Sorgen har endret meg negativit...

[AnonymBruker]

Mistet min mamma for noen år siden. Hun rakk akkurat ikke å møte tvillingene jeg hadde i magen. Jeg har ikke kommet over dette , selv med to ulike psykologer jeg har gått til og venner jeg prater med . 

Jeg føler jeg har mistet den ene som forstod meg og som jeg snakket med om alt , og som aldri dømte meg. 

Mannen spør aldri hvordsn jeg har det og nevner henne aldri . Jeg har sagt til han at det sårer meg . Jeg føler på så mange ting.. Han forstår ikke det er sårt for meg å være med hans familie, når jeg føler jeg har mistet min. Jeg er glad barna mine har familie som er fra hsn side , men ingen viser forståelse for min sorg og savn. 

Jeg prøver være sterk, jeg har tatt på meg mye ansvar i familien, jeg tar meg av min dag og søsken, da jeg føler det nå er min oppgave . Men ingen ser meg eller ser jeg sliter , selv om jeg har nevnt det. 

Venner har sluttet å spørre , for 2 år er lenge for dem , og de snakker om sine foreldre og mødre , mens jeg sitter der å misunner dem. 

Vi har aldri barnevakt , vi har ingen familie i nærheten , pappa er opptatt med ny dame og finne seg selv, og dermed har vi aldri familie middelet eller aktiviteter sammen lenger heller. Jeg føler hele familien visner bort.

Jeg er bitter over at dette må skje med min mamma og oss, og føler livet er ødelagt på en måte . Pga dette har alt endret seg , også jeg . Føler jeg er en mer likegyldig person, jeg bryr meg ikke lenger om de samme tingene og med mannen går forholdet snart i vasken. Jeg orker ingen nærhet eller intimitet , jeg er alltid sur omtrent og jeg føler jeg ikke orker like mye som jeg burde med ungene. 

Føler jeg ikke strekker til o hverdagen , jeg har ingen spesielle egenskaper jeg kan styrke frem eller noe jeg er spesielt god på. 

Jeg vet jeg er en god mor , og gjør så godt jeg kan , men jeg mangler noe... Jeg mangler og savner en kvinne rolle i livet mitt, en som ser meg , en jeg kan snakke med og en som kan være her for meg. Jeg er omringet av kunn menn, og jeg kjenner vi har ulik tankegang og forståelsen kommer ikke frem.

Jeg tror aldri jeg vil godta at jeg måtte miste min mamma så tidlig og alt det vi skulle gjøre sammen aldri ble noe av. Hennes største ønske var å se barna men det rakk hun ikke.. Hun var min mentor og hjalp meg med så mye , nå står jeg helt alene... 

Føler jeg har mistet meg selv helt .... 

Anonymkode: 94ae3...77c

[SoWhat?]

Jeg mistet også min nærmeste voksne. Det er vondt ja. Men jeg ble ikke som deg. Jeg ble ikke bitter. Isteden så tenker jeg på denne personen som var min nærmeste, at hun er med meg. At når jeg er i tvil, når jeg blir ensom og når ting blir vanskelige, at jeg hører stemmen. Bare i hodet altså 🙂 sånn : nå må du tenke positivt. Nå må du ikke falle ned i selvmedlidenhet, og rett og slett "skjerp deg".

I hennes ånd kan du si. For i respekt for henne. Ser du hva jeg prøver å si? Vi må leve livet videre. 

[Gelica]

Jeg kan relatere meg 100%  til de følelsene du sitter med akkurat nå.
Jeg mistet mamma for litt over 1 år siden og hun kunne hatt mange gode år igjen om hun ikke ble så syk. Året som har vært er det verste året i mitt liv.

Jeg har en flott mann og en herlig datter, men jeg følte at en alt for stor bit var revet ut av hjertet mitt og jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle klare meg uten henne videre. 

