Gå til innhold
AnonymBruker

Mannen sliter med psyken - det er tungt!

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Mannen min sliter med psyken. Det har han forsåvidt gjort i perioder over mange år, noen ganger verre enn andre. Han har opplevd en del tøffe ting i livet og hatt mye fysiske helseutfordringer. I tillegg har han aldri villet bearbeide det han har opplevd ved å snakke om det. De fysiske helseplagene hans gir han mye smerter til daglig. I tillegg begrenser det hva han klarer å gjøre i dagliglivet. 

Han føler at han er mislykket, og fordi der han har vært gjennom har medført at han er ufør. Han mener selv at han mislykkes i alt, men dette stemmer ikke. 

De psykiske utfordringene kommer og går, og spesielt i den tiden vi går inn i, men mørke og kaldere dager. Han føler han ikke har nor å se frem til eller noe å jobbe mot. 

Når han får disse periodene blir han sur og mutt, og den minste motgang gir han lyst til å gi opp. Han tåler ingenting. I tillegg kommer han hver eneste gang med at jeg hadde hatt det bedre med noen andre, noen med mer penger osv. Det er så tungt å skulle forsvare seg mot dette. 

Når han har gode perioder har vi det kjempefint, men jeg kan ikke legge skjul på at det er tøft når han har disse nedperiodene, både for meg og ungene.

Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg nok gått for lenge siden.....

hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: 671c0...d01

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Jeg vil ikke være i et slikt forhold. Jeg mener at man skal stille opp for partneren sin, og ikke rømme når ting blir tøft. Men man må også tenke på seg selv. Du får ingen medalje for å holde ut med en deprimert mann i år etter år.  Er det verdt det så blir du. Har du det ikke bra så går du. Om man bare gir, gir og gir, men aldri får, så hadde jeg heller ville vært aleine.

Alle fortjener å være lykkelig🙂

Anonymkode: 2c01e...a72

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Du bør jo bare si det til ham da, at det er tungt for deg å bære. Du sier ingenting om han går til psykolog eller noe, men åpenbart er han syk nok til at han trenger det. Tror du bør be ham få litt psykisk helsehjelp, han virker jo helt brutt ned.

Anonymkode: 62279...e63

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
26 minutter siden, AnonymBruker skrev:
 

Du bør jo bare si det til ham da, at det er tungt for deg å bære. Du sier ingenting om han går til psykolog eller noe, men åpenbart er han syk nok til at han trenger det. Tror du bør be ham få litt psykisk helsehjelp, han virker jo helt brutt ned.

Anonymkode: 62279...e63

Det har jeg forsøkt mange ganger, men det nytter ikke. I en periode for en del år siden var han så langt nede at jeg var redd for at han skulle gjøre seg noe. Da fikk jeg han inn på ambulant team med en veldig dyktig psykiatrisk sykepleier. Da den akutte fasen var over, så ble han henvist til psykolog, men dessverre fikk han en psykolog som det ikke var så mye tak i. Dermed sluttet han etter to ganger, og psykologen hadde ikke protestert i det hele tatt. 

Jeg har sagt til han at det er tungt når han er sånn. Og at det som er tyngst er at han kommer med at jeg hadde hatt det bedre uten han. Også må jeg på en måte forsvare meg mot det. Vi har barn sammen, og jeg mener at man skal kjempe for forholdet når det er barn i bildet. Selvfølgelig ikke for enhver pris. Men nedturene har blitt færre de siste årene. 

Anonymkode: 671c0...d01

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Men barna går det ikke utover, i det hele tatt...

Anonymkode: 27b79...4b2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
3 hours ago, AnonymBruker said:
 

Mannen min sliter med psyken. Det har han forsåvidt gjort i perioder over mange år, noen ganger verre enn andre. Han har opplevd en del tøffe ting i livet og hatt mye fysiske helseutfordringer. I tillegg har han aldri villet bearbeide det han har opplevd ved å snakke om det. De fysiske helseplagene hans gir han mye smerter til daglig. I tillegg begrenser det hva han klarer å gjøre i dagliglivet. 

Han føler at han er mislykket, og fordi der han har vært gjennom har medført at han er ufør. Han mener selv at han mislykkes i alt, men dette stemmer ikke. 

