Unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Jeg er en mann i begynnelsen av tredveårene som har nettopp det. Hele livet frem til nå har vært preget av total mangel på selvtillit, sterk sosial angst og manglende evne til å få nye - og vedlikeholde mellommenneskelige relasjoner.

Er høyere utdannet(noe jeg aldri trodde jeg skulle bli) og er i en fast jobb hvor konfrontasjoner og inngrep i andres liv skjer på daglig basis. Noe som er stikk i strid med mine "grunnleggende behov" for forutsigbarhet og fysisk trygghet.

Det som gjør dette levelig er at det er enklere å forholde seg til noen som en representant for min arbeidsplass enn meg som person.

Personlig går jeg på antidepressiva og gjør ingenting produktivt eller selvrealiserende i fritiden. Mitt sosiale nettverk er nærmest ikke-eksisterende, og jeg har ingen nære venner.

Er det noen her med samme diagnose, og hva er deres tips & tricks for å leve et noen lunde givende liv?

 

Anonymkode: a580a...d33

[AnonymBruker]

Jeg har det samme, jeg er på din alder men kjenner meg godt igjen i mangelen på selvtillitt og sosial angst. Dog er jeg flink å vedlikeholde relasjonene mine, jeg er på en annen side ikke så flink til å få dem så alle mine venner er venner jeg har kjent i 15-20+ år. Forsåvidt hyggelig det men vil jo gjerne stifte nye bekjentskaper.

Nuvel, nok om det. Jeg går ikke på antidepressiva, og jeg tror ikke jeg vil deg selv om jeg blir tilbudt/anbefalt det. Har depresjon av mild til moderat grad, og det siste året har angsten min gått fra at jeg kan håndtere den fordi jeg har mye trening(jeg har vært slik som dette siden jeg var et lite barn), til å bli helt uoverkommelig. Det jeg hadde av hobbyer forsvant som dugg for tropesola. Så kollapset jeg på jobb, ble sykemeldt i 4 uker og lå hele første uka kun i senga. Kun på toalettet. Spiste ingenting.

Jeg er også høyere utdannet utrolig nok, fatter ikke at det er mulig. Karakterene er ikke noe å rope hurra for, men jeg har nå utdanning og jobb i alle fall. Vel, for øyeblikket. Jeg kan ikke ha jobben jeg har, den har gjort meg verre og er i prosessen med å bytte.

Så mitt første tips er å ha en jobb du føler du kan håndtere. Du sier jo at din går greit(eller?), min gjør ikke det så jeg må bytte for at jeg skal kunne overleve å stå i jobb. Jeg nekter å bli ufør, selv om jeg håper jeg er langt unna at det ser så ille, men jeg krisemaksimerer jo gjerne i dårlige perioder som jeg er i nå.

Andre tips er faktisk sosialt samvær, sånn til tross for at det er ubehagelig for både meg og deg. Jeg er såpass heldig at jeg har virkelig gode, nære venner, så det gjør det lettere. Men plasser meg på en fest hvor jeg ikke kjenner noen så skal du altså ha takk:P Hos meg er det noe spesielt som utløser angst i sosiale sammenhenger, og som jeg selvsagt unnviker som pesten, vet ikke om det er tilfelle for det? For i såfall er det jo mulig å gjøre andre ting enn akkurat det som er så vanskelig.

Jeg nevnte at jeg ikke var så flink å finne nye relasjoner, men jeg har gjort det, så nå har jeg to nye venner, og begge traff jeg på nettet. Jeg gikk aktivt inn for å finne venner på nett, jeg synes det er lettere:) Så kan jeg bli litt kjent med dem der før jeg møter dem. Kan det være noe for deg? Kanskje de kan introdusere deg for en hobby? Hvis ikke så bare prøv ett eller annet. Funker det ikke, nei vel. Neste!:)

Er du i noe behandling forresten?:) Jeg er i behandling, men jeg er litt blandet på om det hjelper eller ikke. Men jeg er såpass ny-diagnostisert at jeg har jo ikke helt klart å innfunnet meg med at jeg har diagnosen en gang.