Jeg også ble bitter, VELDIG bitter og forsto ikke hvorfor dette skulle hende oss og spesielt meg.
Mamma var der alltid for oss, jeg kunne komme eller ringe når som helst og spørre om hva som helst. Hun var min ledestjerne og mentor. Hun var bare et helt fantastisk menneske som jeg savner hver eneste dag. Akkurat som du skriver om din mamma  ❤️ 
Jeg havnet i en ond spiral dette året, jeg ble likegyldig, brydde meg ikke om så mye annet enn å sørge over mamma, tenne lys hos henne hver dag og ikke minst være frytelig sint og bitter. Jeg brydde meg ikke om hva jeg hadde på meg, gikk opp 7 kg og gikk rundt i en bitter, sorgfull og irritert døs. På jobben "smilte" jeg og gjorde det jeg skulle, men sorgen og bitterheten var rett der inne og den kom frem så snart jeg var hjemme igjen. 

Dette gikk selvfølgelig utover de hjemme og for noen måneder siden var det rett før jeg veltet hele forholdet med mannen min på grunn av dette.
Jeg tenker i dag med skrekk og gru på hva jeg hadde mistet om mannen min hadde gått fra meg og datteren vår hadde fått to hjem på grunn av min sorg og bitterhet. Tro meg, han hadde grunner nok til å dra.
Hadde han flyttet så hadde jeg fått enda flere grunner og enda bedre tid til å havne i en større, ond spiral og hadde garantert havnet i den dypeste depresjon, helt alene. 

Jeg ser du skriver at mannen din og venner har sluttet å bry seg om sorgen din. Det kan jeg nok garantere deg at de ikke har gjort, men av fornuft så vil de ikke trigge sorgen/bitterheten din mer enn nødvendig. Det klarer du (og jeg det året som var) så utrolig fint selv... Beklager at dette er strengt å si, men jeg vet at det er akkurat det vi gjør/gjorde.

Det som reddet meg var at mannen min plutselig spurte meg " tror du mamman din ville sett deg sånn her"? Der og da ble jeg bare forbanna, men i en av mine stille sorgfulle stunder så tok setningen meg.
Ville mamma sett meg sånn her? Selvfølgelig ikke. Det ville ødelagt mamma totalt å se hva hennes bortgang gjorde med meg og hva jeg kunne risikert med familien min. Mamma vil ikke se meg gråte, hun vil ikke se at mannen min og jeg går fra hverandre og at barnebarnet må forholde seg til to hjem, bare så jeg kan grave meg ned i enda en dypere sorg og være sikker på å ødelegge hele livet mitt. Jeg føler at mamma fortsatt er med oss og tenker at det er jeg som er egoisten i dette. Det er jeg som er lei meg for at mamma er borte, jeg dro meg lenger og lenger ned i depresjonen og følte at ingen forsto meg. Men hva gjorde jeg for å faktisk kunne leve videre å gjøre det beste ut av situasjonen, akkurat som mamma hadde villet det?
Ingenting!

Ingen sorg, bitterhet, ødelagte forhold og triste barn får mamman vår tilbake kjære deg og mamman vår vil ikke være grunnen til at det er sånn det ender verken med deg eller med meg. 

Du må ikke misforstå meg for vi har lov å gråte og være trist innimellom, men vi kan ikke la sorgen og bitterheten vår ta over å ødelegge vårt og andre sitt liv. Det ville aldri mammane våre godtatt  ❤️  Og du.... hun har nok sett å ser de nydelige tvillingene deres ❤️ 

En stor klem til deg fra meg, håper du kommer deg ut av den vonde spiralen. Ønsker deg og dine alt godt ❤️ 

[AnonymBruker]

er du åpen for å leve videre på best mulig måte ts?

Anonymkode: ced1c...1da

[AnonymBruker]

På 23.10.2018 den 10.42, Gelica skrev:

 

Jeg kan relatere meg 100%  til de følelsene du sitter med akkurat nå.
Jeg mistet mamma for litt over 1 år siden og hun kunne hatt mange gode år igjen om hun ikke ble så syk. Året som har vært er det verste året i mitt liv.

Jeg har en flott mann og en herlig datter, men jeg følte at en alt for stor bit var revet ut av hjertet mitt og jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle klare meg uten henne videre. 

