Hvordan tenker dere om meg som har bipolar?

[AnonymBruker]

Jeg er i slutten av 20-årene, og har slitt med bipolar lidelse type 1 i tre år. Sykdommen gjør at jeg sliter veldig, men jeg synes det er vanskelig å snakke med folk om det, og å være åpen om det. Jeg har vært hjemmeværende med støtte fra NAV av og på de tre årene jeg har vært syk. Det er vanskelig å holde på med jobb eller studier da jeg har få dager som er innenfor normalen. De fleste dagene er jeg deprimert, andre dager helt overhyper og har gjerne hallusinasjoner og vrangforestillinger i tillegg. Det er også en del dager der jeg er dopet ned av medisiner, eller sliter med bivirkninger. Jeg er fryktelig lei meg for at jeg ikke har fast jobb og lever et liv som gjerne er forventet. Faktisk så har jeg høyere utdanning, men jeg synes liksom ikke den "teller" når jeg ikke klarer å gjøre noe fornuftig som å jobbe. Jeg bruker alt for mye til på å bekymre meg over hva folk mener om meg. At andre skal tenke at bipolaritet er tull, at det er en fake diagnose, at det bare er å skjerpe seg, at jeg snylter på samfunnet, at jeg er svak, mislykket, uinterresant, en taper, en "selvbestemt lidende" - at det er min feil, så jeg får takke meg selv, osv. Jeg merker at de fleste jeg kjenner ikke kan så mye om bipolar lidelse, og at det er vanskelig å bli forstått. Selv om psykiske lidelser er mer aksepter i dag, så sliter jeg med å selv akseptere det, på en måte - selv om jeg vet hvordan det er. Jeg dømmer meg selv og antar at alle andre også gjør det. Lurer derfor litt på hva dere her inne tenker om det? Det er greit å være ærlig. 

 

Anonymkode: 84996...00d

[Gjest Sirah]

Hadde vi vært venner eller bekjente så hadde jeg høyst sannsynlig ikke tenkt over det engang. Du er DEG, du er IKKE diagnosen din. Aldri glem det ❤️

 

[UhmmHæ?]

Det er en kjip sykdom og føler med deg. Du må ikke gå rundt med dårlig samvittighet for noe du absolutt ikke ha kontroll over, en tilstand som tømmer en for krefter og har så mørke daler unner jeg ingen. Du må fokusere bare på deg selv og gi blanke f i hva andre måtte mene. Lev livet ditt og husk du får bare denne ene sjansen. 

[AnonymBruker]

Fikk diagnosen den gangen det het manisk depresiv, så føler med deg. Men vil bare komme med et lite håp, etter år med prøving og feiling fant jeg min medisin og er i dag og de siste 13 årene "normal". I full jobb med barn, partner og hus. Så man kan bli " frisk" ( i gåsetegn fordi jeg jo vet at jeg aldri blir frisk, kun sypmtomfri)

Anonymkode: 51760...ed9

[AnonymBruker]

Jeg tenker at bipolar er en høyst reell, og veldig alvorlig diagnose. Hvor syk man er og hvordan det arter seg varierer selvsagt.
Jeg kjenner flere som er det, og ingen av de har det spesielt lett - selvom de er rammet i forskjellig grad.
Hvilke medisiner man bruker og hvordan omgivelsene ens er, har selvfølgelig også noe å si.

Først og fremst, det er ikke sikkert du kommer til å ha det slik som du har det nå resten av livet. Kanskje får du nye medisiner eller får et mer stabilt liv av andre årsaker.

Ellers syns jeg det er trist for de som har det - det virker som en vanskelig og kjip sykdom å ha.
Ønsker deg alt godt, og håper du slipper å kjenne så mye på disse følelsene om at det er en "fake" sykdom. Det er det så absolutt ikke, og det har jeg heller ikke møtt noen som syns.

Fokuser på å ha det så godt du kan. ❤️ 

Anonymkode: b3503...174

[Atea]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er i slutten av 20-årene, og har slitt med bipolar lidelse type 1 i tre år. Sykdommen gjør at jeg sliter veldig, men jeg synes det er vanskelig å snakke med folk om det, og å være åpen om det. Jeg har vært hjemmeværende med støtte fra NAV av og på de tre årene jeg har vært syk. Det er vanskelig å holde på med jobb eller studier da jeg har få dager som er innenfor normalen. De fleste dagene er jeg deprimert, andre dager helt overhyper og har gjerne hallusinasjoner og vrangforestillinger i tillegg. Det er også en del dager der jeg er dopet ned av medisiner, eller sliter med bivirkninger. Jeg er fryktelig lei meg for at jeg ikke har fast jobb og lever et liv som gjerne er forventet. Faktisk så har jeg høyere utdanning, men jeg synes liksom ikke den "teller" når jeg ikke klarer å gjøre noe fornuftig som å jobbe. Jeg bruker alt for mye til på å bekymre meg over hva folk mener om meg. At andre skal tenke at bipolaritet er tull, at det er en fake diagnose, at det bare er å skjerpe seg, at jeg snylter på samfunnet, at jeg er svak, mislykket, uinterresant, en taper, en "selvbestemt lidende" - at det er min feil, så jeg får takke meg selv, osv. Jeg merker at de fleste jeg kjenner ikke kan så mye om bipolar lidelse, og at det er vanskelig å bli forstått. Selv om psykiske lidelser er mer aksepter i dag, så sliter jeg med å selv akseptere det, på en måte - selv om jeg vet hvordan det er. Jeg dømmer meg selv og antar at alle andre også gjør det. Lurer derfor litt på hva dere her inne tenker om det? Det er greit å være ærlig. 

 

Anonymkode: 84996...00d

Jeg ville ikke tenkt så mye, har en venninne som er bipolar. I maniske faser kan hun være mye, for da drikker hun i tillegg. Det er en lei sykdom, men det betyr ikke at du er et dårlig menneske. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere med bipolar lidelse. Jeg synes det er dumt du har fått en slik sykdom, men jeg håper du kan finne riktige medisiner og få et godt liv. 

Anonymkode: 3c9b4...08c

[Mari Y]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i slutten av 20-årene, og har slitt med bipolar lidelse type 1 i tre år. Sykdommen gjør at jeg sliter veldig, men jeg synes det er vanskelig å snakke med folk om det, og å være åpen om det. Jeg har vært hjemmeværende med støtte fra NAV av og på de tre årene jeg har vært syk. Det er vanskelig å holde på med jobb eller studier da jeg har få dager som er innenfor normalen. De fleste dagene er jeg deprimert, andre dager helt overhyper og har gjerne hallusinasjoner og vrangforestillinger i tillegg. Det er også en del dager der jeg er dopet ned av medisiner, eller sliter med bivirkninger. Jeg er fryktelig lei meg for at jeg ikke har fast jobb og lever et liv som gjerne er forventet. Faktisk så har jeg høyere utdanning, men jeg synes liksom ikke den "teller" når jeg ikke klarer å gjøre noe fornuftig som å jobbe. Jeg bruker alt for mye til på å bekymre meg over hva folk mener om meg. At andre skal tenke at bipolaritet er tull, at det er en fake diagnose, at det bare er å skjerpe seg, at jeg snylter på samfunnet, at jeg er svak, mislykket, uinterresant, en taper, en "selvbestemt lidende" - at det er min feil, så jeg får takke meg selv, osv. Jeg merker at de fleste jeg kjenner ikke kan så mye om bipolar lidelse, og at det er vanskelig å bli forstått. Selv om psykiske lidelser er mer aksepter i dag, så sliter jeg med å selv akseptere det, på en måte - selv om jeg vet hvordan det er. Jeg dømmer meg selv og antar at alle andre også gjør det. Lurer derfor litt på hva dere her inne tenker om det? Det er greit å være ærlig. 

 

Anonymkode: 84996...00d

Og å vaere opptatt av hvordan man fremstaar utad er ganske vanlig. Jeg synes det er viktig at man er den man er, foerst og fremst 

[Salvie]

Jeg tenker at det er en reell sykdom som alle andre sykdommer og at det derfor er fullt forståelig at du ikke kan være i full jobb eller jobbe i det hele tatt dersom du blir ufør.

