Gå til innhold

Aspergers syndrom?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg er ganske åpen med moren min om ting jeg sliter med. Jeg har tidligere hatt moderat depresjon og sosial angst og drevet med selvskading. Sliter fortsatt med angst. Jeg har nettopp flyttet til Oslo og fått meg ny jobb. Men jobben, det sosiale og forandringene plager meg. Jeg har snakket med moren min om plagene mine og sier det at jeg har så dårlig samvittighet med tanke på at jeg har verdens beste jobb. Jeg føler meg så heldig, men det er bare noe med meg som skurrer, som er galt.

Jeg blir så sliten av å jobbe 100%, må hjem og legge meg nedpå etter en dag på jobb, orker ikke gjøre noe som helst fordi jeg blir helt utmattet av det sosiale. Moren min ringte meg for noen dager siden og sa at hun så på et program på tv om folk som hadde Aspergers syndom, og at det var en jente som var med der som var helt lik meg. Jeg leste meg opp på Aspergers og alt stemte med hvordan jeg var.

- Jeg er glad i å tegne og være kreativ, og kan lett forsvinne inn i det jeg holder på med. Nesten manisk, får ikke med meg noe som skjer rundt. Jeg kan holde på i flere timer med akkurat dette.
- Jeg er dårlig til å skjønne sarkasme i sosialt samspill med andre, og tar nesten alt bokstavelig. Jeg er også veldig godtroende, og tror på det meste folk sier, selv om de bare tuller. Jeg vet ikke hva som er tull eller ikke.
- Jeg misforstår veldig lett og jeg blir ofte forvirra av det folk sier fordi jeg ikke klarer å være helt oppmerksom på det de sier til meg. Jeg er så opptatt av andre ting, stemmebruken deres, hvor de ser, om de holder på med noe samtidig osv.
- Jeg syns det er vanskelig å snakke med kollegaer på pauserommet med mindre det er noe jeg interesserer meg for. Da kan jeg snakke og være veldig engasjert. Hvis ikke, så jatter jeg med og later som jeg er "normal" i en samtale for å ikke virke kjedelig.
- Jeg blir ofte distrahert av lyder og bevegelser. Klarer for eksempel ikke å sove i samme rom som en tikkende klokke. Jeg må ta ut batteriene av klokka. Eller folk som går fram og tilbake fra et rom. Oppmerksomheten min er da fullt og helt på denne personen, og da detter jeg ut av det jeg holder på med. Som for eks når jeg har eksamen sammen med flere 100 personer i ett rom. Noen skal på do, noen skal ut og lufte seg. Blir da veldig lett distrahert av lydene de lager når de går opp fra stolen, og når de går ut av rommet. Så jeg glemmer hvor jeg var i eksamenen.
- Jeg er dårlig på å bruke mimikk i ansiktet, har som oftes bare ett ansiktsuttrykk. (løfter aldri øyebrynene når jeg snakker, eller bruker kroppsspråket noe særlig, jeg bare snakker.)
- Jeg er ofte rastløs- peller på neglene, rister med beinet eller ruller meg fram og tilbake på en stol hvis jeg må sitte stille.
- Jeg er ganske stille av meg, men prøver å være mer utadvendt og sosial på jobb, men det ødelegger for meg selv fordi jeg blir så keitete og klein i etterkant fordi det ikke er meg. Dette fører da til at jeg blir sliten i etterkant.
- Jeg er sjeldent grovmotorisk(beveger armer i store bevegelser osv), jeg har små, forsiktige bevegelser.
- Jeg må få en beskjed flere ganger så jeg husker det. Er ofte jeg må spørre flere ganger, så jeg ikke misforstår. 
- Er veldig introvert, trives godt i eget selskap, men dette fører da til at jeg isolerer meg inne og får angst når jeg går ut døra. Jeg trives sammen med moren min, fordi hun kjenner meg fullt ut, og noen få nærme venninner.
 

