Til dere som er mødre

[AnonymBruker]

Jeg skriver her, i håp om at noen kan kjenne seg igjen eller si at de har hørt om dette før.

Jeg er minstemann i en søskenflokk på 3.

Jeg var vel det man kan kalle en bortskjemt attpåklatt, men jeg var snill som barn og godt likt av voksne og barn. 

Heg opplevde tidlig at min mor ikke hørte på meg. Jeg klarte ikke uttrykke meg ordentlig, naturlig nok, som barn og mamma ville aldri høre på meg. Hun var mye sint, smelte med dører og skap. Hun sa flere ganger at ingen av mine søsken hadde vært så frekk som meg. Jeg følte det var urettferdig og kjente meg ikke igjen i beskrivelsen. Det gjorde ikke mine søsken heller.

Min mor var, og er, ofte frekk mot min far som hun fortsatt er gift med. Dette syns jeg ofte var svært vanskelig å se som barn og jeg syns synd på han. Det gjør jeg fortsatt.

jeg husker en gang på barneskolen sa mamma at hun ville finne seg en leilighet for hun orket ikke bo med pappa og meg. Når jeg snakket om ting som hadde skjedd på skolen, sa hun at hun gadd ikke å svare for det var kjedelig det jeg snakket om.

I dag er jeg voksen, men har fortsatt en anstrengt forhold til min mor. Av og til når vi har hatt diskusjoner kan hun se på meg med et så stort hat at det ser ut som hun ikke kan fordra meg.

Hater hun meg?

Anonymkode: 9c6c8...626

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg skriver her, i håp om at noen kan kjenne seg igjen eller si at de har hørt om dette før.

Jeg er minstemann i en søskenflokk på 3.

Jeg var vel det man kan kalle en bortskjemt attpåklatt, men jeg var snill som barn og godt likt av voksne og barn. 

Heg opplevde tidlig at min mor ikke hørte på meg. Jeg klarte ikke uttrykke meg ordentlig, naturlig nok, som barn og mamma ville aldri høre på meg. Hun var mye sint, smelte med dører og skap. Hun sa flere ganger at ingen av mine søsken hadde vært så frekk som meg. Jeg følte det var urettferdig og kjente meg ikke igjen i beskrivelsen. Det gjorde ikke mine søsken heller.

Min mor var, og er, ofte frekk mot min far som hun fortsatt er gift med. Dette syns jeg ofte var svært vanskelig å se som barn og jeg syns synd på han. Det gjør jeg fortsatt.

jeg husker en gang på barneskolen sa mamma at hun ville finne seg en leilighet for hun orket ikke bo med pappa og meg. Når jeg snakket om ting som hadde skjedd på skolen, sa hun at hun gadd ikke å svare for det var kjedelig det jeg snakket om.

I dag er jeg voksen, men har fortsatt en anstrengt forhold til min mor. Av og til når vi har hatt diskusjoner kan hun se på meg med et så stort hat at det ser ut som hun ikke kan fordra meg.

Hater hun meg?

Anonymkode: 9c6c8...626

Det kan bare ett menneske i hele verden svare deg på, nemlig din mor. 

Mennesker og mødre er ulike, hva som gjelder for en mor gjelder ikke nødvendigvis for en annen mor.

Anonymkode: 07e9c...c54

[AnonymBruker]

Kanskje hun sliter med mental helse?

Anonymkode: 087c8...55d

[AnonymBruker]

Hun sliter nok mye, takler ikke å snakke om noe som helst, men jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke liker meg? Hun forguder mine eldre søsken. Jeg sier ikke at jeg er et perfekt menneske som alle elsker, men jeg er en helt normal jente som er snill og omsorgsfull. Har en herlig kjæreste og gode venner. Det er ingen som misliker meg på måten min mor ser ut til å gjøre.

TS

Anonymkode: 9c6c8...626

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg skriver her, i håp om at noen kan kjenne seg igjen eller si at de har hørt om dette før.

Jeg er minstemann i en søskenflokk på 3.

Jeg var vel det man kan kalle en bortskjemt attpåklatt, men jeg var snill som barn og godt likt av voksne og barn. 

Heg opplevde tidlig at min mor ikke hørte på meg. Jeg klarte ikke uttrykke meg ordentlig, naturlig nok, som barn og mamma ville aldri høre på meg. Hun var mye sint, smelte med dører og skap. Hun sa flere ganger at ingen av mine søsken hadde vært så frekk som meg. Jeg følte det var urettferdig og kjente meg ikke igjen i beskrivelsen. Det gjorde ikke mine søsken heller.

Min mor var, og er, ofte frekk mot min far som hun fortsatt er gift med. Dette syns jeg ofte var svært vanskelig å se som barn og jeg syns synd på han. Det gjør jeg fortsatt.

jeg husker en gang på barneskolen sa mamma at hun ville finne seg en leilighet for hun orket ikke bo med pappa og meg. Når jeg snakket om ting som hadde skjedd på skolen, sa hun at hun gadd ikke å svare for det var kjedelig det jeg snakket om.

