Hva feiler det meg?

[AnonymBruker]

Jeg har et veldig dårlig selvbilde. Ble mobbet på barneskolen og har vært igjennom noen hendelser som har vært traumatiske for selvfølelsen min.

Gikk til BUP for et par år siden. For å gjøre en lang historie kort så ville psykologen min utrede meg for borderline (innesluttet versjon). Kort tid etter dette sluttet jeg å gå dit av personlige årsaker.

Problemet er væremåten min. Jeg bryr meg for mye om alle og er veldig omtenksom som person - men også ekstremt mistenksom. Jeg stoler ikke på noen og føler ofte at folk er ute etter å såre meg. I tillegg har jeg noe jeg vil kalle for tvangstanker, plutselig ut av det blå så får jeg syke tanker jeg ikke klarer å skyve vekk selv om jeg prøver. Ofte bunner de i sjalusi i frykt for å miste kjæresten min. Jeg ser hendelser jeg ikke vil se, og hodet mitt spinner til jeg finner ut "sannheten", også får jeg en åpenbaring om at SÅNN er det. Dette gjelder stort sett alle jeg har en relasjon til, bare andre hendelser. Jeg er både sint og såret i denne fasen, og må ofte ty til skriving for å få følelsene mine ut. Etter dette er jeg bare helt tom og innesluttet, har null energi og vil bare sove.

Jeg tror helt oppriktig at de jeg omgås har baktanker/skjuler ting for meg, og at de vil meg vondt. I det ene øyeblikket er jeg kjempeglad i en person, og kort tid etterpå avskyr jeg og klandrer personen, for så å snu igjen veldig fort. Jeg er utrolig bitter og bærer mye nag. Samtidig er jeg fullt klar over at jeg selv ikke er perfekt på noen måter, og mye av tiden bebreider jeg også meg selv. Da jeg hadde hatt angst og sammenbrudd over en lang periode opplevde jeg at jeg til slutt ble nummen i kroppen, og "sto utenfor" meg selv. Altså jeg kunne bevege meg, snakke og se meg rundt, men det var som om jeg befant meg i en annens kropp og så verden med fremmede øyne. Jeg kunne høre meg selv snakke, men det var på en måte ikke meg 🤔 Vanskelig å forklare..

Er det noen andre som har eller har hatt det slik? Føler meg så alene om dette..

Anonymkode: 307d2...0ca

[Annihilator]

Har samme bakgrunnshistorie og er akkurat lik deg når det gjelder å bry seg for mye og å være nærmest overempatisk. Jeg kan være så empatisk ovenfor andre at jeg i samme øyeblikk nedprioriterer mine egne behov og at jeg nærmest driver med en slags selvdestruering for å gagne andre. Det jeg mener er at jeg er så veldig opptatt av å forstå siden til den andre part, at jeg ignorerer mitt eget perspektiv i f eks en konflikt. Jeg tror det handler om skyldfølelse fordi jeg har skyldt på meg selv for mobbingen i alle år. Og siden det var "usynlig mobbing" har jeg også sagt til meg selv at kanskje det bare var i mitt eget hode det skjedde.

Jeg tenker ikke like mye at folk har baktanker men jeg tror oppriktig om alle at de ikke liker meg, til og meg min egen bror. Jeg jobber nå hardt hos psykolog med dette. Har tidligere i lang tid gått til forskjellige psykologer men først nå funnet ut at jeg må ordne opp i dette selv. Jeg har stor tro på å gå til psykolig så lenge man klarer å være tilstede i timene og jobber med det som er viktig for en. Kanskje du skulle prøvd igjen så du fikk bearbeidet litt av disse følelsene? Det er ikke bra og gå å ha for mye negativ energi inni seg hele tiden. Klem.

[AnonymBruker]

Hei, ts her.

Tusen takk for et veldig fint og utfyllende svar Godt å vite at man ikke er alene, selv om det er utrolig trist å høre at du har noe lignende  Jeg skjønner godt hva du mener! Kjenner ofte på følelsen om at ting er min feil, og biter i det sure eplet selv om jeg vet at den andre personen ikke nødvendigvis har rett. Klandrer både meg selv og andre, muligens mest meg selv for å være så "overfølsom". Skulle ønske jeg ga litt mer faen, men det er ikke lett når man har dårlig selvtillit og mye bagasje på toppen av det hele.

At du ble mobbet er ikke din feil, og psykisk mobbing er like ille som fysisk! Klem tilbake og håper at du får det bedre snart ❤

Anonymkode: 307d2...0ca

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du?

Anonymkode: 23309...035

[AnonymBruker]

Ts her. Jeg er 21, hvordan det? 

Anonymkode: 307d2...0ca

[AnonymBruker]

Jeg er 27 og ligner på deg. Jeg skal til psykolog nå. Jeg tviler på at jeg er borderline, men er redd jeg har en pers.forstyrrelse. Jeg har ikke vokst opp i et dårlig hjem. 
Men en mann mamma ble sammen med hadde masse psykopatiske trekk, uten at jeg kan legge all skyld på han for jeg hadde problemer før han kom inn i bildet og. Jeg er direkte født med dårlig selvtillit. 

Skjønte ikke helt hva du mente med at "SÅNN er det"? Får du bekreftet alt det negative du tenker på? Jeg har erfart at dersom du bare går og tenker og tenker, så klarer du alltid å ta en avgjørelse for  andre personer og skaper en negativ virkelighet i hodet. 
 

Anonymkode: d6907...5df

[AnonymBruker]

Huff.. Krysser fingrene for at det ordner seg for deg! Kommer nok også til å kontakte psykolog tror jeg.

Jeg mente at hjernen min finner opp ting. Når jeg får en "episode" så starter det med tankekaos, og jeg begynner å klandre folk f.eks. Liker de plutselig ikke fordi jeg tror de har onde hensikter og er ute etter å såre meg. Som skrevet tidligere så bærer jeg mye nag, og dette gjenspeiler seg ofte i disse episodene. Noe noen gjorde mot meg for flere år siden føles med ett som et svik jeg opplever her og nå. Eller så blir jeg paranoid og føler at folk går bak ryggen på meg, ikke forteller meg sannheten osv. Deretter finner jeg grunner til hvorfor det de sier/gjør er løgn, og det blir min virkelighet der og da. Jeg er hele tiden på vakt og stoler ikke på noen. Går med en klump i magen konstant..

Anonymkode: 307d2...0ca