.

[Ronaldo85]

.

 

 

Endret 30. oktober 2019 av æøå*

[Minitroll]

Om du har litt fritid til overs, så får du starte med å melde deg på noe du kan være interessert i, og som ikke koster så mye. Der kan du treffe mange hyggelige mennesker. Er ikke så lett å gi råd om hvordan du skal få god jobb og kjæreste, men det viktigste er å begynne med noe meningsfylt slik at du kan like deg selv litt bedre. 

[Eplejuice123]

Føler med deg! 😊 Tror du må starte i en ende. Start med det som en annen her skriver, å starte med en hobby. Dette vil nok gi deg mestringsfølelse og nye bekjentskap og venner? Finn en inkluderende miljø. 😊 

[AnonymBruker]

45 minutter siden, æøå* skrev:

 

Jeg er nok på mange måter det man kan kalle litt bitter. Det handler ikke bare om damer, men andre ting i livet også. Det går på sosiale relasjoner, og arbeidsliv også. Har aldri klart å lykkes på noen arena.

For all del, så har jeg delvis skyld i at mange ting er blitt som de har blitt. Mange faktorer spiller inn. Men jeg føler aldri at jeg får som fortjent utifra innsats jeg legger ned (arbeidsliv) og at jeg fortjener et bedre privatliv (venner og kjæreste) siden selvinnsikten min sier at jeg er en bra person som vil andre vèl. Så hva er det da med meg som er avstøtende for folk? For venner eller kjæreste får jeg jo ikke.

Jeg bruker ekstremt mye energi i hverdagen for at ingen skal se eller oppleve meg som negativ. For jo, jeg tenker mye negativt, men jeg viser aldri det for andre enn familie og nærmeste venner.

Jeg er nok en unormalt sensitiv og sårbar person, for jeg anser mange ting som personlige nederlag, som egentlig ikke handler om meg. Det handler nok om selvfølelse. F.eks har jeg gitt mye av meg selv og fått kjempegod kjemi med en jente som jeg ble veldig betatt av. Når hun pratet med andre gutter, opplevde og tenkte jeg at hun hadde bedre kjemi med dem og at jeg er mindre interessant.

Det er også vanskelig å se at andre etablerer familieliv, med alt det innebærer. Jeg klarer ikke se for meg at det skjer meg. Jeg føler livet mitt er fastlåst, og til tider at jeg er fanget i egen kropp. Jeg kommer meg ikke ut av nåværende leilighet, da jeg leier av familie og trolig ikke får ny siden jeg ikke er i ordinær jobb. Og jeg er skikkelig lei av å bo her, jeg trenger å komme meg vekk fra dette stedet. Jeg trenger ordinær jobb, men det synes vanskelig å klare. Jeg hadde trengt vennerelasjoner, men når man er over 30 har de fleste "satt" livet sitt og har ikke plass til flere. Jeg trenger kjæreste, men uten venner og ordinær jobb er dette også i praksis umulig.

Helt ærlig føler jeg vi lever i et overfladisk samfunn. Vi blir målt i suksess utifra hva vi har, materielt sett. Folk med bra utseende vil alltid ha fordeler på partnermarkedet.

Fakta er at jeg er middels i utseende, og under middels på alt det andre som betyr noe. Jeg prøver så hardt jeg kan og ikke være bitter på de med bra utseende og som lykkes på alle fronter i livet, men det er vanskelig.

Spesielt kjipt er det å tenke på makten jenter har på partnermarkedet. Veldig mange jenter vil ha en enorm makt og vil kunne velge og vrake tilbud de får. Min opplevelse er at alle trakter etter utseende og menn med gode jobber med høy status. Personlighet er også viktig, men det fins unektelig mange menn som har det i tillegg til alt annet.

Alle har rett til å ha krav til den man skal være sammen med. Det har jeg også, og til nå har jeg blitt interessert i jenter med sjarm, utstråling og de som jeg opplever å være for bra for meg. Jeg har turt å prøve meg på dem begge, og det ble avslag begge ganger. Begge gjorde det på en høflig og fin måte, og ingen sure miner fra meg utad.

De jentene jeg HAR erfaring med, er de som har sjekket opp meg. Den ene ble jeg dumpet av, og vi hadde et kortere kjærlighetsforhold. Men jeg gikk nok inn i forholdet uten de riktige følelsene. Det har liksom aldri klaffet med de som har vært interessert i meg. Og det er veldig sjelden mellom hver interesserte jente.

Jeg vet ikke om det er noe som heter å "sikte for høyt" når det gjelder partnere, for jeg liker jo dem jeg liker. Utdannelsesnivå er helt likegyldig for meg, så lenge man klarer seg selv. Jeg vil bare ha en varm, sympatisk jente med utstråling som ønsker et familieliv.

Har forstått at mange irriterer seg over bitre menn her inne, men så er det det med å prøve å forstå hva som ligger bak. Mange føler seg nok utilstrekkelige i dette vanskelige samfunnet. Vi må være såpass ærlige og si at menn som sliter i arbeidsmarkedet, gjerne sliter på partnerfronten også, i større grad enn hva som gjelder for kvinner i samme situasjon. Menns attraktivitet står ofte og faller på karriere/status i tillegg til utseendet.

Selv i dette likestilte samfunnet vil det være større takhøyde for en dame å akseptere en mann med lavstatusjobb eller ufør, enn motsatt. Noen ting blir aldri likestilt i tankene og holdningene våre.

Jeg må få påpeke at jeg er klar over at kvinner også har vanskelige utfordringer i dette samfunnet. Å få mindre lønn for lik jobb, eller å måtte bli seksuelt trakassert og å skulle være livredd for å gå ute på kveldstid alene, er så klart ikke ok. Begge kjønn har åpenbart fordeler og ulemper her i livet.

Bitterheten min er på ingen måte noe hat mot noen. Jeg er bare lei av å ikke bli sett, verdsatt og ansett som god nok. Det er følelser som ikke de som har venner, partner og egen familie helt kan sette seg inn i. Hvor fortvilende det er, hvor lite man føler seg verdt.

 

 

Har du prøvd laiv/ levende rollespill? Det er veldig gøy og miljøet er utrolig inkluderende og hyggelig! 

Anonymkode: e2874...117

[AnonymBruker]

Bitterhet er ikke godt å gå og bære på, og vil nok sjelden være noe som bidrar til å bringe en fremover til noe positivt. Kanskje kunne du hatt utbytte av å gå til samtaler med noen?

Anonymkode: 25b50...8e2

[AnonymBruker]

Jeg er mann og er i nesten samme båt som deg, kjenner meg igjen på endel, jeg har derimot hatt noen forhold, men de har ikke vart så lenge, max 3 år ish per forhold. Nå sliter jeg med helsa og har selv "valgt" å være singel. Jeg skjønner selv hvor vanskelig det er å finne noen når man ikke får jobbet også blir folk redd når de hører at man kanskje kan ende opp som ufør, så har selv valgt å trekke meg unna, selvsagt, hadde jeg ramla over noen som var av interesse så lukker man ikke øya

Men som deg, så falt jeg også igjennom endel sprekker når det gjaldt jobb, sliter også med å ha draget pga utseende (er vel midt på treet) personligheten min er vel det eneste som faktisk veier opp, da de som blir kjent med meg liker tydeligvis den godt. (yay)

Nok om min historie, over til din igjen. Gjør ting som gjør deg glad i hverdagen, uansett hva det er. Hvis du tørr/gidder, gjør som noen over skrev, bli medlem av et eller annet som gjør at du kommer deg ut og er sosial.

Når du treffer nye mennesker, vær deg selv, ikke prøv å blidgjør alle, men man oppfører seg så klart.

Anonymkode: ffcc7...ebe

[AnonymBruker]

Ja livet suger og folk er kjipe, noen direkte onde, og man får det ikke alltid som man vil. Men siden denne ligger i singelforumet så er det jo kvinner du er bitter på. Folk har hatt det værre enn deg uten å være bitter på andre så stram deg opp og skaff selvverd og verdi i livet fra noe du liker å gjøre som gir deg masse enten det er å lese en bok, eller hoppe i fallskjerm. Ikke la din indre og ytre verden defineres av oppmerksomhet og suksess hos andre. 