I dag er jeg voksen, men har fortsatt en anstrengt forhold til min mor. Av og til når vi har hatt diskusjoner kan hun se på meg med et så stort hat at det ser ut som hun ikke kan fordra meg.

Hater hun meg?

Anonymkode: 9c6c8...626

Kjære Ts. Er du og din mor litt ulike? Feks snakker du mye fra følelser, mens mammaen din mener man må «ta seg sammen»? Er du ei som vil snakke ordentlig om noe for å komme videre, mens mammaen din mener at man bare får «kommee seg videre og slutte å tenke på det»? Feks.

Jeg leste et sted i noe psykologi-greier at det barnet som er mest emosjonelt ulikt sin mor, ofte blir familiens sorte får. Det er i alle fall tilfelle her i familien (min søster og mamma, mamma oppfører seg som om hun ikke liker søsteren min). Og det ser nesten sånn ut siden du sier du ikke klarte så godt å kommunisere med moren din da du var liten? Min søster vil prate om følelser, min mor mener følelser er tull og man bare får skjerpe seg. Min søster vil bearbeide ved å prate, min mor vil bearbeide ved å fortrenge og glemme. Osv.

Mammaen din høres ut som hun har behov for å straffe folk, det er kjipt. Hun er vant til at ting er på en bestemt måte, og aller helst hennes måte? 

Jeg kjenner igjen mammaen din veldig i min egen mor, og deg i søsteren min. Mamma er skikkelig drittsekk mot han hun har vært sammen med siden vi var små. Søsteren min får mest vondt av det, og når hun prøver å ta det opp blir mamma full av forakt. Jeg skjønner hvordan du har det. 

Anonymkode: 6dc4e...eed

[AnonymBruker]

Her forklares det litt bedre, tror jeg, TS:

https://www.kk.no/livet/er-du-familiens-sorte-far-67748781

Anonymkode: 6dc4e...eed

[AnonymBruker]

Jeg tror absolutt ikke at din mor hater deg ts. Men det høres ut som hun sliter psykisk. Kanskje har hun en eller annen sinnslidelse. Har hun noengang vært til behandling innen psykiatrisk helsevern? Det finnes endel folk som burde vært det, men som nekter. Og da forblir de ofte udiagnostiserte. 

Kanskhe din mor ser noe av seg selv i deg, og føler seg maktesløs i å kunne hjelp deg fordi hun ikke makter å hjelpe seg selv?

Anonymkode: fc134...d83

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Hun sliter nok mye, takler ikke å snakke om noe som helst, men jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke liker meg? Hun forguder mine eldre søsken. Jeg sier ikke at jeg er et perfekt menneske som alle elsker, men jeg er en helt normal jente som er snill og omsorgsfull. Har en herlig kjæreste og gode venner. Det er ingen som misliker meg på måten min mor ser ut til å gjøre.

TS

Anonymkode: 9c6c8...626

Det kan være at hun assosierer deg med følelser hun hadde under den tiden du ble unnfanget, båret frem eller født. Det er ikke alltid man blir behandlet som man burde til tross for blodsbånd men jeg tror helt og holdent at måten hun behandler deg på bunner ned i henne selv og ikke deg. Det er nok egne følelser og problemer som er årsaken og det er ikke sikkert det vil bedre seg. Jeg har hatt et vanskelig forhold i 36år med min mor og det er det samme den dag i dag som det alltid har vært.. Ikke vet jeg hvorfor og ikke vil jeg noen gang få vite hvorfor da all personlig prat er umulig å få respons på. Det er bedre å akseptere det å prøve å finne kjærligheten på andre hold som hos deg selv, hos din partner og etterhvert som mor for dine barn. Kanskje blir hun en bedre bestemor enn hun var mor.. Her reflekteres følelsene for meg over på mine barn så kontakten er så som så.

Anonymkode: 087c8...55d

[AnonymBruker]

Hun ser noe hun hater i seg selv i deg. Min mor gjør også det.

Anonymkode: 8a5ff...732

[AnonymBruker]

Ville ikke lagt så mye i de tingene du har nevnt som du har hengt deg opp i. Virker som du overanalyserer. Moren din er sikkert glad i deg.

Anonymkode: 80d4a...c7b

[AnonymBruker]

Nei. Hvis hun hater noen, så er det seg selv

Anonymkode: f8f7e...720

[AnonymBruker]

Tusen, tusen takk for svar alle sammen!

