AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2018 #1 Skrevet 20. oktober 2018 Hva mener dere? Gjør de ting verre eller bedre? Anonymkode: 97b88...ddb
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2018 #2 Skrevet 20. oktober 2018 Mange blir friske, så kvakksalveri er det ikke. Men det finnes jo mennesker som bare har blitt dårligere av behandlingen de fikk i psykiatrien. Anonymkode: e1c4a...1a5 1
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2018 #3 Skrevet 20. oktober 2018 Det er da ikke noe fasit svar på det. Noen blir psykere, noen blir verre av noen typer behandling, mens andre igjen blir bedre. Men å bruke ordet "kvakksalveri" er et hån og patetisk. Anonymkode: 04bc9...69e 1
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2018 #4 Skrevet 20. oktober 2018 Ja, synes det. Har vært både til psykolog og psykiater men det ga meg ikke noe. De bare snakker om hverdagen og sitller de samme spørsmålene. Ga meg ingenting. Synes ikke at det hjelper noe å snakke med andre. For meg hjelper det bedre å være opptatt med hobbyer istedet. Anonymkode: f09fe...7e5 3
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2018 #5 Skrevet 20. oktober 2018 Just now, AnonymBruker said: Det er da ikke noe fasit svar på det. Noen blir psykere, noen blir verre av noen typer behandling, mens andre igjen blir bedre. Men å bruke ordet "kvakksalveri" er et hån og patetisk. Anonymkode: 04bc9...69e Ok, hvem bestemte at det måtte være akkurat 5 av 9 symptomer for å ende opp med en diagnose? Var det begrunnet i forskning? Anonymkode: 97b88...ddb
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2018 #6 Skrevet 20. oktober 2018 11 minutter siden, AnonymBruker skrev: Ok, hvem bestemte at det måtte være akkurat 5 av 9 symptomer for å ende opp med en diagnose? Var det begrunnet i forskning? Anonymkode: 97b88...ddb Det er vel slik at det antallet symptomer gjør det alvorlig nok, og avviker nok fra det som er normalt til at pasienten trenger behandling. Anonymkode: e1c4a...1a5 1
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2018 #7 Skrevet 20. oktober 2018 33 minutter siden, AnonymBruker skrev: Ok, hvem bestemte at det måtte være akkurat 5 av 9 symptomer for å ende opp med en diagnose? Var det begrunnet i forskning? Anonymkode: 97b88...ddb Forskere som forholder seg til vitenskap. Anonymkode: f4ec4...1c0
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2018 #8 Skrevet 20. oktober 2018 Jeg har en svært traumatisk barndom, og har fått god hjelp av min psykolog. Han kan jo ikke fjerne traumene mine, men han kan gjøre de lettere. Men det har og krevd veldig hard jobbing av meg og, for fy det er vondt å holde på med traume behandling. Men det blir bedre. Og kjenner jo noen som sier at psykolog ikke hjelper, men så nekter de å gjøre noe jobb selv. Og selvfølgelig funker det ikke da. Anonymkode: 9af37...74a 4
Gjest Jegskulleønskeat Skrevet 20. oktober 2018 #9 Skrevet 20. oktober 2018 Nei. Jeg har fått en ufattelig stor kjennskap og innsikt i meg selv etter jeg begynte i terapi. Endelig fikk jeg få satt ord på ting som alltid har vært vanskelig. Jeg fikk endelig bli kjent med meg selv. Nå vet jeg hvem jeg er, hvorfor jeg er slik og begynner å lære litt hva jeg kan gjøre for å få det bedre. Tidligere har jeg ikke vært mottakelig for råd. Hadde ikke plass i hodet, og alt var egentlig et kaos. Klarte ikke ta til meg råd, og kvernet om igjen og om igjen på det samme. Det ene problemet overlappet det andre osv.