Anonymkode: 31018...194

[AnonymBruker]

Jeg er dame og gift men ellers kjenner jeg meg igjen i alt med jobb, venner og de tankene du har. Jeg går i terapi for det og det hjelper. Det er fryktelig utmattende å kjempe mot tankene, jeg blir stresset og får mye verk i kroppen. For min del har det hjulpet mye å bli klar over hvor tankene kommer fra fordi jeg føler meg splittet tankemessig. På den ene siden negative tanker og andre siden positive som er de jeg vil ha. Jeg kan feks se en person på gaten og det første som faller inn av tanker er noe negativt og jeg skammer meg over det. Så var det hvor tankene kommer fra, de og følelsene. Jo. En mor som er konstant negativ. Bader i andres ulykke. Alt er galt og ingenting godt nok. Jeg vil våge å si at hun grenser mot en paranoid personlighetsforstyrrelse og jeg har fra fødsel av blitt foret med dette. Vi har ikke kontakt i dag. Årsaken er det er for tungt å høre på hennes snakk samtidig som jeg behandles. Det blir som en avrundet narkoman som prøver å være i sitt gamle miljø og holde seg rusfri. Vanskelig. 

Hvorfor skriver jeg alt dette? Jo i håp om at du kanskje kan tenke at du kan bli fri fra bitterheten din via profesjonell hjelp. Kanskje jeg setter i gang noen tanker som kan hjelpe deg på veien. Jeg vet ikke men jeg håper det kan komme noe nyttig ut av dette. 

Anonymkode: 25e9f...b78

[Svartfugl]

17 timer siden, æøå* skrev:

 

Jeg er nok på mange måter det man kan kalle litt bitter. Det handler ikke bare om damer, men andre ting i livet også. Det går på sosiale relasjoner, og arbeidsliv også. Har aldri klart å lykkes på noen arena.

For all del, så har jeg delvis skyld i at mange ting er blitt som de har blitt. Mange faktorer spiller inn. Men jeg føler aldri at jeg får som fortjent utifra innsats jeg legger ned (arbeidsliv) og at jeg fortjener et bedre privatliv (venner og kjæreste) siden selvinnsikten min sier at jeg er en bra person som vil andre vèl. Så hva er det da med meg som er avstøtende for folk? For venner eller kjæreste får jeg jo ikke.

Jeg bruker ekstremt mye energi i hverdagen for at ingen skal se eller oppleve meg som negativ. For jo, jeg tenker mye negativt, men jeg viser aldri det for andre enn familie og nærmeste venner.

Jeg er nok en unormalt sensitiv og sårbar person, for jeg anser mange ting som personlige nederlag, som egentlig ikke handler om meg. Det handler nok om selvfølelse. F.eks har jeg gitt mye av meg selv og fått kjempegod kjemi med en jente som jeg ble veldig betatt av. Når hun pratet med andre gutter, opplevde og tenkte jeg at hun hadde bedre kjemi med dem og at jeg er mindre interessant.

Det er også vanskelig å se at andre etablerer familieliv, med alt det innebærer. Jeg klarer ikke se for meg at det skjer meg. Jeg føler livet mitt er fastlåst, og til tider at jeg er fanget i egen kropp. Jeg kommer meg ikke ut av nåværende leilighet, da jeg leier av familie og trolig ikke får ny siden jeg ikke er i ordinær jobb. Og jeg er skikkelig lei av å bo her, jeg trenger å komme meg vekk fra dette stedet. Jeg trenger ordinær jobb, men det synes vanskelig å klare. Jeg hadde trengt vennerelasjoner, men når man er over 30 har de fleste "satt" livet sitt og har ikke plass til flere. Jeg trenger kjæreste, men uten venner og ordinær jobb er dette også i praksis umulig.

Helt ærlig føler jeg vi lever i et overfladisk samfunn. Vi blir målt i suksess utifra hva vi har, materielt sett. Folk med bra utseende vil alltid ha fordeler på partnermarkedet.

Fakta er at jeg er middels i utseende, og under middels på alt det andre som betyr noe. Jeg prøver så hardt jeg kan og ikke være bitter på de med bra utseende og som lykkes på alle fronter i livet, men det er vanskelig.

