Hvorfor er syke slektninger mitt ansvar?

[AnonymBruker]

Jeg har MS og har hatt det et helt liv. Det er tidvis veldig tøft, noe som burde vært opplagt for de i rundt meg (jeg har synlige handikapp og er uføretrygdet). Når slektninger blir alvorlig syke blir de sendt i min retning, særlig om de er dødende, for jeg forstår meg jo så godt på sykdom?!

Jeg har stått i en situasjon den siste tiden der jeg må avgjøre om jeg skal legge ut tarmen. Jeg har vært mest opptatt av meg selv. Nå har jeg blitt frosset ut av min tante og søskenbarn med partner da jeg ikke har ringt et kreftsyk søskenbarn nok - han som ikke har tatt kontakt med meg på over 20 år. Nå er jeg plutselig superviktig. 

Ingen, absolutt ingen, besøkte meg på sykehuset eller sendte meg hilsninger når MS rammet. Men lege og psykolog må jeg stille opp som. Jeg bor også i motsatt ende av landet - og har ikke bodd der jeg er i fra på over 20 år. 

Hva gjør jeg? Jeg synes det er svært belastende og ganske så sårende at det er jeg som må ta alt på mine skuldre. 

Anonymkode: 5f7c3...a89

[AnonymBruker]

Prate med din familie om det?

Anonymkode: 763e1...b01

[AnonymBruker]

Huff, jeg kjenner meg litt igjen med det du skriver her, så til deg. Jeg har ikke riktig så alvorlig sykdom som deg, men har både fysisk og psykisk sykdom. Ingen har noengang stilt opp for meg, men jeg er forventet å stille opp for alle andre. Og det er ikke måte på hvor slem jeg er når jeg ikke kan slippe alt jeg har i hendene; jobb, samboer og studier, og komme å bytte på senga til min far som bor 6-7 timer unna med bil. Bil som jeg ikke har.

Anonymkode: bd631...51d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Prate med din familie om det?

Anonymkode: 763e1...b01

Jeg har forsøkt. Men de tar ikke telefonen lengre og svarer ikke på sms. Og jeg er blokkert på Facebook. Jeg har snakket med min andre side av familien og de sier jeg må si tydeligere i fra om hvordan jeg har det. Og det har jeg sendt på sms også, noe slikt: 

Unnskyld for at jeg ikke ringte tilbake. Men jeg er sengeliggende og har fryktelig ondt i magen. Jeg klarer ikke å snakke i telefonen akkurat nå, men vi kan prate på sms. Jeg håper det går bedre med deg, klem ❤️ 

Jeg sendte det samme til min tante og onkel, og mine andre søskenbarn. 

Men ingen svarer og ingen vil prate. Min søster sa til meg at min tante har sagt at hun er fryktelig skuffet over at jeg ikke bryr meg mer. 

TS

Anonymkode: 5f7c3...a89

[AnonymBruker]

For noen idiotiske slektninger du har, ts! 

Anonymkode: 701f6...dd5

[Duff]

Hvis ikke de klarer å tenke selv og heller ikke tar telefonen eller svarer på SMS så får de jaggu seile sin egen sjø tenker jeg. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har MS og har hatt det et helt liv. Det er tidvis veldig tøft, noe som burde vært opplagt for de i rundt meg (jeg har synlige handikapp og er uføretrygdet). Når slektninger blir alvorlig syke blir de sendt i min retning, særlig om de er dødende, for jeg forstår meg jo så godt på sykdom?!

Jeg har stått i en situasjon den siste tiden der jeg må avgjøre om jeg skal legge ut tarmen. Jeg har vært mest opptatt av meg selv. Nå har jeg blitt frosset ut av min tante og søskenbarn med partner da jeg ikke har ringt et kreftsyk søskenbarn nok - han som ikke har tatt kontakt med meg på over 20 år. Nå er jeg plutselig superviktig. 

Ingen, absolutt ingen, besøkte meg på sykehuset eller sendte meg hilsninger når MS rammet. Men lege og psykolog må jeg stille opp som. Jeg bor også i motsatt ende av landet - og har ikke bodd der jeg er i fra på over 20 år. 

Hva gjør jeg? Jeg synes det er svært belastende og ganske så sårende at det er jeg som må ta alt på mine skuldre. 

Anonymkode: 5f7c3...a89

Sender deg en klem ❤️ Du minner om min mor, hun har og alltid vært sånn at andre bare har tatt jafs av henne. Alltid er det hun som må stille opp for alle. Når mine besteforeldre døde, hennes svigerforeldre var det hun som stilte mest opp og satt å våket, selv om hun «bare» var deres svigerdatter, og de faktisk hadde syv barn boende i nærheten!

Alle bare forventer, krever og tar, som om hun bare skulle være en omsorgsmaskin som aldri selv kan gå tom. Sånn fungerer jo ikke mennesker, hun ble utbrent og deprimert til slutt. Stod alle hun hadde hjulpet i kø for å gi noe tilbake da? Nei så klart ikke. 

Folks utnyttelse av min mor lærte meg å sette grenser for meg selv, for jeg var og på vei til å bli en «omsorgsmaskin». Når folk påførte meg ubegrunnet dårlig samvittighet begynte jeg å sette meg ned å prate med meg selv. Spurte meg selv «er det riktig at jeg skal ha dårlig samvittighet for dette?» «Er det greit at dette tar energi fra meg», «er dettte mitt ansvar?» osv. Det ble en slags renselse, gjorde at jeg klarte å si nei, men og at jeg ble mer bevisst på hvem jeg omgikk. Jeg er ikke et menneske som bare gir og gir og ikke får noe tilbake, da tror jeg veien til utbrenthet og depresjon ville bli kort også for meg. 

Så mitt tips er å heve hodet over det, si på en høflig men bestemt måte at du har gjort så godt du har kunnet og at du ikke synes det er riktig at de påfører deg dårlig samvittighet for noe som ikke er mer ditt ansvar enn andres. Du er bare et menneske og du er i en krevende helsesituasjon selv.

Anonymkode: c6c18...838