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2018 #10 Skrevet 20. oktober 2018 I den mening at psykiatrien har svært mye svært dårlig forskning å støtte seg på - så ja - vil jeg hevde at psykiatri i stor grad er kvakksalveri. Det betyr jo ikke at folk ikke kan få hjelp og bedring. Å snakke med noen osv. Men en bør være klar over, at om en pirker litt i overflaten, så er det meste begrunna med "sånn har vi alltid gjort det". Og mye av den forskningen som finnes holder ikke faglige mål for å underbygge noe som helst, og ville antakelig ikke blitt publisert med slike metodesvakheter - om det hadde vært medisinsk forskning. Det er diagnoser og diagnosekriterier i psykiatrien ja. Men en må også være klar over, at disse i liten grad er med grunnlag i forskning. Det var en komitee nedsatt som utarbeida diagnosesystemet, mye etter eget forgodtbefinnende og hvordan de mente og syntes at ting skulle være. Dette er på ingen måte bare dritt jeg lirer av meg, men ting som diskuteres i og omkring fagfeltet de senere årene:https://tidsskriftet.no/2015/09/kommentar-og-debatt/flere-og-gale-diagnoser-med-kriteriebasert-diagnostikkhttps://forskning.no/medisin-medisiner-samfunnsmedisin-sykdommer/2012/11/diagnosefeberhttps://www.nrk.no/ytring/legg-vekk-de-psykiatriske-diagnosene-1.12827438https://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/aktuelt/pa-tide-atenke-nytt-om-psykiatriske-diagnoser-tidsskrift-for-den-norske-legeforeninghttps://sykepleien.no/meninger/innspill/2015/03/psykiatrisk-diagnostikk-en-krevende-ovelse Anonymkode: f4dab...fc3 2
AnonymBruker Skrevet 21. oktober 2018 #11 Skrevet 21. oktober 2018 44 minutter siden, AnonymBruker skrev: I den mening at psykiatrien har svært mye svært dårlig forskning å støtte seg på - så ja - vil jeg hevde at psykiatri i stor grad er kvakksalveri. Det betyr jo ikke at folk ikke kan få hjelp og bedring. Å snakke med noen osv. Men en bør være klar over, at om en pirker litt i overflaten, så er det meste begrunna med "sånn har vi alltid gjort det". Og mye av den forskningen som finnes holder ikke faglige mål for å underbygge noe som helst, og ville antakelig ikke blitt publisert med slike metodesvakheter - om det hadde vært medisinsk forskning. Det er diagnoser og diagnosekriterier i psykiatrien ja. Men en må også være klar over, at disse i liten grad er med grunnlag i forskning. Det var en komitee nedsatt som utarbeida diagnosesystemet, mye etter eget forgodtbefinnende og hvordan de mente og syntes at ting skulle være. Dette er på ingen måte bare dritt jeg lirer av meg, men ting som diskuteres i og omkring fagfeltet de senere årene:https://tidsskriftet.no/2015/09/kommentar-og-debatt/flere-og-gale-diagnoser-med-kriteriebasert-diagnostikkhttps://forskning.no/medisin-medisiner-samfunnsmedisin-sykdommer/2012/11/diagnosefeberhttps://www.nrk.no/ytring/legg-vekk-de-psykiatriske-diagnosene-1.12827438https://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/aktuelt/pa-tide-atenke-nytt-om-psykiatriske-diagnoser-tidsskrift-for-den-norske-legeforeninghttps://sykepleien.no/meninger/innspill/2015/03/psykiatrisk-diagnostikk-en-krevende-ovelse Anonymkode: f4dab...fc3 spørsmålet ditt i HI blir alt for bredt. Diskuterer vi hvor godt antidepressiva hjelper, hvor godt hjelper terapi, og hvor riktig er diagnosesystemet? Hvor gode er psykiatere til å sette diagnoser? Så blir feil å ta alt under et synes jeg. Har sett tilfeller der antidepressiva har hjulpet og motsatt. Har sett folk komme ut av sinnsyke psykoser etter antipsykoptika. Jeg har sett folk som har fått et mye bedre liv etter terapi og andre som har hatt dårlige behandere. Eller også vært dårlig til å ta til seg råd og jobbet med seg selv. Så spørsmålet ditt i HI må du definere smalere. Kognitiv terapi har hatt beviselig god effekt på enkelte typer angst og depresjon, og eksponeringsterapi har hatt overraskende god effekt på personer som sliter