Jeg har gått til utredning for ADHD/ADD da jeg var 22-23 år,(er nå 26 år) men hadde det ikke. Aspergers beskriver meg så mye bedre. Nå skal ikke jeg selvdiagnotisere meg selv, men tror dere dette er nok grunnlag til å snakke med fastlegen og få henvisning til dps? Dette er ting jeg sliter med hver eneste dag, og jeg hadde blitt letta om jeg fant ut av hva som feilte meg, når jeg har blitt plaget med dette hele livet. Har alltid trodd at det var normalt, at det kom til å forsvinne eller at den sosial angsten min hang igjen, kan jo være det og. Men vil bare få papirer på det slik at jeg kan slappe litt mer av.

Anonymkode: 58cef...f6b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ganske åpen med moren min om ting jeg sliter med. Jeg har tidligere hatt moderat depresjon og sosial angst og drevet med selvskading. Sliter fortsatt med angst. Jeg har nettopp flyttet til Oslo og fått meg ny jobb. Men jobben, det sosiale og forandringene plager meg. Jeg har snakket med moren min om plagene mine og sier det at jeg har så dårlig samvittighet med tanke på at jeg har verdens beste jobb. Jeg føler meg så heldig, men det er bare noe med meg som skurrer, som er galt.

Jeg blir så sliten av å jobbe 100%, må hjem og legge meg nedpå etter en dag på jobb, orker ikke gjøre noe som helst fordi jeg blir helt utmattet av det sosiale. Moren min ringte meg for noen dager siden og sa at hun så på et program på tv om folk som hadde Aspergers syndom, og at det var en jente som var med der som var helt lik meg. Jeg leste meg opp på Aspergers og alt stemte med hvordan jeg var.

- Jeg er glad i å tegne og være kreativ, og kan lett forsvinne inn i det jeg holder på med. Nesten manisk, får ikke med meg noe som skjer rundt. Jeg kan holde på i flere timer med akkurat dette.
- Jeg er dårlig til å skjønne sarkasme i sosialt samspill med andre, og tar nesten alt bokstavelig. Jeg er også veldig godtroende, og tror på det meste folk sier, selv om de bare tuller. Jeg vet ikke hva som er tull eller ikke.
- Jeg misforstår veldig lett og jeg blir ofte forvirra av det folk sier fordi jeg ikke klarer å være helt oppmerksom på det de sier til meg. Jeg er så opptatt av andre ting, stemmebruken deres, hvor de ser, om de holder på med noe samtidig osv.
- Jeg syns det er vanskelig å snakke med kollegaer på pauserommet med mindre det er noe jeg interesserer meg for. Da kan jeg snakke og være veldig engasjert. Hvis ikke, så jatter jeg med og later som jeg er "normal" i en samtale for å ikke virke kjedelig.
- Jeg blir ofte distrahert av lyder og bevegelser. Klarer for eksempel ikke å sove i samme rom som en tikkende klokke. Jeg må ta ut batteriene av klokka. Eller folk som går fram og tilbake fra et rom. Oppmerksomheten min er da fullt og helt på denne personen, og da detter jeg ut av det jeg holder på med. Som for eks når jeg har eksamen sammen med flere 100 personer i ett rom. Noen skal på do, noen skal ut og lufte seg. Blir da veldig lett distrahert av lydene de lager når de går opp fra stolen, og når de går ut av rommet. Så jeg glemmer hvor jeg var i eksamenen.
- Jeg er dårlig på å bruke mimikk i ansiktet, har som oftes bare ett ansiktsuttrykk. (løfter aldri øyebrynene når jeg snakker, eller bruker kroppsspråket noe særlig, jeg bare snakker.)
- Jeg er ofte rastløs- peller på neglene, rister med beinet eller ruller meg fram og tilbake på en stol hvis jeg må sitte stille.
- Jeg er ganske stille av meg, men prøver å være mer utadvendt og sosial på jobb, men det ødelegger for meg selv fordi jeg blir så keitete og klein i etterkant fordi det ikke er meg. Dette fører da til at jeg blir sliten i etterkant.
- Jeg er sjeldent grovmotorisk(beveger armer i store bevegelser osv), jeg har små, forsiktige bevegelser.
- Jeg må få en beskjed flere ganger så jeg husker det. Er ofte jeg må spørre flere ganger, så jeg ikke misforstår. 
- Er veldig introvert, trives godt i eget selskap, men dette fører da til at jeg isolerer meg inne og får angst når jeg går ut døra. Jeg trives sammen med moren min, fordi hun kjenner meg fullt ut, og noen få nærme venninner.
 