Min mor har aldri blitt utredet for noe, men det er helt klart at hun sliter med noe som hun aldri klarer å åpne opp om. Hun er utrolig falsk utad, ler og spøker, skikkelig «festens midtpunkt». Var ikke flink på skolen, ikke tatt utdannelse osv. Jeg er et ærlig følelsesmenneske som ikke later som jeg er noe jeg ikke er, jeg har mange av de samme interessene som min far, fikk alltid hode karakterer på skolen osv.

Jeg tror virkelig på det en av dere skriver her med at det kan re hun assosierer meg med noe vondt og negativt. Ofte når jeg vokste opp kunne hun si hvor slank og pen hun var før, men når jeg kom til verden klarte hun aldri bli kvitt babyvekten.

Min far og søsken legger også merke til hvordan hun oppfører seg rundt meg. Når jeg snakker i samlinger med andre hvor vi begge er, så kan hun himle med øynene, se ned eller nedlatende på meg. Man merker det når vi er i samme rom, det er ingen varme der.

Jeg lurer vel egentlig mest på om det er mulig for en lot å hate sitt eget barn. Jeg tror jeg hadde funnet en slags ro ved å få vite det.

Anonymkode: 9c6c8...626

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Tusen, tusen takk for svar alle sammen!

Min mor har aldri blitt utredet for noe, men det er helt klart at hun sliter med noe som hun aldri klarer å åpne opp om. Hun er utrolig falsk utad, ler og spøker, skikkelig «festens midtpunkt». Var ikke flink på skolen, ikke tatt utdannelse osv. Jeg er et ærlig følelsesmenneske som ikke later som jeg er noe jeg ikke er, jeg har mange av de samme interessene som min far, fikk alltid hode karakterer på skolen osv.

Jeg tror virkelig på det en av dere skriver her med at det kan re hun assosierer meg med noe vondt og negativt. Ofte når jeg vokste opp kunne hun si hvor slank og pen hun var før, men når jeg kom til verden klarte hun aldri bli kvitt babyvekten.

Min far og søsken legger også merke til hvordan hun oppfører seg rundt meg. Når jeg snakker i samlinger med andre hvor vi begge er, så kan hun himle med øynene, se ned eller nedlatende på meg. Man merker det når vi er i samme rom, det er ingen varme der.

Jeg lurer vel egentlig mest på om det er mulig for en lot å hate sitt eget barn. Jeg tror jeg hadde funnet en slags ro ved å få vite det.

Anonymkode: 9c6c8...626

Jeg kunne ha skrevet langt og lenge om dette, men for å komme videre; og det er det viktigste for deg, kan det være god terapi i det du allerede er i ferd med å gjøre. Nemmelig å se henne som en kvinne og ikke bare som din mor. Bruk fornavnet hennes når du tenker på disse vanskelige tingene. Ikke mamma eller mor men navnet hennes. Det oppklarer mange følelser bare det. 

Ellers er jeg ganske sikker på at hun er glad i deg. På sin måte. Men mange mødre, særlig generasjonen 60+ er vokst opp med en oppdragelse der det er greit å innta offerrollen uansett hvilken motgang de møter. 

 

Anonymkode: daa75...693

[AnonymBruker]

Takk for tips!

Før har jeg blitt fortalt at jeg bør være the bigger person, at jeg bør finne et annet «mors forbilde» og at jeg bør være moren i forholdet. Dette synes jeg er vanskelig. Jeg svelger mange kameler og prøver å heve meg over ting, men det er vanskelig å alltid måtte være den som gjør det.

De få gangene min mor er på besøk nå min samboer nærmest underholde henne slik at hun inne skal få et pusterom til å bli sur eller irritert på meg. Hun kan bli sur hvis jeg tar på TV, slår på er lys osv.

TS

Anonymkode: 9c6c8...626

[AnonymBruker]

På 21.10.2018 den 23.56, AnonymBruker skrev:

 

Takk for tips!

Før har jeg blitt fortalt at jeg bør være the bigger person, at jeg bør finne et annet «mors forbilde» og at jeg bør være moren i forholdet. Dette synes jeg er vanskelig. Jeg svelger mange kameler og prøver å heve meg over ting, men det er vanskelig å alltid måtte være den som gjør det.

De få gangene min mor er på besøk nå min samboer nærmest underholde henne slik at hun inne skal få et pusterom til å bli sur eller irritert på meg. Hun kan bli sur hvis jeg tar på TV, slår på er lys osv.

TS

Anonymkode: 9c6c8...626

Uff, høres Ikke så godt ut. Det er helt umulig å snakke med henne?

Anonymkode: 6dc4e...eed

[AnonymBruker]

På 24.10.2018 den 0.44, AnonymBruker skrev:

 

Uff, høres Ikke så godt ut. Det er helt umulig å snakke med henne?

Anonymkode: 6dc4e...eed

Ja, helt umulig. Har prøvd flere ganger 😕 Hun blir sint/opprørt, usakelig og drar inn helt urelevante ting

 

TS

Anonymkode: 9c6c8...626