med tvangshandlinger. Men diagnosesystemet i seg selv, der er jeg skeptisk Er og veldig skeptisk til diagnosestilling. Har sett grelle eksempler på folk som har fått stilt personlighetsforstyrrelser som er helt bak mål. Jeg har vokst opp med den ene personen, vet at det var feil diagnose. Så uproft at jeg nesten hadde lyst til å ringe den som stilte diagnosen. Synes og man skal passe seg for å tro for mye på diagnosesystemet. mange av reaksjonene vi sykelliggjør er normale. Det er vanlig å få flasbhacks etter en barndom med vold, eller mange av symtpomene som kjennetegner emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Hvem skal bestemme at helt naturlige reaksjoner på en forferdelig barndom, (redd for å bli forlatt f.eks) skal kalles en diagnose. På riktig måte blir en personlighetsforstyrrelse noe man ser på som kun en betegnelse, noe man jobber utifra for å forstå seg eslv. ikke som noe som er der for alltid, som at man gir opp pga diagnosen. For det er noen som blitt kvitt personlighetsforstyrrelser etter mye terapi. Anonymkode: 10b21...c9b 1
AnonymBruker Skrevet 21. oktober 2018 #12 Skrevet 21. oktober 2018 Psykiatrien trengs. Den er ikke kvakksalveri, men det er mange forskjellige behandlere og ikke alle er bra. Det er mange forskjellige typer teorier de jobber etter og ikke alle har noe for seg. Jeg er fornøyd både med min behandler og hans opplegg. Det har gitt meg mye. Men det har tatt tid. Dessuten kan jeg vel takke nav for dette siden jeg ble pålagt av dem å gå i behandling. Anonymkode: d0180...9b3
AnonymBruker Skrevet 21. oktober 2018 #13 Skrevet 21. oktober 2018 Jeg syns det er kvakksalveri i veldig stor grad: de bruker et hav medisiner som de ikke har kontroll på hvordan fungerer i det hele tatt. Litt sånn: vi bare gir det og ser hva som skjer med forsøks-kaninen vår. Mange blir jo så ødelagt bare av medisinene, at de aldri blir seg selv igjen. Diagnosene virker også veldig usikker. Jeg er sikker på at folk vil kunne kvalifisere til ulike diagnoser i ulike faser i livet, hvis de hadde oppsøkt psykiatrien når de har det dårlig..syns også det virker super-useriøst at man hele tiden har ulike behandlingsmetoder som liksom skal kurere omtrent alle de ulike diagnosene, samt at det er stor tetthet av noen diagnoser i noen perioder. Syns f.eks at det har godt voldsomt inflasjon i emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse i øyeblikket. Jeg tror mange av disse bare har temperament, som sykeliggjøres fordi idealet for psykiatrien er å knapt ha noen følelser. Anonymkode: 232ab...879
AnonymBruker Skrevet 22. oktober 2018 #14 Skrevet 22. oktober 2018 16 timer siden, AnonymBruker skrev: Jeg syns det er kvakksalveri i veldig stor grad: de bruker et hav medisiner som de ikke har kontroll på hvordan fungerer i det hele tatt. Litt sånn: vi bare gir det og ser hva som skjer med forsøks-kaninen vår. Mange blir jo så ødelagt bare av medisinene, at de aldri blir seg selv igjen. Diagnosene virker også veldig usikker. Jeg er sikker på at folk vil kunne kvalifisere til ulike diagnoser i ulike faser i livet, hvis de hadde oppsøkt psykiatrien når de har det dårlig.. Og så da? Er diagnosesystemet i seg selv "feil" fordi mange mennesker, i teorien, kunne ha fått stilt en diagnose på vanskene sine gitt at de oppsøkte behandling i vanskelige perioder av livet sitt? Folk oppsøker jo behandling fordi de IKKE kommer seg videre og IKKE klarer hjelpe seg selv. To mennesker kan begge ha symptomer på en depresjon, hvor den ene har ressurser til å komme seg ut av vanskene etter noen måneder, mens den andre blir værende i depresjonen. Den første får ingen diagnose, mens den andre får stilt en diagnose. Dette i seg selv diskvalifiserer ikke diagnosesystemet! 