gravid 41-åring

[AnonymBruker]

jeg er 41 år og er gravid.

trenger noen innspill da jeg har en vanskelig situasjon, og ingen å snakke med(begynner til psykolog om 14 dager).

jeg har for tiden aap, pga redusert arbeidsevne. studerer økonomi på deltid. bf og jeg bor ikke sammen.

jeg sliter med muskel og skjelettplager, utmattelse, søvnmangel og sosial angst. 

er usikker på om jeg har nok å tilby et barn; særlig ang økonomi og det sosiale. kjærlighet og omsorgsevne har jeg i bøttevis.

får litt tanker om at barnevernet tar fra meg barnet, men samtidig er det mange andre som er mer uskikket enn meg. driver ikke med rus, selv om jeg inni mellom tar en sobril for å komme meg gjennom tøffe situasjoner(type 1 per mnd).

går ikke på faste medisiner for angst(har prøvd flere). det var ikke planlagt graviditet; har trodd jeg var steril, i tillegg bruker vi prevansjon.

har ennå god tid til å tenke over dette før evt abort.

har aldri drømt om barn, pga angst-diagnosen. men saken er at jeg aldri har TILLAT meg å se på meg som er mor. føler meg mindre verdt enn de fleste. noen tanker om dette?

setter pris på innspill 

Anonymkode: 8341d...fcf

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri fått barn alene. Sliter psykisk selv, og har barn. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten mannen min mtp barna. Jeg syns det høres ut som du har mer enn nok med deg selv.

Anonymkode: 978f8...69f

[Gjest O.G.]

Du får selv føle på om du har noe overskudd til et barn nå og tyve år fremover.

[Thyra]

Samtidig er nok dette sannsynligvis siste sjanse til å få barn. Har du noe nettverk rundt deg som kan hjelpe deg? Og selv om du og bf ikke bor sammen, vil han vel kunne stille opp? 

[AnonymBruker]

Jeg synes dette er en alt for stor avgjørelse til at noen svar fra anonyme på kg skal veie for eller i mot.
Men jeg ville ha beholdt barnet.

Anonymkode: 12c9d...48f

[AnonymBruker]

Du skal jo snart til psykolog, så ta dette opp med han eller henne. Vær forberedt på svar som vil gå inn på deg her. Hadde slettet innlegget og ventet til samtale med psykolog.

Anonymkode: 27e79...202

[AnonymBruker]

Jeg kan jo ikke vurdere alvorlighetsgraden her, men.......

All forskning viser tydelig at skaden for barn er like stor ved større psykiske plager hos foreldre som rusmisbruk. 

Det høres ut som om du er alt for syk til å ha nok å tilby et barn.

Ja, barn trenger kjærlighet som du jo kan gi. Ikke skal du skjemmes over deg selv heller.

Men barn trenger aller mest trygge normale rammer, og foreldre som klarer å gi en god oppvekst og er robuste nok til å håndtere den tøffe oppgaven det jo er å ha barn. 

Jeg har bare mild «slitenhet» ifbm kronisk sykdom, og allerede for oss så faller det litt mer på mannen min. Og jeg klarer fulltidsjobb, og stiller på alt/ordner alt praktisk og er den som organiserer det sosiale. 

Men selv jeg, som ikke er noe sykemeldt/har ikke fravær grunnet sykdommen merker at det var utfordrende å håndtere babytiden og følge opp en hektisk hverdag. 

Det er jo dessverre god grunn til bekymring ovenfor et eventuelt barn - fordi du jo faktisk er sterkt redusert av psykiske lidelser.

Du beskriver ikke en tilværelse som er forenelig med barn.

Men det betyr jo ikke at du er mindre verdt.

Dog er ikke «likeverdig» det samme som å ha omsorgsmulighet for barn.

Du sitter jo ikke bare i en rullestol med høytfungerende helse ellers,  eller sliter med mild angst som kan behandles med lavterskel tilbud. 

Du fungerer jo ikke godt nok til å ta vare på deg selv i en normal hverdag. 

Prøv å tenke på hvordan hverdagen blir. Søvnmangel, kolikk, oppfølging på aktiviteter og bursdager, skulle knytte sosial kontakt med andre foreldre, være med på cuper og barnets trening og ha råd til å delta på aktiviteter/bo OK. 

