Pårørende til en med panikkangst. Trenger tips.

[AnonymBruker]

Mannen har panikkangst. Han har hatt kanskje 10 anfall på 2 år. Det er minst 6 mnd siden sist. Han har fått mye hjelp av fysioterapeut som har gitt han forståelse av hvorfor anfallene oppstår. Han har mye muskelsmerter, noe som trigger anfall (høy puls, tankespinn, svette etc). 

Kunnskapen har holdt angsten ganske i sjakk det siste halve året, og det har vært fint for meg også å lære hva som skjer og hvorfor osv.

han er ikke en sånn som prater så mye. Og han klarer ikke sette ord på hva han vil jeg skal gjøre når det står på og/eller i etterkant. (Jeg maser ikke om det mens det står på, men gjerne noen dager etter når jeg føler ting har roet seg litt.) Jeg elsker ham og har lyst til å støtte ham.

I kveld måtte han sette filmen på pause, han sa han var dårlig. Da vet jeg det er angsten. Han trekker seg unna, jeg gir han plass og sier han må si i fra hvis det er noe jeg kan bidra med (få tanker over på noe annet, massasje etc).

hvordan vil du som har (panikk) angst at dine nærmeste skal oppføre seg? Hva ønsker du at de rundt deg skal si og gjøre? Bare gi ham rom og tid, eller burde jeg være mer aktiv, liksom?

ville vært intr å se om det er mange ulike svar eller om alle svarer det samme.

håper dere har en fin lørdag. Må være ille å ha angst 😞

hilsen en liten kone.

Anonymkode: 028f2...598

[AnonymBruker]

Dette er nok individuelt. Jeg sier ingenting når jeg får angstanfall, for jeg tenker at å snakke om det, sette mer fokus på det, bare vil gjøre det verre! Da vil jeg helst at alle og alt rundt meg er så normalt som mulig fordi det er mer trygt og beroligende. Så går kanskje ut og trekker frisk luft eller går litt rundt for meg selv. En gang måtte jeg si fra, og da var det så ille at jeg ble lagt inn noen dager, men da var det også en nært forestående begravelse til en venn, og jeg taklet det ikke.

Det kan hjelpe å finne på noe som quiz, brettspill eller lignende, men ellers vil jeg holde det for meg selv, og at alt rundt er som normalt. Men det er altså det som hjelper meg. Andre her har sikkert andre opplevelser.

Anonymkode: e02f0...991

[AnonymBruker]

Jeg har ikke panikkangst, men angst. Når angsten tar meg, så er det siste jeg vil er å snakke om det, da er jeg desperat etter distraksjon, avslapping, skifte fokus, hva som helst. 

Føles ut som om jeg synker, og kaver for å svømme og holde hodet over vannet. Å skulle prate om det eller innrømme hva som skjer er litt som å skulle dykke midt i noe sånt, det er litt det siste jeg trenger før jeg får kontroll. 

Så jeg tror du gjør det veldig riktig. 

Anonymkode: 1f342...db1