Sykemeldt, nederlag:(

[AnonymBruker]

Etter tøffe tak med barnet vårt, som skal utredes for ADHD, er jeg utslitt og fortvilet. Legen sykemeldte meg for 2 uker. Føler dette som verdens største nederlag. 

Jeg antar jeg vil være tilbake i jobb etter sykmelding, men hvordan skal jeg rekke over alt av møtet med skole, leger, bup, mm.???

Anonymkode: e7003...591

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg antar jeg vil være tilbake i jobb etter sykmelding, men hvordan skal jeg rekke over alt av møtet med skole, leger, bup, mm.???

 

Velferdspermisjon.

Anonymkode: 03e8a...47d

[AnonymBruker]

Bare å være sykmeldt det da.

Jeg har vært sykmeldt i snart 1 år og sier opp jobben snart. Jeg skal ikke tilbake.

Jeg var også sykmeldt i 9 mnd for noen år siden fordi ene barnet mitt slet psykisk. 

Din helse er viktigere enn jobb. Ingen takker deg for å komme på jobb og du har rett til å være sykmeldt 1 år med full lønn.

Anonymkode: c2b87...565

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Etter tøffe tak med barnet vårt, som skal utredes for ADHD, er jeg utslitt og fortvilet. Legen sykemeldte meg for 2 uker. Føler dette som verdens største nederlag. 

Jeg antar jeg vil være tilbake i jobb etter sykmelding, men hvordan skal jeg rekke over alt av møtet med skole, leger, bup, mm.???

Anonymkode: e7003...591

Velferdspermisjon med lønn.

Mange gjør dette, enkelte er og sykemeldt om barna ikke klarer gå på skole. 

Anonymkode: 7a9ed...107

[AnonymBruker]

Barnet er på skolen. Er 8 år gammelt. Men jeg er alltid beredt på telefoner fra skolen, det er mye trøbbel der. Jeg er i konstant beredskap, det tærer så på kreftene. I tillegg til mye konflikter hjemme. 

Hvordan finner jeg ut om jeg har krav på velferdspermisjon? Er det evt med lønn?

Barnet var fosterbarn, er nå adoptert. Angrer nesten på adopsjonen, for hvis vi var i barnevernets system, ville jeg kunne frikjøpes fra jobb en periode. Nå er det derimot en kamp om alt. Vi elsker barnet og angrer ikke på at vi adopterte, men det hadde vært enklere å få hjelp nå, hvis vi hadde vært i systemet. 

TS 

Anonymkode: e7003...591

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Barnet er på skolen. Er 8 år gammelt. Men jeg er alltid beredt på telefoner fra skolen, det er mye trøbbel der. Jeg er i konstant beredskap, det tærer så på kreftene. I tillegg til mye konflikter hjemme. 

Hvordan finner jeg ut om jeg har krav på velferdspermisjon? Er det evt med lønn?

Barnet var fosterbarn, er nå adoptert. Angrer nesten på adopsjonen, for hvis vi var i barnevernets system, ville jeg kunne frikjøpes fra jobb en periode. Nå er det derimot en kamp om alt. Vi elsker barnet og angrer ikke på at vi adopterte, men det hadde vært enklere å få hjelp nå, hvis vi hadde vært i systemet. 

TS 

Anonymkode: e7003...591

Dette kan være hjemlet i tariffavtalen hvis du er organisert, eventuelt i personalhåndboken til bedriften. 

Anonymkode: 34709...846

[AnonymBruker]

send barnet på avlastningshjem.

Anonymkode: eac29...d3e

[Gjest BearMama]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Barnet er på skolen. Er 8 år gammelt. Men jeg er alltid beredt på telefoner fra skolen, det er mye trøbbel der. Jeg er i konstant beredskap, det tærer så på kreftene. I tillegg til mye konflikter hjemme. 

Hvordan finner jeg ut om jeg har krav på velferdspermisjon? Er det evt med lønn?

Barnet var fosterbarn, er nå adoptert. Angrer nesten på adopsjonen, for hvis vi var i barnevernets system, ville jeg kunne frikjøpes fra jobb en periode. Nå er det derimot en kamp om alt. Vi elsker barnet og angrer ikke på at vi adopterte, men det hadde vært enklere å få hjelp nå, hvis vi hadde vært i systemet. 