Anonymkode: d96ac...542

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

jeg er 41 år og er gravid.

trenger noen innspill da jeg har en vanskelig situasjon, og ingen å snakke med(begynner til psykolog om 14 dager).

jeg har for tiden aap, pga redusert arbeidsevne. studerer økonomi på deltid. bf og jeg bor ikke sammen.

jeg sliter med muskel og skjelettplager, utmattelse, søvnmangel og sosial angst. 

er usikker på om jeg har nok å tilby et barn; særlig ang økonomi og det sosiale. kjærlighet og omsorgsevne har jeg i bøttevis.

får litt tanker om at barnevernet tar fra meg barnet, men samtidig er det mange andre som er mer uskikket enn meg. driver ikke med rus, selv om jeg inni mellom tar en sobril for å komme meg gjennom tøffe situasjoner(type 1 per mnd).

går ikke på faste medisiner for angst(har prøvd flere). det var ikke planlagt graviditet; har trodd jeg var steril, i tillegg bruker vi prevansjon.

har ennå god tid til å tenke over dette før evt abort.

har aldri drømt om barn, pga angst-diagnosen. men saken er at jeg aldri har TILLAT meg å se på meg som er mor. føler meg mindre verdt enn de fleste. noen tanker om dette?

setter pris på innspill 

Anonymkode: 8341d...fcf

Bare dette gjør at jeg umiddelbart vil si at det er galskap å få barn. Du blir ikke yngre med tiden heller. I tillegg er du alene? En baby er svært krevende og blir enda mer krevende etter hvert.

Anonymkode: b53c8...3d5

[AnonymBruker]

Dette er et for stort spørsmål for att KG's brukere skal ta stilling. TS bør nok heller ta dette opp med sin lege eller noen hun har tillit til uten dette forumet.

Anonymkode: 92b7a...2c7

[AnonymBruker]

Asså.

Du pusher 60 år når barnet konfirmeres og sliter med fysisk og psykisk helse allerede nå. 

Jeg skjønner at det ikke er så lett for alle å planlegge ting med generelt synes jeg det er en litt skummel utvikling at flere og flere fyller 40 før de får barn. 

Jeg hadde ikke igjennomført. Men du bør snakke med paykologen din om det. 

Anonymkode: 0cf70...e74

[Ullakrula]

Dersom eksen din er en ålreit fyr synes jeg du skal ta han med på drøftinga og avgjørelsen. 

Ellers tror jeg dette er noe du må føle på selv. Ønsker du barn? Vil det være en belastning, eller vil det være noe som gir deg noe? Vil du være en ressurs for barnet eller blir barnet et ressurs for deg lenge før barnet er voksent nok? 

Å være en god forelder handler ikke om å ha best økonomi eller å være midtpunktet i sosiale settinger i mine øyne. Foruten kjærlighet og omsorg innebærer det evnen til å bruke de pengene man har riktig, være i stand til å søke hjelp dersom barnet ditt er sykt og stole på magefølelsen dersom man blir avvist som en hysterisk mor, kunne følge opp barnet i barnehage, på skole og på fritidsaktiviteter (møte på foreldremøter, bringe, hente og heie), og å ha et åpent hjem hvor det er rom for at barnet kan ha venner på besøk. 

Ikke heng deg opp i god eller dårlig økonomi. Å være en god forelder handler om så mye mer, og hva du får pengene til å strekke til er mye viktigere enn hvor mye penger som kommer inn på konto. 

[AnonymBruker]

takker for alle innspill; det var bra lesning for meg.

jeg er såpass reflektert at jeg vet at mitt barn blir påvirket av mine begrensninger. og at omsorg og kjærlighet ikke nødvendigvis er nok; alle trenger nettverk og trygghet.

kommer ikke til å ta noen avgjørelse

før jeg har begynt i terapi; men er veldig tvilsom til om jeg greier dette.

bf er en skikkelig fyr; vi er kjærester(særboere), han hadde stilt opp. det hadde mine foreldre, søsken, nieser, nevøer og et par veninner også. så nettverk er opp til meg selv, hvor mye jeg orker å slippe andre inn på meg. har ingen problemer med å gå på butikken, evt foreldremøte, følge barnet på fotballtrening mm.

men selskaper derimot, der sliter jeg veldig. vet ikke om det er abortgrunn, men ja det er tøft.

Anonymkode: 8341d...fcf

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

takker for alle innspill; det var bra lesning for meg.

jeg er såpass reflektert at jeg vet at mitt barn blir påvirket av mine begrensninger. og at omsorg og kjærlighet ikke nødvendigvis er nok; alle trenger nettverk og trygghet.

kommer ikke til å ta noen avgjørelse

før jeg har begynt i terapi; men er veldig tvilsom til om jeg greier dette.

bf er en skikkelig fyr; vi er kjærester(særboere), han hadde stilt opp. det hadde mine foreldre, søsken, nieser, nevøer og et par veninner også. så nettverk er opp til meg selv, hvor mye jeg orker å slippe andre inn på meg. har ingen problemer med å gå på butikken, evt foreldremøte, følge barnet på fotballtrening mm.

men selskaper derimot, der sliter jeg veldig. vet ikke om det er abortgrunn, men ja det er tøft.

