Klarer ikke få nye venner

[AnonymBruker]

Jeg er så ensom:( Og jeg klarer ikke å fatte hvordan man blir kjent med nye mennesker. Jeg begriper det virkelig ikke. Jeg må jo gjøre noe veldig rart eller teit, for jeg klarer ikke å bli kjent med folk selv når alt er lagt til rette for det! Jeg har fullført TO bachelor grader mutters alene, fadderuka kom og gikk, og jeg stod igjen alene, jeg gikk vgs alene, jeg trener alene, jeg er dritt lei av å være alene! Jeg jobber i tillegg turnus, og som denne gang er helt håpløs fordi vi har for lite folk å ta av, så jeg jobber jo dobbelt så mange senvakter som dagvakter. Så å delta på noe organiserte greier er egentlig bare å klemme. Jeg har bodd i samme by i 5 år, jeg har fått EN venn siden da, gjennom nett. Så jeg har forsøkt å gjøre det igjen uten hell. Prøver å ta initiativ og være litt frempå, men jeg er visst fullstendig uinteressant Hvordan blir dere kjent med andre? Jeg forsøker å være så aktiv jeg kan på dagene jeg har mulighet, men enten blir det ikke naturlig å utveksle et eneste ord, eller så gjør jeg det men det blir ikke noe mer enn litt småprat som jeg ikke klarer å få til å lede til noe mer. Eller så blir det som faddergruppene jeg har vært i; de blir en gjeng, men jeg blir igjen utenfor. Noe må jo være alvorlig galt med meg??

Anonymkode: 4cc94...bb9

[Gjest IommI]

Jeg blir ofte kjent med folk på gigs, eller utesteder for metalheads. Jeg kaller de ikke venner, men hvis vi møtes henger vi sammen, og snakker sammen. Drikker og hører på musikk. 

Aner ikke hva du liker å gjøre, men siden du jobber mye kveld må du bli kjent med noen på dagtid, hvis du ikke sover. På treningssenter for eksempel. Eller snakk med noen random folk på cafè, restaurant et cetera. 

[AnonymBruker]

Jeg jobber også turnus og har fått venner gjennom jobben. Vi møtes ofte på dagtid før senvakt og går feks tur sammen. Kan du prøve å ta initiativ til å invitere noen med på tur?

Anonymkode: f3f6f...81f

[AnonymBruker]

3 hours ago, IommI said:

 

Jeg blir ofte kjent med folk på gigs, eller utesteder for metalheads. Jeg kaller de ikke venner, men hvis vi møtes henger vi sammen, og snakker sammen. Drikker og hører på musikk. 

Aner ikke hva du liker å gjøre, men siden du jobber mye kveld må du bli kjent med noen på dagtid, hvis du ikke sover. På treningssenter for eksempel. Eller snakk med noen random folk på cafè, restaurant et cetera. 

Jeg jobber mye bytter fra senvakt til tidligvakt, så ofte har jeg behov for å sove lenge dagene jeg har senvakt:\ Pluss at folk flest er jo på jobb selv på dagtid... Leter etter annen jobb, jeg jobber for mange senvakter. Har ikke råd til treningssenter eller aktiviteter som koster så mye. Litt er greit altså. Men hvordan i allverden begynner man å bare snakke med noen man ikke kjenner på kafe etc? Jeg forstår ikke hvordan i helv.... jeg skal gå frem?

3 hours ago, AnonymBruker said:

 

Jeg jobber også turnus og har fått venner gjennom jobben. Vi møtes ofte på dagtid før senvakt og går feks tur sammen. Kan du prøve å ta initiativ til å invitere noen med på tur?

Anonymkode: f3f6f...81f

Jeg vet mange av mine kolleger gjør dette, men jeg faller liksom utenfor alle grupperingene(det er et godt miljø altså, alle kommeroverens, det er bare litt sånn naturlige grupperinger på bla. alder og interesser). Så med mindre det er noe felles arrangement som å gå å ta lønningspils f.eks., så er det jo uten meg. Forsøker jeg å invitere noen så har de alt andre planer, ser meldingen for sent, jobber den dagen osv. Alle virker å ha det så travelt med alle de skal treffe og henge med, mens jeg er ensom:(

Anonymkode: 4cc94...bb9

[Gjest IommI]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg jobber mye bytter fra senvakt til tidligvakt, så ofte har jeg behov for å sove lenge dagene jeg har senvakt:\ Pluss at folk flest er jo på jobb selv på dagtid... Leter etter annen jobb, jeg jobber for mange senvakter. Har ikke råd til treningssenter eller aktiviteter som koster så mye. Litt er greit altså. Men hvordan i allverden begynner man å bare snakke med noen man ikke kjenner på kafe etc? Jeg forstår ikke hvordan i helv.... jeg skal gå frem?

