Å vokse opp med omsorgssvikt (langt)

[AnonymBruker]

Hei. Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, kanskje har noen hatt lignende opplevelse og vil dele erfaringer.

Jeg vokste opp sammen med min mor og ett søsken, og har innsett nå når jeg har blitt voksen hvor mye omsorgssvikt som faktisk foregikk, selv om jeg trodde det var normalt når vi var små. Jeg har jo skjønt, etter mye om og men, at det ikke var min eller søskenet mitt sin feil. Mye henger allikevel igjen i dag. 

Gjennom barneskolen (sent 90-tall) var det vanlig å bli sendt på rommet og skreket til, og det gikk mye i trusler om at vi skulle bli etterlatt i ødemarka eller at vi kom til å gjøre henne "gal" og sende henne på "galehuset" (jeg husker jeg ble redd hver gang hun truet med dette). Hun sov mye av tiden på dagen, og vi ble etterlatt til oss selv. Jeg husker ikke dette selv, men det var visst ekstremt rotete og skittent hos oss. Det eneste jeg husker er at det ble helvete hver gang vi skulle få besøk eller det var jul, for det var så mye som måtte gjøres og vi var "ubrukelige" som "ikke hjalp til" (selv om vi var barn). Jeg har blokkert ut mesteparten av denne tiden, men en av tingene jeg husker er at jeg hadde mye tannverk som ikke ble gjort noe med.

Vi ble sendt til pappa i helgene, og jeg husker det var som å dra på ferie. Vi gjorde ting sammen, vi spiste ordentlig middag, og jeg kan ikke huske å ha fått kjeft en eneste gang.

I slutten av barneskolen flyttet vi fordi moren vår fikk seg ny jobb på restaurant som innebar mye ansvar. Vi var ofte alene, da hun jobbet opptil 16 timer hver dag og sov resten av tiden. Mesteparten av dagene dro jeg og søskenet mitt til jobben hennes etter skolen, og det gikk kun i fritert mat. Vi bodde i en hybelleilighet med ett rom, og byttet på å sove i seng, på luftmadrass og på sofaen. Vi måtte lage stier igjennom pappesker, og jeg kan ikke huske at vi hadde møbler i denne leiligheten. Jeg husker ikke hvor lang tid det tok, men vi fikk etterhvert leie et hus i nærheten med nok soverom, men igjen bodde vi i pappesker og var mye alene fordi hun enten jobbet eller sov. Hun ble paranoid i denne perioden og vi levde med gardiner som for all del ikke måtte åpnes, og hun var ofte stresset og sint. Her husker jeg at det var ekstremt skittent, og jeg vegret meg alltid for å gå inn på kjøkkenet. Det skjedde etterhvert noe som gjorde at vi ikke kunne dra til pappa i helgene, så jeg fikk aldri ferie fra mamma.

Jeg vet også at det ble sendt bekymringsmelding til barnevernet da vi ofte kom på skolen uten mat og udusjet. Hun er ekstremt flink til å manipulere slik at hun får det på sin måte, så hun klarte å snakke seg ut av det. Jeg husker at alle som motsa henne var fiender, og det måtte det være for meg og- hun var jo moren min, og jeg kunne for all del ikke si i mot henne. Nå i dag skulle jeg ønske de hadde gjort mer. Jeg ble sendt til BUP på grunn av depresjon og selvskading, og husker jeg hadde henne med på første møte. Psykologen sendte henne ut derifra da det kun handlet om henne: det var synd i henne, jeg skjønte ikke hva jeg gjorde mot henne, hun var stresset, hun hadde det jævlig. 

Da jeg begynte på videregående flyttet vi igjen, og her er det også samme historie: skittent overalt, jeg vegret meg for å gå inn på kjøkkenet, hun sov mye (og ble på denne tiden uføretrygdet) og det gikk i skriking, hyling og kjefting for det minste. Hun ble enda mer psykisk syk, og jeg måtte ordne slik at hun ble innlagt en stund. Jeg vet ikke når det startet, men jeg måtte etterhvert forsørge henne (bortsett fra regninger, som ofte ikke ble betalt). Jeg var den som kjøpte maten, for min AAP, og etterhvert for lønnen jeg fikk.

Så til i dag. Jeg er i midten av 20-årene og bor nå for meg selv (etter å ha ignorert alt hun sa om at jeg måtte bo med henne, jeg kom aldri til å klare meg selv, økonomien kom til å gå i dass), men vi har et ekstremt dysfunksjonelt forhold.

• Hun ringer meg ofte når hun er dritings (selv om jeg har sagt utallige ganger at hun må la være)
• Hun ringer ofte for å låne penger, selv om jeg går på AAP
• Jeg må kjøre henne rundt fordi hun ikke har betalt forsikringen eller vært på EU-kontroll
• Det er flere ganger jeg har måttet dra hjem til henne fordi jeg har fått telefonsamtaler fra folk hun kjenner om at hun ikke har tatt telefonen på et par dager
• Jeg har også måttet følge henne på legevakten flere ganger fordi hun har truet med selvmord, eller tatt overdose i fylla (og ringt meg)
• Vi feirer fremdeles jul sammen, men de siste årene har det blitt mer og mer ukoselig og jeg gruer meg til i år. Jeg må komme noen dager i forveien å hjelpe henne rydde og vaske flere uker med mugg og matfluer og generelt rot, og fremdeles hører jeg "vi avlyser jula, du gidder jo ikke hjelpe". Hun drikker seg også dritings, selv om ingen andre drikker og selv om vi har barn på besøk (halvsøsken eller søskenbarn)

Jeg er så ufattelig lei av at jeg må være den voksne. Det er alltid noe. Jeg forsøker nå å hjelpe henne å få orden på økonomien (hun åpner ikke regninger og sa i fra seg avtalen med at NAV skulle hjelpe henne å betale de fordi det ble mye tull), men hun hører absolutt ikke på det jeg sier. Jeg er så lei av å måtte sette av penger månedlig i tilfelle hun må låne, og jeg har sagt flere ganger at det ikke er greit, men uka etter er det det samme. Det er som om hun sitter fast i sin egen verden der kun hun betyr noe, og alle andre er til for å gjøre henne fornøyd.

Jeg hører stadig vekk at jeg burde kutte henne ut, men det er ikke så enkelt. Hun har ingen andre da jeg er den eneste som orker lengre. Familien hennes har hun stort sett kuttet ut, og gjort til "fiender". Hun har heller ingen venner, da hun ikke kommer seg ut (hun har sosial angst). Jeg hadde nok klart meg uten alt styret, men har kanskje litt håp om at ting skal bli bedre og at hun skal være den moren hun burde vært- selv om jeg vet at det neppe skjer. Jeg har heller ikke samvittighet til å kutte henne ut.

Igjen, jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget, men jeg setter pris på all tilbakemelding jeg får. 

Anonymkode: 1e553...459

[Ramona]

Se fremover, tenk på deg selv og på å bli bedre. Ikke fall i hennes uføre-fotspor (selv om jeg vet det ikke er frivillig, selvsagt). Omring deg med positive, oppegående mennesker, så blir det lettere å omgås henne de gangene du må. Du har hele livet foran deg, og selv om hun har ødelagt mye for deg, så har du fortsatt mulighet til å snu på det og leve et bra liv. 

Går det bra med ditt søsken? 

[AnonymBruker]

Takk for at du forteller din historie. Får vondt inni meg av å lese hva du har opplevd😢 Glem ikke at du ikke skylder moren din noen ting, om du ikke selv ønsker hjelpe. Tilslutt vil jeg gi deg en stor klem💛 

Anonymkode: 4de94...f03

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Ramona skrev:

 

Se fremover, tenk på deg selv og på å bli bedre. Ikke fall i hennes uføre-fotspor (selv om jeg vet det ikke er frivillig, selvsagt). Omring deg med positive, oppegående mennesker, så blir det lettere å omgås henne de gangene du må. Du har hele livet foran deg, og selv om hun har ødelagt mye for deg, så har du fortsatt mulighet til å snu på det og leve et bra liv. 

Går det bra med ditt søsken? 

Takk for svar! Ja, jeg gjør det jeg kan for å ikke ende opp som henne

Søskenet mitt har det ikke gått så bra med. Hn har også utviklet sosial angst, har mye sinneproblemer, og har ikke hatt jobb på mange år. Det virker som om hn har arvet mange av problemene hennes, blant annet ser det ikke ut i leiligheten. Hn spør meg også om å låne penger av og til, og har mye gjeld. 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Takk for at du forteller din historie. Får vondt inni meg av å lese hva du har opplevd😢 Glem ikke at du ikke skylder moren din noen ting, om du ikke selv ønsker hjelpe. Tilslutt vil jeg gi deg en stor klem💛 

Anonymkode: 4de94...f03

Tusen takk 💛

Anonymkode: 1e553...459

[Ramona]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Takk for svar! Ja, jeg gjør det jeg kan for å ikke ende opp som henne

Søskenet mitt har det ikke gått så bra med. Hn har også utviklet sosial angst, har mye sinneproblemer, og har ikke hatt jobb på mange år. Det virker som om hn har arvet mange av problemene hennes, blant annet ser det ikke ut i leiligheten. Hn spør meg også om å låne penger av og til, og har mye gjeld. 

