Alkoholmisbruk og benekting.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt noen mennesker i mitt liv som har slitt med alvorlig alkoholmisbruk/ alkoholisme. Det som er felles for dem alle er at de har benektet sitt misbruk totalt, eller når de har " innrømmet" det, har de bare snakket folk etter munnen, rett og slett for å få fred fra maset. Denne benektingen har alltid forundret meg noe voldsomt, for de benekter jo noe som er helt klart for alle menneskene som er rundt dem. Er det noen som har slitt med alkoholmisbruk selv og som har kommet ut av det, eller folk som jobber med alkoholmisbrukere, som kan gi en dypere forklaring når det kommer til denne benektingen? For eksempel tror de på det selv,eller har de en følelse av at de drikker altfor mye, men nekter å innrømme det for andre etc?

Anonymkode: e22bb...693

[FrankDrebin]

Jeg tror nok de vet det selv innerst inne, men benekter det muligens fordi de synes det er flaut. Bare tenker høyt her nå. 

[NancyDrew]

Blir vel som mange av de som sliter psykisk, det er tabù og «flaut» (selv om det ikke burde være sånn.) Så da benekter man, selv om vedkommende vet, og gjerne også vet at andre gjør det. Så har man jo hørt fra flere, gjerne på intervju av de som har slitt med alkohol, at de fortsatt tror de har en viss kontroll. At de ikke skjønte hvor langt det faktisk hadde gått. «Jeg kan slutte i morgen om jeg vil - er jo ikke avhengig — men hva er vitsen.»

 

Drar ingen sammenligning her nå (!) men jeg fikk meg en liten oppvekker noen måneder etter jeg begynte å snuse i tenårene som student (eller i mine øyner; hadde prøvd å snuse) og jeg gikk tom, både for snus og penger, og tenkte at det gikk jo fint - jeg var jo ikke avhengig. Jeg kunne jo bare slutte når jeg ville. Men så ble det visst noen timer tatt rett ut i fra helvete gitt. Den kveldssnusen ble til morgensnus, morgensnus ble til to-tre. To-tre ble til en boks om dagen. Jeg fikk det strengt tatt ikke med meg selv. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde en periode der jeg tok et glass vin eller to nesten hver dag(ble jo ikke full). Kjæresten min mente at dette kunne føre til avhengighet osv(har det i familien) men det mente ikke jeg. Lenge var det sånn og jeg sa jeg ikke hadde noe problem og selvfølgelig kom jeg med den "jeg kan slutte hvis jeg vil, jeg bare vil ikke, har ikke noe problem"
Men han satt det litt i perspektiv og utfordret meg til en mnd uten hverdags-drikking.

Etter det skjønte jeg at jeg kanskje var på vei ut i et feil spor selv om jeg den gang da ikke syntes det var noe problem med en eller to på kvelden. Så det er slutt på det nå.

Anonymkode: 3feaa...e56

[AnonymBruker]

33 minutter siden, NancyDrew skrev:

Blir vel som mange av de som sliter psykisk, det er tabù og «flaut» (selv om det ikke burde være sånn.) Så da benekter man, selv om vedkommende vet, og gjerne også vet at andre gjør det. Så har man jo hørt fra flere, gjerne på intervju av de som har slitt med alkohol, at de fortsatt tror de har en viss kontroll. At de ikke skjønte hvor langt det faktisk hadde gått. «Jeg kan slutte i morgen om jeg vil - er jo ikke avhengig — men hva er vitsen.»

 

Drar ingen sammenligning her nå (!) men jeg fikk meg en liten oppvekker noen måneder etter jeg begynte å snuse i tenårene som student (eller i mine øyner; hadde prøvd å snuse) og jeg gikk tom, både for snus og penger, og tenkte at det gikk jo fint - jeg var jo ikke avhengig. Jeg kunne jo bare slutte når jeg ville. Men så ble det visst noen timer tatt rett ut i fra helvete gitt. Den kveldssnusen ble til morgensnus, morgensnus ble til to-tre. To-tre ble til en boks om dagen. Jeg fikk det strengt tatt ikke med meg selv. 

Tror ikke det bare kan dreie seg om at det flaut, til det er benektingen for sterk. Et eks, en kvinne jeg kjente dro til psykolog for å få hjelp med depresjonen hun slet med, samtidig drakk hun så mye at både politi og helsepersonell flere ganger hadde vært involvert under hennes fyllakuler. Da jeg spurte henne senere om hvordan det gikk hos psykologen, og hva psykologen hadde sagt ang hennes alkoholmisbruk, så ble hun tydelig forvirret, "Alkoholmisbruk? Jeg sliter da ikke med alkoholen?" , så det hadde hun altså ikke engang nevnt for psykologen.

