gravid 41-åring

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Far kan jo være hovedforsørger, så kan du ha barnet det du klarer. Evt kan dere jo flytte sammen, jeg syns det er ganske naturlig å gjøre når dere er kjærester og får et barn.

Anonymkode: 978f8...69f

han har to tenåringer og en ni-åring fra før. med min helse/utfordringer blir det for mye for meg. er avhengig av mye ro hjemme.

Anonymkode: 8341d...fcf

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

han har to tenåringer og en ni-åring fra før. med min helse/utfordringer blir det for mye for meg. er avhengig av mye ro hjemme.

Anonymkode: 8341d...fcf

Dersom du er avhengig av mye hjemme, så spørs om det er så forening med å ha en baby som etterhvert vokser opp til blir enda mer krevende. Med maks uflaks får du et kolikkbarn eller barn med medfødte sykdommer som. Hvordan hadde det gått?

 

Jeg er selv syk med begrensningene det fører med seg. Har et barn som er i skolealder nå, ble syk noen år etter fødselen. Men jeg kommer ikke til å få flere barn pga sykdommen.

Anonymkode: a9212...79e

[Tulla1982]

4 hours ago, AnonymBruker said:

 

Jeg kan jo ikke vurdere alvorlighetsgraden her, men.......

All forskning viser tydelig at skaden for barn er like stor ved større psykiske plager hos foreldre som rusmisbruk. 

Det høres ut som om du er alt for syk til å ha nok å tilby et barn.

Ja, barn trenger kjærlighet som du jo kan gi. Ikke skal du skjemmes over deg selv heller.

Men barn trenger aller mest trygge normale rammer, og foreldre som klarer å gi en god oppvekst og er robuste nok til å håndtere den tøffe oppgaven det jo er å ha barn. 

Jeg har bare mild «slitenhet» ifbm kronisk sykdom, og allerede for oss så faller det litt mer på mannen min. Og jeg klarer fulltidsjobb, og stiller på alt/ordner alt praktisk og er den som organiserer det sosiale. 

Men selv jeg, som ikke er noe sykemeldt/har ikke fravær grunnet sykdommen merker at det var utfordrende å håndtere babytiden og følge opp en hektisk hverdag. 

Det er jo dessverre god grunn til bekymring ovenfor et eventuelt barn - fordi du jo faktisk er sterkt redusert av psykiske lidelser.

Du beskriver ikke en tilværelse som er forenelig med barn.

Men det betyr jo ikke at du er mindre verdt.

Dog er ikke «likeverdig» det samme som å ha omsorgsmulighet for barn.

Du sitter jo ikke bare i en rullestol med høytfungerende helse ellers,  eller sliter med mild angst som kan behandles med lavterskel tilbud. 

Du fungerer jo ikke godt nok til å ta vare på deg selv i en normal hverdag. 

Prøv å tenke på hvordan hverdagen blir. Søvnmangel, kolikk, oppfølging på aktiviteter og bursdager, skulle knytte sosial kontakt med andre foreldre, være med på cuper og barnets trening og ha råd til å delta på aktiviteter/bo OK. 

Anonymkode: d96ac...542

Syns disse trådene er litt skumle. Vil dere være grunnen til at noen tar abort?? Snakk med psykologen du får TS. Og for all del. Ikke legg for mye vekt på hva tilfelldige mennesker bak et tastatur sier. 

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

 

takker for alle innspill; det var bra lesning for meg.

jeg er såpass reflektert at jeg vet at mitt barn blir påvirket av mine begrensninger. og at omsorg og kjærlighet ikke nødvendigvis er nok; alle trenger nettverk og trygghet.

kommer ikke til å ta noen avgjørelse

før jeg har begynt i terapi; men er veldig tvilsom til om jeg greier dette.

bf er en skikkelig fyr; vi er kjærester(særboere), han hadde stilt opp. det hadde mine foreldre, søsken, nieser, nevøer og et par veninner også. så nettverk er opp til meg selv, hvor mye jeg orker å slippe andre inn på meg. har ingen problemer med å gå på butikken, evt foreldremøte, følge barnet på fotballtrening mm.

men selskaper derimot, der sliter jeg veldig. vet ikke om det er abortgrunn, men ja det er tøft.

Anonymkode: 8341d...fcf

Det er fortsatt mulig å adoptere bort barn i Norge. Bare nevner det siden det ser ut til at abort liksom er eneste alternativet folk ser i dagens samfunn. Men, om du vil gi liv til dette barnet, fins det maaaaange foreldre der ute som drømmer om et barn. 

Lykke til ❤️

Anonymkode: 2a3ea...398

[AnonymBruker]

1 time siden, Tulla1982 skrev:

 

Syns disse trådene er litt skumle. Vil dere være grunnen til at noen tar abort?? Snakk med psykologen du får TS. Og for all del. Ikke legg for mye vekt på hva tilfelldige mennesker bak et tastatur sier. 

jeg tar en veloverveid beslutning basert på mine egne tanker til syvende og sist. så jeg lar meg ikke påvirke negativt på kg.

men lurer veldig på om jeg er sidestilt med feks en rusavhengig mor som ikke fyller barnets basale behov for mat, klær, kjærlighet mm.

eller en tungt deprimert mor som ligger hele tiden. jeg er ikke noen av desse. jeg trener, spiser sunt, prøver etter evne å sosialisere meg,

tar utdannelse(deltid) og gjør så godt jeg kan/orker. ligger ikke konstant på sofaen, selv om jeg trenger fred og ro.

