Hva er en stefars rolle?

[AnonymBruker]

Jeg er selv oppvokst med en stefar jeg aldri har hatt god personlighetskjemi med, og føler fremdeles nå som voksen at min mor valgte å blidgjøre han istedet for å stå på mitt parti når det var diskusjoner der hjemme.

Etter at jeg selv ble voksen og fikk barn, og de siste årene bodd med en mann som ikke er barnas far, så er jeg redd for at barna skal føle det slik jeg følte når jeg var ung, men samtidig ønsker jeg jo å ha et godt forhold til mannen min. Barna mine har få faste regler/ gjøremål, og så lenge de "oppfører seg som folk" er jeg fornøyd. 

Mannen min har nå "truet" med at han ikke gidder å bidra med kjøring/ tilrettelegging for hobbyene deres når jeg er på jobb hvis det nå ikke kommer noen regler snart.

Så dere som bor med en som ikke er barnas biologiske far, hva mener dere er hans rolle?

Anonymkode: 0b478...14d

[Gjest BearMama]

Hva regler da?

[AnonymBruker]

Mine barn har ikke en far. Eller de har en, men han er ikke i livene deres. Så hvis ikke stefar vil være som en far på lik linje som jeg er mor så vil jeg ikke ha han. Altså, han skal oppføre seg som en far.

Anonymkode: 1e1e4...84a

[kisskissbangbang]

Jeg tenker at en steforelder skal bli hørt dersom han forventes å bidra. Ganske enkelt og greit. Man blir to foreldre når man han valgt å flytte inn sammen.

[AnonymBruker]

Min mann er stefar til min sønn. Guttens far har 50% omsorg på papiret, men gidder aldri stille opp med kjøring eller dugnad eller noe. Min mann kjører og henter, og stiller opp hele veien. Vi har felles barn også, og han gjør ikke forskjell. 

Når man flytter inn sammen med noen som har barn fra før, er man nødt til å prioritere barnet. Ellers kommer slike følelser som du beskriver i hovedinnlegget. 

Anonymkode: 23fc1...af6

[AnonymBruker]

synes verken han eller du skal stå på pinne for barn som bare soser rundt. 

Vi er litt «småkommunistisk» hjemme. Vi bidrar etter evne og mottar etter behov. Alle sammen. Mine, hennes, våre.. 

Anonymkode: 71c67...dc5

[AnonymBruker]

Det er å ta over plassen til den biologiske faren for å vise dominans.

Anonymkode: f3e06...9dd

[AnonymBruker]

Hvilke regler er det han ønsker? Jeg som stemor henter, bringer, gjør lekser osv sammen med mine stebarn på lik linje som mine egne. Jeg forventer også det samme av de alle. Vi har hatt klare regler på dette hele tiden. Min mann skal kunne hjelpe eller kjefte på mine barn og jeg på hans. De gangene ungene har følt på noe, så har det blitt tatt opp. Snakk med mannen din og hør hva han ønsker, og snakk med dine barn

Anonymkode: 31829...7ae

[Biloba]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Mine barn har ikke en far. Eller de har en, men han er ikke i livene deres. Så hvis ikke stefar vil være som en far på lik linje som jeg er mor så vil jeg ikke ha han. Altså, han skal oppføre seg som en far.

Anonymkode: 1e1e4...84a

 

Jeg lurer på hva folk med slike holdninger, kravet om å kunne lesse halvparten av sin foreldreoppgave over på en ny partner, tenker om hva de selv har å tilby i et forhold og hva slags krav de stiller til sin egen kjæresterolle. 

[NancyDrew]

Jeg synes dette kommer veldig an på hvor lenge man har vært sammen. Stefaren min har vært i livet mitt siden jeg var knappe tre år. Han og min mor er fortsatt gift, og sammen har de mine yngre søsken. 

Aldri har jeg følt noen form for forskjellsbehandling. Han kjørte og hentet meg på lik linje som med alle. Fikk de lommepenger, så fikk jeg lommepenger. Kjøpte han noe på tur, så kjøpte han til oss alle. Nye sko til søstern, nye sko til meg. Han er og har alltid vært den eneste faren jeg har kjent, og den rollen han tok på seg ovenfor meg da han møtte moren min — jeg er evig takknemlig nå som voksen. For jeg har lært her inne på KG, at det aldri var en selvfølge.

 

— Men, jeg må si, min historie var ett scenario. Ettersom jeg var så liten, og stefaren min ikke hadde andre barn, og min biologiske far aldri var til stede, så skulle det bare mangle at han tok så stort ansvar, tenker jeg. Barn må aldri føle at de er i veien! Det er en stor oppgave, ikke alle er klar for den.

Hadde han hatt barn fra før av, evt min biologiske far var med i bilde, så hadde ting stilt seg veldig annerledes for hva jeg sier nå. Da tenker jeg at barnet allerede har en mor og en far, og da skal så klart de ta hovedansvaret for barnet. Da trenger ikke en steforeldes ansvar å bli så veldig 100% som foreldrenes. Så kort oppsummert; kommer an på barnets alder, lengden på forholdet, biologisk mor/fars rolle - og om steforelder har barn fra før. 

[NancyDrew]

6 minutter siden, Biloba skrev:

 

 

Jeg lurer på hva folk med slike holdninger, kravet om å kunne lesse halvparten av sin foreldreoppgave over på en ny partner, tenker om hva de selv har å tilby i et forhold og hva slags krav de stiller til sin egen kjæresterolle. 

Tenker at vedkommende har barnas beste i fokus. Føler man en forskjellsbehandling som barn, så er en skade gjort. Dette burde alle som går inn i et forhold med barn tenke på. Det er, som jeg sa, en stor oppgave. Du får på kjøpet med en familie, ikke bare en kjæreste. Kan man ikke håndtere det, så finner man seg en partner som ikke har barn fra før av.

[AnonymBruker]

Jeg er i et forhold hvor vi har et felles barn og hun har 2 fra tidligere.  Barnefar er ikke i bilde. 

Føler at jeg har lite jeg skulle sagt når det gjelder hennes barn.  Har til og med blitt korrigert foran barna.  Føler ikke jeg får lov til å være forelder, bare forsørger, kokk og sjåfør.

Anonymkode: b7e16...7ae

[NancyDrew]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er i et forhold hvor vi har et felles barn og hun har 2 fra tidligere.  Barnefar er ikke i bilde. 

Føler at jeg har lite jeg skulle sagt når det gjelder hennes barn.  Har til og med blitt korrigert foran barna.  Føler ikke jeg får lov til å være forelder, bare forsørger, kokk og sjåfør.

Anonymkode: b7e16...7ae

Hvor lenge har dere vært sammen?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, NancyDrew said:

 

Hvor lenge har dere vært sammen?

Ca 8 år

Anonymkode: b7e16...7ae

[Biloba]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er selv oppvokst med en stefar jeg aldri har hatt god personlighetskjemi med, og føler fremdeles nå som voksen at min mor valgte å blidgjøre han istedet for å stå på mitt parti når det var diskusjoner der hjemme.

Etter at jeg selv ble voksen og fikk barn, og de siste årene bodd med en mann som ikke er barnas far, så er jeg redd for at barna skal føle det slik jeg følte når jeg var ung, men samtidig ønsker jeg jo å ha et godt forhold til mannen min. Barna mine har få faste regler/ gjøremål, og så lenge de "oppfører seg som folk" er jeg fornøyd. 

Mannen min har nå "truet" med at han ikke gidder å bidra med kjøring/ tilrettelegging for hobbyene deres når jeg er på jobb hvis det nå ikke kommer noen regler snart.

Så dere som bor med en som ikke er barnas biologiske far, hva mener dere er hans rolle?

Anonymkode: 0b478...14d

I en familie skal man ikke ta parti med den ene eller den andre ut fra biologi eller alder, men vurdere hva man mener er rett.

Du er fornøyd med at barna bare tar imot service. Vel, da gir du dem det. Selv.

Han mener tydeligvis at de er for store til å ikke bidra noe særlig. Da er det naturlig at han reduserer på sitt servicenivå.

Jeg skjønner ikke at du ikke selv vil ta initiativ til å lære barna å bidra etter alder, og heller ikke at du vil legge opp til konflikt med partner ved å forvente at han står på pinne for deres ønsker uten at han blir hørt (av deg) om verdier i oppdragelsen. 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Biloba skrev:

 

 

Jeg lurer på hva folk med slike holdninger, kravet om å kunne lesse halvparten av sin foreldreoppgave over på en ny partner, tenker om hva de selv har å tilby i et forhold og hva slags krav de stiller til sin egen kjæresterolle. 

Jeg har ikke tenkt å lesse halvparten av mine foreldreoppgaver over på han. Han står fortsatt friere enn meg til å bare dra ut en kveld med venner feks fordi "han ikke har barn". Det er ikke hans ansvar å skulle ordne alt med ungene, men det er naturlig om begge ungene skal være på forskjellig sted til samme tid at han kan ta den ene ungen og jeg den andre.