 

Anonymkode: 4cc94...bb9

Spør om et eller annet, gi et kompliment, snakk om været, nyheter, spør om å låne avisen, spør de har en lader du kan låne et øyeblikk... hvis du sitter ute, og ser du noen som har hund, kan du spørre om å  hilse/klappe den. Det gjør jeg, og da kommer man i prat med folk. 

Du må bare ta initiativ sjæl. 

Endret 21. oktober 2018 av IommI

[AnonymBruker]

Jeg skjønner åssen du har det. Opplever det samme selv. Klikket ikke med noen spesielle i fadderuka 💔 Du er ikke alene.... 

Anonymkode: 58f3c...639

[AnonymBruker]

19 hours ago, IommI said:

 

Spør om et eller annet, gi et kompliment, snakk om været, nyheter, spør om å låne avisen, spør de har har en lader du kan låne et øyeblikk... hvis du sitter ute, og ser du noen som har hund, kan du spørre om å  hilse/klappe den. Det gjør jeg, og da kommer man i prat med folk. 

Du må bare ta initiativ sjæl. 

Jeg føler ikke all verdens initiativ hjelper:( Det bare koker bort i ingenting. Jeg låner avisa, laderen, klapper hunden eller whatever, og så blir det ikke noe mer selv om samtalen er hyggelig. Andre ganger så ender det bare med at folk blir stille og ser på meg når jeg f.eks. har spurt om ett eller annet helt vanlig. Da vet jeg liksom ikke helt hva jeg skal gjøre. En gang spurte jeg faktisk oppriktig hvor en kafegjest som satt på siden av hadde kjøpt skjerfet hun hadde på seg, målet var ikke en gang å etablere kontakt utover det. Hun og venninnen ser på meg, plukker med seg vesker og jakker og GÅR. Kaffen fremdeles i koppene. Så jeg er kommet til et punkt hvor jeg nærmest ikke kan konkludere med noe annet enn at det er noe galt med meg. Og det gjør jo sikkert ting vare verre å komme i kontakt med andre:(

Anonymkode: 4cc94...bb9

[Gjest IommI]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg føler ikke all verdens initiativ hjelper:( Det bare koker bort i ingenting. Jeg låner avisa, laderen, klapper hunden eller whatever, og så blir det ikke noe mer selv om samtalen er hyggelig. Andre ganger så ender det bare med at folk blir stille og ser på meg når jeg f.eks. har spurt om ett eller annet helt vanlig. Da vet jeg liksom ikke helt hva jeg skal gjøre. En gang spurte jeg faktisk oppriktig hvor en kafegjest som satt på siden av hadde kjøpt skjerfet hun hadde på seg, målet var ikke en gang å etablere kontakt utover det. Hun og venninnen ser på meg, plukker med seg vesker og jakker og GÅR. Kaffen fremdeles i koppene. Så jeg er kommet til et punkt hvor jeg nærmest ikke kan konkludere med noe annet enn at det er noe galt med meg. Og det gjør jo sikkert ting vare verre å komme i kontakt med andre:(

Anonymkode: 4cc94...bb9

Jeg tror ikke det er noe galt med deg. Du har bare litt uflaks. Du jobber heller ikke på et gunstig tidspunkt.. Det er mange som har det som deg. Dessverre. Ikke gi opp! 🙂

[AnonymBruker]

Høres ikke noe særlig ut. Håper ting går bedre.

Anonymkode: 00cbb...1dc

[nordlending]

Jeg hadde samme opplevelsen av faddertiden på studiet. Klassen vår ble i tillegg veldig «klikkete», husker fadderne syntes det var spesielt «ille» på studiet mitt.

Tungt å komme gjennom studiet når man føler seg mye alene. For min del var egentlig vendinga at jeg traff kjæresten, har mye kontakt med hans familie. Også fått kontakter via jobb (men kun vikariat, så hvem vet...). Det er vanskelig. Ja, man kan alltids begynne å prate med et tilfeldig menneske, men det er ikke alltid så enkelt.