Hvordan overleve som pårørende

[AnonymBruker]

Dere som er pårørende til barn som sliter, hvordan klarer dere å opprettholde et bra liv. Jeg er alenemor med lite nettverk. Har gått og går til psykolog selv, da jeg også selv sliter med psyken. Man skal støtte sitt barn, men er så tøft til tider at jeg nesten ikke vet hvordan jeg skal overleve.

Har null overskudd til å gå ut utenom jobb og jeg har ingen voksne i min omgangskrets. alle mine tanker dreier seg om hva som skal skje med min datter. Hun har vært bedre en stund etter å ha starta på ny skole. Men nå er skolevegringen tilbake og det og skulle ned i det mørke igjen...det føles så utrolig tungt. Har også en jobb som krever masse og vet ikke hvordan jeg skal orke igjen. Jeg har snakka med skole, men tidligere erfaring er at det er så vanskelig og få hjelp. Har lyst til og være en mamma som bare klarer alt, men hvordan?????

Anonymkode: ee391...67e

[Gjest studentmammaen]

Velg dine ting , og ikke forvent at du skal være en mamma som skal klare alt... Har du for høye forventinger til deg selv?

[Kvinne 71]

Bare bekymringer i seg selv krever veldig mye energi.

Var selv i en slik situasjon og kjenner meg såå igjen. 

Jeg gjorde det slik; jeg vise min datter hva jeg gjorde i handling. Brukte tid klokt når vi pratet. Var tilstede da i kropp og sinn kun for henne. Da først kom vi inn til kjernen. De mest krevende jobbaktiviteter ba jeg arb giver tilrettelegge fordi jeg var avhengig av å komme uthvilt hjem.

hun er heldig som har en mamma som deg som bryr seg!

i dag er min datter voksen, men denne tiden ser vi nå tilbake på som en viktig seier for henne (og meg selv litt)

sender deg en varm klem!💕

 

[AnonymBruker]

Hei!

Anbefaler deg å lese «Historien om Maria». Dette er en bok,skrevet av en mamma som har en datter som sliter, og som også sliter med skolevegring. Den er helt ny, og gir konkrete tips og øvelser/tenkemåter for hvordan man kan hjelpe barna/ungdommen til å takle livet og hverdagen når man sliter. 

Klem til deg💕

Anonymkode: 6c4fb...9a9

[AnonymBruker]

Ts her

Nei forventer vel ikke at jeg skal klare alt, men iallefall jobb og det å være tilstede for min datter. 

Tør ikke spørre arbeidsgiver om tilrettelegging, fordi da får jeg bare høre at jeg bruker helsen min for å sleppe unna ting.

Men lurt det du sa om å være tilstede i samtale med min datter

Anonymkode: ee391...67e

[AnonymBruker]

Jeg har også et barn som sliter. Det er tungt. Det er krevende. Det er vondt. Og det er ensomt. I perioder har jeg blitt sykemeldt, rett og slett utbrent av kombinasjonen jobb og mammarollen. Jeg går til psykolog også. Jeg har ingen gode råd til deg, men jeg gir deg en klem! 

Eller, et råd har jeg. Et mantra jeg forteller meg selv om igjen og om igjen. Alt er forbigående. 

Anonymkode: 651fe...ba5

[AnonymBruker]

Hva med å be om profesjonell hjelp? Du sier at det nesten er håpløst å få, men du får ihvertfall ingen hjelp om du ikke ber om det. Er jo liten vits i at både du og datteren skal havne i kjelleren før du ber om hjelp.

Har ikke barn som sliter selv, men kan tenke meg at det må være helt for jævlig som mor og stå i situasjonen. Siden du også sliter, så lurer jeg på om dette er arvelig eller familiært? Eller om hun kan ha blitt oppdratt til å få dårlig psykiske problemer? Ikke at jeg tror at du bevist har gått inn for det, men barn ser hva som skjer rundt de, og hun vet kanskje ikke om noe annet liv enn å slite psykisk? 

Anonymkode: 59923...6a4

[AnonymBruker]

Jeg er pårørende til en («store»)bror som sliter mentalt. Stor i anførselstegn fordi jeg egentlig har blitt tvunget til å innta storsøsterrollen. Familien er splittet og vi er ofte veldig utbrente alle sammen. Det tærer på, fordi man gjerne vil hjelpe den man elsker mest. Hver eneste dag er en kamp. Noen dager vinner jeg, og overbeviser ham at han er bra nok til å leve. Andre dager vinner det mørket i livet hans.