TS 

Anonymkode: e7003...591

Du kan fremdeles be barnevernet om hjelp i en slik situasjon. Er jo ekstraordinært arbeid og barn med diagnoser kan være utfordrende. Da kan en avlastningsfamilie være tingen slik at dere alle får et lite avbrekk og kan hente der litt inn igjen.

[AnonymBruker]

23 minutter siden, BearMama skrev:

 

Du kan fremdeles be barnevernet om hjelp i en slik situasjon. Er jo ekstraordinært arbeid og barn med diagnoser kan være utfordrende. Da kan en avlastningsfamilie være tingen slik at dere alle får et lite avbrekk og kan hente der litt inn igjen.

Vi vurderer avlastning nå ja. Også det er et nederlag og et stort steg å ta.

Livet blir ikke alltid slik man håper. Dagen idag, første dag sykemeldt, har jeg ligger i fosterstilling og grått inn i pelsen til hunden vår. Mange timer. Har tydeligvis kommet et sted jeg aldri før har vært, og er så redd for fremtiden. 

Stakkars ingen vår, som har med seg sånt i bagasjen! Vi har også et biologisk barn, som dras ned i dette her. Forsøker å skjerme dette barnet, men er ikke lett. For enten vi reiser på hytta for å fiske, eller til Tusenfryd for å ha det gøy, så er det drama rundt den yngste 😞

TS 

Anonymkode: e7003...591

[AnonymBruker]

Stakkars ungen vår, skulle det stå.

TS 

Anonymkode: e7003...591

[Gjest BearMama]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Vi vurderer avlastning nå ja. Også det er et nederlag og et stort steg å ta.

Livet blir ikke alltid slik man håper. Dagen idag, første dag sykemeldt, har jeg ligger i fosterstilling og grått inn i pelsen til hunden vår. Mange timer. Har tydeligvis kommet et sted jeg aldri før har vært, og er så redd for fremtiden. 

Stakkars ingen vår, som har med seg sånt i bagasjen! Vi har også et biologisk barn, som dras ned i dette her. Forsøker å skjerme dette barnet, men er ikke lett. For enten vi reiser på hytta for å fiske, eller til Tusenfryd for å ha det gøy, så er det drama rundt den yngste 😞

TS 

Anonymkode: e7003...591

Det er ikke nederlag. Det er styrke å be å be om hjelp. Av og til får vi tildelt noen ekstra tøffe kort og da skal man ikke straffe seg selv ved å tro at man må stå i det alene og bare takle all frustrasjonen og sorgen alene. 

Har du søkt om ledsagerbevis og hjelpestønad? Det kan komme godt med i slike situasjoner. Pengene kan f.eks brukes til å hyre en som kan være litt med barnet og ta det med på egne ting under barnets forutsetning og med ledsagerbevis så reiser ledsager gratis/honnør med offentlig transport, kommer inne gratis på f.eks Tusenfryd, (mange flere steder som Kristiansand Dyrepark, museer og andre offentlige steder) en får vis hensyn armbånd som får han forbi køer slik at han slipper mye av de ytre påkjenningen en slik park kan forårsake.

Ledsager kan da ta seg av slike situasjoner slik at dere allikevel kan kose dere med yngste barnet slik at det funksjonsfriske barnet også får delta på ting uten at det går på bekostning av barnet som sliter.

Og en avlastningsfamilie vil være et sted der han kan få nye inntrykk og opplevelser og samtidig gi dere en pust i bakken og ikke minst fokusere 100% på yngstemann så han ikke føler seg tilsidesatt.

 

[AnonymBruker]

Har du prøvd å ringe barnevernet for å spørre om muligheten for avlastningshjem? Det gjorde jeg en gang da jeg var fryktelig sliten, men fikk til svar at det var ikke mulig med mindre det var snakk om noen diagnose eller hvis barnet ikke gikk i barnehage. Når ditt barn er under utredning for en diagnose, så synes jeg du burde høre med barnevernet om muligheten for avlastning. Det kan hende at hjelpen er nærmere enn du tror.  

Anonymkode: 12f7b...25a

[Sol-2]

Hei. 