Jeg også ble bitter, VELDIG bitter og forsto ikke hvorfor dette skulle hende oss og spesielt meg.
Mamma var der alltid for oss, jeg kunne komme eller ringe når som helst og spørre om hva som helst. Hun var min ledestjerne og mentor. Hun var bare et helt fantastisk menneske som jeg savner hver eneste dag. Akkurat som du skriver om din mamma  ❤️ 
Jeg havnet i en ond spiral dette året, jeg ble likegyldig, brydde meg ikke om så mye annet enn å sørge over mamma, tenne lys hos henne hver dag og ikke minst være frytelig sint og bitter. Jeg brydde meg ikke om hva jeg hadde på meg, gikk opp 7 kg og gikk rundt i en bitter, sorgfull og irritert døs. På jobben "smilte" jeg og gjorde det jeg skulle, men sorgen og bitterheten var rett der inne og den kom frem så snart jeg var hjemme igjen. 

Dette gikk selvfølgelig utover de hjemme og for noen måneder siden var det rett før jeg veltet hele forholdet med mannen min på grunn av dette.
Jeg tenker i dag med skrekk og gru på hva jeg hadde mistet om mannen min hadde gått fra meg og datteren vår hadde fått to hjem på grunn av min sorg og bitterhet. Tro meg, han hadde grunner nok til å dra.
Hadde han flyttet så hadde jeg fått enda flere grunner og enda bedre tid til å havne i en større, ond spiral og hadde garantert havnet i den dypeste depresjon, helt alene. 

Jeg ser du skriver at mannen din og venner har sluttet å bry seg om sorgen din. Det kan jeg nok garantere deg at de ikke har gjort, men av fornuft så vil de ikke trigge sorgen/bitterheten din mer enn nødvendig. Det klarer du (og jeg det året som var) så utrolig fint selv... Beklager at dette er strengt å si, men jeg vet at det er akkurat det vi gjør/gjorde.

Det som reddet meg var at mannen min plutselig spurte meg " tror du mamman din ville sett deg sånn her"? Der og da ble jeg bare forbanna, men i en av mine stille sorgfulle stunder så tok setningen meg.
Ville mamma sett meg sånn her? Selvfølgelig ikke. Det ville ødelagt mamma totalt å se hva hennes bortgang gjorde med meg og hva jeg kunne risikert med familien min. Mamma vil ikke se meg gråte, hun vil ikke se at mannen min og jeg går fra hverandre og at barnebarnet må forholde seg til to hjem, bare så jeg kan grave meg ned i enda en dypere sorg og være sikker på å ødelegge hele livet mitt. Jeg føler at mamma fortsatt er med oss og tenker at det er jeg som er egoisten i dette. Det er jeg som er lei meg for at mamma er borte, jeg dro meg lenger og lenger ned i depresjonen og følte at ingen forsto meg. Men hva gjorde jeg for å faktisk kunne leve videre å gjøre det beste ut av situasjonen, akkurat som mamma hadde villet det?
Ingenting!

Ingen sorg, bitterhet, ødelagte forhold og triste barn får mamman vår tilbake kjære deg og mamman vår vil ikke være grunnen til at det er sånn det ender verken med deg eller med meg. 

Du må ikke misforstå meg for vi har lov å gråte og være trist innimellom, men vi kan ikke la sorgen og bitterheten vår ta over å ødelegge vårt og andre sitt liv. Det ville aldri mammane våre godtatt  ❤️  Og du.... hun har nok sett å ser de nydelige tvillingene deres ❤️ 

En stor klem til deg fra meg, håper du kommer deg ut av den vonde spiralen. Ønsker deg og dine alt godt ❤️ 

Takk for langt svar , og ikke minst forståelsen. 

Det høres ikke hyggelig ut når den onde sirkelen går så langt , og jeg vil så klart ikke la alt gå i vasken her hjemme. Jeg føler meg bare påminnet på tapet hele tiden, og vanskelig å godta at livet er sånn. 

Jeg har blitt veldig engstelig for å miste feks pappa , og da ende opp foreldreløs. Det er ingen som spør hvordsn jeg har det, eller viser en ekte omsorg for meg lenger . Helt ærlig savner jeg vil at noen skal gi meg en klem , bry seg og stille opp litt.

Vi er nok slitne fra før her hjemme, og jeg blir hele tiden på minnet på om mor hadde levd, da ville alt vært så mye lettere og bedre.  Jeg føler meg hjelpesløs og så alene. 