Anonymkode: 8341d...fcf

Det er du, TS! Og dét gir meg en god nok grunn til å tenke at hva enn du velger å gjøre nå, så er det det rette valget. 

Anonymkode: 368a3...204

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er du, TS! Og dét gir meg en god nok grunn til å tenke at hva enn du velger å gjøre nå, så er det det rette valget. 

Anonymkode: 368a3...204

tusen takk, det var pent skrevet.

jeg strever generelt etter å gjøre det rette i ulike situasjoner. har brukt år på å lære meg sosiale kjøreregler.

kjæresten min har ennå ikke skjønt «feilkoblingene»mine; altså hvor alvorlig det er for meg. han gleder seg til baby, stakkar😬og vil ikke snakke om noe annet

 

Anonymkode: 8341d...fcf

[AnonymBruker]

Husk at det går an å føde barnet, og å adoptere det bort! Da vil det fortsatt være der, og ha blodsbånd til deg, samtidig som at du vil slippe alt med oppdragelsen.

 

Å bli foreldre kan være svært tøft for alle parforhold. Også for de parene der begge er 100 % friske. De parene har ofte diskusjoner om hvem som skal ta barnet på natta hvis det ‘bare’ er gråting, og ikke trengs amming. I barnehagealder blir det mye omgangssyke, og det er heller ikke sikkert at barnet er friskt når det fødes. 

 

Jeg holder en knapp på adopsjon. Mange bortadopterte barn søker etter sine biologiske foreldre i voksen alder. Men jeg er enig med de som sier at kg ikke bør avgjøre dette spørsmålet.

 

Lykke til uansett hvordan det blir. 🙂

Anonymkode: 9093a...8b2

[AnonymBruker]

Det er jo forresten også en mulighet at dere går sammen om at barnefar søker om å ha barnet fulltid alltid. Så tar du ansvar så mye du orker. Men det er heller ikke gitt at du og barnefar holder sammen for evig og alltid.

Anonymkode: 9093a...8b2

[AnonymBruker]

Far kan jo være hovedforsørger, så kan du ha barnet det du klarer. Evt kan dere jo flytte sammen, jeg syns det er ganske naturlig å gjøre når dere er kjærester og får et barn.

Anonymkode: 978f8...69f

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

jeg er 41 år og er gravid.

trenger noen innspill da jeg har en vanskelig situasjon, og ingen å snakke med(begynner til psykolog om 14 dager).

jeg har for tiden aap, pga redusert arbeidsevne. studerer økonomi på deltid. bf og jeg bor ikke sammen.

jeg sliter med muskel og skjelettplager, utmattelse, søvnmangel og sosial angst. 

er usikker på om jeg har nok å tilby et barn; særlig ang økonomi og det sosiale. kjærlighet og omsorgsevne har jeg i bøttevis.

får litt tanker om at barnevernet tar fra meg barnet, men samtidig er det mange andre som er mer uskikket enn meg. driver ikke med rus, selv om jeg inni mellom tar en sobril for å komme meg gjennom tøffe situasjoner(type 1 per mnd).

går ikke på faste medisiner for angst(har prøvd flere). det var ikke planlagt graviditet; har trodd jeg var steril, i tillegg bruker vi prevansjon.

har ennå god tid til å tenke over dette før evt abort.

har aldri drømt om barn, pga angst-diagnosen. men saken er at jeg aldri har TILLAT meg å se på meg som er mor. føler meg mindre verdt enn de fleste. noen tanker om dette?

setter pris på innspill 

Anonymkode: 8341d...fcf

Du må ikke tenke at du er mindre verdt enn de fleste, for det er du ikke. Du er like mye verdt som alle andre. Men hva om dette barnet forandrer alt for deg? I positiv retning? Kanskje det er et barn du trenger i livet ditt? Det følger selvfølgelig mye ansvar med et lite barn, men samtidig er et barn en gave. Det er så mange gleder ved å ha et barn. Du har også en bf som virker som en bra person som kommer til å stille opp. Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg, men du skal vite at det å ha et barn ikke bare er strev, det er vanvittig mye gleder også.

Anonymkode: a8f24...b52

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt overskriften, det at du er 41 år er vel det minste problemet her...

Anonymkode: 44032...315

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Skjønner ikke helt overskriften, det at du er 41 år er vel det minste problemet her...

Anonymkode: 44032...315

er det ikke større risiko å føde i høy alder? og for å antyde at det er absolutt siste sjansen til å bli mor

Anonymkode: 8341d...fcf