Myter om "guttemammaer"

[AnonymBruker]

Vi har mye mer kontakt med foreldrene til mannen, og det er de som stiller opp for oss i hverdagen

Anonymkode: 70c45...cc9

[AnonymBruker]

Jeg er datter, og pappajente. 

Kjæresten min har ei datter, som er pappajente. 

Anonymkode: b2521...ea4

[Gjest Mammalivet]

Syns for så vidt at svarene du har fått her nettopp bekrefter at det er en myte  

[AnonymBruker]

Min bror har mye tettere bånd med vår mor, enn det jeg har.

Anonymkode: 09271...13c

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min har like mye kontakt med min svigerfamilie som vi har med min familie. 

Anonymkode: 62024...779

[AnonymBruker]

Jeg tror det er noe som ikke nødvendigvis kommer til å stemme for den oppvoksende generasjonen.  I mine foreldres generasjon og tidligere generasjoner har det ofte vært slik at kvinner har vært ansvarlige for det sosiale og ungene og mennene bare har fulgt med på lasset. Jeg ser det selv med svigerfamilien min der det er svigermor som arrangerer og inviterer og det er gjerne meg hun kontakter i stedet for sønnen sin, noe jeg syns er rart. Da er det også slik at det fort blir slik at man tar mer kontakt med sin egen datter. 

Jeg tenker at dersom man er bevisst dette og faktisk oppdrar sønnene sine til å ringe foreldrene sine og ta sitt ansvar for det sosiale, så trenger man ikke bli utestengt fra sin sønns liv. Det forutsetter så klart at man også engasjerer seg og er på tilbudssiden. 

Anonymkode: 64a11...524

[AnonymBruker]

Vi har et mye nærere forhold til mannens foreldre, og det er de som henger mest med kidsa våre, dette til tross av at de har en hel skokk barnebarn å fordele tid og krefter på. Min mamma er død, så det er kun min pappa igjen på min side, og som ab over skriver er det kvinnene som har hatt ansvaret for det sosiale i den generasjonen, han tar null initiativ til å treffes. (Barnebarna til pappas nye kjæreste ser han derimot ofte. Han er verdens beste reservebestefar. Ja, jeg er litt sur, for det har ikke manglet på invitasjoner fra oss.)

Anonymkode: fb911...e72

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mer personavhengig, hva slags barna har til foreldrene igjennom oppveksten. Jeg er f.eks ikke så nære moren min, jeg er mye mer pappajente. Det er samboer også, så her har vi mye mer kontakt med fedrene våre enn mødrene. Men kvinner er jo ofte de som tar initiativ til familietreff, og det kan bli litt skjevdeling sånn sett, men som sagt tror jeg det stort sett avhenger av kjemi. 

Anonymkode: 269b5...8e3

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Det var litt vanskelig å formulere en forståelig kortfattet overskrift basert på tema, så håper dere tar dere tid til å lese posten min.

Gjennom mine mange år på ulike forum, både her og på mammaforum, virker det som at det å få gutt er litt annenrangs, og mange argumenterer for at man blir tettere med en datter, at sønn glemmer mor/egen familie så fort man får kone/samboer osv.. Så det jeg lurer på er: Dere damer, med halvvoksne/voksne gutter, er det noe hold i denne "redselen"? Blir dere vekkprioritert i forhold til svigerdatters familie? Føler dere at mormor er mer verdt enn farmor?

 

 

Anonymkode: 06f1a...2fc

Jeg hadde et veldig nært forhold til sønnen min, helt til han traff kjæresten sin og flyttet sammen med henne. De valgte da å bosette seg i nærheten av hennes familie og vi fikk stadig mindre kontakt. Føler at det nå bare er kjæresten og hennes familie som gjelder. Jeg prøver å ta kontakt, men det er lite respons. For 6 mnd siden fikk de et barn sammen. Første barnebarn på begge sider. Jeg føler meg nedprioritert som Farmor. Har ikke fått passe gutten en eneste gang, mens mormor har han titt og ofte. Jeg skjønner at det er enklere å spørre mormor som bor rett i nærheten (jeg bor ca 35 min. unna med bil), men det er likevel sårt å ha så lite kontakt med gutten. Han er jo mitt barnebarn også. I tillegg er det sårt å føle at man har "mistet" sønnen sin

Anonymkode: 52718...a75

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kommer nok mer an på hvordan vi som gutteforeldre oppfører oss tenker jeg. I min familie er jeg og brødrene mine mer hos oss enn vi er hos kjærestene våre sine familier. Mine foreldre er engasjerte og inviterer oss ofte over.

Anonymkode: 699ec...5cf

Dette tror jeg også. Klarer man å ha et godt forhold til sønnene, og samtidig ta imot svigerdøtrene med åpne armer, er det ingen grunn til at man ikke skal ha et nært forhold videre. Men man kan jo være uheldig i forhold til hvor de ønsker å bosette seg da. Men også da kan man jo gjøre mye selv ved å være på tilbudssiden, reise på besøk og holde kontakten.

Vi ble boende nær mine svigerforeldre, og jeg har på mange måter nesten hatt et nærmere forhold til svigerfamilien enn til egen familie. Jeg ble tatt i mot og inlemmet i familien på en fantastisk måte!

Anonymkode: 90a74...68f

[Gjest Anonymus Notarius]

Tror det er noen kvinner som tror det å få en datter er å få en bestevenninne (akkurat som noen menn tror det å få en sønn er å få en "mini-me" som skal ha akkurat den samme interessen som ham, gjerne fotball). Mens i virkeligheten tror jeg mødre krangler mer med døtrene enn sønnene. 

Vi er mer sammen med min familie enn hans, men det er pga stor geografisk avstand. 

Min egen mormor døde da jeg var veldig liten, så jeg vokste opp med kun farmor, vi hadde et veldig nært forhold til henne.