Jeg kan forstå så inderlig godt hvordan du har det nå. Det er ikke mye som er tøffere enn å se at barna våre slite. Det er svært vanlig å oppleve en sorg og å få en sorgreaksjon, når en får vite at barnet sitt «ikke er som alle andre barn». Jeg tror at du sammen med stress og frustrasjon, har denne sorgreaksjon i forhold til barnet ditt, og derfor føler du at veien videre er tøff og uoverkommelig. Gi deg liv til å sørge, lov til å være sykemeldt og bruk den tiden du har alene på å bearbeide alt.

Be om hjelp, lege, barnevern og bupa, vil alle kunne hjelpe deg. Det er lov å være trett, gråte og å være frustrert. Du trenger tid til å hente deg inn, finne krefter til å hjelpe barnet og krefter til alt dere nå skal igjennom. 

Det kan noen ganger være godt å snakke med noen utenfor familien, noen som kan lytte, forstå og veilede deg igjennom alt hva du tenker og trenger. Snakk med legen, og få gjerne hjelp hos en psykolog som kan hjelpe deg å sortere tanker og gi deg et fristed hvor du kan få ut alt som kverner i hodet❤️

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Barnet er på skolen. Er 8 år gammelt. Men jeg er alltid beredt på telefoner fra skolen, det er mye trøbbel der. Jeg er i konstant beredskap, det tærer så på kreftene. I tillegg til mye konflikter hjemme. 

Hvordan finner jeg ut om jeg har krav på velferdspermisjon? Er det evt med lønn?

Barnet var fosterbarn, er nå adoptert. Angrer nesten på adopsjonen, for hvis vi var i barnevernets system, ville jeg kunne frikjøpes fra jobb en periode. Nå er det derimot en kamp om alt. Vi elsker barnet og angrer ikke på at vi adopterte, men det hadde vært enklere å få hjelp nå, hvis vi hadde vært i systemet. 

TS 

Anonymkode: e7003...591

Vet du, BV innvilget frikjøp til meg som biologisk mor en periode etter samlivsbrudd da jeg ikke lenger kunne jobbe turnus - barnet kan ikke ha samvær med far, de har pr nå samvær med tilsyn i besøkshjemmet. 

For ja, jeg har besøkshjem gjennom BV til sjuåringen min med adhd. Hun er langt mer enn en håndfull, for å si det sånn. Jeg ville ikke byttet henne bort for alt i verden, men hun tar periodevis livet av meg. Det var en veldig stor terskel, det å be om avlastning, de første helgene satt jeg konstant på alerten og syntes det var grusomt, men nå elsker jeg disse helgene der jeg ikke må være i konstant beredskap og hele tiden være i forkant for at det ikke skal bli katastrofe. 

Angående oppfølging, kanskje du kan gå ned litt i stilling en periode? Også mtp egen helse, det krever overskudd å kunne håndtere en slik situasjon. Og det har du helt klart ikke pr nå. Jeg vil anbefale deg å vurdere om en lavere stillingsprosent er et alternativ en periode nå. 

Til sist: det vil roe seg og det vil bli bedre. Barnet vil få bedre tilrettelegging, dere vil kunne få kurs rundt adhd og håndtering av barnets utfordringer, og dere vil kunne prøve medisiner (anbefales, her er det utelukkende positive erfaringer med både Concerta og Ritalin, plutselig gikk det an å oppdra den her gummiballen min, og helt uten bivirkninger).

Anonymkode: 754d9...752

[AnonymBruker]

3 timer siden, Sol-2 skrev:

 

Hei. 

Jeg kan forstå så inderlig godt hvordan du har det nå. Det er ikke mye som er tøffere enn å se at barna våre slite. Det er svært vanlig å oppleve en sorg og å få en sorgreaksjon, når en får vite at barnet sitt «ikke er som alle andre barn». Jeg tror at du sammen med stress og frustrasjon, har denne sorgreaksjon i forhold til barnet ditt, og derfor føler du at veien videre er tøff og uoverkommelig. Gi deg liv til å sørge, lov til å være sykemeldt og bruk den tiden du har alene på å bearbeide alt.

Be om hjelp, lege, barnevern og bupa, vil alle kunne hjelpe deg. Det er lov å være trett, gråte og å være frustrert. Du trenger tid til å hente deg inn, finne krefter til å hjelpe barnet og krefter til alt dere nå skal igjennom. 

