AnonymBruker Skrevet 3. november 2018 #1 Skrevet 3. november 2018 Jeg driver hos psykolog og de mistenker at jeg har aspergers, og det er dette jeg har mistenkt lenge. Jeg har også fått kommentarer på det fra enkelte, men jeg har liksom bare fornektet det. Det er noe jeg har lest om kvinnelige aspergere, at de ikke vil akseptere at de har det. Men så blir jeg bare deprimert og igjen og igjen fordi jeg føler meg låst til situasjoner og kommer liksom aldri videre. Holder aldri på venner, føler meg ikke på bølgelengde med særlig mange, føler de fleste ikke finner meg så interessant og føler meg barsnligere enn mine jevnaldrede. Det er bare det at jeg nærmer meg 30, og føler jeg går glipp av alt. Og kan det være pga diagnosen? for psykologen sier at slike tanker, slike hinder osv er typisk folk med asperger. Jeg har aldri hatt kjæreste eller sex. Jeg forelsker meg, og blir så sykelig opphengt i personen at det ødelegger hverdagen min. Har fått kontakt med et par voksne kvinner med as, som brevvenner, og de skriver det samme. De traff sine menn når de var en del oppi åra for å si det slik, og dette er eneste partneren de har hatt. Synes dette er så kjedelig å tenke på. Og så er det kanskje litt vanskelig å finne en mann som vil være sammen med ei som har as. 😕 utvalget føles litt snevert. Har hatt menn etter meg selv, men disse faller jeg selvfølgelig ikke for. og disse er ofte litt sære selv og sliter på datingfronten. Føler jeg har brukt hele mine unge tid på å være deprimert og misslykket. Mange som er 20 år er godt i gang med planeggingen av livet sitt, og de tar da flust av utdanninger! Jeg har stort sett vært deprimert, fullførte videregående når jeg var 21!!!!!! har hatt jobber jeg har tatt for pengene, men ikke som gir særlig mestringsfølelse. Fant ut hva jeg ville og som jeg likte, men dette måtte jeg gi opp da dette ikke kan mestres med depresjon og så er det ikke noe som er sett på som særlig smart å velge heller "finn noe du trives med" gauler folk ut av seg..men så må man jo finne noe man tjener penger på og da!! 😕 Jeg vet ikke om noe ellers jeg kan se for meg. Synd jeg fant ut dette så sent, for hadde jeg startet før hadde det nok gått veldig bra! jeg føler ikke jeg har noen fremtid. Og mannen jeg liker nå? kan nok bare glemme han med en gang. Han stikker nok om han får vite at jeg har autisme, men ingenting ligger til rette for oss heller. jeg er nok singel livet ut. Føler meg så alene med tankegangen min. Det virker som at folk er redd for ting jeg ikke er redd for for eksepel! Anonymkode: 6aff6...a54
AnonymBruker Skrevet 3. november 2018 #2 Skrevet 3. november 2018 Du går glipp av et liv. Anonymkode: b35f4...8b2
AnonymBruker Skrevet 3. november 2018 #3 Skrevet 3. november 2018 Jeg er 44 og føler det akkurat som deg. Føler jeg går glipp av alt. Jeg slites litt mellom følelsen av å ville ha en kjæreste og føle at det blir for mye for meg. Jeg er redd for at autismen min er til et for stort hinder for at noen skal like meg når de blir ordentlig kjent med meg, jeg blir også besatt av den jeg er forelsket i og det er så vondt når det ikke blir noe mer. Har også hatt jobber kun for pengene, ingen utdannelse. Hadde jeg visst det jeg visste nå som 20-åring hadde jeg kunne tatt en utdannelse innenfor noe jeg kunne trivdes med, nå er jeg utslitt etter å ha prøvd å passe inn hele livet mitt så det er ikke aktuelt. Det er vel ikke så mye råd jeg hadde å komme med, ville bare si at du ikke er alene om å tenke som du gjør. Anonymkode: 8bf51...727
