hun ikke bryr seg om at de blir venner like fort, så bli litt der sammen med barnet. Spør og snakk om hva hun mener med at hun ikke bryr seg. Fordi det er mer komfortabelt å ikke bli venner igjen? Fordi hun ikke føler hun har noe valg? Fordi det er redd for å stå uten noen å være med? Fordi det ikke spiller så stor rolle for henne? Hva er det hun ikke bryr seg om? 

Mennesker er forskjellige og har ulik "krenkegrense", så det som opprør deg, trenger ikke nødvendigvis være det samme for ditt barn. Om hun bagatelliserer det uten vonde følelser, så trenger det ikke automatisk å være feil. Men atferden til de andre barna må jo uansett tas tak i, for det høres overhodet ikke greit ut. Men viktig prøve finne ut på hvilken måte ditt barn lar seg påvirke eller ikke. 

 

Anonymkode: f0639...d03

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Sånn umidellbart tenker jeg at det er viktig å ikke legge for mye ansvar på barnet i forhold til å løse situasjonen. Å fortelle barnet at h*n må stå opp for seg selv tror jeg har liten misjon. Det er mulig at barnet ikke ser noen andre muligheter til vennskap enn disse bøllene og derfor tilpasser seg situasjonen og "godtar" å bli hundset med.

Tror det kan være en idè å vurdere profesjonell hjelp for å lære barnet noen mestringsstrategier og øke selvfølelsen. Det er også viktig  hvilke rollemodeller dere er som foreldre.

Anonymkode: 3a13e...645

Vi foreldrene synes jo vi er gode rollemodeller. I vår familie har vi alltid vært opptatt av å hjelpe andre og stå opp for det som er rett. Alt fra å stoppe urett når vi går forbi det på gaten til å gå med bøsse på tv aksjonen og snakke om hvorfor dette er viktig. Barnet har også selv vært vitne til at bla jeg har stanset en slosskamp mellom ungdommer og en gammel full mann (i ettertid ser jeg at dette ikke var helt trygt men instinktet slo inn og det var midt på et kjøpesenter). Dette er bare noen få eksempler, og spesielt siden vi som familie er så opptatt av å hjelpe de som trenger det så er det frustrerende å se barnet sitt akseptere hundsing. Har du noen konkrete råd eller tips til hva vi kan gjøre bedre eller annerledes? 

Jeg skal vurdere en terapeut, hvem kontakter man for å få dette til? Sender helst ikke barnet til helsesøster på skolen da hun er så opptatt at hun hadde ikke ledig før om mange uker, og jeg har ingen tillit til henne. De gangene jeg har vært borti henne så har hun virket brydd over å ha måttet styre med "disse ungene" 

Anonymkode: d6985...513

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Når hun sier at hun ikke bryr seg om at de blir venner like fort, så bli litt der sammen med barnet. Spør og snakk om hva hun mener med at hun ikke bryr seg. Fordi det er mer komfortabelt å ikke bli venner igjen? Fordi hun ikke føler hun har noe valg? Fordi det er redd for å stå uten noen å være med? Fordi det ikke spiller så stor rolle for henne? Hva er det hun ikke bryr seg om? 

Mennesker er forskjellige og har ulik "krenkegrense", så det som opprør deg, trenger ikke nødvendigvis være det samme for ditt barn. Om hun bagatelliserer det uten vonde følelser, så trenger det ikke automatisk å være feil. Men atferden til de andre barna må jo uansett tas tak i, for det høres overhodet ikke greit ut. Men viktig prøve finne ut på hvilken måte ditt barn lar seg påvirke eller ikke. 

 

Anonymkode: f0639...d03

Takk for svar, du har et godt poeng med dette med krenkegrense. Hvordan kan man hjelpe barnet med å flytte sin egen krenkegrense? 

Høres jo helt teit ut i dagens krenkrsamfunn å hjelpe et barn til å bli mer krenket men det blir jo nesten sånn.. 

Anonymkode: d6985...513

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Takk for svar, du har et godt poeng med dette med krenkegrense. Hvordan kan man hjelpe barnet med å flytte sin egen krenkegrense? 

Høres jo helt teit ut i dagens krenkrsamfunn å hjelpe et barn til å bli mer krenket men det blir jo nesten sånn.. 

Anonymkode: d6985...513

Bevisstgjøring på hva slags påvirkning det kan ha, å bli utsatt for den type atferd hun blir. Beskriv hvordan du selv ville føle det, at du ville blitt veldig lei deg, sint og opprørt. Beskriv og snakk rundt ulike måter å håndtere/føle om det på. Spør og prøv å finne ut hva hun kjenner seg igjen i. Forsikre om at det er aldri feil hva enn hun føler, men at det er veldig bra å kunne snakke om det. 

Dersom hun (tydelig) uttrykker at hun ikke lar seg påvirke negativt, at dette ikke er veldig sårt for henne, ville jeg kanskje latt det ligge for en stund. For fremstår hun for deg trygg og sterk i seg selv, er jo det en veldig god ting hun kommer til å få god nytte av fremover. Men jeg ville opprettholdt kontakten med lærer, og krevd at det blir gjort noe med atferden til de andre. 

Jeg må si jeg ikke misunner deg, for det virker litt vanskelig og sårt fra foreldreståstedet. Så mine råd er ikke noe å egentlig feste lit til. Det er mer intuitiv drodling rundt en mulig måte å gripe an problemstillingen. 

Anonymkode: f0639...d03