Jeg har gått til utredning for ADHD/ADD da jeg var 22-23 år,(er nå 26 år) men hadde det ikke. Aspergers beskriver meg så mye bedre. Nå skal ikke jeg selvdiagnotisere meg selv, men tror dere dette er nok grunnlag til å snakke med fastlegen og få henvisning til dps? Dette er ting jeg sliter med hver eneste dag, og jeg hadde blitt letta om jeg fant ut av hva som feilte meg, når jeg har blitt plaget med dette hele livet. Har alltid trodd at det var normalt, at det kom til å forsvinne eller at den sosial angsten min hang igjen, kan jo være det og. Men vil bare få papirer på det slik at jeg kan slappe litt mer av.

Anonymkode: 58cef...f6b

Høres ut som aspergers ja. Men hadde du disse problemene som barn også eller var du et normalt barn? skilte du deg ut fra de andre i klassen? Har ikke foreldra dine reagert når du var barn på din oppførsel?

Men uansett om du skulle fått diagnosen så kommer du ikke til å få noe hjelp om det er det du tror. Har man først fått diagnosen så gir de faen i deg og nav slenger uføretrygden oppi trynet ditt som om det ikke er håp for deg.

Anonymkode: da1c7...547

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som aspergers ja. Men hadde du disse problemene som barn også eller var du et normalt barn? skilte du deg ut fra de andre i klassen? Har ikke foreldra dine reagert når du var barn på din oppførsel?

Men uansett om du skulle fått diagnosen så kommer du ikke til å få noe hjelp om det er det du tror. Har man først fått diagnosen så gir de faen i deg og nav slenger uføretrygden oppi trynet ditt som om det ikke er håp for deg.

Anonymkode: da1c7...547

Jeg ble mobbet hele barne- og ungdomskolen, litt av vgs også. Fordi jeg var tilbakeholden og rar. Jeg hadde bare tre venner i klassen(de som mobbet meg psykisk), men jeg turte ikke gå bort til noen andre og bli venner med dem. Jeg fikk aldri sagt mine meninger om ting og ble etterhvert stum fordi jeg følte meg verdiløs og ikke hadde noe fornuftig å komme med uansett. Det var vel depresjonen foreldrene mine oppdaget først og de kom ikke innpå det med Aspergers. Det har jeg på en måte oppdaget senere når jeg ser tilbake på min oppvekst og barndom. Jeg var veldig stille, sjenert og hadde masse angst pga mobbingen. Jeg følte meg ikke sett, og gjorde ikke mye ut av meg. Jeg var dårlig på skolen, og måtte gå i en egen klasse i engelsk og mattetimene fordi jeg ikke skjønte så mye. Jeg var uoppmerksom i timene ellers, satt bare å tegna i skolebøkene.

Ts

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aspergers, og har en del likhetstrekk med deg. Ville absolutt tatt det opp med fastlegen ja.

Det du skal vite, er at det er andre ting som kan føre til samme symptomer... Omsorgssvikt, sykdom, mobbing etc.
Men sannsynligvis den som utreder deg finne ut av det :)

Anonymkode: 61375...232

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, FridaFrosken skrev:

Jeg ble mobbet hele barne- og ungdomskolen, litt av vgs også. Fordi jeg var tilbakeholden og rar. Jeg hadde bare tre venner i klassen(de som mobbet meg psykisk), men jeg turte ikke gå bort til noen andre og bli venner med dem. Jeg fikk aldri sagt mine meninger om ting og ble etterhvert stum fordi jeg følte meg verdiløs og ikke hadde noe fornuftig å komme med uansett. Det var vel depresjonen foreldrene mine oppdaget først og de kom ikke innpå det med Aspergers. Det har jeg på en måte oppdaget senere når jeg ser tilbake på min oppvekst og barndom. Jeg var veldig stille, sjenert og hadde masse angst pga mobbingen. Jeg følte meg ikke sett, og gjorde ikke mye ut av meg. Jeg var dårlig på skolen, og måtte gå i en egen klasse i engelsk og mattetimene fordi jeg ikke skjønte så mye. Jeg var uoppmerksom i timene ellers, satt bare å tegna i skolebøkene.

Ts

Viss du føler du trenger en diagnose så burde du absolutt utredes for asperger da det høres sånn ut utifra det du ramser opp. Men de siste setningene du nevner indikerer mer add forresten.

Anonymkode: da1c7...547

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har begynt å mistenke at jeg har asbergers. Har slitt hele livet med alt det du skriver pluss en del andre ting, men trodde det var normalt, noe alle sliter med. Det gikk opp for meg at alt det sosiale er noe som faller naturlig for de fleste, jeg har hele livet prøvd å imitere andre, men jeg får det ikke til. Alt fra ansiktsuttrykk, armbevegelser, når og hvordan jeg dkal hilse til folk, blikkontakt.. ja alt..  Er så mye rart som foregår i hodet mitt at det må være et eller annet.

Jeg liker også å tegne forresten, er det også et tegn?😅 Påmøter, kurs og forelesninger sitter jeg og tegner, men da følger jeg med. Er helt inne i det de snakker om, men tegner jeg ikke begynner jeg å fokusere på menneskene rundt meg og faller helt ut. Kan også sitte i min egen verden og tegne mens jeg hører på musikk, og da er jeg et helt annet sted i hodet mitt.

Hadde vært interessant å høre hva som foregår i hodet til andre med Aspergers, er mer og mer sikker på at det er det jeg har. Hadde vært en lettelse å fått en diagnose, føler også at da kan jeg slappe av litt mer. Da et det greit på en måte og ikke bare jeg som er dum... 😕 

Anonymkode: c5e9e...424

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Jeg kjenner meg igjen i omtrent alt det du skriver utenom selvskading, depresjon og mobbing. Likevel mistenker jeg ikke at noe er "galt" med meg. Det eneste jeg kanskje har mistenkt er ADD, men jeg prøver så godt som mulig å leve som meg selv. Ja, jeg har "flaws" - takler ikke det sosiale, men jeg har egentlig slått meg til ro med det. I jobbsammenheng vet alle at jeg er slik og slik, så de pusher sjelden på, og jeg gidder ikke det selv heller. Jeg bryter inn som du sier, når det er noe som virkelig fenger meg. Jeg ordlegger meg klønete, men deltar i hvert fall litt :)

Jeg er altså langt fra perfekt, men hvem er egentlig det? Det jeg vil frem til er at det ikke nødvendigvis finnes noen diagnose på deg eller meg, vi er bare litt utenfor den A4-personligheten. Men jeg er selvfølgelig for at du søker hjelp dersom du har store plager i hverdagen, og dersom du ikke finner en måte du kan leve med deg selv på. Om du ikke får en primærdiagnose så kan du i det minste behandles for sekundærdiagnosene som depresjon og angst.

Lykke til! 

Anonymkode: 3b5df...be4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

er under "sjekk" for det nå, og de har mistanken. Men det kan like gjerne være ADD. Tror også gjerne diagnoser kan gå hånd i hånd.
Jeg har slitt hele livet sosialt, jeg klarer ikke å bry meg helt om andre mennesker, de er liksom ikke så interessante. 
Jeg blir opphengt i enkeltting og har lett for å tenke svarthvitt. 
Jeg ha slitt med depresjon også og det kan nok komme av at jeg har brukt så masse ressurser på å være som de andre, analysert hva som er galt med meg og alltid følt at jeg ikke oppnår det de andre oppnår. 
Sosialt går greit med folk jeg kjenner, men jeg takler ikke super utadvendte mennesker som alltid skal tulle og skravle. De kommer aldri med noe som er interessant og jeg er veldig treig når det kommer til å svare folk på smalltalk. Folk sier så masse rart, de prater bare for å prate...

Anonymkode: c5163...618

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...