16 timer siden, AnonymBruker skrev: syns også det virker super-useriøst at man hele tiden har ulike behandlingsmetoder som liksom skal kurere omtrent alle de ulike diagnosene, Kan du utdype hva du mener med super-useriøst i denne sammenhengen? Og nevnt gjerne nøyaktig hvilke behandlingsmetoder du sikter til. Fellesnevneren for de fleste psykiske lidelser er at pasienten har vansker med å tolerere og regulere følelser og tanker, hos seg selv og/eller vansker med å relatere seg til andre. De ulike behandlingstilnærmingene retter seg mot å hjelpe pasienten til å få økt innsikt i egne tanker, følelser og atferd, og kunne tåle og regulere ulike følelser på en hensiktsmessig måte, f.eks å kunne få økt kunnskap om og toleranse for angstsymptomer, uten å unngåelse og panikkanfall. Når det problematiske er tanker og følelser, er det vel ikke rart at de ulike behandlingsmetodene (uten at jeg vet hvilke metoder du sikter til) kan rette seg mot ulike diagnoser. Når det gjelder CBT er dette godt dokumentert i behandling av depresjon og angstlidelser. Mens f.eks dialektisk atferdsterapi har vist seg effektiv i behandling av personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. I behandling av tvangslidelser bruker man eksponeringsterapi med responsprevensjon. Så nei, det er gjerne ikke "one size fits all", selv om du later til å tro det. 16 timer siden, AnonymBruker skrev: samt at det er stor tetthet av noen diagnoser i noen perioder. Syns f.eks at det har godt voldsomt inflasjon i emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse i øyeblikket. Jeg tror mange av disse bare har temperament, som sykeliggjøres fordi idealet for psykiatrien er å knapt ha noen følelser. Anonymkode: 232ab...879 Hva mener du med "bare har temperament"? Hvordan skiller "temperament" fra emosjonelt ustabil PF? Man stiller ikke diagnosen emosjonelt ustabil PF med mindre pasienten har gjennomgående vansker i forhold til eget følelsesliv og i relasjon til andre. Pasientens subjektive ubehag står i fokus. Personer med emosjonelt ustabil PF har f.eks ofte mye angst for at andre skal forlate de, og de kan nærmest opptre desperat når de får aktivert disse følelsene. Dette er noe annet enn "temperament". Hvor har du det fra at psykiatrien har som ideal at man ikke skal ha følelser? Tvert imot. Moderne psykologi og psykiatri legger stor vekt på at pasienter skal kunne kjenne på og uttrykke sine følelser, men et stikkord er emosjonsregulering. Følelser som blir for intense og overveldende, eller som blir undertrykt og aldri kommer til overflaten, anses som grunnleggende for å forstå psykiske lidelser. Mange pasienter har gjerne ikke fått hjelp til å identifisere, uttrykke, forstå og regulere ulike følelser i et trygt miljø i oppvekstfamilien sin. F.eks få hjelp til å klare regulere frykt og unngå overveldende skremmende opplevelser når det nettopp er foreldrene dine som påfører deg frykt og du ikke har noen trygge voksne og henvende deg til. Sånt blir det gjerne vansker av når man vokser opp. Jeg er tilhenger av at man ikke uttaler seg om ting man ikke har noe rede på, og det virker dessverre som du ikke vet hva du snakker om. Anonymkode: 1f375...31b 1
AnonymBruker Skrevet 22. oktober 2018 #15 Skrevet 22. oktober 2018 At flere får stilt diagnosen emosjonelt ustabil PF nå enn før, skal jeg ikke uttale meg om. Men et interessant perspektiv her er jo å se på hva slags type oppdragelse dagens generasjon har hatt. Mange har vokst opp med foreldre som har vært tilhengere av "fri barneoppdragelse". Mange foreldre har vært fraværende og opptatt med sitt. Du har også en generasjon som har blitt plassert i barnehage fra ettårs-alderen. Med lite tilstedeværende foreldre, eller foreldre som er opptatt av å være kompis med barna, blir barna/ungdommene i større grad etterlatt til seg selv for å finne ut av egne følelser. Barn og ungdom trenger voksne for å bli kjent med seg selv og egne føleser, og lære seg å forstå og regulere seg selv under stress og påkjenninger. Anonymkode: 1f375...31b
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå