Barnefordeling ved skilsmisse

[AnonymBruker]

Jeg ble kasta ut. Kom brått og brutalt. Hadde aldri sett det komme, og var totalt uforberedt. Jeg er over natta frarøvet alt jeg hadde, hjem, barn, ting, dyr, framtidsplaner, håp og drømmer. Det svir. Dette handler jo om hvordan jeg skal klare å komme dit at jeg makter å si ja til 50/50. Jeg forstår at det nok er det rette, men det river og sliter i hjertet mitt å "gi fra meg" barna sånn. Jeg er ikke sint på min eksmann, litt bitter for måten ting er gjort på, men jeg prøver å jobbe hardt med meg selv - og det er det jeg finner så ekstremt vanskelig. Vi må jo til mekling, og jeg har ingen gode argumenter mot far, så jeg skjønner jo hvor det bærer. Men, hvordan er det mulig?

 

TS

Anonymkode: 12a03...69e

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Men faktisk så er det barn som ønsker å ha det sånn. Selvfølgelig er det ikke optimalt med to hjem, men når foreldrene skilles så blir det to hjem. Våre barn ønsker selv å være like mye begge steder. Men den dagen de ønsker noe annet så vil jeg selvfølgelig høre på det (dog litt mer usikker på om faren kommer til å gjøre det...) I mange tilfeller er det verre for barn å bli frarøvet en forelder, noe jeg mener de blir når de bare ser den ene annenhver helg.

Anonymkode: 3a48c...a5a

Jeg ønsket også å ha det slik. Jeg sa selv at da blir det en uke her og en uke der, men det gikk ikke. Ingen av mine foreldre merket noe før jeg sa at jeg ville ha bare et hjem, og da kom det som lyn fra klar himmel. I min sak ble jeg ikke frarøvet noe som helst. Jeg valgte mitt bosted og fikk komme og gå som jeg ville begge steder så lenge jeg gav beskjed til at den som fikk meg kunne ordne middag. Da mine foreldre gikk fra hverandre var det første de sa at vi kunne komme akkurat der vi ville når vi ville. Vi var i en prøvefase og vi skulle få gå til og fra slik vi ville. I mitt barnslige diplomatiske sinn kom jeg frem til at 50/50 var det beste. Jeg valgte å bli boende der jeg allerede var boende. Jeg kunne gjerne besøke den andre aldri eller opp til flere uker. Men jeg var der et par dager i uken, men jeg hadde basen min i bakhånd. Den basen var det eneste som ikke ble forandret. Jeg ble aldri frarøvet en forelder, jeg hadde fri tilgang på begge to, men jeg holdt på å miste basen. Frykten for å miste basen var mye større enn å miste foreldrene mine, for de fungerte som bestevenner.

 

Jeg er klar over at dette var rotete skrevet. Har sterke følelser om temaet. Tåler bedre å bytte leilighet hver uke som voksen, enn det jeg gjorde som barn. MYE bedre.

Anonymkode: fa05f...7f3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg ønsket også å ha det slik. Jeg sa selv at da blir det en uke her og en uke der, men det gikk ikke. Ingen av mine foreldre merket noe før jeg sa at jeg ville ha bare et hjem, og da kom det som lyn fra klar himmel. I min sak ble jeg ikke frarøvet noe som helst. Jeg valgte mitt bosted og fikk komme og gå som jeg ville begge steder så lenge jeg gav beskjed til at den som fikk meg kunne ordne middag. Da mine foreldre gikk fra hverandre var det første de sa at vi kunne komme akkurat der vi ville når vi ville. Vi var i en prøvefase og vi skulle få gå til og fra slik vi ville. I mitt barnslige diplomatiske sinn kom jeg frem til at 50/50 var det beste. Jeg valgte å bli boende der jeg allerede var boende. Jeg kunne gjerne besøke den andre aldri eller opp til flere uker. Men jeg var der et par dager i uken, men jeg hadde basen min i bakhånd. Den basen var det eneste som ikke ble forandret. Jeg ble aldri frarøvet en forelder, jeg hadde fri tilgang på begge to, men jeg holdt på å miste basen. Frykten for å miste basen var mye større enn å miste foreldrene mine, for de fungerte som bestevenner.

 

Jeg er klar over at dette var rotete skrevet. Har sterke følelser om temaet. Tåler bedre å bytte leilighet hver uke som voksen, enn det jeg gjorde som barn. MYE bedre.

Anonymkode: fa05f...7f3

Vil legge til at de aller fleste barn klarer å velge sin favoritt blant foreldre. Det kan vi alle.Det faller mag tungt for brystet men jeg kan velge min favoritt.. Det er bare politisk korrekt å si at de ikke SKAL tvinges. Begge foreldre betyr like mye, det stemmer faktisk ikke. Det er ikke slik vi er sammenskrudd. De fleste har sin favoritt uansett. Folk er tross alt ulike uansett, det  være seg kvinnelig eller mannlig. Jeg tror far og mor KAN oppnå samme betydning, men bare en av de klarer det i hvert enkelt tilfelle. Og det handler ikke om kjønn...

Anonymkode: fa05f...7f3

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg ble kasta ut. Kom brått og brutalt. Hadde aldri sett det komme, og var totalt uforberedt. Jeg er over natta frarøvet alt jeg hadde, hjem, barn, ting, dyr, framtidsplaner, håp og drømmer. Det svir. Dette handler jo om hvordan jeg skal klare å komme dit at jeg makter å si ja til 50/50. Jeg forstår at det nok er det rette, men det river og sliter i hjertet mitt å "gi fra meg" barna sånn. Jeg er ikke sint på min eksmann, litt bitter for måten ting er gjort på, men jeg prøver å jobbe hardt med meg selv - og det er det jeg finner så ekstremt vanskelig. Vi må jo til mekling, og jeg har ingen gode argumenter mot far, så jeg skjønner jo hvor det bærer. Men, hvordan er det mulig?

 

TS

Anonymkode: 12a03...69e

Med fratatt barn, mener du at deres eldste barn som er nesten voksen bor med sin far? For yngste bor vel med deg? 

Anonymkode: 60251...328

[Gjest Alterego666]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Med fratatt barn, mener du at deres eldste barn som er nesten voksen bor med sin far? For yngste bor vel med deg? 

Anonymkode: 60251...328

Hvorfor tror du det?

[AnonymBruker]

Nei, ingen av barna bor fast hos meg.

 

TS

Anonymkode: 12a03...69e