AnonymBruker Skrevet 3. november 2018 #4 Skrevet 3. november 2018 Jeg føler det også på samme måte. Jeg har ikke diagnosen selv, men har trodd det i mange år. Behandler tror derimot at alt handler om traumereaksjoner.. Anonymkode: 57bf4...ef7
AnonymBruker Skrevet 3. november 2018 #5 Skrevet 3. november 2018 20 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg er 44 og føler det akkurat som deg. Føler jeg går glipp av alt. Jeg slites litt mellom følelsen av å ville ha en kjæreste og føle at det blir for mye for meg. Jeg er redd for at autismen min er til et for stort hinder for at noen skal like meg når de blir ordentlig kjent med meg, jeg blir også besatt av den jeg er forelsket i og det er så vondt når det ikke blir noe mer. Har også hatt jobber kun for pengene, ingen utdannelse. Hadde jeg visst det jeg visste nå som 20-åring hadde jeg kunne tatt en utdannelse innenfor noe jeg kunne trivdes med, nå er jeg utslitt etter å ha prøvd å passe inn hele livet mitt så det er ikke aktuelt. Det er vel ikke så mye råd jeg hadde å komme med, ville bare si at du ikke er alene om å tenke som du gjør. Anonymkode: 8bf51...727 takk for svar. Men jeg føler meg litt alene om måten jeg tenker på, men vet ikke om det er positivt eller negativt. Føler at folk er veldig negative generelt egentlig, du er alltid naiv dersom du tror noe kan være til din fordel på en måte. Du må liksom innse at du har et hinder i livet, og all lykke og glede du føler er som føle av aspergersen/barnsligheten din. Vi går i en boble om vi er glade. Så da prøver jeg å skjule boblen og virke alvorlig/nedfor i stedet...men det er jo feil også..for man skal jo være så sprudlende blandt folk. Men eg føler at ALT jeg gjør, blir en aspergersgreie Hadde jeg vært mindre attrakiv / pen så hadde det kanskje vært lettere. For folk tror så mye bra om meg pga utseendet. Det er jo det første man legger merke til på folk, og jeg har fått høre det. Det er lett å tro at jeg er super selvsikker, vellykket, smart, har sikkert høy utdannelse og er en respektert kvinne. Men så er man sammen med meg et par timer og skjønner at jeg ikke er særlig kunnskapsrik, utadvendt, glad og alt det der. Ja, folk blir skuffa rett og slett. Når fikk du diagnose? Ja, jeg føler at jeg går glipp av ting. For folk klarer utrolig mye. De møter kjæresten sin på andre siden av kloden. De får flere utdannelser. De klarer ting som for meg føles umulig. Jeg har også forelsket meg i noen fra et annet land, men fikk bare høre fra alle rundt meg at det var dødfødt, at de "beklager, men dette blir aldri noe bra forhold" . Hva slags rett har egentlig folk til å si slik til meg? Avstand for meg er perfekt. Jeg ser ikke for meg dette samlivet under samme tak, barn og stasjonsvogn! Selv om det er slik de fleste ser det. Men det forteller jo bare at de ser ned på meg, siden de må komme med slike beskjeder til meg om hva jeg skal velge. Anonymkode: 6aff6...a54
AnonymBruker Skrevet 3. november 2018 #6 Skrevet 3. november 2018 5 minutter siden, AnonymBruker skrev: Når fikk du diagnose? Anonymkode: 6aff6...a54 Fikk diagnose da jeg var 40. Anonymkode: 8bf51...727
AnonymBruker Skrevet 3. november 2018 #7 Skrevet 3. november 2018 4 minutter siden, AnonymBruker skrev: Fikk diagnose da jeg var 40. Anonymkode: 8bf51...727 men hvordan var livet ditt? hvorfor fikk du ikke utdannelse? hvilke jobber har du hatt? jobber du nå? hva gjør du om dagen? Anonymkode: 6aff6...a54