Jeg har ingen som drar meg opp nå som jeg er nede , men jeg føler også på det du skriver at mamma ville ikke sett meg sånn. Det vet jeg også. Allikevel føler jeg meg så tappet for krefter at jeg er likegyldig. Jeg trives bedre alene enn med mannen, jeg er ofte sur, jeg hører på alle andre som har besøk av mormoren til sine barn og all hjelp de får, de er på middag hos mamma og det båndet man har med mor kan ikke sammenlignes osv... 

Jeg savner min bestevenn , mor og mentor. Jeg trenger henne.. Hun ga meg styrke. 

Jeg prøver å tenke hva hun ville saft og gjort, og ta meg sammen. Minne henne og alt hun har lært meg , men jeg faller ofte tilbake igjen... 

Tanken på å aldri se henne igjen og leve livet ut med disse tankenen, og når jeg selv blir gammel.. alt jeg har mistet som vi kunne hatt. 

Familien er ødelagt på en måte, alle er opptatt med sitt og fellesskapet er ikke det samme. Alle høytider osv er ikke stort lenger , alle tradisjoner er ikke det samme. Mine barn må vokse opp med kun et bilde av en ukjent dame.. 

Anonymkode: 94ae3...77c

[AnonymBruker]

På 23.10.2018 den 10.46, AnonymBruker skrev:

 

er du åpen for å leve videre på best mulig måte ts?

Anonymkode: ced1c...1da

Ja helt klart..

Anonymkode: 94ae3...77c

[AnonymBruker]

På 20.10.2018 den 20.26, SoWhat? skrev:

 

Jeg mistet også min nærmeste voksne. Det er vondt ja. Men jeg ble ikke som deg. Jeg ble ikke bitter. Isteden så tenker jeg på denne personen som var min nærmeste, at hun er med meg. At når jeg er i tvil, når jeg blir ensom og når ting blir vanskelige, at jeg hører stemmen. Bare i hodet altså 🙂 sånn : nå må du tenke positivt. Nå må du ikke falle ned i selvmedlidenhet, og rett og slett "skjerp deg".

I hennes ånd kan du si. For i respekt for henne. Ser du hva jeg prøver å si? Vi må leve livet videre. 

Jeg prøver , og det går litt opp og ned.. men tankene er der, og jeg får tilbakefall. 

Jeg vet livet må gå videre, men det er ikke det samme og vii aldri bli det.

jeg føler alle rundt meg har sine nærmest unntatt meg. 

Anonymkode: 94ae3...77c

[SoWhat?]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg prøver , og det går litt opp og ned.. men tankene er der, og jeg får tilbakefall. 

Jeg vet livet må gå videre, men det er ikke det samme og vii aldri bli det.

jeg føler alle rundt meg har sine nærmest unntatt meg. 

Anonymkode: 94ae3...77c

Men du vet, det er mange av oss som har mistet sine nærmeste, og klart at det blir tøffe tak iblant. Det er ikke tull at tiden leger alle sår, så du vil nok med tid og stunder komme mer over det. Men tunge dager vil nok komme. Håper du vil komme dit. 

[AnonymBruker]

Jeg mistet min mor etter flere år med kreft, veldig tung periode å se denne du er så glad i forsvinner..men jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle bli bitter, og på en eller annen måte kartet jeg faktisk det,jeg prøvde å tenke at hun får det bedre når hun er borte, se det fra sykdommens side.jeg tenkte jeg må tenke slik ;alle skal miste sin mor en dag,selv om 60 år var for ungt,men det var min tur nå og bearbeidet sorgen med de n tankene.men klart jeg sørget, men sorgen blir litt lettere om man ikke er bitter.å snakke med EM psykolog om sorg kan hjelpe, det gjorde jeg etter hun døde.anbefales.og si til din mann at du trenger å snakke om sorgen med han også ibland.du er mye sliten forstår jeg ts,og det påvirker også situasjonen din forståelig det.Er det noe du kan gjøre der, kan du og mannen finne på mer alene,vaskehjelp feks, mer barnevakt, trillepike??? Ta vare på deg selv kjære ts.varm klem 💜💜💜💜💜💜💜

Anonymkode: 1d583...0a5