Anonymkode: e22bb...693

[AnonymBruker]

Mitt inntrykk er at de som sliter med "alvorlig misbruk" som du kaller det, er ærlige om det. Det går liksom ikke an forsvare å drikke på morgenen eller gjemme unna spritflasker for å drikke i smug som noe annet enn misbruk. Onkelen min er tørrlagt alkoholiker, og han har alltid vært åpen om det. Så vet ikke om denne benektelsen du nevner er representativ for alkoholikere flest. 

Opplever mer at de som drikker i gråsonen, feks tre glass vin hver kveld eller drikke til de får blackout hver lørdag, har problemer med å innrømme at de har et problem.

Anonymkode: 8a53b...a29

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mitt inntrykk er at de som sliter med "alvorlig misbruk" som du kaller det, er ærlige om det. Det går liksom ikke an forsvare å drikke på morgenen eller gjemme unna spritflasker for å drikke i smug som noe annet enn misbruk. Onkelen min er tørrlagt alkoholiker, og han har alltid vært åpen om det. Så vet ikke om denne benektelsen du nevner er representativ for alkoholikere flest. 

Opplever mer at de som drikker i gråsonen, feks tre glass vin hver kveld eller drikke til de får blackout hver lørdag, har problemer med å innrømme at de har et problem.

Anonymkode: 8a53b...a29

Det stemmer rett og slett ikke. Klippet fra norsk helseinformatikk:

Den store utfordringen er imidlertid at fornektelse spiller en vesentlig rolle ved alkoholisme. "Alkohol er ikke noe problem!", sier vedkommende. Følgelig søker alkoholikere sjelden profesjonell hjelp av seg selv.

Anonymkode: e22bb...693

[AnonymBruker]

Alkoholen lindrer smerte og det er vanskelig å gi slipp på det som gir livet innvendig ro og mening. Pårørende er bare statister for det er alkoholen som er den ekte kjærligheten i alkoholikerens liv.

Anonymkode: e3292...acb

[isw]

Det er skremmende lett å utvikle et slags mildt avhengighetsforhold til alkohol.

Da jeg var tre uker på ferie i sommer, ble det drikke hver dag. Aldri fyll, men kanskje en øl på stranda, et glass vin til lunch og middag og en drink etterpå. Altså 3-4 enheter om dagen. Da jeg kom hjem, tok det lang tid før det kjentes normalt å ikke drikke (jeg drakk selvsagt ingenting da). Men det var en tankevekker.

Jeg tror det er mange «vininteresserte» og «ølkjennere» der ute som tar 2-3 glass om dagen og i realiteten har utviklet en avhengighet. Det er skummelt. For avhengighetens del tror jeg det er bedre å drikke 7 pils på fest enn å drikke hver dag. Men for helsen for øvrig er det nok mer nyansert.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke misbrukt alkohol, men andre rusmidler. Det var flere grunner til benektingen. Det at det var flaut var et, jeg skammet meg. Men jeg mente også at jeg ikke var sååå avhengig, jeg mente jeg hadde kontroll. Det hadde jeg absolutt ikke. Og jeg ønsket ikke å slutte, jeg elsket rusen. Savner den fortsatt. Det var selvmedisinering rett og slett. Når jeg var ruset så slapp jeg å tenke på virkeligheten. Det ønsket jeg ikke å fjerne. 

Så jeg ønsket egentlig ikke hjelp til å slutte, samtidig så ville jeg slutte. Ved å innrømme et misbruk så måtte jeg også helt klart slutte. 

Anonymkode: 5481a...b5e

[Gjest middagshøyden]

...

Endret 19. mars 2020 av middagshøyden

[AnonymBruker]

1 time siden, isw skrev:

Det er skremmende lett å utvikle et slags mildt avhengighetsforhold til alkohol.

Da jeg var tre uker på ferie i sommer, ble det drikke hver dag. Aldri fyll, men kanskje en øl på stranda, et glass vin til lunch og middag og en drink etterpå. Altså 3-4 enheter om dagen. Da jeg kom hjem, tok det lang tid før det kjentes normalt å ikke drikke (jeg drakk selvsagt ingenting da). Men det var en tankevekker.

Jeg tror det er mange «vininteresserte» og «ølkjennere» der ute som tar 2-3 glass om dagen og i realiteten har utviklet en avhengighet. Det er skummelt. For avhengighetens del tror jeg det er bedre å drikke 7 pils på fest enn å drikke hver dag. Men for helsen for øvrig er det nok mer nyansert.

Jeg hadde en venninne som opplevde det samme etter at hun hadde vært flere uker i syden. Da hun kom hjem måtte hun tvinge seg selv til å gå forbi matbutikken, for alt hun ville var å gå inn for å kjøpe seg noen øl.

Anonymkode: e22bb...693

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke misbrukt alkohol, men andre rusmidler. Det var flere grunner til benektingen. Det at det var flaut var et, jeg skammet meg. Men jeg mente også at jeg ikke var sååå avhengig, jeg mente jeg hadde kontroll. Det hadde jeg absolutt ikke. Og jeg ønsket ikke å slutte, jeg elsket rusen. Savner den fortsatt. Det var selvmedisinering rett og slett. Når jeg var ruset så slapp jeg å tenke på virkeligheten. Det ønsket jeg ikke å fjerne. 

Så jeg ønsket egentlig ikke hjelp til å slutte, samtidig så ville jeg slutte. Ved å innrømme et misbruk så måtte jeg også helt klart slutte. 

Anonymkode: 5481a...b5e

Hvis jeg hadde sagt til deg da du ruset deg, Du ruser deg altfor mye, du er virkelig i faresonen! , hadde du vært enig med meg inni deg, eller hadde du VIRKELIG trodd på dine egne ord om at du ikke var rusmisbruker? Det er nemlig dette jeg synes er så forunderlig, folk kan ha drukket seg fra hus og hjem, samtidig som de fremdeles er overbevist om at de ikke har noe problem.

Anonymkode: e22bb...693

[AnonymBruker]

Å misbruke og være avhengig av alkohol er veldig stigmatiserende. Derfor benekter jeg det. Jeg vet det, men i bedre perioder kan jeg bli i tvil.

Anonymkode: db243...02a

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis jeg hadde sagt til deg da du ruset deg, Du ruser deg altfor mye, du er virkelig i faresonen! , hadde du vært enig med meg inni deg, eller hadde du VIRKELIG trodd på dine egne ord om at du ikke var rusmisbruker? Det er nemlig dette jeg synes er så forunderlig, folk kan ha drukket seg fra hus og hjem, samtidig som de fremdeles er overbevist om at de ikke har noe problem.

Anonymkode: e22bb...693

Jeg hadde benektet det og ment, innerst inni meg, at jeg hadde kontroll. Jeg kunne vært med på bekymringen om jeg har det bra - for det hadde jeg jo ikke. Men jeg hadde ment at det var overdrevet og sagt, slapp av - jeg har kontroll. I dag ser jeg jo at jeg ikke hadde det. 

Anonymkode: 5481a...b5e

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mitt inntrykk er at de som sliter med "alvorlig misbruk" som du kaller det, er ærlige om det. Det går liksom ikke an forsvare å drikke på morgenen eller gjemme unna spritflasker for å drikke i smug som noe annet enn misbruk. Onkelen min er tørrlagt alkoholiker, og han har alltid vært åpen om det. Så vet ikke om denne benektelsen du nevner er representativ for alkoholikere flest. 

Opplever mer at de som drikker i gråsonen, feks tre glass vin hver kveld eller drikke til de får blackout hver lørdag, har problemer med å innrømme at de har et problem.

Anonymkode: 8a53b...a29

Motsatt erfaring her. Alle utenom én jeg av de jeg kjenner med alvorlig misbruk benekter det 

Anonymkode: e501b...8e8

[AnonymBruker]

Det er fascinerende. Jeg var litt over 30 første gang jeg var i rusbehandling og jeg hadde ingen problemer med å kalle meg rusavhengig.

Flesteparten av de jeg var med hadde store problemer med akkurat dette. Å innrømme at de var avhengige.

Anonymkode: cf5f2...754

[AnonymBruker]

Det er vel sånn med det meste av avhengighet.

Mine foreldre var alkoholikere, drakk seg fulle hver dag, men min far gikk på jobb hver dag, og de startet ikke å drikke før etter 16.00 om dagen, så de nektet for at de var alkoholikere. For alkoholikere drakk fra de sto opp. Og de kunne slutte når de ville. Men de gjorde det jo ikke.

Har og en bekjent med barn, som er alkoholiker, og hun benekter det helt, men det er vel og fordi barnevernet er i bilde, er jo mange som har meldt henne.

Jeg har en spiseforstyrrelse, hatt den i 27 år, startet med bulimi, så ble det en kombinasjon av bulimi og trening, og tilslutt bare overspising. Har gode perioder, og dårlige perioder, men mest ligger det helt midt i mellom. Det tok meg 18 år før jeg fortalte det til noen, og da fortalte jeg det som det var fortid. For da hadde jeg ikke kastet opp på 1 år. Men trente 20 timer i uka, for å kunne overspise noen dager hver uke. Nå går jeg i behandling, og er jo klar over problemet mitt. Men vil ikke helt innrømme det til andre. Finner på andre unnskyldninger for at jeg har lagt på meg. Og jeg har alltid vært flink til å skjule det. Bodde jo med en mann i 10 år, og skjulte det for han.

Anonymkode: 4d675...4ca