AnonymBruker Skrevet 3. november 2018 #8 Skrevet 3. november 2018 13 minutter siden, AnonymBruker skrev: men hvordan var livet ditt? hvorfor fikk du ikke utdannelse? hvilke jobber har du hatt? jobber du nå? hva gjør du om dagen? Anonymkode: 6aff6...a54 Jeg har ikke tatt utdannelse fordi jeg ikke visste hva jeg ville. Jeg har også problemer med å gjennomføre ting selv om jeg vet hvordan jeg teknisk sett skal gjøre det. Jeg har bare klart å jobbe deltid, vil ikke fortelle hva slags jobber for å ikke bli gjenkjent, men det er jobber som har vært enkle å få. Jeg har aldri skjønt hvorfor jeg ikke har klart alt det som "alle andre" klarer tilsynelatende uten større problemer. Bare det å skulle klare selve livet på helt basic nivå har vært overveldende, det å være sosial, det å klare å betale regninger i tide, utføre husarbeid, daglige rutiner og samtidig skulle jobbe har vært utmattende. Har trodd jeg bare har vært lat som blir utslitt av små ting og dum som ikke skjønner automatisk det andre gjør, som f.eks. sosiale koder. Har hatt mye angst og depresjon når verden har blitt overveldende. Har ikke klart å jobbe på 3 år, fyller dagene med hobbyer. Har håp om å få en tilpasset jobb etterhvert og klare en liten stilling. Anonymkode: 8bf51...727
AnonymBruker Skrevet 3. november 2018 #9 Skrevet 3. november 2018 Selv kjenner jeg ikke mange med asperger, men den ene er forelder på heltid. Det er så oppslukende at det går foran alt. For folk flest er det greit å organisere barnepass slik at barnet er ivaretatt slik at de kan ha et sosialt liv også, men i dette tilfelle er det vanskelig. Det er enklere å være fornøyd med sitt eget selskap. Være fornøyd med å være alene og ta vare på barnet (som ikke er så lite lenger). Vi er noen venner som hovedsaklig har telefonkontakt. En sjelden gang innimellom noe sosialt, som en spasertur. Anonymkode: 440f0...a87
AnonymBruker Skrevet 3. november 2018 #10 Skrevet 3. november 2018 2 timer siden, AnonymBruker skrev: Jeg driver hos psykolog og de mistenker at jeg har aspergers, og det er dette jeg har mistenkt lenge. Jeg har også fått kommentarer på det fra enkelte, men jeg har liksom bare fornektet det. Det er noe jeg har lest om kvinnelige aspergere, at de ikke vil akseptere at de har det. Men så blir jeg bare deprimert og igjen og igjen fordi jeg føler meg låst til situasjoner og kommer liksom aldri videre. Holder aldri på venner, føler meg ikke på bølgelengde med særlig mange, føler de fleste ikke finner meg så interessant og føler meg barsnligere enn mine jevnaldrede. Det er bare det at jeg nærmer meg 30, og føler jeg går glipp av alt. Og kan det være pga diagnosen? for psykologen sier at slike tanker, slike hinder osv er typisk folk med asperger. Jeg har aldri hatt kjæreste eller sex. Jeg forelsker meg, og blir så sykelig opphengt i personen at det ødelegger hverdagen min. Har fått kontakt med et par voksne kvinner med as, som brevvenner, og de skriver det samme. De traff sine menn når de var en del oppi åra for å si det slik, og dette er eneste partneren de har hatt. Synes dette er så kjedelig å tenke på. Og så er det kanskje litt vanskelig å finne en mann som vil være sammen med ei som har as. 😕 utvalget føles litt snevert. Har hatt menn etter meg selv, men disse faller jeg selvfølgelig ikke for. og disse er ofte litt sære selv og sliter på datingfronten. Føler jeg har brukt hele mine unge tid på å være deprimert og misslykket. Mange som er 20 år er godt i gang med planeggingen av livet sitt, og de tar da flust av utdanninger! Jeg har stort sett vært deprimert, fullførte videregående når jeg var 21!!!!!! har hatt jobber jeg har tatt for pengene, men ikke som gir særlig mestringsfølelse. Fant ut hva jeg ville og som jeg likte, men dette måtte jeg gi opp da dette ikke kan mestres med depresjon og så er det ikke noe som er sett på som særlig smart å velge heller "finn noe du trives med" gauler folk ut av seg..men så må man jo finne noe man tjener penger på og da!! 