Anonymkode: 8341d...fcf

[Gjest BearMama]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

jeg er 41 år og er gravid.

trenger noen innspill da jeg har en vanskelig situasjon, og ingen å snakke med(begynner til psykolog om 14 dager).

jeg har for tiden aap, pga redusert arbeidsevne. studerer økonomi på deltid. bf og jeg bor ikke sammen.

jeg sliter med muskel og skjelettplager, utmattelse, søvnmangel og sosial angst. 

er usikker på om jeg har nok å tilby et barn; særlig ang økonomi og det sosiale. kjærlighet og omsorgsevne har jeg i bøttevis.

får litt tanker om at barnevernet tar fra meg barnet, men samtidig er det mange andre som er mer uskikket enn meg. driver ikke med rus, selv om jeg inni mellom tar en sobril for å komme meg gjennom tøffe situasjoner(type 1 per mnd).

går ikke på faste medisiner for angst(har prøvd flere). det var ikke planlagt graviditet; har trodd jeg var steril, i tillegg bruker vi prevansjon.

har ennå god tid til å tenke over dette før evt abort.

har aldri drømt om barn, pga angst-diagnosen. men saken er at jeg aldri har TILLAT meg å se på meg som er mor. føler meg mindre verdt enn de fleste. noen tanker om dette?

setter pris på innspill 

Anonymkode: 8341d...fcf

Jeg ville tatt abort. 

Det psykiske er én ting. Det kan man overvinne med skikkelig psykolog hjelp og vilje til å jobbe seg forbi det så fremt det ikke er så sterke psykiske plager at en er suicidal eller en fare for seg selv og omgivelsene. Men det er en prosess som kan ta år og man burde overkomme de utfordringene før man setter et barn til verden.

Men dét pluss kroniske smerter kombinert med et et spedbarn som krever alt av deg 24/7 i 1 år og så de neste 18 årene uten en barnefar i bildet høres ut som en farlig kombinasjon. 

Barnet vil ta null hensyn til helsen din og om du sliter med søvn vil det ikke bli bedre med et barn som kan våkne hver time og hold det gående i hele natten i uker og måneder.

Barnet vil kreve og kreve og kreve. 

Ja, det er mye glede i å ha barn, men det er slitsomt. Det er rutiner, oppfølging, playdates, lekeplasser, ut hver helg i frisk luft, det er trass, sykdom, testing av grenser. Vil du klare å holde tritt med dette alene med de problemene og smertene du har?

Vil du klare å ikke la dårlig dager påvirke barnet ditt negativt?

For man kan ha innstillingen om at alt går bra, men hva skjer når smertene er uutholdelige og det er helg og du må aktivisere barnet ditt i to fulle dager? Eller i en måned hele sommerferien og 3 mnd sommerferie når skolen starter? Pluss alle andre ferier og fridager? Eller når barnet er sykt i 2 uker og en holder på på bli gal av søvnmangel og bekymring for et barn som er i smerter og har feber?

Vil du klare å komme over den sosiale angsten innen babyen er født så barnet kan delta på normale aktiviteter med andre barn uten at du får helt hetta bare av å være på lekeplasse med en haug med adndre foreldre og barn? Vil angsten din gå ut over barnets sosiale utvikling? 

I ditt tilfelle ville jeg tatt abort. 

Men det er ditt valg. Og det er bare du som kan ta det valget.

Men som barn av en mor som utsatte meg for omsorgssvikt med de beste intensjoner som gravid fordi det ble for mye å takle; ikke utsette et uskyldig barn for noe som kan ødelegge livet til barnet permanent. 

Endret 11. oktober 2018 av BearMama

[Minlillesky]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

jeg er 41 år og er gravid.

trenger noen innspill da jeg har en vanskelig situasjon, og ingen å snakke med(begynner til psykolog om 14 dager).

jeg har for tiden aap, pga redusert arbeidsevne. studerer økonomi på deltid. bf og jeg bor ikke sammen.

jeg sliter med muskel og skjelettplager, utmattelse, søvnmangel og sosial angst. 

er usikker på om jeg har nok å tilby et barn; særlig ang økonomi og det sosiale. kjærlighet og omsorgsevne har jeg i bøttevis.

får litt tanker om at barnevernet tar fra meg barnet, men samtidig er det mange andre som er mer uskikket enn meg. driver ikke med rus, selv om jeg inni mellom tar en sobril for å komme meg gjennom tøffe situasjoner(type 1 per mnd).

går ikke på faste medisiner for angst(har prøvd flere). det var ikke planlagt graviditet; har trodd jeg var steril, i tillegg bruker vi prevansjon.

har ennå god tid til å tenke over dette før evt abort.

har aldri drømt om barn, pga angst-diagnosen. men saken er at jeg aldri har TILLAT meg å se på meg som er mor. føler meg mindre verdt enn de fleste. noen tanker om dette?

setter pris på innspill 

Anonymkode: 8341d...fcf

Etter det jeg har lest, så ville jeg ikke ha bært frem et barn. Hva gjør du om du får et sykt barn/svært pleietrengende barn? Du er ikke garantert å få et friskt barn til verden..ikke alt man ser på ultralyd heller  Hvis barnets pappa er frisk og har omsorgsevne, så er det kanskje best at barnet bor hos pappa mesteparten av tiden. Det er en påkjenning for barn å vokse opp med syk/syke foreldre..