Angstanfall/panikk, føles falskt?

[AnonymBruker]

Jeg sliter med angst og får panikkanfall med hyperventilering, forvirring og hjertebank. Av og til faller jeg heller ut, det er som om kroppen resignerer og dovner. MEN alltid etter en av disse hendelsene tenker jeg; var det egentlig ekte? Faket jeg? Det kan jo ikke være på ordentlig, jeg kunne ha unngått det? Hvorfor blir jeg så usikker på dette, og er det flere som tenker sånn?

Anonymkode: 73a4e...cae

[AnonymBruker]

Ta en tur til fastlegen og fortell om dette, du.

Anonymkode: 04fb9...af2

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ta en tur til fastlegen og fortell om dette, du.

Anonymkode: 04fb9...af2

Er innlagt på psyk..

ts

Anonymkode: 73a4e...cae

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Er innlagt på psyk..

ts

Anonymkode: 73a4e...cae

Noen du kan snakke med der? Har angst selv, og har opplevd det du føler når jeg har panikkanfall som er skikkelig ille. Kan på en måte bli nesten flau og tenke at «skjedde virkelig dette».

Anonymkode: 04fb9...af2

[Raven.Writingdesk]

Er det noen grunn til at du skal tvile på at angstanfallene dine er falsk? Hbordan har omgivelsene dine forholdt seg til angstanfallene? (Om du har hatt dem blant familie/venner?) 

Er det andre årsaker til at du skal tvile på deg selv? 

 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Noen du kan snakke med der? Har angst selv, og har opplevd det du føler når jeg har panikkanfall som er skikkelig ille. Kan på en måte bli nesten flau og tenke at «skjedde virkelig dette».

Anonymkode: 04fb9...af2

Er akkurat sånn for meg og! Skjedde det virkelig? Kunne jeg stoppet det eller lot jeg det skje? Det er flaut! Det siste jeg vil være er en som faker:(

ts

Anonymkode: 73a4e...cae

[AnonymBruker]

53 minutter siden, veggteppe skrev:

 

Er det noen grunn til at du skal tvile på at angstanfallene dine er falsk? Hbordan har omgivelsene dine forholdt seg til angstanfallene? (Om du har hatt dem blant familie/venner?) 

Er det andre årsaker til at du skal tvile på deg selv? 

 

Er vel bare den uvirkelighetsfølelsen som gjør at jeg tenker; skjedde dette virkelig på ordentlig? Det er liksom så ulikt meg å miste kontrollen slik..

Anonymkode: 73a4e...cae

[Duff]

Det er vel nokså normalt å lure litt når uvirkelighetsfølelse slår inn. Jeg blir helt fjern og apatisk og føler jeg på en måte kun er tilstede i en sovende energi mens kroppen ikke er der. 

[AnonymBruker]

Det Duff skriver er godt forklart. Jeg hadde og panikkanfall. Du har sikkert har mye oftere panikkanfall enn meg siden du er innlagt. Men jeg fikk mye bedre kontroll når jeg begynte å bruke en tanketeknikk der jeg lot meg henfalle til panikken om du skjønner. HELT ulogisk når du kjenner angsten komme, hjernen begynner automatisk å kjempe mot den. Men istedet sa jeg inni meg, bare kom, det gjør ingenting, jeg gir faen! Dette sa jeg hver gang jeg kjente angsten komme, selv den minste hentydning. Det var en som slet med alvorlig angst som ga meg rådet, og jeg hadde ikke tatt det til meg om han ikke hadde kommet ut av det. For det viser jo at det ihvertfall fungerte for ham. Og det gjør det svarte meg på meg og. Jeg var redd for å få panikkanfall i butikken, på jobb osv for angsten eskalerte jo. Hva ville folk si om jeg lå der og skalv og hyperventilerte og ikke greide stå oppreist? (mistet følelsen i armer og ben under anfall). Min backupredning var å planlegge å si at jeg led av diabetes, høyt blodtrykk om det skulle skje. Så da ble det ikke så farlig og hele angsten mistet sin kraft over meg. Helt sykt at det fungerer. men angsten er jo på en måte som en djevel som sitter der og bare venter på å slå deg ned. Så la den slå deg ned. Sikkert mange dette ikke fungerer på men jeg bruker denne teknikken med en gang jeg kjenner symptomene komme.  