Tusen takk 💛

Anonymkode: 1e553...459

Lykke til ❤️

Hold ut, du rocker 🤘

[AnonymBruker]

Å, jeg får så vondt av deg! Du trenger hjelp, du er jo bare ung. Har du fått noe støtte og hjelp, samtaler? Pårørendegruppe for psykisk syke?

Mitt helt ufaglærte råd er at du flytter et godt stykke unna, gjerne til en annen landsdel. Slik at du ikke er den som kan stikke innom. Tenk på det at om hun hadde vært en fungerende mor i din barndom ville livet ditt vært annerledes i dag, men hun har ikke gitt deg det du trengte. Det er synd, og det er kanskje ikke hennes feil siden hun har vært syk, men likevel må du sette deg selv fri nå.  Det er ditt liv det gjelder nå, og du er ikke sterk nok til å bære dere begge.

Det kan hende du trenger samtalehjelp for å fri deg fra skyld og skam og følelsen av at du er tvunget til å hjelpe.  Prøv å finn dette. Jeg tror det finnes pårørendeforeninger. 

Ønsker deg lykke til. Ingen kan forvente at du skal ta ansvar for den psykisk syke moren din!

Hilsen en som trolig er på alder med din mor...

Anonymkode: be0fe...e1e

[AnonymBruker]

Sorry, men de drar deg ned. Skal du klare å ha et bra liv, og skal hun lære, så må du sette foten ned og si nei. Du har ikke penger til henne også, hun kan ikke bruke deg som minibank. Du går på AAP nå. Det gjorde jeg også en gang, og tenkte dette er så ille som det blir. Virkeligheten er at det kan bli enda verre. Du ser ikke like klart prisen for stresset og byrden du blir utsatt for mens det pågår, men jeg som står lengre ned i veien, ser at det kan bli mye dystrere enn det er nå, hvis du ikke tar tak og setter en bedre kurs. 

Anonymkode: 44ceb...0b3

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Å, jeg får så vondt av deg! Du trenger hjelp, du er jo bare ung. Har du fått noe støtte og hjelp, samtaler? Pårørendegruppe for psykisk syke?

Mitt helt ufaglærte råd er at du flytter et godt stykke unna, gjerne til en annen landsdel. Slik at du ikke er den som kan stikke innom. Tenk på det at om hun hadde vært en fungerende mor i din barndom ville livet ditt vært annerledes i dag, men hun har ikke gitt deg det du trengte. Det er synd, og det er kanskje ikke hennes feil siden hun har vært syk, men likevel må du sette deg selv fri nå.  Det er ditt liv det gjelder nå, og du er ikke sterk nok til å bære dere begge.

Det kan hende du trenger samtalehjelp for å fri deg fra skyld og skam og følelsen av at du er tvunget til å hjelpe.  Prøv å finn dette. Jeg tror det finnes pårørendeforeninger. 

Ønsker deg lykke til. Ingen kan forvente at du skal ta ansvar for den psykisk syke moren din!

Hilsen en som trolig er på alder med din mor...

Anonymkode: be0fe...e1e

Takk for svar! 

Jeg har så veldig lyst til å flytte langt vekk, men jeg er redd for at jeg da kommer til å ha konstant skyldfølelse for at jeg ikke er der for henne for å hjelpe på den måten jeg kan. Jeg er redd hun skal bli enda sykere, og at hun skal gjøre noe dumt. Jeg vet jo at dette er irrasjonelt og et resultat av måten hun oppdro meg på, og at hun absolutt ikke er mitt ansvar, men jeg klarer ikke legge vekk tanken. 

Jeg har fått samtalehjelp tidligere. Jeg var til samtaler på DPS men snakket ikke om disse problemene da, da jeg ikke skjønte at det var et problem. Etter jeg innså det fikk jeg tilbud om kommunal psykolog, som etter to timer sa at jeg trengte langt bedre hjelp enn det de kunne gi. DPS får jeg avslag på avslag fra, så det har jeg gitt litt opp. Jeg har samtaler med psykiatritjenesten i kommunen da, så det er jo bedre enn ingenting.