Spesielt kjipt er det å tenke på makten jenter har på partnermarkedet. Veldig mange jenter vil ha en enorm makt og vil kunne velge og vrake tilbud de får. Min opplevelse er at alle trakter etter utseende og menn med gode jobber med høy status. Personlighet er også viktig, men det fins unektelig mange menn som har det i tillegg til alt annet.

Alle har rett til å ha krav til den man skal være sammen med. Det har jeg også, og til nå har jeg blitt interessert i jenter med sjarm, utstråling og de som jeg opplever å være for bra for meg. Jeg har turt å prøve meg på dem begge, og det ble avslag begge ganger. Begge gjorde det på en høflig og fin måte, og ingen sure miner fra meg utad.

De jentene jeg HAR erfaring med, er de som har sjekket opp meg. Den ene ble jeg dumpet av, og vi hadde et kortere kjærlighetsforhold. Men jeg gikk nok inn i forholdet uten de riktige følelsene. Det har liksom aldri klaffet med de som har vært interessert i meg. Og det er veldig sjelden mellom hver interesserte jente.

Jeg vet ikke om det er noe som heter å "sikte for høyt" når det gjelder partnere, for jeg liker jo dem jeg liker. Utdannelsesnivå er helt likegyldig for meg, så lenge man klarer seg selv. Jeg vil bare ha en varm, sympatisk jente med utstråling som ønsker et familieliv.

Har forstått at mange irriterer seg over bitre menn her inne, men så er det det med å prøve å forstå hva som ligger bak. Mange føler seg nok utilstrekkelige i dette vanskelige samfunnet. Vi må være såpass ærlige og si at menn som sliter i arbeidsmarkedet, gjerne sliter på partnerfronten også, i større grad enn hva som gjelder for kvinner i samme situasjon. Menns attraktivitet står ofte og faller på karriere/status i tillegg til utseendet.

Selv i dette likestilte samfunnet vil det være større takhøyde for en dame å akseptere en mann med lavstatusjobb eller ufør, enn motsatt. Noen ting blir aldri likestilt i tankene og holdningene våre.

Jeg må få påpeke at jeg er klar over at kvinner også har vanskelige utfordringer i dette samfunnet. Å få mindre lønn for lik jobb, eller å måtte bli seksuelt trakassert og å skulle være livredd for å gå ute på kveldstid alene, er så klart ikke ok. Begge kjønn har åpenbart fordeler og ulemper her i livet.

Bitterheten min er på ingen måte noe hat mot noen. Jeg er bare lei av å ikke bli sett, verdsatt og ansett som god nok. Det er følelser som ikke de som har venner, partner og egen familie helt kan sette seg inn i. Hvor fortvilende det er, hvor lite man føler seg verdt.

 

 

Det kan ikke være godt å ha det slik! Leit at du har det sånn, og at både vennskap, kjærlighet og arbeidsliv er vanskelige områder for deg. Det kan virke som om selvfølelsen også er litt lav. Sånn utover kjærlighet og venner, har du noen andre drømmer i livet som du kan jobbe mot? Ofte blir man mer interessant for andre om man har noe man brenner for. Du skriver godt og gjør saklig og tydelig rede for deg, så jeg kan ikke tro at det er evnene dine det er noe i veien med. Kan du for eksempel si noe mer konkret om hvorfor du mener at du gir mye på jobb, men får lite igjen for det?

[AnonymBruker]

Jeg er dame, men jeg kan kjenne meg igjen i noe av det du skriver.

For ett par år siden bodde jeg på et sted hvor jeg mistrives, jeg hadde ingen venner, hadde ikke jobb og var i et forhold som ikke var så bra.

Det som endret seg for meg var faktisk den dagen jeg oppsøkte hjelp hos Nav. Kanskje det høres litt teit ut, men det var etter det at jeg fikk hjelp. Hjelp til å faktisk endre retning på livet. Jeg tror det jeg trengte var at noen så meg og tok meg på alvor.

Jeg flyttet og gjorde det slutt med kjæresten etter hvert, begynte å studere og fikk meg faktisk noen venner. Tror bare det å flytte gjorde underverker for meg, men selvsagt også det å ha noe meningsfylt å gjøre.