Anonymkode: 0756c...0f4

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Det Duff skriver er godt forklart. Jeg hadde og panikkanfall. Du har sikkert har mye oftere panikkanfall enn meg siden du er innlagt. Men jeg fikk mye bedre kontroll når jeg begynte å bruke en tanketeknikk der jeg lot meg henfalle til panikken om du skjønner. HELT ulogisk når du kjenner angsten komme, hjernen begynner automatisk å kjempe mot den. Men istedet sa jeg inni meg, bare kom, det gjør ingenting, jeg gir faen! Dette sa jeg hver gang jeg kjente angsten komme, selv den minste hentydning. Det var en som slet med alvorlig angst som ga meg rådet, og jeg hadde ikke tatt det til meg om han ikke hadde kommet ut av det. For det viser jo at det ihvertfall fungerte for ham. Og det gjør det svarte meg på meg og. Jeg var redd for å få panikkanfall i butikken, på jobb osv for angsten eskalerte jo. Hva ville folk si om jeg lå der og skalv og hyperventilerte og ikke greide stå oppreist? (mistet følelsen i armer og ben under anfall). Min backupredning var å planlegge å si at jeg led av diabetes, høyt blodtrykk om det skulle skje. Så da ble det ikke så farlig og hele angsten mistet sin kraft over meg. Helt sykt at det fungerer. men angsten er jo på en måte som en djevel som sitter der og bare venter på å slå deg ned. Så la den slå deg ned. Sikkert mange dette ikke fungerer på men jeg bruker denne teknikken med en gang jeg kjenner symptomene komme.  

Anonymkode: 0756c...0f4

Veldig bra skrevet! Jeg har selv slitt med angstanfall til og fra siden 1999. Jeg har brukt antidepressiva, som har fungert veldig bra i flere år. Men på grunn av en svært plagsom bivirkning (enorm nattesvette), ble legen min og jeg enige om å bytte type medisin. Den fungerer til en viss grad, men nå har anfallene begynt å komme tilbake. Riktignok ikke så fæle som før. Fordelen denne gangen (hvis man kan si det sånn), er at jeg klarer å holde hodet kaldt samtidig som anfallet kommer. Her om dagen var jeg hos tannlegen, fikk bedøvelse som jeg pleier, og så kjente jeg at det begynte å prikke i kroppen, og et angstanfall var på vei. Der lå jeg da, med gapende munn og angstanfall... Jeg ble kjemperedd, og vanligvis ville jeg avbrutt og reist meg opp fra stolen og tatt en pause. Men denne gangen følte jeg at jeg ikke 'hadde noe valg'. Så jeg ble liggende og kjenne på angsten. Hjertet dunket så fort og hardt at jeg trodde det skulle hoppe ut av kroppen min, og jeg følte at jeg lå og ristet i takt med hjerteslagene. Det pussige var, og som egentlig er helt normalt, at tannlegen ikke merket noenting. Hun holdt på med sitt. Jeg merket da, ved å bare la angsten herje i kroppen uten at hjernen fikk panikk, at hjerteslagene gradvis roet seg ned til normal takt. Anfallet var over, og jeg var vanvittig stolt over meg selv! Dette har jeg aldri klart før - å holde hodet kaldt samtidig. Likevel føles det helt uvirkelig at sånt skjer i kroppen, borte like fort som det kom, liksom.

Anonymkode: 2ef34...e2d

[Duff]

Det «kom og ta meg» rådet har hjulpet meg også. Tok tid og det var tøft å stå i de første gangene men det gikk til slutt.