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Sorry, men de drar deg ned. Skal du klare å ha et bra liv, og skal hun lære, så må du sette foten ned og si nei. Du har ikke penger til henne også, hun kan ikke bruke deg som minibank. Du går på AAP nå. Det gjorde jeg også en gang, og tenkte dette er så ille som det blir. Virkeligheten er at det kan bli enda verre. Du ser ikke like klart prisen for stresset og byrden du blir utsatt for mens det pågår, men jeg som står lengre ned i veien, ser at det kan bli mye dystrere enn det er nå, hvis du ikke tar tak og setter en bedre kurs. 

Anonymkode: 44ceb...0b3

Takk for svar  Jeg er fullt klar over det. Jeg har blitt mye bedre på å sette ned foten, men hun har dessverre lært seg at skyldfølelse fungerer veldig bra. Får jeg høre "neivel, drit i å hjelpe meg" eller "så får jeg sulte da", så vet hun at jeg til slutt gir etter. Jeg har heldigvis ikke arvet hennes økonomiske sans og har full kontroll på min egen økonomi, og hun betaler alltid tilbake selv om det kanskje tar et par uker. 

Anonymkode: 1e553...459

[AnonymBruker]

Jeg vil bare gi deg en gooood klem❤ du må ha en enorm styrke et eller annet sted inni deg som har holdt ut livet, på tross. Du må kontakte fastlegen så du får noen å snakke med. For jeg ønsker deg mange, mange gode år fremover. Det fortjener du så inderlig💪💪💪

Anonymkode: a5b4f...608

[AnonymBruker]

Hei ❤️

Dette er veldig likt min barndom.. Klem til deg. Mamma var også svært psykisk syk og huset var bomba.. Katter som gjorde fra seg inne og muggen brød i brødskuffa.. Vi er nok på samme alder også. 

For to år siden flyttet jeg to timer unna og det er det beste valget jeg har tatt. Gradvis har jeg frigjort meg mer og det har også tvunget mamma til å bli mer selvgående. Jeg hjelper henne til den grad at jeg eier boligen hun bor i, hun betaler leie som dekker lånet og jeg betaler strømmen. Men jeg låner henne ikke penger til det dagligdagse. Da må hun søke sosialhjelp. Hjelper henne heller litt til jul og bursdag, men aldri med kontanter. Kjøper heller forbruksvarer og ting som letter i det daglige. Kjøper iblant litt matvarer på kolonial. No og får det levert på døra hennes. Jeg prøver å hjelpe henne med å ta bedre økonomiske valg, men ikke enkelt. Hadde det ikke vært for samvittigheten hadde jeg brutt all kontakt, slik mitt ene søsken har. Mitt andre har fulgt i mors fotspor. Min samboer spør ofte hvorfor jeg gjør disse tingene for henne. Men jeg tenker at hun er fortsatt moren min på godt og vondt, og at jeg vil heller leve med god samvittighet selv om jeg ikke kan sløse med pengene pga dagens situasjon. På sikt håper jeg at jun kan flytte i en kommunal bolig. 

Anonymkode: e03ed...255

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg vil bare gi deg en gooood klem❤ du må ha en enorm styrke et eller annet sted inni deg som har holdt ut livet, på tross. Du må kontakte fastlegen så du får noen å snakke med. For jeg ønsker deg mange, mange gode år fremover. Det fortjener du så inderlig💪💪💪

Anonymkode: a5b4f...608

💛

 

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Hei ❤️

Dette er veldig likt min barndom.. Klem til deg. Mamma var også svært psykisk syk og huset var bomba.. Katter som gjorde fra seg inne og muggen brød i brødskuffa.. Vi er nok på samme alder også. 

For to år siden flyttet jeg to timer unna og det er det beste valget jeg har tatt. Gradvis har jeg frigjort meg mer og det har også tvunget mamma til å bli mer selvgående. Jeg hjelper henne til den grad at jeg eier boligen hun bor i, hun betaler leie som dekker lånet og jeg betaler strømmen. Men jeg låner henne ikke penger til det dagligdagse. Da må hun søke sosialhjelp. Hjelper henne heller litt til jul og bursdag, men aldri med kontanter. Kjøper heller forbruksvarer og ting som letter i det daglige. Kjøper iblant litt matvarer på kolonial. No og får det levert på døra hennes. Jeg prøver å hjelpe henne med å ta bedre økonomiske valg, men ikke enkelt. Hadde det ikke vært for samvittigheten hadde jeg brutt all kontakt, slik mitt ene søsken har. Mitt andre har fulgt i mors fotspor. Min samboer spør ofte hvorfor jeg gjør disse tingene for henne. Men jeg tenker at hun er fortsatt moren min på godt og vondt, og at jeg vil heller leve med god samvittighet selv om jeg ikke kan sløse med pengene pga dagens situasjon. På sikt håper jeg at jun kan flytte i en kommunal bolig. 

Anonymkode: e03ed...255

Oi, det var likt, ja! Jeg kjenner meg veldig igjen i det uthevede. Jeg burde kanskje presisert at hun ikke ringer i hytt og pine for å låne penger, det er mest rett før uføretrygda kommer at hun ringer og spør om penger til røyk. 

Det er akkurat det med den samvittigheten som plager meg også. Jeg kunne gjort det hvis det ikke hadde vært for den, for det har absolutt vært situasjoner som har gjort at jeg har all rett til å nettopp kutte kontakten (blant annet har hun krasjet bilen min to ganger).

Søskenet mitt har også stort sett distansert seg fra mamma, og tar aldri kontakt. Det er bare noen få julaftener vi alle tre har vært sammen de siste årene. 

Jeg tenker også at uansett hva hun har gjort, så er hun jo moren min, og hun har en sykdom som gjør at hun handler som hun gjør. Det er jo ingen unnskyldning, men det gjør det lettere på en måte?

Jeg håper ting blir bedre for både deg og moren din, og tusen takk for at du delte din historie 💛

Anonymkode: 1e553...459

[Gjest BearMama]

Dette er en klassisk felle mange barn utsettes for ved omsorgssvikt. De føler at de skylder foreldrene noe tross at de behandlet dem som dritt.

Dette er én av mange ting en psykolog kan hjelpe deg med. 

Et barn skylder ikke foreldrene sine noe. 

Kjærlighet og respekt er noe man som foreldre må gjøre seg fortjent til. Familie er ikke blod. Familie er om de er der for deg uansett og oppløfter, støtter og elsker deg uansett hva. De får deg til å før deg trygg. 

En psykolog kan også hjelpe deg å bearbeide fortiden slik at du kan sette deg nye mål om hva du ønsker for deg selv i dag og for fremtiden.

Det kan hjelpe deg å tilgi, men ikke glemme, moren din. På den måten kan du legge fortiden og de vonde følelsene bak deg slik at du kan innse at du faktisk ikke har noe ansvar ovenfor henne.

Da er du fri. Du kan flytte langt bort fra henne og starte en fremtid med blanke ark og omgi deg med mennesker som du faktisk liker og som setter pris på deg.

Du skylder ikke din mor en dritt. Men du skylder deg selv å være lykkelig og leve et fullverdig liv omgitt av mennesker som elsker deg og får frem det beste i deg.

Endret 10. oktober 2018 av BearMama

[Ild]

Vondt å lese, sender deg en klem. Skjønner at du egentlig ikke har noen lett utvei, det fungerer ikke å kutte henne ut pga samvittigheten, og det fungerer ikke med kontakt da hun drar deg ned.

Synes hun anonyme med lik historie hadde mye bra å si; hvis du klarer å sette grenser, og samtidig leve ditt liv, så er det kanskje den beste løsningen.

Ingen barn skulle hatt det sånn som du har hatt det ❤

[Arkana]

Først av alt

Jeg tror du må lære deg å tenke at du ikke har ansvar for din mors helse eller økonomi, ei heller for hvordan hun har behandlet deg i barndommen. Alt dette er helt og holdent hennes ansvar. Å låne henne penger er en veldig kortsiktig løsning. Det løser ikke pengeproblemene hennes og varer bare til neste gang hun er blakk. Hvis du vil gjøre noe for henne kan du heller tilby deg å hjelpe henne å få orden på økonomien, få i gang betalingsordninger eller noe annet mer langsiktig. Tilby deg å følge henne til legen om hun vil få hjelp til alkoholproblemer. Om hun ikke vil det er det hennes valg. La henne bare true med at hun sulter, hun sulter i så fall av egen fri vilje og det er det lov å minne henne på. Hun er voksen og du er ikke banken hennes. Jeg skjønner at man ikke vil kutte ut foreldrene sine og det trenger du heller ikke gjøre, man er tross alt glad i dem, men du må ta vare på deg selv og ikke drive stadig brannslukking i livet hennes.