Håper du klarer å få et fullverdig liv  på tross av sykdommen.

[AnonymBruker]

Jeg tenker bortskjemt unge som ikke har hatt A4 familie eller oppvekst. Bortskjemt, da mener jeg en som ikke tar ansvar for livet sitt og heller klikker og gjør som en vil fordi du har hatt det så fælt og ingen giiiiir deg det du trenger så da gir vel du faen. Og mye crash and burn pga dette. 

Anonymkode: eba3b...ccb

[Oddy]

Har en kompis som lider av dette, kjente han i 1år før han fortalte meg. Forandret ikke på noen måte hvordan jeg så han. Han har sine øyeblikk selfølgelig men han er en av de flotteste menneskene der ute. 

Ene storebroren min har også en god venninne som sliter med bipolar. De henger alltid ut når hun har sine gode dager, og han snakker aldri vondt om henne, kun hørt fine ting. Møtt på henne noen få ganger og hun virker veldig jordnær og godhjertet. 

[Oddy]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker bortskjemt unge som ikke har hatt A4 familie eller oppvekst. Bortskjemt, da mener jeg en som ikke tar ansvar for livet sitt og heller klikker og gjør som en vil fordi du har hatt det så fælt og ingen giiiiir deg det du trenger så da gir vel du faen. Og mye crash and burn pga dette. 

Anonymkode: eba3b...ccb

Håper virkelig dette er trolling og ikke hvordan tankegangen din er. Fy så stygt 

[Gjest Optimo]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i slutten av 20-årene, og har slitt med bipolar lidelse type 1 i tre år. Sykdommen gjør at jeg sliter veldig, men jeg synes det er vanskelig å snakke med folk om det, og å være åpen om det. Jeg har vært hjemmeværende med støtte fra NAV av og på de tre årene jeg har vært syk. Det er vanskelig å holde på med jobb eller studier da jeg har få dager som er innenfor normalen. De fleste dagene er jeg deprimert, andre dager helt overhyper og har gjerne hallusinasjoner og vrangforestillinger i tillegg. Det er også en del dager der jeg er dopet ned av medisiner, eller sliter med bivirkninger. Jeg er fryktelig lei meg for at jeg ikke har fast jobb og lever et liv som gjerne er forventet. Faktisk så har jeg høyere utdanning, men jeg synes liksom ikke den "teller" når jeg ikke klarer å gjøre noe fornuftig som å jobbe. Jeg bruker alt for mye til på å bekymre meg over hva folk mener om meg. At andre skal tenke at bipolaritet er tull, at det er en fake diagnose, at det bare er å skjerpe seg, at jeg snylter på samfunnet, at jeg er svak, mislykket, uinterresant, en taper, en "selvbestemt lidende" - at det er min feil, så jeg får takke meg selv, osv. Jeg merker at de fleste jeg kjenner ikke kan så mye om bipolar lidelse, og at det er vanskelig å bli forstått. Selv om psykiske lidelser er mer aksepter i dag, så sliter jeg med å selv akseptere det, på en måte - selv om jeg vet hvordan det er. Jeg dømmer meg selv og antar at alle andre også gjør det. Lurer derfor litt på hva dere her inne tenker om det? Det er greit å være ærlig. 

 

Anonymkode: 84996...00d

Jeg kan ingenting om psykiske lidelser og tenker ikke noe spesielt rundt "bipolar". Hadde jeg kjent deg, så hadde jeg tenkt at "sånn er du".

God bedring! (er det lov å si det? Bipolar er kanskje kronisk? I såfall, håper de finner en medisinering som funker for deg!)

[Gjest Sirah]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker bortskjemt unge som ikke har hatt A4 familie eller oppvekst. Bortskjemt, da mener jeg en som ikke tar ansvar for livet sitt og heller klikker og gjør som en vil fordi du har hatt det så fælt og ingen giiiiir deg det du trenger så da gir vel du faen. Og mye crash and burn pga dette. 

Anonymkode: eba3b...ccb

Skjønner godt at du tok denne som AB......................... Dette innlegget vitner ikke om annet enn fullstendig uvitenhet.

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er veldig synd for de som har kroniske sykdommer å streve med. Det er ulike alvorlighetsgrader innen det å være en polfarer som man også kan kalle det, og jeg håper ikke det er så voldsomt ille for din del. Jeg håper du får den hjelpen du trenger av helsevesenet. 

Anonymkode: 62ccb...4d6

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i slutten av 20-årene, og har slitt med bipolar lidelse type 1 i tre år. Sykdommen gjør at jeg sliter veldig, men jeg synes det er vanskelig å snakke med folk om det, og å være åpen om det. Jeg har vært hjemmeværende med støtte fra NAV av og på de tre årene jeg har vært syk. Det er vanskelig å holde på med jobb eller studier da jeg har få dager som er innenfor normalen. De fleste dagene er jeg deprimert, andre dager helt overhyper og har gjerne hallusinasjoner og vrangforestillinger i tillegg. Det er også en del dager der jeg er dopet ned av medisiner, eller sliter med bivirkninger. Jeg er fryktelig lei meg for at jeg ikke har fast jobb og lever et liv som gjerne er forventet. Faktisk så har jeg høyere utdanning, men jeg synes liksom ikke den "teller" når jeg ikke klarer å gjøre noe fornuftig som å jobbe. Jeg bruker alt for mye til på å bekymre meg over hva folk mener om meg. At andre skal tenke at bipolaritet er tull, at det er en fake diagnose, at det bare er å skjerpe seg, at jeg snylter på samfunnet, at jeg er svak, mislykket, uinterresant, en taper, en "selvbestemt lidende" - at det er min feil, så jeg får takke meg selv, osv. Jeg merker at de fleste jeg kjenner ikke kan så mye om bipolar lidelse, og at det er vanskelig å bli forstått. Selv om psykiske lidelser er mer aksepter i dag, så sliter jeg med å selv akseptere det, på en måte - selv om jeg vet hvordan det er. Jeg dømmer meg selv og antar at alle andre også gjør det. Lurer derfor litt på hva dere her inne tenker om det? Det er greit å være ærlig. 

 

Anonymkode: 84996...00d

Kristine Koht er bipolar. Mange kreative, flotte mennesker som er bipolare. Jeg ville tenkt at du mest sannsynlig er litt overhyper til tiden og kjempedeprimert til tider, og at du er deg! ☺

Anonymkode: 4a8d3...00a

[Gjest Hufsa0991]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker bortskjemt unge som ikke har hatt A4 familie eller oppvekst. Bortskjemt, da mener jeg en som ikke tar ansvar for livet sitt og heller klikker og gjør som en vil fordi du har hatt det så fælt og ingen giiiiir deg det du trenger så da gir vel du faen. Og mye crash and burn pga dette. 

Anonymkode: eba3b...ccb

Svaret ditt vitner om uvitenhet og umodenhet - og i tillegg mangel på respekt. TS - se bort i fra dette. 

Jeg jobber som miljøarbeider innen psykisk helse og vet at bp er er biokjemisk lidelse som gir psykiske symptomer. Hva som skjer med deg er ikke din feil, ikke noe fu velger, men noe som skjer som følge av noe du ikke kan syre. Nevrotransmittere og hormoner blir «skjeve», akkurat like reelt som om et virus som entrer kroppen. 

Menig i de trange her sier: du er deg, og du har en sykdom. 

[AnonymBruker]

Jeg er i en lignende situasjon ( annen diagnose, innenfor personlighetsfoestyrrelser) og forstår deg veldig godt. Har også høyere utdanning, men klarte ikke holde det gående med jobb i mer enn fem år, og er nå uføretrygdet. 

Det føles som et stort nederlag og gå fra såkalt statusjobb til uføretrygd. Var utrolig stolt av meg selv når jeg klarte å fullføre studier og gjorde det veldig bra  på jobb før sykdommen slo til for fullt. Har aldri tenkt dårlig om psykisk sykdom eller uføretrygd verken før jeg ble syk eller nå. Men det er akkurat bsom det er anderledes når det gjelder meg selv. Føler meg mindre verdt på en måte, rart da det kunne ikke falle meg inn å se på andre på den måten.

Anonymkode: 676ba...b14