Jeg vet ikke så mye om deg og din situasjon, men tenker at det å begynne og ta tak i det du kan gjøre noe med kan hjelpe. Det trenger ikke å være store ting, men det å begynne og gjøre noe som virker overkommelig. Om man bare sitter hjemme eller er veldig passiv så er det lett å tenke negativt og oppsøke negativitet. Jeg aner ikke om det er en grunn til at du ikke jobber eller om det er noe du kan gjøre noe med, men hvis det er mulig så kan du begynne å jobbe mot det.

Anonymkode: b95f4...08d

[AnonymBruker]

20 hours ago, æøå* said:

Spesielt kjipt er det å tenke på makten jenter har på partnermarkedet. Veldig mange jenter vil ha en enorm makt og vil kunne velge og vrake tilbud de får. Min opplevelse er at alle trakter etter utseende og menn med gode jobber med høy status. Personlighet er også viktig, men det fins unektelig mange menn som har det i tillegg til alt annet.

Hater når menn påstår dette.

Hilsen aldri-hatt-kjæreste-kvinne, litt over middels pen, nesten 30, med få venner, men ellers god jobb. Jævlig bitter og ensom selv, men prøver så godt jeg kan her i livet.

Anonymkode: d94b5...c36

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Hater når menn påstår dette.

Hilsen aldri-hatt-kjæreste-kvinne, litt over middels pen, nesten 30, med få venner, men ellers god jobb. Jævlig bitter og ensom selv, men prøver så godt jeg kan her i livet.

Anonymkode: d94b5...c36

Jeg tenkte det samme. Er selv snart 40 år og har aldri hatt ordentlig kjæreste. Får mye oppmerksomhet pga utseendet mitt, har få men gode venner, bra karriere, eget sted å bo men mennene uteblir. Jeg når aldri opp. Sammenliknet med en del andre kvinner er jeg attraktiv, men likevel ikke og jeg har selvsagt ingen makt på partnermarkedet. Slik er livet for en god del kvinner men ingen ser oss. Heller ikke TS, går jeg ut fra. 

Jeg tror bare man må gå noen runder med seg selv og hvilke forventninger man har til livet sitt. Hvor kommer forventningene fra og hvorfor tviholder jeg på de? For min del må jeg bare innse at mann og barn ikke er en rettighet men heller et privilegium som tilfaller de som er heldige. Og jeg er bare ikke en av de. Så gjenstår det å finne noe annet å fylle livet med...

Anonymkode: 80dc8...267

[Ronaldo85]

På 17.10.2018 den 18.55, AnonymBruker skrev:

 

Hater når menn påstår dette.

Hilsen aldri-hatt-kjæreste-kvinne, litt over middels pen, nesten 30, med få venner, men ellers god jobb. Jævlig bitter og ensom selv, men prøver så godt jeg kan her i livet.

Anonymkode: d94b5...c36

.

Endret 30. oktober 2019 av æøå*

[Ronaldo85]

.

 

Endret 30. oktober 2019 av æøå*

[SunnivaOslo]

Du svarer jo på en måte deg selv da. Alle de jentene som har vært interesserte i deg har du ikke hatt interesse for.

Det er litt sånn typisk.."ingen damer vil ha meg! Dere er så kravstore!!" også har de fleste av disse mennene flere som er interesserte men som da ikke er pene nok eller fine nok til å bli regnet som "alle damer".

Uansett,preferanser skal du få lov til å ha, men jeg synes alltid det er en god idé å tenke hva man selv har å tilby da og kanskje jekke litt på kravene når man ser at man absolutt ikke fyller de kravene de fleste mennesker har til en partner idag.

[AnonymBruker]

Nå er jeg kvinne i 40 årene, og sliter utrolig mye med å finne meg kjæreste. Da jeg er bare middels, og jeg har og prøvd å date menn som er uføre, veier 70 kg for mye osv, altså prøvd å være åpen for alle. Fortsatt finner jeg ingen. Du har gått etter de pene, og ikke fått de. Du har jo noen som har hatt lyst på deg, men de vil ikke du ha.