Trenger du forresten å feire jul i hennes hjem? Kan det fungere å heller invitere henne til deg, hvor du har alt slik du ønsker det og hvor du også kan kjøre henne hjem når nok er nok? 

Og så håper jeg du har noen å snakke med om alt dette.

[Kontorotta]

Jeg skjønner at dette er veldig vanskelig for deg. Du har hatt en oppvekst ingen har fortjent.

Jeg skjønner også at det er vanskelig å snu ryggen til mora di, søskenet ditt. De er jo tross alt familien din

Selv om det er det vanskeligste, så er det også det lureste for deg å sette grenser. Sånn det er nå  syr du litt puter under armene hennes, du gjør henne bjørnetjenester.

 

Hvor er faren din i livet ditt nå?

Finnes der noen tanter eller onkler som du har kontakt med?

Jeg stammer selv fra en familie hvor mamma døde da jeg var lita og pappa var alkoholiker og det samme var et eldre søsken. Jeg flyttet ut som 16 åring. Pappa drakk seg ihjel da jeg var 18. Søsken drakk og turte i mange år. Kom seg ikke opp av dypet før alle, absolutt alle hadde snudd ryggen til søsken mitt. Hin mistet samboer og jobb. Først da klarte hin å komme seg opp av gjørma og hadde 12 flotte rusfrie år. Mye kontakt med meg og mine barn, kjøpte seg leilighet. Omskolerte seg og fikk en flott jobb. Var en resurs for mange. Dessverre røk nytt samboerskapet og veien tilbake til flaska ble kort og hin drakk seg ihjel. Men ingen kan klandres for at hin valgte flaska på ny. Det hender jeg kan få et stikk av dårlig samvittighet for ord som ble sagt eller dør som var lukket, men samtidig vet jeg at  verken jeg eller ungene mine ville fått det flotte forholde til hin de 12 årene hin var tørrlagt.

 

[AnonymBruker]

16 timer siden, BearMama skrev:

 

Dette er en klassisk felle mange barn utsettes for ved omsorgssvikt. De føler at de skylder foreldrene noe tross at de behandlet dem som dritt.

Dette er én av mange ting en psykolog kan hjelpe deg med. 

Et barn skylder ikke foreldrene sine noe. 

Kjærlighet og respekt er noe man som foreldre må gjøre seg fortjent til. Familie er ikke blod. Familie er om de er der for deg uansett og oppløfter, støtter og elsker deg uansett hva. De får deg til å før deg trygg. 

En psykolog kan også hjelpe deg å bearbeide fortiden slik at du kan sette deg nye mål om hva du ønsker for deg selv i dag og for fremtiden.

Det kan hjelpe deg å tilgi, men ikke glemme, moren din. På den måten kan du legge fortiden og de vonde følelsene bak deg slik at du kan innse at du faktisk ikke har noe ansvar ovenfor henne.

Da er du fri. Du kan flytte langt bort fra henne og starte en fremtid med blanke ark og omgi deg med mennesker som du faktisk liker og som setter pris på deg.

Du skylder ikke din mor en dritt. Men du skylder deg selv å være lykkelig og leve et fullverdig liv omgitt av mennesker som elsker deg og får frem det beste i deg.

Takk for svar!  Som skrevet litt lengre opp, så har jeg tidligere gått i behandling på DPS, men dette er en god del år siden og da pratet vi ikke mye om denne situasjonen, da jeg ikke innså at det var problemet. Jeg fikk også tilbud fra kommunal psykolog, men fikk beskjed etter to timer at jeg trengte mer hjelp enn de kunne gi. Siden da har fastlegen min sendt flere henvisninger til DPS, men der får jeg kun avslag, så nå har jeg tilbud fra den kommunale psykiatritjenesten, og de har hjulpet meg litt med grensesetting (men ikke mer enn "du må bare lære deg å si nei").

13 timer siden, Ild skrev:

 

Vondt å lese, sender deg en klem. Skjønner at du egentlig ikke har noen lett utvei, det fungerer ikke å kutte henne ut pga samvittigheten, og det fungerer ikke med kontakt da hun drar deg ned.

Synes hun anonyme med lik historie hadde mye bra å si; hvis du klarer å sette grenser, og samtidig leve ditt liv, så er det kanskje den beste løsningen.