«Du må nesten fokusere på deg selv», sier de. Hvordan? Hvordan går jeg videre i livet når en del av meg ikke kan henge på? Hvordan kan jeg føle glede uten skyld, føle kjærlighet uten skam, når jeg vet at et kjøttstykke som bærer halvparten av min DNA lever med tanker om at han aldri vil lykkes i noen ting. 

Å være pårørende tror jeg må ha vært det vondeste jeg har opplevd, tross for at jeg er et løvetannsbarn som har overlevd mye et menneske ikke burde gjøre på ett levetid. 

Jeg har absolutt ingen råd. Hadde håpet å gi deg en solskinnshistorie du kunne få håp av. Men kanskje din datter blir den historien. Vi gir de ikke opp, og det er det eneste vi kan gjøre. Kanskje er det viktigste å anerkjenne at det vi gjør, det er nok. Også må vi bare vente. Og med tiden se. 

Anonymkode: 2158e...429

[AnonymBruker]

ts her 

Bare så det er sagt så har jeg så og si jobba 100% hele tiden, så har på ingen måte vært en mor som bare har ligget på sofan. Men klart det kan være arvelig. Og at hun hadde hatt behov for noen mer enn bare meg, men siden hun er ganske stor har ikke avlastning vært aktuelt. Og tro meg jeg har spurt både for at hun skulle få noe positivt påfyll og for at jeg skulle kunne ta meg inn. 

Anonymkode: ee391...67e

[Gjest BearMama]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Dere som er pårørende til barn som sliter, hvordan klarer dere å opprettholde et bra liv. Jeg er alenemor med lite nettverk. Har gått og går til psykolog selv, da jeg også selv sliter med psyken. Man skal støtte sitt barn, men er så tøft til tider at jeg nesten ikke vet hvordan jeg skal overleve.

Har null overskudd til å gå ut utenom jobb og jeg har ingen voksne i min omgangskrets. alle mine tanker dreier seg om hva som skal skje med min datter. Hun har vært bedre en stund etter å ha starta på ny skole. Men nå er skolevegringen tilbake og det og skulle ned i det mørke igjen...det føles så utrolig tungt. Har også en jobb som krever masse og vet ikke hvordan jeg skal orke igjen. Jeg har snakka med skole, men tidligere erfaring er at det er så vanskelig og få hjelp. Har lyst til og være en mamma som bare klarer alt, men hvordan?????

Anonymkode: ee391...67e

Går du til psykolog? 

Får datteren din noe hjelp fra ppt eller andre instanser?

Om barnet ditt sliter så må du kreve hjelp. 

[AnonymBruker]

Ts her

Hun går til bup. Men noen andre er ikke inne.

Ja og hvem skal jeg kreve hjelp av????? 

Ja jeg går til psykolog

Anonymkode: ee391...67e

[Måbarefåsiat...]

Pårørende-grupper og foreninger. Enten irl, Facebook el. Dersom diagnosen har et forbund, meld deg inn, der kan det være lettere å treffe likesinnede. 

[AnonymBruker]

Det er definitivt tungt til tider! Jeg sliter også psykisk selv, men jeg fungerer godt som forelder. Tilsynelatende er alt helt på stell, mens inni meg føles det som jeg kaver med hodet såvidt over vann i høye bølger. Det føles som alt skal rakne når som helst. Det er veldig vanskelig å ha ork og tid til å gjøre ting for meg selv, som gir meg energi. For man må jo først bruke energi på å få det til, og den energien er liksom ikke der. 

Hvor gammel er din jente? Min sønn er 15 år. Skolevegring, angst. Heldigvis har ting løsnet litt nå etter sommerferien. De siste årene har jeg vært ekstremt låst til hjemmet, siden sønnen knapt har klart å være uten meg. Jeg har fått god hjelp gjennom familiesenteret i kommunen. De har kunnet tilby støtte til meg og psykolog til sønnen ved behov. Sistnevnte har vi ikke brukt enda. 

Jeg selv har ikke jobbet på mange år, og det går nok mot ufør. Jeg ble sykemeldt for mine ting en liten stund før sønnen møtte veggen. Men ja, det er tungt. Ufattelig til tider. 

Anonymkode: d04d2...996

[AnonymBruker]

Det er ikke klokt å isolere seg selv, og sin lille familie fra andre mennesker. Andre mennesker kan være en ressurs for deg, og for din datter. Mennesker trenger faktisk andre mennesker, utenom psykologen, og jobben. Det er der man får luftet tanker, bekymringer, følelser, drømmer, løst problemer, sett alternativer, andre perspektiver, komme ut av egen navlebeskuende boble, få energi, støtte og glede også. 

