Dødsfall i familien.

[Gjest Mass]

Jeg har ingen motsetninger mot å la barn se avdøde kjære, men det krever i så fall at det var en nær relasjon mellom barn og avdøde. I dette tilfellet var det jo ikke det, høres det ut som, og da er det jo ikke vits i å la barnet ta del i en prosess det ikke går gjennom selv.

[AnonymBruker]

Min bestefar døde da jeg var 6. Det ble tatt bilder av ham i kisten, og min bestemor hadde et slikt bilde av ham på soverommet sitt i alle år. Jeg husker jeg ble redd av bildene jeg fikk se. Og var redd ganske lenge. Hadde definitivt ikke vært noe for meg å se ham slik.

Det første døde mennesket jeg så var da jeg var 15. Et litt perifert familiemedlem. Hun lå så stille og fint, og da gikk det greit. Har senere sett nære familiemedlemmer. Det er ikke alltid den døde ser like fredfull ut, jeg ville ikke ha tatt med en 4-åring på det. 

Anonymkode: 49ca5...09f

[AnonymBruker]

Dere som fikk skrekken av å se døde mennesker i større alder - dere tenker ikke at dere ville vært mindre redde for døden/døde mennesker om dere hadde blitt introdusert for det tidligere? (Om muligheten hadde vært der?) 

Jeg plukket blomster og la i kista til min oldemor som 6 åring. Det var ikke en stor syning, men gikk inn med min søster og bestemor. Jeg husker det som fint å gi oldemor blomster med i hånda. Bestemor gråt, og jeg var trist på hennes vegne, men det var ikke skummelt. Var også i begravelsen. Rart og trist å se mine nærme lei seg, men jeg tenker det er en naturlig ting å lære om og få oppleve. 

Anonymkode: 0a347...87d

[AnonymBruker]

Jeg er litt usikker.

Min far døde dessverre da jeg var 8 år. Jeg fikk aldri se han etter det. Det han døde av var en total hjertefeil l så ingen utvendige skader. Jeg har tenkt, hadde det vært bedre om jeg hadde sett han etterpå eller ikke? Jeg fantaserte dessverre i mange år at han ikke var død, noe hadde skjedd, han hadde forlatt oss, han var fremdeles i livet. Urealistiske ting, men jeg kunne ikke forestå eller akseptere at han var død. Min far skulle jo ikke dø!

Kan hende hvis jeg hadde sett han død, hadde det vært enklere å akseptere det. 

Anonymkode: f9673...46f

[AnonymBruker]

Da jeg var barn/ung tenåringvar jeg på syning av min bestemor, og det var en blandet opplevelse, ikke fordi jeg reagerte på det, men min tante reagerte veldig merkelig, og det preget det hele og stemningen var rar (ville den sikkert vært uansett). Jeg fikk en god forklaring på hvorfor tante oppførte seg slik hun gjorde, det hadde sine årsaker i opplevelser tante hadde hatt i sitt liv, og alt i alt en fin og lærerik opplevelse angående død og reaksjoner og sorg. Men jeg var tenåring. En fireåring ville jeg ikke hatt med i en sånn setting, hun er for liten. 

Anonymkode: 6d20a...2ba

[AnonymBruker]

Sønnen min så morfaren i kisten da han var 5 år og farmoren da han var 7 år, men han hadde et nært forhold til de og syntes det var greit selv. 

Når hun ikke har hatt et nært forhold ser jeg ikke poenget.

Når det er sagt så tror jeg det kan være en fordel å se oldeforeldre/besteforeldre døde, for man tror det er så skummelt og så kan det fjerne noe av det. Man får også en visshet om at vedkommende er død.

Selv var jeg godt voksen før jeg så en død person, og da hadde jeg gått i flere år og vært redd for å se det. Det ser jo bare ut som de sover, men er mer hvit i huden.

Anonymkode: d8044...6b3

[AnonymBruker]

Mine barn så sin farmor da hun var død. De var da 5 og 3 år gamle tror jeg. Ca i alle fall. Barnas pappa syntes det var riktig og viktig. Sånn i ettertid, nå, kan jeg ikke forstå hva vi tenkte. Hvorfor i alle dager skulle så små barn ha nytte av å se en person død? Det er da mye bedre å minnes farmor slik hun var i live. Men det gikk nå greit da, og de fikk verken varige mèn eller andre plager. Jeg ville derimot ikke valgt det samme igjen. 

Anonymkode: b63e0...5b7