Anonymkode: fd593...631

[AnonymBruker]

Jeg har den samme diagnosen, og fikk den for rundt 3 år siden. Er litt eldre enn deg, og er i starten av 40-årene nå, men har hatt disse problemene hele livet egentlig. Husker fra barndommen at jeg alltid fikk oppmerksomhet for at jeg var så jævla sjenert, og mange uttalte at de aldri hadde sett et så sjenert barn før. Ingen tenke mye over det den gangen, eller gjorde mye med det, og jeg har i senere tid tenkt om det kan ha vært et tidlig tegn på angst, men når det gjelder barn så sier man ikke angst, men kaller de heller sjenerte, eller diagnosterer de med ADD/ADHD eller lignende. 

Jeg har alltid kjent på angsten, helt siden jeg var på den alderen, men det var ikke før jeg nærmet meg 40 at jeg faktisk fikk en diagnose, og følte at jeg for første gang fikk svar og forklaring, og kunne jobbe med noe konkret. Det har alltid hindret meg, så jeg har ingen utdanning, ikke fullført videregående, og har mangelfull CV, på grunn av varierende arbeidserfaring. I tillegg til dette så har jeg også hatt fysiske skader/plager, som har hemmet meg minst like mye, og som er den største årsaken til manglende utdanning og arbeidserfaring.

Jeg har få venner i dag, men noen få gode venner. Er av og til usikker på hvor gode venner de er, for de tar ikke mye kontakt, så jeg føler meg ofte utelatt. Har ingen erfaring å snakke om når det kommer til kjærlighet, så en konsekvens av alle disse plagene er at jeg daglig kjenner meg ensom. Men så bor jeg også i et annet land, og kan ikke språket, på grunn av mine pyskiske diagnoser. Men på tross av det så har jeg det bedre enn jeg noen gang hadde det i Norge, så det å flytte hjem er ikke aktuelt, ikke før jeg eventuelt er så borte at jeg ikke kan ta vare på meg selv. Norge vil ikke ha meg innenfor landegrensene, så da holder jeg meg like godt borte.

Jeg har i dag store problemer med å knytte relasjoner, og jeg har bare ikke sjanse når det kommer til å oppsøke eller konversere med ukjente. Går ikke på antidepressiva eller noe sånt, men bruker medisinsk cannabis, og det er det første jeg har prøvd som funker. Min psykolog ville ikke gi meg piller, og det vil jeg ikke ha selv heller, men jeg synes det jeg tar nå fungerer, og gir meg en bedre livskvalitet enn på mange mange år.

Anonymkode: 9f6fe...983

[AnonymBruker]

Har dessverre ingen tips, men jeg lurer veldig på om jeg har denne diagnosen selv.. gikk opp et lys for meg nå. Kjente meg veeeldig igjen i det dere skriver. Har aldri fått noen diagnose, men gått bittelitt til psykolog. Slet ekstremt med sjenerthet som barn, prata nesten ikke i det hele tatt foran familien.

Alltid vært veldig følsom, usikker, tror folk ikke liker meg, tror venner, kjæreste og familie vil forlate meg.  Har dog ikke så mange venner(sikkert 2 igjen), og har et anstrengt forhold til mor og merker dessverre at jeg beskylder henne for hvordan jeg har det i dag.

Problemer med relasjoner i jobb og privat. Føler meg alltid utenfor og mindre verdt. Føler jeg ikke har NOE i tilby. Unngår helst alle sosiale settinger jeg føler meg utrygg på, og har feks aldri vært på pauserommet på jobb av frykt for å sitte alene/bli oversett. Å bli oversett og overhørt er forøvrig en følelse jeg ofte opplever. Får aldri snakke ferdig før andre avbryter meg, de flakker med blikket og hører heller på andres meninger og ideer og overser mine. Føler meg som en mislykka dritt. Jobber som lærer, men bytta jobb 100 ganger - mye pga at jeg ikke har fiksa det sosiale. Nå jobber jeg på et team med to andre som kommer kjempegodtoverens og jeg føler neg totalt oversett. De ser på hverandre og bekrefter hverandres meninger og spør hva den andre tenker, planlegger osv uten meg. Noe som bare får meg til å føle meg enda mer mislykka enn jeg noen gang har gjort. Og som en ræva lærer. Jeg har jobba i 9 år, men bare blir bare mer og ner utrygg på meg selv. Vil bare slutte og komme meg vekk fra den skolen. Gråter på jobb og klikker på elevene for ingenting. Er ikke en god lærer eller kollega. Aner ikke hva jeg  skal gjøre med livet mitt sliter på alle arenaer.