Ingen barn skulle hatt det sånn som du har hatt det ❤

💛

12 timer siden, Arkana skrev:

 

Først av alt

Jeg tror du må lære deg å tenke at du ikke har ansvar for din mors helse eller økonomi, ei heller for hvordan hun har behandlet deg i barndommen. Alt dette er helt og holdent hennes ansvar. Å låne henne penger er en veldig kortsiktig løsning. Det løser ikke pengeproblemene hennes og varer bare til neste gang hun er blakk. Hvis du vil gjøre noe for henne kan du heller tilby deg å hjelpe henne å få orden på økonomien, få i gang betalingsordninger eller noe annet mer langsiktig. Tilby deg å følge henne til legen om hun vil få hjelp til alkoholproblemer. Om hun ikke vil det er det hennes valg. La henne bare true med at hun sulter, hun sulter i så fall av egen fri vilje og det er det lov å minne henne på. Hun er voksen og du er ikke banken hennes. Jeg skjønner at man ikke vil kutte ut foreldrene sine og det trenger du heller ikke gjøre, man er tross alt glad i dem, men du må ta vare på deg selv og ikke drive stadig brannslukking i livet hennes.

Trenger du forresten å feire jul i hennes hjem? Kan det fungere å heller invitere henne til deg, hvor du har alt slik du ønsker det og hvor du også kan kjøre henne hjem når nok er nok? 

Og så håper jeg du har noen å snakke med om alt dette.

Takk for svar!  

Jeg skjønner jo logisk at jeg ikke gjør ting bedre med å fortsette slik jeg gjør, men det er vanskelig å la være når hun ringer og gråter fordi alt er jævlig.

Jeg har tilbudt henne å få orden på økonomien, men hun er så vrang. Hun klager over at mobilen eller internett er stengt, men allikevel nekter hun å høre når jeg sier at hun er nødt til å få orden på regningene sine. Jeg har foreslått at psykiatritjenesten kan hjelpe henne med dette, men dette vil hun ikke. Senest i dag at jeg kunne komme hjem til henne når hun får uføretrygden og ringe rundt for å skaffe henne oversikt over skyld. Hun kom en gang med forespørsel om jeg kunne ta kontroll over økonomien hennes, men dette blånektet jeg da jeg har nok med min egen, og det hadde blitt et evig mas om penger.

Jeg, mamma, en venninne av henne og hennes to unger feirer alltid jul sammen, enten hos mamma eller hos venninnen. Jeg kan dessverre ikke invitere de hit da jeg ikke har plass. 

12 timer siden, Kontorotta skrev:

 

Jeg skjønner at dette er veldig vanskelig for deg. Du har hatt en oppvekst ingen har fortjent.

Jeg skjønner også at det er vanskelig å snu ryggen til mora di, søskenet ditt. De er jo tross alt familien din

Selv om det er det vanskeligste, så er det også det lureste for deg å sette grenser. Sånn det er nå  syr du litt puter under armene hennes, du gjør henne bjørnetjenester.

 

Hvor er faren din i livet ditt nå?

Finnes der noen tanter eller onkler som du har kontakt med?

Jeg stammer selv fra en familie hvor mamma døde da jeg var lita og pappa var alkoholiker og det samme var et eldre søsken. Jeg flyttet ut som 16 åring. Pappa drakk seg ihjel da jeg var 18. Søsken drakk og turte i mange år. Kom seg ikke opp av dypet før alle, absolutt alle hadde snudd ryggen til søsken mitt. Hin mistet samboer og jobb. Først da klarte hin å komme seg opp av gjørma og hadde 12 flotte rusfrie år. Mye kontakt med meg og mine barn, kjøpte seg leilighet. Omskolerte seg og fikk en flott jobb. Var en resurs for mange. Dessverre røk nytt samboerskapet og veien tilbake til flaska ble kort og hin drakk seg ihjel. Men ingen kan klandres for at hin valgte flaska på ny. Det hender jeg kan få et stikk av dårlig samvittighet for ord som ble sagt eller dør som var lukket, men samtidig vet jeg at  verken jeg eller ungene mine ville fått det flotte forholde til hin de 12 årene hin var tørrlagt.

 

Takk for svar!  

Etter mange år har jeg endelig kontakt med faren min, mye takket være samboeren hans. Han er alkoholiker, men ikke så ille som han var før, og han er faktisk slik en typisk forelder skal være, så det er fint. Jeg har ikke kontakt med onkler eller tanter dessverre- noen bor langt unna, og de som bor i nærheten går jeg ikke overens med.

Det er trist å høre din og ditt søskens historie  Jeg håper du har det bedre i dag! 💛 

Anonymkode: 1e553...459

[AnonymBruker]

På 9.10.2018 den 23.42, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker også at uansett hva hun har gjort, så er hun jo moren min, og hun har en sykdom som gjør at hun handler som hun gjør. Det er jo ingen unnskyldning, men det gjør det lettere på en måte?