Og siden mine unger ikke har en far så er det naturlig at den rollen tilfaller min nye mann. Dette er han klar over. Og om han velger å flytte inn så er det et valg han velger å ta. Det er ikke akkurat som at jeg står med en pistol mot hodet hans og tvinger han. Han er en voksen mann med egen vilje og meninger. 

Anonymkode: 1e1e4...84a

[Biloba]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har ikke tenkt å lesse halvparten av mine foreldreoppgaver over på han. Han står fortsatt friere enn meg til å bare dra ut en kveld med venner feks fordi "han ikke har barn". Det er ikke hans ansvar å skulle ordne alt med ungene, men det er naturlig om begge ungene skal være på forskjellig sted til samme tid at han kan ta den ene ungen og jeg den andre.

Og siden mine unger ikke har en far så er det naturlig at den rollen tilfaller min nye mann. Dette er han klar over. Og om han velger å flytte inn så er det et valg han velger å ta. Det er ikke akkurat som at jeg står med en pistol mot hodet hans og tvinger han. Han er en voksen mann med egen vilje og meninger. 

Anonymkode: 1e1e4...84a

Du skriver at han må være far på lik linje som du er mor, og videre at du ellers ikke vil ha ham. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Biloba skrev:

 

Du skriver at han må være far på lik linje som du er mor, og videre at du ellers ikke vil ha ham. 

Ja, men han står likevel friere til å gjøre ting enn jeg gjør. Feks å jobbe til ukurante tider eller å være med venner på kveldstid eller helger. Ellers er det naturlig at han er far på lik linje som en biologisk/enhver annen far er far, nettopp fordi mine barn ikke har en.

For øvrig så blir friheten hans innskrenket på lik linje med min om vi får egne barn og alle barna skal behandles likt. Uavhengig om de to første ikke er biologisk hans. Han er for øvrig inneforstått med dette, og vi har ikke flyttet sammen enda. Og vi har egentlig pratet ut om det meste og er enige om fordeling av diverse oppgaver osv.

Skulle det ikke fungere med denne mannen er det samme krav til en evt. ny en.

Jeg ser for øvrig ikke helt hva dette har med hva jeg har å tilby som kjæreste og hva min rolle i forholdet er?

Anonymkode: 1e1e4...84a

[Linkas]

Har selv vært i stemor-rollen en gang tidligere. Vi gjorde ikke noen forskjell på min, vår og hans barn siden det ville såret en eller annen i div situasjoner. Som f.eks om jeg dro med barna på butikken og min og vår fikk penger til å kjøpe noe godt, mens hans jenter ikke skulle fått penger fra meg siden de ikke er mine. Det blir feil, er man sammen med noen som har barn skal de tas hensyn til.

Jeg tenker sånn at en steforeldre skal stille opp som en vanlig foreldre, men samtidig ikke. At mor/far fortsatt er den ekte foreldren, og at jeg da ville vært nr 2. Hvis det ikke er spesielle situasjoner der stemor/far erstatter dem andre, som ved dødsfall eller at den andre ikke vil ha noe som helst med barnet å gjøre.. 

Det er en balansegang, og går man inn i ett forhold der det er barn med, så skal man tenke på barnet også. Det bør også avklares foreldrene mellom hvordan man vil det skal være. Regler i hjemmet, skal jeg stille opp for hans barn, så skal han stille opp for mine. Hvordan gjøre det hvis noen spør om penger, besøke venner og bli kjørt rundt. Greit å ha dette avklart så ikke noen føler seg overkjørt og det blir kluss i forholdet. 

Sett dere ned sammen, er barna gamle nok (rundt 6-8 år og over) kan de også være med å finne ut familieregler og få sette opp gjøremålsplan. Får de selv være med å bestemme hva de skal hjelpe til med og hvor ofte for å få lommepenger/spare poeng til en belønning, er det som regel lettere og få til ett godt samarbeid. 

Håper dere finner ut av ting, ikke noe godt når det skurrer mellom partene

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Biloba skrev:

 

Du skriver at han må være far på lik linje som du er mor, og videre at du ellers ikke vil ha ham. 

For å si det på en enklere måte da. Jeg skaffer meg ikke en partner for å få en barnevakt og dermed mer frihet for meg selv.

Anonymkode: 1e1e4...84a