Anonymkode: 37e19...abd

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er ikke klokt å isolere seg selv, og sin lille familie fra andre mennesker. Andre mennesker kan være en ressurs for deg, og for din datter. Mennesker trenger faktisk andre mennesker, utenom psykologen, og jobben. Det er der man får luftet tanker, bekymringer, følelser, drømmer, løst problemer, sett alternativer, andre perspektiver, komme ut av egen navlebeskuende boble, få energi, støtte og glede også. 

Anonymkode: 37e19...abd

Ts her, regner med du ikke har opplevd og har barn som sliter. Er ikke alltid så enkelt og komme seg ut da eller ha besøk. For en dumt svar. Er ikke sånn at vi isolerer oss frivillig

 

Anonymkode: ee391...67e

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er definitivt tungt til tider! Jeg sliter også psykisk selv, men jeg fungerer godt som forelder. Tilsynelatende er alt helt på stell, mens inni meg føles det som jeg kaver med hodet såvidt over vann i høye bølger. Det føles som alt skal rakne når som helst. Det er veldig vanskelig å ha ork og tid til å gjøre ting for meg selv, som gir meg energi. For man må jo først bruke energi på å få det til, og den energien er liksom ikke der. 

Hvor gammel er din jente? Min sønn er 15 år. Skolevegring, angst. Heldigvis har ting løsnet litt nå etter sommerferien. De siste årene har jeg vært ekstremt låst til hjemmet, siden sønnen knapt har klart å være uten meg. Jeg har fått god hjelp gjennom familiesenteret i kommunen. De har kunnet tilby støtte til meg og psykolog til sønnen ved behov. Sistnevnte har vi ikke brukt enda. 

Jeg selv har ikke jobbet på mange år, og det går nok mot ufør. Jeg ble sykemeldt for mine ting en liten stund før sønnen møtte veggen. Men ja, det er tungt. Ufattelig til tider. 

Anonymkode: d04d2...996

Ønsker deg lykke til.klem Hilsen ts

Anonymkode: ee391...67e

[AnonymBruker]

Jeg har barn som sliter, er og alene. Her er BUP inne, og vi har fått god hjelp av helsesøster, lærer, avdelingsleder på skolen og rektor. Og blir det ikke bedre, skal skolevegringsteamet komme inn i bildet og. Det har vært veldig godt å ha alle de på laget vårt. For da føles det ikke ut som jeg er helt alene. 

Anonymkode: 46fb4...1ee

[AnonymBruker]

Jeg vil bare gi deg en god klem. Jeg vet dessverre hvordan du har det, står mitt oppi det med en sønn på 17 år som sliter veldig psykisk. Dette har pågått i flere år. Det er blytungt. Jeg har alltid følt meg sterk psykisk og har alltid hatt en optimistisk livsinnstilling. Tenkt at dette skal gå bra.

Men nå begynner det å røyne skikkelig på. Jeg er sykemeldt og kreftene er snart slutt. Det er umenneskelig å alltid være i alarmberedskap. Bekymringer i stort sett alle døgnets våkne timer. Det føles som å ha sement i hjertet.

Har ikke så mange råd og komme med. Vi får hjelp, men det er begrenset hva som kan gjøres når en som på papiret snart er voksen, ikke ønsker hjelp. Jeg selv går til psykolog. Men det som gjør at jeg i det hele tatt fremdeles holder ut, er det å hver dag komme seg ut i naturen på lange turer.

Anonymkode: bacee...d0a

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ts her

Hun går til bup. Men noen andre er ikke inne.

Ja og hvem skal jeg kreve hjelp av????? 

Ja jeg går til psykolog

Anonymkode: ee391...67e

 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ts her, regner med du ikke har opplevd og har barn som sliter. Er ikke alltid så enkelt og komme seg ut da eller ha besøk. For en dumt svar. Er ikke sånn at vi isolerer oss frivillig

 

Anonymkode: ee391...67e

Skjønner at du sliter ts, men du trenger ikke å være ufin mot de som svarer i tråden så lenge de ikke er ufine mot deg. Å ha psykiske problemer vil ikke dermed si at du kan være ufin mot andre. 

Anonymkode: 59923...6a4

[AnonymBruker]

Ser vi er flere som sliter. Barnet har starta på ny skole og håper hjelpen her er bedre enn der hun var før. Man får klore seg fast.

Anonymkode: ee391...67e