De psykiske utfordringene kommer og går, og spesielt i den tiden vi går inn i, men mørke og kaldere dager. Han føler han ikke har nor å se frem til eller noe å jobbe mot. 

Når han får disse periodene blir han sur og mutt, og den minste motgang gir han lyst til å gi opp. Han tåler ingenting. I tillegg kommer han hver eneste gang med at jeg hadde hatt det bedre med noen andre, noen med mer penger osv. Det er så tungt å skulle forsvare seg mot dette. 

Når han har gode perioder har vi det kjempefint, men jeg kan ikke legge skjul på at det er tøft når han har disse nedperiodene, både for meg og ungene.

Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg nok gått for lenge siden.....

hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: 671c0...d01

Hvis dere ikke er gift, så hadde jeg gitt ham et ultimatum: Enten må han komme seg til psykolog jevnlig og over et visst tidsrom for å få bearbeidet dette og for å få det bedre med seg selv, ellers tar du barnet og går. Jeg får vondt av de som har det slik, i min slekt har vi historie med selvmord og selvmordsforsøk. Det er en kjent sak at unge gutter og menn sliter mest på den fronten, og i Norge har vi dessverre en kultur på at tøffe gutter gråter ikke. Det er også dessverre ofte sett på som ukult å gå til en terapeut. 

 

Siden han har hatt det slik over lengre tid, så tror ikke jeg at dette kommer til å bedre seg på lang sikt dersom han ikke prater med en profesjonell. Det er også derfor jeg mener du bør sette hardt mot hardt, ellers kommer han til å dra deg med i dragsuget. 

 

Du skriver ikke om barnet deres er en jente eller en gutt. Spesielt dersom det er en gutt, så har jeg et stort ønske til deg: Fokuser på at gutten skal få lov til å gråte når det er lei seg, og for alle ting. Prat også med barnets venner hvis de er på besøk, og hvis en situasjon tilsier det, at gutter skal også få lov til å gråte. Det er ingen feil ved det. Legg vekt på at barnet kan prate med deg uansett hva det gjelder. 🌺 Det er noe av det jeg fokuserer på selv, her i huset.

Anonymkode: 9b146...ca8

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Det er jo ikke bra for barn å vokse opp med en sur og m utt far som hele tiden sier at det hadde vært best uten han, sikker på at det å bli for barnas skyld er det beste? Jeg hadde ikke giddet å bo med en som ikke tok tak i egne utfordringer og lot det gå utover andre, du burde stilt ultimatum for lenge siden. Få hjelp og jobb med deg selv, eller så blir du alene. 

Anonymkode: 4043a...a43

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Når han sier at du har det bedre uten han så trenger du bare å si at du elsker han og ønsker å være sammen med han. Ikke start noen diskusjon. Han høres egentlig ut som om han er suicidal, eller er i startgropen på det.

Han må til en psykolog. Du får sette hardt mot hardt. Han må få hjelp til dette, det er et krav om dere skal være sammen. Også får dere ta det som kommer etterpå. Ting kan bli mye bedre om han får profesjonell hjelp.

Anonymkode: 9b719...33f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Daryl Dixon

Min samboer er i samme båt som deg, sammen med en som er psykisk syk. Han har begynt å gå i støttegruppe, og synes det er fint. Deler erfaring, og de støtter hverandre fult ut. Noen har gått fra partnere, noen har måtte jobbe for å få dem innlagt. Men de har alltid et sted hvor er møter forståelse og støtte. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
45 minutter siden, AnonymBruker skrev:
 

Når han sier at du har det bedre uten han så trenger du bare å si at du elsker han og ønsker å være sammen med han. Ikke start noen diskusjon. Han høres egentlig ut som om han er suicidal, eller er i startgropen på det.

Han må til en psykolog. Du får sette hardt mot hardt. Han må få hjelp til dette, det er et krav om dere skal være sammen. Også får dere ta det som kommer etterpå. Ting kan bli mye bedre om han får profesjonell hjelp.

Anonymkode: 9b719...33f

Jeg forsøker å ikke starte noen diskusjon, men det er akkurat som at han forsøker å trigge meg til å bli sint. Jeg tenker at om det virkelig er det han mener, så har han mulighet til å ta et valg selv. Det er ikke jeg som må gå, han har muligheten til å gå selv. 

Ja, han må til psykolog, og tro meg, jeg har forsøkt! Men det er en tapt kamp for mitt vedkommede. Nå for tiden så lar jg han bare være når han er på denne måten. 

Men det er ganske frustrerende at bagateller skal ødelegge flere dager! 

Anonymkode: 671c0...d01

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
53 minutter siden, AnonymBruker skrev:
 

Det er jo ikke bra for barn å vokse opp med en sur og m utt far som hele tiden sier at det hadde vært best uten han, sikker på at det å bli for barnas skyld er det beste? Jeg hadde ikke giddet å bo med en som ikke tok tak i egne utfordringer og lot det gå utover andre, du burde stilt ultimatum for lenge siden. Få hjelp og jobb med deg selv, eller så blir du alene. 

Anonymkode: 4043a...a43

Han sier det ikke til dem, kun til meg. Han er veldig flink til å stille opp for ungene. Være med på deres aktiviteter osv. De har lært seg at han i perioder bare er sånn, og jeg har skyldt på at han har store smerter, noe han også har. 

Jeg ser hva du mener, og tro meg, jeg har tenkt tanken mange ganger om å gå, men jeg er nok litt feig. Vi har vært sammen siden jeg var 17 år.... nå er jeg 35, så snart halve livet.

Jeg har hatt tøffe perioder jeg også som følge av alt han har vært gjennom, men jeg har fått hjelp til å bearbeide det. Vært hos psykolog, og for noen år siden også på familievernkontoret da vi hadde seriøse problemer. Han ville ikke bli med dit.

han sier selv at hadde det ikke vært for meg, så hadde han ikke vært her i dag. Jeg tror det er sant. Men samtidig er han for feig til å gjøre noe drastisk, heldigvis! 

Jeg kjenner at dette tærer på meg. Men jeg vil ikke at ting skal ende, selv om jeg ser st jeg hadde fått det bedre med noen andre. Jeg vil ikke det for ungenes skyld! Jeg vil at de skal vokse opp som en familie. 

 

Anonymkode: 671c0...d01

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
22 minutter siden, Daryl Dixon skrev:
 

Min samboer er i samme båt som deg, sammen med en som er psykisk syk. Han har begynt å gå i støttegruppe, og synes det er fint. Deler erfaring, og de støtter hverandre fult ut. Noen har gått fra partnere, noen har måtte jobbe for å få dem innlagt. Men de har alltid et sted hvor er møter forståelse og støtte. 

Tror ikke det finnes noen sånn gruppe her. Det er for små forhold, alle kjenner alle...

Anonymkode: 671c0...d01

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 14.10.2018 den 6.18, AnonymBruker skrev:
 

Mannen min sliter med psyken. Det har han forsåvidt gjort i perioder over mange år, noen ganger verre enn andre. Han har opplevd en del tøffe ting i livet og hatt mye fysiske helseutfordringer. I tillegg har han aldri villet bearbeide det han har opplevd ved å snakke om det. De fysiske helseplagene hans gir han mye smerter til daglig. I tillegg begrenser det hva han klarer å gjøre i dagliglivet. 

Han føler at han er mislykket, og fordi der han har vært gjennom har medført at han er ufør. Han mener selv at han mislykkes i alt, men dette stemmer ikke. 

De psykiske utfordringene kommer og går, og spesielt i den tiden vi går inn i, men mørke og kaldere dager. Han føler han ikke har nor å se frem til eller noe å jobbe mot. 

Når han får disse periodene blir han sur og mutt, og den minste motgang gir han lyst til å gi opp. Han tåler ingenting. I tillegg kommer han hver eneste gang med at jeg hadde hatt det bedre med noen andre, noen med mer penger osv. Det er så tungt å skulle forsvare seg mot dette. 

Når han har gode perioder har vi det kjempefint, men jeg kan ikke legge skjul på at det er tøft når han har disse nedperiodene, både for meg og ungene.

Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg nok gått for lenge siden.....

hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: 671c0...d01

Trist, han er ikke mislykka når han har dere, så skjønner at du er lei. Han burde se dere som et lyspunkt! Man legger seg ikke ned når man har barn i hvert fall. Får han noe mer terapi? 

Anonymkode: 998d9...2ac

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her