😕 Jeg vet ikke om noe ellers jeg kan se for meg. Synd jeg fant ut dette så sent, for hadde jeg startet før hadde det nok gått veldig bra! jeg føler ikke jeg har noen fremtid. Og mannen jeg liker nå? kan nok bare glemme han med en gang. Han stikker nok om han får vite at jeg har autisme, men ingenting ligger til rette for oss heller. jeg er nok singel livet ut. Føler meg så alene med tankegangen min. Det virker som at folk er redd for ting jeg ikke er redd for for eksepel! Anonymkode: 6aff6...a54 Nå skal jeg fortelle deg noe. Det er ingenting i det du skriver som er unormalt. Mange har det likedan og det uten å ha aspergers. Du har både fullført vgs og får jobber. Mange jobberhele livet med å finne ut hvilket arbeide som er det optimale for dem. Mange får ikke en partner før senere i livet. et at du ikke har hatt sex tolker jeg som at du ikke har funnet en match og heller ikke er av sorten som ligger rundt helt ukritisk. Akkurat det er en bra egenskap. Og hvorfor skal du fortelle denne mannen du er forelsket i at du har aspergers?? Det er ikke akkurat den beste åpningsreplikken. Ingen begynner en date med å fortelle diagnosene sine, da hadde jo daten løpt over alle hauger. Man blir kjent, og du er deg. Når dere kjenner hverandre godt så liker han deg for den du er. At væremåten din har et navn endrer da mest sannsynlig ingenting. Du må lære hva som er i din komfortsone. Hva slags mennesker trives du med og får deg til å slappe av? Hvilken jobb trives du i? -husk at den trenger ikke være noe stort for å trives med den, og ikke føl at du må gjøre noe fancy for å tilfredsstille andre. Videre utdanning skal du kun taom DU føler at du ønsker og vil mestre den. Det at du får en diagnose betyr ikke at du nå bare kan gi opp fordi du ikke kommer til å klare noenting. Jeg fikk en diagnose til for noen år siden, men kastet papirene i et skap, avsluttet behandlingen (pga den ikke var nyttig, ikke fordi jeg fikk en diagnose) og så ikke på dette igjen før nå nylig når jeg ryddet i skapet. Gikk så på nett og leste om dette på nett. Det var jo ikke noe positiv lesning. Tok det med til min nåværende behandler som lurte på om dette gjordenoen forskjell for meg. Og nei det gjør det vel ikke. Jeg har hatt det sånn i snart 40 år så det forklarer litt, men det ENDRER jo ingenting. Jeg er den samme som jeg alltid har vært, og med de begrensninger jeg alltid har hatt. Anonymkode: 18252...51a
AnonymBruker Skrevet 3. november 2018 #11 Skrevet 3. november 2018 31 minutter siden, AnonymBruker skrev: Nå skal jeg fortelle deg noe. Det er ingenting i det du skriver som er unormalt. Mange har det likedan og det uten å ha aspergers. Du har både fullført vgs og får jobber. Mange jobberhele livet med å finne ut hvilket arbeide som er det optimale for dem. Mange får ikke en partner før senere i livet. et at du ikke har hatt sex tolker jeg som at du ikke har funnet en match og heller ikke er av sorten som ligger rundt helt ukritisk. Akkurat det er en bra egenskap. Og hvorfor skal du fortelle denne mannen du er forelsket i at du har aspergers?? Det er ikke akkurat den beste åpningsreplikken. Ingen begynner en date med å fortelle diagnosene sine, da hadde jo daten løpt over alle hauger. Man blir kjent, og du er deg. Når dere kjenner hverandre godt så liker han deg for den du er. At væremåten din har et navn endrer da mest sannsynlig ingenting. Du må lære hva som er i din komfortsone. Hva slags mennesker trives du med og får deg til å slappe av? Hvilken jobb trives du i? -husk at den trenger ikke være noe stort for å trives med den, og ikke føl at du må gjøre noe fancy for å tilfredsstille andre. Videre utdanning skal du kun taom DU føler at du ønsker og vil mestre den. Det at du får en diagnose betyr ikke at du nå bare kan gi opp fordi du ikke kommer til å klare noenting. Jeg fikk en diagnose til for noen år siden, men kastet papirene i et skap, avsluttet behandlingen (pga den ikke var nyttig, ikke fordi jeg fikk en diagnose) og så ikke på dette igjen før nå nylig når jeg ryddet i skapet. Gikk så på nett og leste om dette på nett. Det var jo ikke noe positiv lesning. Tok det med til min nåværende behandler som lurte på om dette gjordenoen forskjell for meg. Og nei det gjør det vel ikke. Jeg har hatt det sånn i snart 40 år så det forklarer litt, men det ENDRER jo ingenting. Jeg er den samme som jeg alltid har vært, og med de begrensninger jeg alltid har hatt. Anonymkode: 18252...51a Men kvinner skal være så frigjorte her til lands nå, at det er helt bortkastet om jeg ikke ligger rundt, skriver de på kg. Har såvidt diskutert temaet irl også, og de sier at det ikke er noen vits i å holde igjen?! men jeg personlig vil det. andre får gjøre som de vil. Men ingen kvinne her til lands vil høre noe om at hun er løs eller noe. Da blir det "gammeldags" 😛 Takk for svar ellers også. Jeg synes bare folk maser om utdannelse absolutt hele tiden! Hva slags svar går igjen her da? "ta utdanning" "meld deg på et studie" altså, det ser mildt sagt ut som at det er eneste veien her. Anonymkode: 6aff6...a54
Eneri Skrevet 4. november 2018 #12 Skrevet 4. november 2018 Uansett om utfordringene dine 'passer' inn under asperger eller ikke, så er de der og du må forholde deg til dem. Det betyr ikke at du er avskåret fra et godt liv! HVA som er et godt liv er opp til den enkelte å definere. Jeg har ingen diagnoser eller slike utfordringer du beskriver, men heller ikke jeg 'lå rundt' som ung kvinne eller nå for den saks skyld. Det gjorde mange i min omgangskrets, men jeg orker ikke å ha sex før det er følelser involvert. Min måte passer meg, og er like riktig som de som tok andre valg. Viktig å ikke gå på akkord med seg selv. Jeg har høy utdanning, men han jeg var gift med begynte å jobbe som 19-åring og er en dyktig arbeidsmann som trives i jobben sin og den passer ham. Jeg syns det er viktigst at man HAR en jobb, og det å kunne forsørge seg selv har en verdi og gir en frihetsfølelse uansett om det ligger mange studieår bak eller ikke. Det er da kjempemange dyktige ansatte man møter i yrker som ikke krever lang utdanning, eks drosjesjåfører, butikkansatte, renholdere, renovatører, yrkessjåfører, kafemedarbeidere osv. Ingen grunn til å tenke at dette er mindreverdige folk! Jeg har en god utdannelse, fast jobb, familie osv, men også jeg ville følt meg mindreverdig om jeg skulle sammenlignet meg med alle andre på jobb/hengt meg opp i facebookstatuser. Der er reiser til eksotiske steder, fjellturer med små barn, dyre merkeklær, konserter og festivaler ilag med stor vennrkrets, fitness og sunnhet og jeg vet ikke hva! Finn hva som er et godt liv FOR DEG! Takler du fint et avstandsforhold, så kjør på. Stortrives du med kassajobb på Rema:flott!! Liker du bedre å slappe av med Gullrekka hjemme en fredagskveld enn å gå på byen så vær hjemme og kos deg! Vær din egen beste venn, alt blir bare verre om du skal snakke nedsettende til deg selv om alt du mener du burde gjort eller klart.
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå