AnonymBruker Skrevet 12. oktober 2018 #1 Skrevet 12. oktober 2018 Hei. Jeg klarer ikke gå til lege eller annen voksen for å få snakket om dette, og jeg har ikke venner å snakke med heller så da får kvinneguiden være redningen. De siste årene har vært veldig spesielle for min del, og jeg vet ikke helt hvor elller hva som gikk galt men jeg vil nå egentlig kalle meg selv et monster av et menneske. Jeg føler meg annerledes og prøver så hardt jeg kan å passe inn i miljøene rundt meg. Helt siden midten av barneskolen har jeg slitt med utfrysning fra jentegruppene både på skolen og i andre fritidsaktiviter, og jeg har hatt venner som har baksnakket meg og brukt meg for alt jeg er verdt. Nå etter flere år så er jeg at noe kanskje er galt, selvom til det sitter dypt inne å innrømme det for meg selv. Jeg skal skrive litt kort om hvordan jeg reagerer på ting, tanker jeg har og oppførsel, slik til det kanskje blir litt enklere å forstå. (det ble ganske rotete, beklager). - På ungdomsskolen begynte jeg å bli oversett og utstøtt, og følte meg generelt veldig dårlig. Problemer med mat begynte å oppstå, og jeg slet med dårlige tanker rundt kroppen min og hva jeg spiste. Det endte i kraftige selvmordstanker som har vart siden.Jeg lå inne på rommet mitt i et halvt år i strekk, bortsett fra de timene jeg var på skolen. Jeg mistet hukommelsen min og har ikke blitt bedre siden. - Jeg begynte med selvskading hovedsakelig for å straffe meg selv fordi det føltes som at andre syntes at jeg fortjente det. Jeg kunne også gjøre det i sinne eller fordi jeg hadde en vond følelse inni meg. Dette ble verre og verre, og har sikkert kuttet over 100-200 kutt. I starten håpet jeg at noen skulle legge merke til det slik at jeg kanskje kunne få hjelp, men det er ingen som har sett (tror jeg) eller reagert. Jeg får enorm trang til det når jeg er lei meg osv. - Jeg har kjæreste og det har jeg hatt i noen år. Han klarer snart ikke mer av meg, fordi jeg krangler og diskuterer hele tiden. Jeg kan krangle i flere timer i strekk uten mål og mening, for så å bli så sliten av meg selv at jeg enten kutter fordi jeg har en vond følelse inni meg etter det jeg har gjort, eller så sovner jeg av utmattelse. Dagen etter våkner jeg og føler ikke noe angående hva som skjedde dagen før. - Hver gang jeg er i kontakt med et nytt menneske så tror jeg at denne personen vil meg noe vondt. Jeg tror at kjæresten vil meg noe vondt, fordi de forrige vennene som jeg stolte fullt på bare var ute etter å bruke meg. Jeg sliter med å holde en samtale, og jeg klarer ikke se folk i øynene mens jeg snakker til dem. Jeg vil endre på utseendet mitt, fordi jeg tror at jeg ikke er bra nok for kjæresten min. Jeg vil ikke at han skal forlate meg. - Jeg kan til tider true med at jeg skal ta livet mitt hvis alt føles veldig håpløs. Dette er slitsomt for kjæresten min, og det skjønner jeg godt. Samtidig er det utrolig vanskelig å skal kjenne på at jeg vil dø flere timer om dagen. Det skal sies at enkelte dager føler jeg meg helt fin «uten» noen problemer, mens andre dager er på nippet til å bli min siste. Jeg vet at å ta livet mitt ikke er løsningen, så jeg holder nå enda ut. - Jeg har vurdert å snakke med noen, men jeg vet også at voksne ikke kan gi meg venner. Jeg sitter hjemme hver dag, og jeg vet at foreldrene mine skjemmes over dette. De andre finner på ting uten meg, og skal for eksempel skal ha meg til å betale drikken dems via vipps slik at de selv ikke får problemer med at moren deres ser at de har vippset en mistenkelig sum. Jeg snakker med folk på skolen, så jeg oppfattes nok langt i fra slik jeg føler meg, men jeg har ingen å være med på fritiden. Dette er nok det jeg tror er grunnen til at alt har blitt som det har blitt. Jeg føler meg gal:( Problemet her er at jeg ikke er som andre og jeg merker at det er noe som skurrer. Jeg er ung og jeg vet at det ikke er normalt å få femti nye kutt på armene i uka, så nå må jeg jo gjøre noe. Er det noen i samme situasjon eller som kjenner seg litt igjen/ har noe fornuftig å si til denne situasjonen, så gjerne legg igjen et svar. Takk på forhånd❤️ Anonymkode: 222f8...730
Elán Skrevet 12. oktober 2018 #2 Skrevet 12. oktober 2018 Det er vondt å høre du går gjennom dette! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her. Du fortjener å få det bedre. Noe som hjalp meg å innse at jeg trengte hjelp var å tenke at "dette går faktisk ikke over av seg selv. Nå har jeg gått 16 år med depresjon og jeg kommer meg ikke ut alene". Jeg gikk så til legen for noe annet. Jeg var mindre deprimert i dette øyeblikket (jeg kjente meg ikke glad, men jeg var ikke akkurat lykkelig), men hadde umettelig behov for søvn. Jeg sov nesten 18 timer i løpet av en dag, jeg var sliten de timene jeg var våken. Tok blodprøver og fant ikke noe som tydet på stoffskifte, vitaminmangel eller revmatiske plager. Legen henviste meg så til en psykolog bare for å ha alt prøvd. Scoret da som "moderat deprimert". I løpet av tiden jeg har vært i behandling (nå et år), har jeg fått alvorlig depresjon, mer angst osv. Ikke på grunn av behandlingen, men fordi jeg har innsett at jeg sliter mer enn jeg selv har trodd. Du må nesten bare hoppe i det. Det er tungt, og det er vanskelig, men det går ikke på magisk vis over. Du må jobbe med deg selv. Alternativt kan du prøve selvhjelpsbøker. Jeg ble anbefalt Lykketyvene av Torkil Berge og Arne Repål av min forrige behandler. Har ikke lest mye av boken selv, men du kan prøve dersom du ikke får til å be om hjelp. Lykke til og håper du får det bedre snart!
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå