Haugenjentas dagbok!

[Haugenjenta]

Ung kvinne på 30 år, nekter å kalle meg dame, og jente føler jeg at jeg for gammel til å kalle meg nå.
Født, oppvokst og boende i Drammen, funnet mannen i mitt liv og har fem katter
Jobber i butikk (kjede), men er i vurdering av å skifte beite etter hvert.

Hei og hallo!

[Haugenjenta]

En av grunnene for at jeg opprettet denne dagboken er for å få luftet meg.
Jeg er en av de personene som liker å holde ting inne i meg,
ikke noe særlig flink til å prate med folk, antageligvis for frykten av å miste det helt..

Den siste måneden har vært meget spesiell, eller.. Absurd er vel mer riktig ord..
Natt til 1. september ble Pappaen min lagt inn på sykehuset etter å ha slitt med talen i en ukes tid.
Det de trodde kunne være en "uskyldig" infeksjon viste seg plutselig å være hjernesvulst.
Ikke mulig å operere, grad 4, kun mulig med livsforlengende behandling
På bare èn liten måned gikk han fra å være frisk og rask, til å være totalt ugjenkjennelig.
Gått ned 10 kg, mistet alt av muskelmasse, trenger hjelp til enkelte ting,
men han er sta og vil helst klare ting selv så langt det lar seg gjøre, og er oppegående stort sett.
Min 65 år gamle far som ALDRI har vært syk eller rørt så mye som en smertestillende i sitt liv,
er nå dødssyk. En mann som potensielt hadde hatt kanskje 20-30 år igjen av livet.
En mann som i mine øyne skulle dø av alderdom, men så er det sånn da at den man tror det ikke skal ramme,
det er akkurat den personen det rammer.
Og dette er ikke noe som har utviklet seg over tid; neida, dette kom galloperende som en jævla villhingst!
Jeg verken fatter eller begriper det ikke! Det er så blodig urettferdig! Det er så ubarmhjertig!
Aldri, i min villeste fantasi, hadde jeg trodd at jeg skulle stå overfor å ta farvel med min Pappa allerede nå snart..
Det gjør så grusomt vondt!
Han ble lagt inn på Radiumhospitalet på onsdag, for stråling og cellegift.
Planen er at han skal behandles i tre uker, for så å ta det derfra,
men jeg pratet med legen i dag.
Mot slutten av uken/begynnelsen av neste blir det gjort en vurdering på om det er hensiktsmessig å fortsette.
Avslutter de behandlingen er det snakk om kanskje uker, kanskje en måned eller to.
Takler og fullfører han behandlingene med god effekt får han kanskje et år +/-
Uansett.. Det suger skikkelig for uansett hva som skjer, så er faktumet at han skal dø..
Verdens beste Pappa.. Jeg vet ikke åssen jeg skal klare meg uten ham..

[Haugenjenta]

Vært på Besøk hos Pappa i dag, satt der i tre timer.
Han var relativt pigg og lett å få kontakt med i starten,
sier for det meste ja og nei, men kommer en og annen liten setning.
Hadde hatt et fall til morgenen i dag, men det var gått bra.
Samme skjedde om torsdagen, han er ikke helt stødig + mistet en del muskler i vekttapet..
Han ble hentet for å ta CT i mens jeg var der,
men om det var p.g.a. fallet eller noe annet vet jeg ikke,
viste ikke sykepleieren heller. Hører vel noe om det er noe viktig.
Han har litt lavt blodtrykk, får i seg dårlig med væske inne i mellom,
så han lå med intravenøst.
Drakk en Solo + spiste to brødskiver mens jeg var der;
hadde med meg Baker Klausen brød og loff + varmrøkt makrell
Han var sliten etter CT, så litt vanskeligere å nå i gjennom.
I morgen drar bestekameraten hans og en annen felles venn inn til ham,
så drar Mamma og jeg på onsdag.
Blir nok veldig lange dager for ham, men prøver å fordele besøkene så ikke det blir så mange på en dag.
Nå har han heldigvis enerom igjen hvor han får ha tven i fred til å se det han vil

[Haugenjenta]

