Gå til innhold

Hvordan har angsten ødelagt ditt liv?


Fremhevede innlegg

Skrevet

Jeg vil gjerne høre din historie. Jeg har selv slitt med sosial angst mer eller mindre hele livet, og angsten har kontrollert livet mitt til de grader at jeg nå sitter som 30-åring og lurer på hvordan jeg skal klare å rette opp i livet mitt. 

Jeg er så trist og lei av at angsten har kontroll, og vi gjerne dele erfaringer og tanker med andre her inne. 

Jeg vil skrive mer senere, måtte bare lage denne posten i all hast. 

Anonymkode: 7c453...158

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Sluttet på vgs, gjorde mange dumme ting, var mye sint, løy, utro, generellt en person styrt av en ekstrem angst for å være alene. 

Tok meg mange år i terapi, jeg er 30 nå og begynner å leve livet for første gang. Terapeuten min har hjulpet meg å innse at jeg ikke trenger menn for bekreftelse eller kjærlighet, jeg har nok selv, endelig ser jeg meg selv. Jobber mye med sosial angsten også, men det skal sies at mye av livet har gått i grøfta pga dum oppførsel og oppsagte jobber. Er bedre nå.

Anonymkode: 683ab...c20

Skrevet

Angsten har tatt fra meg det meste. Den har gjort meg ufør og ute av stand til å ta vare på vennskap. Jeg prøver å være lykkelig i min egen lille boble og har heldigvis verdens flotteste samboer og barn. Jeg driver med hagearbeid, maler, leser og skriver så jeg holder meg opptatt og har det greit så lenge jeg ikke dveler ved hvordan ting er blitt.

Anonymkode: e5f46...632

Skrevet

Ødelagt livet mitt. M38

Anonymkode: aa613...4b9

Skrevet

Det varierer veldig fra dag til dag hva jeg føler om angsten. Jeg prøver å være positiv, og legge planer for livet. Jeg vil ikke si at livet er ødelagt, for livet vil uansett endre seg over tid og man har sjeldent det samme livet som 5 år før. Jeg er også tilpasningsdyktig, og har jobbet for å finne glede i den nye situasjonen også. 

Men jeg er jo mye redd. Det er mye jeg ikke tør å gjøre. På det laveste var det krise å være hjemme alene. Nå er jeg mye bedre, og klarer å gå eller sykle alene til flere plasser i byen. Jeg holder meg i utkanten, men det er restauranter og fritidstilbud her også. Det jeg nettopp merket er at vennene mine er mindre engasjert i meg, og det var vondt. Men det er forståelig, jeg tror at de fleste forhold kan reddes den dagen jeg er bedre. 

For jeg skal tilbake til det vanlige livet. Gå på kino, ta bussen, kjøre bil og dra på jobb, uten å hele tiden tenke på hva for et helvette som venter meg. 

Så nei, livet mitt er ikke ødelagt. Jeg har det nok bedre enn en stor del av verdens befolkning. 

Anonymkode: af7e9...641

Skrevet

Hatt sosial angst hele livet, blir verre og verre. Det er vel jeg som har latt angsten ta fra meg alt. Null utdannelse, en venn fra 10 år tilbake, ingen jobb. Men det verste er alle de små tingene jeg har mistet. Å kunne stikke innom butikken og kjøpe en sjokolade. Dra på kafé, kjøpe meg en hamburger på gatekjøkken. Slå av en prat med naboen. Dra på treningssenter eller i svømmehallen. Ta bussen. Dra på joggetur, konsert eller spille fotball. Jeg savner å tørre å snakke med mennesker. Nå blir jeg helt blank i hodet, finner ikke på noe å si mens kroppen ber meg om å løpe fra situasjonen. Begynner snart i behandling, for jeg kan ikke leve sånn resten av livet.

Anonymkode: f510b...de4

Skrevet

Sosiale angsten min har gjort sånn at jeg aldri har hatt venner, aldri hatt kjæreste, aldri hatt jobb eller fullført grunnskolen. Den gjør sånn at jeg idag lever som en einstøing. Tørr såvidt å dra i butikken å handle mat.

Anonymkode: c53b8...663

Skrevet

Jeg kunne skrevet en bok om dette, men det skal jeg ikke gjøre 😂 Jeg har latt den begrense meg altfor mye. Jeg har tillatt den å ta altfor stor plass i mitt liv og ikke minst latt den stjele min tid. 

Hadde jeg som 18-åring etter mitt første panikkanfall visst det jeg vet i dag skulle jeg ikke gitt den den tiden, plassen og latt den begrense meg i så stor grad. 

Jeg skulle levd mer side om side med den slik jeg gjør i dag. 

Anonymkode: d4e3e...486

Skrevet

Jeg har ikke latt den ødelagt noe

Skrevet

Jeg vil ikke si at den har ødelagt livet mitt, men jeg har dessverre latt den kontrollere livet mitt i for stor grad. I mange år hindret den meg i å flytte for meg selv for å gå på universitetet. Jeg hadde gledet meg til studielivet i mange år, og det var veldig vanskelig å akseptere at jeg ikke skulle få oppleve det. Nå har jeg fått tatt utdanning på annet vis, men jeg syns fortsatt det er sårt

Anonymkode: 0747d...700

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...