Jeg har opplevd mye av det samme. Mor bor nå på hjem, mitt søsken er død og jeg har svært lite på stell. Prøver fullføre utdannelse og på sikt få egen bolig. 

Sliter m relasjoner og å konsentre meg og har angst etc. 

Mange har også sagt jeg bør kutte ut min mor men det hadde jeg aldri klart da jeg i voksen aldri anser henne som syk. 

Tragedien er at ingen grep inn da vi var små, at mor ikke fikk skikkelig hjelp da.  

Du er ung , og sterk. Håper du tar like godt vare på deg selv som du tar vare på seg selv. Ikke forvent å få tilbake det du har gitt. Det har jeg erfart. 

Å sloss mot psykisk sykdom, og å samtidig ikke få hjelp i helsevesenet er en tung bør. 

Det er slitsomt å være et stagnert «voksent barn av ...».

lykke til ❤️

Anonymkode: df544...6d2

[AnonymBruker]

17 timer siden, BearMama skrev:

 

Dette er en klassisk felle mange barn utsettes for ved omsorgssvikt. De føler at de skylder foreldrene noe tross at de behandlet dem som dritt.

Dette er én av mange ting en psykolog kan hjelpe deg med. 

Et barn skylder ikke foreldrene sine noe. 

Kjærlighet og respekt er noe man som foreldre må gjøre seg fortjent til. Familie er ikke blod. Familie er om de er der for deg uansett og oppløfter, støtter og elsker deg uansett hva. De får deg til å før deg trygg. 

En psykolog kan også hjelpe deg å bearbeide fortiden slik at du kan sette deg nye mål om hva du ønsker for deg selv i dag og for fremtiden.

Det kan hjelpe deg å tilgi, men ikke glemme, moren din. På den måten kan du legge fortiden og de vonde følelsene bak deg slik at du kan innse at du faktisk ikke har noe ansvar ovenfor henne.

Da er du fri. Du kan flytte langt bort fra henne og starte en fremtid med blanke ark og omgi deg med mennesker som du faktisk liker og som setter pris på deg.

Du skylder ikke din mor en dritt. Men du skylder deg selv å være lykkelig og leve et fullverdig liv omgitt av mennesker som elsker deg og får frem det beste i deg.

Har du vokst opp slik Ts beskriver ? 

Anonymkode: df544...6d2

[LittDiva]

Høres kjent ut. Nå er jeg en del eldre og har "kommet godt ut av det". Gjorde et standpunkt tidlig i tjueårene. Send meg en PM om du vil snakke. Dette ordner seg. Pga de egenskapene du dessverre måtte tilegne deg tidlig, så er du en overlever. Bruk det til din fordel og ikke ødeleggelse.

[AnonymBruker]

Det jeg husker av mitt oppvekst var at jeg var i veien for mamma. Jeg var en byrde som hun ikke ønsket. Jeg traff min far ett par ganger da jeg var veldig liten, men så sluttet det. Mamma fortalte meg hvor forferdelig han var. Vissnok. Han skulle jeg ikke ha kontakt med. 

Hjemme klarte mamma å holde det OK ryddig, men jeg ble tilsidesatt. Det var ikke viktig å kjøpe klær til meg eller la meg ha venner på besøk. Det ville bare forstyrre henne. Vi måtte være stille, måtte ikke la mamma bli sint. Hun slo ikke, gav meg mat og ett soverom. Hun kunne dra ut på kvelden og la meg på 8 år sove alene. Hun måtte jo få en ny kjæreste! Det var mange menn hjemom. Før han kom...

Mamma elsket han så høyt. Han flyttet inn to måneder etter første gang de traff hverandre. Og jeg måtte like han. Hun elsket jo han! Jeg nektet. Så hun tvang meg til å tilbringe mye alenetid med han mens hun var enten på jobb eller ute med venner. Det var da han begynte å misbruke meg. Først, da, jeg var ti, var det bare at han tok på meg, ville se meg naken, og at jeg skulle ta på han. Han voldtok meg første gang da jeg var 11. Jeg ville ikke tilbringe tid sammen med han! Jeg fortalte mamma det, men hun mente at jeg var en vanskelig tenåring. Så hun lot meg være mer og mer alene med han. Før hvis hun elsket han så måtte han jo være fantastisk! 

Anonymkode: 9442d...fd7