I dag var Pappa veldig emosjonell..
Talen hans er jo kraftig påvirket, samme er lydnivået.
Han spurte meg om noe da jeg nettopp var kommet,
men hørte det ikke og kom derfor nærmere..
"Er det mandag, tirsdag, onsdag,..." også brøyt han helt sammen 😔
Da var det like før det knakk for meg og, men klarte holde meg,
sa det var torsdag i mens jeg trøstet så godt jeg kunne.
Må være fryktelig frustrerende, ikke vite hvilken dag det er en gang..
Fikk så fryktelig vondt av ham, og skal ta med meg en kalender på lørdag,
i morgen drar en av brødrene hans inn, og muligens noen venner av familien.
Han lå veldig langt ned i sengen, og jeg turte ikke gjøre så mye selv,
så ringte på sykepleierne - det ble veldig emosjonelt det og,
men da ble han i det minste mer komfortabel.
Han tenker nok fryktelig mye, og vil helst klare ting selv,
det sitter veldig langt inne for ham å be om hjelp.

Blir veldig spennende når han vender "hjemover" til uken,
han blir først lagt inn på lokalsykehuset, før veien videre avgjøres.
Sånn som han er nå så har han ikke så veldig mye hjemme å gjøre..

Veldig rart, trist og vondt alt dette her.. ❤️

[Haugenjenta]

Mistet litt tråden oppe i alt, og glemte derfor bort denne dagboken.

Pappa fullførte stråling og cellegiftkuren, og kom på lindrende avdeling 19. oktober 2018.
Legene valgte å ikke gi mer behandling da bivirkningene ville medføre mer negativt enn positivt,
levetiden ville bli lengre uten behandling.
En periode var de usikre på om han kom til å komme seg over julen,
men han fikk en oppblomstring i midten av november - god virkning av Medrol.

Han sovnet stille inn kl. 9.15, tirsdag 12. februar 2019, med meg og min kjæreste sovende like ved.
Sykepleieren som var på vakt var der, og hun fortalte at han hadde åpnet øynene og ligget mot oss ❤️
Han mistet bevisstheten lørdag kveld, da fikk vi ikke lenger kontakt med ham, men det var fredelig og fint.
Det var folk der hele tiden.
Ingen dramatikk overhodet.

Allerede dagen etter satt vi på Jølstad, men jeg som liker å ha ting i orden hadde forberedt stort sett alt.
Hadde med meg kjæresten, mamma og brødrene til Pappa, men alle sa at alt var opp til meg da jeg spurte om innvendinger og meninger.
Jeg har blitt fortalt at jeg satte i sammen en fin sermoni, helt etter Pappas ånd.

Det har gått relativt greit lenge, men julen har vært beinhard.
Siste ukene har gått greit etter nyttår, men har sakte og sikkert dalt ned igjen.
Har time hos fastlegen neste uke, diskutere henvisning til DPS.
At jeg har det sånn er ikke bare p.g.a. det med Pappa.
I slutten av mai fikk jeg og resten av de ansatte beskjed om at butikken jeg jobbet i ville bli lagt ned.
Jeg tok det hardest av alle for jeg har lagt mye blod, svette og tårer i den jobben, og så den virkelig ikke komme.
Etter en periode med mye bugg så så det endelig lysere ut, men nei.
Heldigvis fikk jeg en stillingsprosent hos en annen butikk (ikke samme kjede), og vikariat et annet sted.
Men månedene er veldig uforutsigbare, og alle jobber jeg søker på hører jeg omtrent ikke fra 😕
Blir så demotivert av å ikke få napp og lurer på hva jeg gjør gærnt..

Jeg sitter med hus, bil og dyr - heldigvis gjeldsfritt, men regninger skal betales og ting må ordnes.
For ikke å snakke om mat.
Kjæresten skal flytte inn snart, får litt hjelp av ham på det vi bruker felles,
og vi skal starte med oppussing (arven går til det).
Jeg skal fortsette å søke, håpet er å få minimum en 60% fast stilling et eller annet sted, kresen er jeg ikke.
Og med behandling så kanskje jeg kan finne igjen litt glede.

For akkurat nå er alt bare jævlig dritt.