AnonymBruker Skrevet 29. oktober 2018 #1 Skrevet 29. oktober 2018 Så jobben har nettopp gått konkurs. Jeg krisemaksimerer som vanlig når jeg møter motstand og legger alt av drømmer på hyllen en gang til. Deprimert? Soleklar ja. Uten tvil. Det er jeg. Suicidal? Vet ikke. Hvor går grensa egentlig? Hva mener dere som vanlige folk? Forrige gang jeg var med på konkurs gikk jeg ledig i 3 år på grunn av mangel på erfaring og utdannelse. Noe jeg jobber med å endre på nå. Jeg fantaserer om det, men har så og si ingen intensjoner om å gjøre det. Jeg spøker om det, som en slags mestringsstrategi. Jeg tenker at folk ikke vil savne meg. Foreldre og samboer hadde tatt det hardt, men ingen andre hadde brydd seg noe særlig. Jeg har en del ansvar som gjør det -litt- lettere å stå opp om morgenen. Jeg skal snakke med helse veilederen min neste uke (hun kunne ikke før). Klart jeg trenger hjelp. Det forstår jeg. Jeg bare lurer på hva folk mener. Anonymkode: 1e867...e06 1
AnonymBruker Skrevet 29. oktober 2018 #2 Skrevet 29. oktober 2018 Det er faktisk mange som fantaserer om det uten intensjon om å gjennomføre det. Depresjon I seg selv trenger hjelp av fagpersoner. Anonymkode: d47e1...1b7 1
AnonymBruker Skrevet 29. oktober 2018 #3 Skrevet 29. oktober 2018 Foreldre og samboeren din ville tatt det hardt? Holder ikke det? Det fins folk ingen ville savnet. Anonymkode: 948d4...7d1
AnonymBruker Skrevet 29. oktober 2018 #4 Skrevet 29. oktober 2018 Du er vel en person med økt risiko for selvmord, og dermed suicidal. Det trenger ikke å være livsfarlig. Man kan være suicidal uten å være aktivt suicidal. Jeg er det, men ikke aktivt. Jeg ser på det å ende livet som en veldig reell mulighet for meg. Jeg er ganske åpen om det. Ikke til alt og alle, men mine nærmeste vet om det. Og det er bra, tror jeg. Fordi at hvis sinnet mitt skulle bli for mørkt, så finnes det folk nært meg som er obs på det. Nå har jeg vært suicidal av og på de siste atten årene. Har bare hatt behov for en innleggelse. Du gjør rett i å snakke med helsepersonell. Husk at du alltid kan ringe 116 123. Ønsker deg alt det beste. Anonymkode: d3994...4bf 5
AnonymBruker Skrevet 30. oktober 2018 #5 Skrevet 30. oktober 2018 nesten alle har hatt selvmordstanker i løpet av livet, men for mange er det en kjapp forbigående tanke i en vanskelig situasjon uten at de er i nærheten av å faktisk ville gjøre det. En person er suicidal når det brukes tid på å se det for seg og å planlegge det selv om det ikke blir noe av. Tenker jeg. Anonymkode: 691e4...6eb 1
AnonymBruker Skrevet 30. oktober 2018 #6 Skrevet 30. oktober 2018 Jeg er diagnostisert med depresjon, og har tanker om at jeg ikke orker dette livet mer nesten hver eneste dag. Jeg er ikke suicidal. Som flere sier, det er vanlig tenke slikt når man møter mye motgang, men det å være suicidal handler mer om å ha konkrete planer. Tankene om at ingen andre enn nærmeste familie vil savne deg er helt typisk depresjonstanker. Anonymkode: 7f8b8...de7 1
AnonymBruker Skrevet 30. oktober 2018 #7 Skrevet 30. oktober 2018 Det er nok mest et uttrykk for fortvilelse i en vanskelig situasjon. Det hadde vært noe annet om du var aktiv suicidal. Anonymkode: 92b94...8bf 1
AnonymBruker Skrevet 5. november 2018 #8 Skrevet 5. november 2018 Takker for svar. Litt usikker på om jeg skulle dra frem denne eller lage ny tråd.. Nå skal jeg snakke med veilederen i overmorgen, og jeg begynner å tenke over hvor mye jeg skal si til henne. Selvfølgelig snakker jeg om depresjonen, og tankene derfra, men burde jeg også snakke om selvmordsfantasiene? Selv om dette er normalt i slike tilfeller, føles det som noe som kan bli blåst ut i proposjoner, eller at jeg får noe rødt flagg-greier hvor de blir litt ekstra obs på uttalelser som kan oppfattes som litt over kanten. Aner ikke hvordan det der fungerer. Har jo hatt slike fantasier med jevne mellomrom siden jeg var 12, og jeg er jo enda her som 34-åring. Har bare prøvd to ganger på impuls, uten større skader enn et par blåmerker. Kan det jeg sier, bli brukt mot meg senere? Har nesten lyst å avbestille, men forstår jo at jeg burde dra. Nå er hun bare veileder, og ikke psykolog. Det bør vel ikke ha noe å si. Min vanlige veileder har vært i en ulykke, så hun jeg skal til er også bare midlertidig.. da bør det vel ikke få noen konsekvenser å si for mye? - TS Anonymkode: 1e867...e06
Safiye Skrevet 6. november 2018 #9 Skrevet 6. november 2018 Kjære trådstarter, Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det. Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her. Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113. Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år) Kirkens SOS: 22 40 00 40 Med vennlig hilsen, Safiye, mod
Fremhevede innlegg