Og hvor hardt jobber du for å finne noen? 

Anonymkode: 352fe...4ce

[Gjest Minesveiper]

Hvorfor kan du ikke få deg en ordinær jobb? Du kan jo søke på jobber rundt omkring, og ordne deg leilighet etter at du har fått ordnet deg en jobb. Det er jo forsåvidt sant at uføre og arbeidsledige som gruppe gjør det dårlig på partnermarkedet generelt. 

Slik samfunnet er i dag trenger du ikke en høystatus jobb for å dra damer. På min første deltidsjobb jobbet jeg med flere gutter/menn som datt ut av skolen, og de dro damer i fleng. Man kan komme langt med gode sosiale ferdigheter og eller utseende. 

Ellers kan jeg forstå situasjonen. Partnermarkedet legger i grunn opp til at menn generelt må være mer frempå noe som ikke er spesielt gøy når man er introvert og reservert. Det gjør jo at man må gjøre flere ting man ikke har sånn veldig lyst til i utgangspunktet for å oppleve suksess. Jeg er uansett for en mentalitet der man tenker at man skal gjøre det som virker. Det er slik man får resultatene man vil ha. 

[Ronaldo85]

.

 

Endret 30. oktober 2019 av æøå*

[LoneWolf]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Hater når menn påstår dette.

Hilsen aldri-hatt-kjæreste-kvinne, litt over middels pen, nesten 30, med få venner, men ellers god jobb. Jævlig bitter og ensom selv, men prøver så godt jeg kan her i livet.

Anonymkode: d94b5...c36

Det kan være enkelt å bli litt bitter når man går kronisk singel, men man må jo prøve å ikke bli det hvis man greier Har du prøvd å bruke Tinder for å møte noen? Eller bare nettdating generelt?
 

13 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg tenkte det samme. Er selv snart 40 år og har aldri hatt ordentlig kjæreste. Får mye oppmerksomhet pga utseendet mitt, har få men gode venner, bra karriere, eget sted å bo men mennene uteblir. Jeg når aldri opp. Sammenliknet med en del andre kvinner er jeg attraktiv, men likevel ikke og jeg har selvsagt ingen makt på partnermarkedet. Slik er livet for en god del kvinner men ingen ser oss. Heller ikke TS, går jeg ut fra. 

Jeg tror bare man må gå noen runder med seg selv og hvilke forventninger man har til livet sitt. Hvor kommer forventningene fra og hvorfor tviholder jeg på de? For min del må jeg bare innse at mann og barn ikke er en rettighet men heller et privilegium som tilfaller de som er heldige. Og jeg er bare ikke en av de. Så gjenstår det å finne noe annet å fylle livet med...

Anonymkode: 80dc8...267

Jeg har hørt at hvis man rett og slett ser for fin ut så får man mindre oppmerksomhet siden terskelen for å ta kontakt blir høyere. Samme spørsmål som til personen over, har du prøvd nettdating?

[Svartfugl]

18 timer siden, æøå* skrev:

 

Jeg jobber, men gjennom nav.

Fordi jeg jobber gjennom nav og får gode skussmål fra de ansatte. Jeg har selvinnsikt når jeg sier at jeg er flinkere i jobben enn mange av de andre som jobber der ordinært. Jeg gjør en minst like god jobb for en tredjedel av de andres lønn. I tillegg får jeg ikke betalt de gangene jeg har ansvar for noe som folk med utdannelse pleier å ha ansvaret for. Full utnyttelse, med andre ord.

Men hvorfor jobber du gjennom nav da? Sånn som jeg kjenner systemet, er arbeidspraksis noe man bruker for å få folk inn på arbeidsmarket og i jobb. Når man for eksempel ikke har formell kompetanse, men gode evner, vil en arbeidsgiver trenge tid til å vurdere arbeidstakerens reelle kompetanse i arbeid. Er målet ansettelse på sikt? I så fall er det jo en god løsning (i en ikke for lang periode) om du ikke ville fått dette engasjementet selv? Du kan jo også ta relevant utdanning, om det ikke er en umulighet for deg. Da vil du jo stille enda sterkere, hvis det stemmer at du faktisk gjør en en bedre jobb enn mange av de andre.