Det kan noen ganger være godt å snakke med noen utenfor familien, noen som kan lytte, forstå og veilede deg igjennom alt hva du tenker og trenger. Snakk med legen, og få gjerne hjelp hos en psykolog som kan hjelpe deg å sortere tanker og gi deg et fristed hvor du kan få ut alt som kverner i hodet❤️

Du har rett; jeg er nok i en sorgprosess. Er relativt trygg på hva slags diagnose barnet vil ende opp med, det er både uvirkelig og umåtelig trist! 

Jeg har for såvidt noen å snakke med; et par gode venninner. Mannen min kan jeg også snakke med. Han er for øvrig ingen stor støtte, da han er tafatt og ikke tar tak eller søker opp ting selv. Alle telefoner, møter, mm. er det jeg som tar, og så oppdsterer jeg han. Han er interessert og bekymret for barnet vårt, men jeg føler likevel at alt avhenger av meg. 

TS 

Anonymkode: e7003...591

[AnonymBruker]

Uff, har ingen gode råd, men stor medfølelse  

Jeg så trådtittelen og skulle inn og skrive at jeg og er sykemeldt om dagen, og føler også at det er et nederlag.

Etter å lese alt du har å stri med så føles mine problemer som bagateller, ble nesten enda større nederlag nå at jeg ble utbrent bare av press og stress på jobb..  

Når det er sagt så er vi kanskje i lignende situasjon som i at man har så lyst til å rekke over alt, føler at man bare MÅ ha energi til det, det er ikke et alternativ å legge seg ned, det er så mye man skal gjøre og så mange som er avhengig av en. For meg er det lettere å legge jobben fra meg, ingen er uerstattelige, nesten litt innbilsk av meg å tro omtrent at noen dør hvis jeg ikke leverer en rapport i tide. For deg med et barn som er avhengig av deg er det selvsagt fullstendig annerledes. Men kanskje samme følelse som i at man tror man har evnen til å fikse alt, selv når helsa skranter, energien synker og man lett tar til tårene hver dag så skal man alltids kjempe seg gjennom det og være sterk. Men alle har en grense, kroppen og hodet sier stopp til slutt. Altså, tenk på meg som ikke takler å prestere på jobb engang, du har jo ekstremt mye større byrde enn meg å bære på. Jeg er imponert over alt du har gjort og tålt allerede uten å gå helt i kjelleren. Men nå er det på tide å roe ned og få avlastning.

Riktig god bedring og lykke til med å finne løsninger. Ta vare på deg selv også oppi dette, få deg så mye hvile som du kan. 

Anonymkode: 09059...61c

[Fireflies]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

send barnet på avlastningshjem.

Anonymkode: eac29...d3e

Ja, for å sende avgårde på ett avlastningshjelp løser jo utfodringene med å sette en diagnose og få den hjelpen man trenger...

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Uff, har ingen gode råd, men stor medfølelse  

Jeg så trådtittelen og skulle inn og skrive at jeg og er sykemeldt om dagen, og føler også at det er et nederlag.

Etter å lese alt du har å stri med så føles mine problemer som bagateller, ble nesten enda større nederlag nå at jeg ble utbrent bare av press og stress på jobb..  

Når det er sagt så er vi kanskje i lignende situasjon som i at man har så lyst til å rekke over alt, føler at man bare MÅ ha energi til det, det er ikke et alternativ å legge seg ned, det er så mye man skal gjøre og så mange som er avhengig av en. For meg er det lettere å legge jobben fra meg, ingen er uerstattelige, nesten litt innbilsk av meg å tro omtrent at noen dør hvis jeg ikke leverer en rapport i tide. For deg med et barn som er avhengig av deg er det selvsagt fullstendig annerledes. Men kanskje samme følelse som i at man tror man har evnen til å fikse alt, selv når helsa skranter, energien synker og man lett tar til tårene hver dag så skal man alltids kjempe seg gjennom det og være sterk. Men alle har en grense, kroppen og hodet sier stopp til slutt. Altså, tenk på meg som ikke takler å prestere på jobb engang, du har jo ekstremt mye større byrde enn meg å bære på. Jeg er imponert over alt du har gjort og tålt allerede uten å gå helt i kjelleren. Men nå er det på tide å roe ned og få avlastning.

Riktig god bedring og lykke til med å finne løsninger. Ta vare på deg selv også oppi dette, få deg så mye hvile som du kan. 

