Depresjon og familielivet

[AnonymBruker]

Jeg er for tiden deprimert og har en god del angst. Jeg er hjemme men følges opp av psykiater jevnlig. Jeg synes det er så vanskelig å være en av familien når jeg liksom ikke er meg selv, orker ofte ikke stå opp, gjør omtrent ingenting. De andres liv er jo som normale og jeg føler meg så usigelig verdiløs. Ikke vet jeg hva jeg skal snakke om heller fordi ingenting fenger for tiden.  

Jeg er fanget inne i en marerittsboble.

Ved middagsbordet en dag begynte jeg å gråte over noe en av de voksne barna sa. Sånn gjør jeg ellers aldri.

Det jeg egentlig lurer på er hvordan andre i min situasjon handterer depresjon og familieliv. 

Anonymkode: 5e982...385

[duplexx]

Da jeg bodde med eksen tok han mye av støyten. Vi forstod ikke omfanget og det ble dessverre mye bråk og et brudd. Men jeg var regelrett ordentlig syk og deprimert en periode, og da skjermet han barna litt fra meg. Gjorde litt ekstra hjemme, jeg var med på de enkle tingene, gjorde det som var overkommelig for meg.

Nå er jeg hovedsakelig alene med barna, og har det bedre (masse terapi), men i nedeperiodene mine (bipolar) gjør jeg kun det helt nødvendige. Noen dager har ungene sene dager på SFO og bhg, fordi alt jeg klarer er å servere middag, sette på film og gi dem kos. Jeg samler på de gode dagene, og styrer som best unna ting som forverrer eller utløser mer frustrasjon/angst/depresjon.

Jeg har måttet ta meg sammen kraftig noen ganger, men det er ikke alltid det går. Jeg har grått alene på do mens ungene har lek. Har skaffet barnevakt når mulig, ringt og fått støtte, fått ekstra timer hos terapeuten og øvd ekstremt mye på å senke kravene. Noen dager handler om overlevelse og sånn er det for tiden. Å akseptere det er vanskeligst.

Selvfølgelig også viktig å skaffe seg hjelp.