Anonymkode: 09059...61c

Takk for det. Er ikke riktig å sammenligne våre situasjoner, for så å tenke at du har mindre grunn til sykemelding, enn jeg har. Slikt lar seg ikke sammenligne. Du har nok stått på så godt du kan, og det må være bra nok. 

Jeg har en fleksibel arbeidsplass, og svært gode kollegaer. Derfor har dette gått så lenge. Men det har blitt mange hvite løgner det siste året, for det har vært en del dager hvor jeg har holdt barnet hjemme fra skolen uten fysisk sykdom. Årsaken er oftest dårlig nattesøvn over tid, men også mye tårer og gruing til skolen. Og dager hvor det har vært tydelig fra starten, at hun ville havnet i konflikter på skolen. Da har jeg skjermet henne hjemme, og hatt dårlig samvittighet pga jobben. 

Slikt går jo bare over en periode, man kan ikke holde sånt skjult i årevis, og jeg har i det siste også isolert meg mye på kontoret i tillegg. Ikke deltatt på lunch mm.

TS 

Anonymkode: e7003...591

[Gjest BearMama]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Takk for det. Er ikke riktig å sammenligne våre situasjoner, for så å tenke at du har mindre grunn til sykemelding, enn jeg har. Slikt lar seg ikke sammenligne. Du har nok stått på så godt du kan, og det må være bra nok. 

Jeg har en fleksibel arbeidsplass, og svært gode kollegaer. Derfor har dette gått så lenge. Men det har blitt mange hvite løgner det siste året, for det har vært en del dager hvor jeg har holdt barnet hjemme fra skolen uten fysisk sykdom. Årsaken er oftest dårlig nattesøvn over tid, men også mye tårer og gruing til skolen. Og dager hvor det har vært tydelig fra starten, at hun ville havnet i konflikter på skolen. Da har jeg skjermet henne hjemme, og hatt dårlig samvittighet pga jobben. 

Slikt går jo bare over en periode, man kan ikke holde sånt skjult i årevis, og jeg har i det siste også isolert meg mye på kontoret i tillegg. Ikke deltatt på lunch mm.

TS 

Anonymkode: e7003...591

Her ville jeg faktisk vært ærlig med sjefen. Har du en god sjef vil vedkommende kunne ta litt mer hensyn og faktisk forstå at hjemmesituasjonen er litt tøff nå.

Alt blir litt lettere når en er åpen om slik ting. 

Du har ikke noe å skamme deg over. Barnet ditt har ekstra utfordringer som er enormt krevende. Det kan ta knekken på de tøffeste mennesker. De aner ikke hvordan det er å måtte ta disse kampene mens en samtidig kjemper fot at barnet skal føle seg elsket, ivaretatt og ikke minst at en har andre barn å ta hensyn til oppi alt. De vet ikke hvor tøft det er at det som virker som verdens enkleste oppgave med et funksjonsfriskt barn kan være som å reise til helvete og tilbake for et barn med ekstra utfordringer.

Mht til stillingsprosent kan du også søke pleiepenger for å kompensere at du faktisk må,være mer hjemme pga barn med diagnose.

Endret 16. oktober 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

11 minutter siden, BearMama skrev:

 

Her ville jeg faktisk vært ærlig med sjefen. Har du en god sjef vil vedkommende kunne ta litt mer hensyn og faktisk forstå at hjemmesituasjonen er litt tøff nå.

Alt blir litt lettere når en er åpen om slik ting. 

Du har ikke noe å skamme deg over. Barnet ditt har ekstra utfordringer som er enormt krevende. Det kan ta knekken på de tøffeste mennesker. De aner ikke hvordan det er å måtte ta disse kampene mens en samtidig kjemper fot at barnet skal føle seg elsket, ivaretatt og ikke minst at en har andre barn å ta hensyn til oppi alt. De vet ikke hvor tøft det er at det som virker som verdens enkleste oppgave med et funksjonsfriskt barn kan være som å reise til helvete og tilbake for et barn med ekstra utfordringer.

Mht til stillingsprosent kan du også søke pleiepenger for å kompensere at du faktisk må,være mer hjemme pga barn med diagnose.

Takk for svar. Kan jeg søke pleiepenger før hun har fått diagnose?

Ts 

Anonymkode: e7003...591