Sorry langt og rotete innlegg. Og beklager avsporing TS. Håper du får noen gode råd:)

Anonymkode: fc0b7...3d4

[Anwa]

Jeg kjenner meg også igjen i noe av hva du skriver. For å få ett givende liv må du simpelten prøve å fylle det med aktiviteter som gir deg glede. Jeg har innfunnet meg ned at jeg får nok ikke det A4 livet som "alle andre" har, og det er faktisk helt greit. Du må ikke ha massevis av venner for å ha ett godt liv. Du må ikke passe inn i formen for hva samfunnet mener er et ålreit liv for å ha det bra. 

Hva liker du å gjøre? Gjør det! Drit i om du må dra på kino alene, eller reise på ferie alene, dra på restaurant. Gir det deg noe sjelelig fyll, så trø rett ut i det! Ellers er det alltid foreninger og lag som krever ingen til liten interaksjon fra din side, om du ønsker å være sosial uten at det kommer for tett på eller krever mer av deg enn hva du kan takle. Turer med Turistforeningen f.eks, du gjør noe godt for kropp og sinn i samvær av andre uten at det krever noe mer enn at dere drar i samme retning(og egentlig er ikke dette et krav engang). 

Aksepter deg selv slik du er med alle dine feil og mangler, du er bra nok slik du er. 

[AnonymBruker]

Jeg er en jente i midten  20 årene som har begge de to personlighetsforstyrrelsene.  Jeg har mange venner og et sosialt liv da. Disse personlighetsforstyrrelsene utarter seg nok annerledes fra person til person. Jeg har ikke så mange tips egentlig, men det beste er vel å bare bryte seg igjennom komforsonen. Du kan for eksempel skrive en "kontakanonse" på en Facebook gruppe, noe kleint men kommer an på hvordan du formulerer deg. Trenger ikke skrive noe om diagnoser osv...

Anonymkode: cec7d...0d0

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har den samme diagnosen, og fikk den for rundt 3 år siden. Er litt eldre enn deg, og er i starten av 40-årene nå, men har hatt disse problemene hele livet egentlig. Husker fra barndommen at jeg alltid fikk oppmerksomhet for at jeg var så jævla sjenert, og mange uttalte at de aldri hadde sett et så sjenert barn før. Ingen tenke mye over det den gangen, eller gjorde mye med det, og jeg har i senere tid tenkt om det kan ha vært et tidlig tegn på angst, men når det gjelder barn så sier man ikke angst, men kaller de heller sjenerte, eller diagnosterer de med ADD/ADHD eller lignende. 

Jeg har alltid kjent på angsten, helt siden jeg var på den alderen, men det var ikke før jeg nærmet meg 40 at jeg faktisk fikk en diagnose, og følte at jeg for første gang fikk svar og forklaring, og kunne jobbe med noe konkret. Det har alltid hindret meg, så jeg har ingen utdanning, ikke fullført videregående, og har mangelfull CV, på grunn av varierende arbeidserfaring. I tillegg til dette så har jeg også hatt fysiske skader/plager, som har hemmet meg minst like mye, og som er den største årsaken til manglende utdanning og arbeidserfaring.

Jeg har få venner i dag, men noen få gode venner. Er av og til usikker på hvor gode venner de er, for de tar ikke mye kontakt, så jeg føler meg ofte utelatt. Har ingen erfaring å snakke om når det kommer til kjærlighet, så en konsekvens av alle disse plagene er at jeg daglig kjenner meg ensom. Men så bor jeg også i et annet land, og kan ikke språket, på grunn av mine pyskiske diagnoser. Men på tross av det så har jeg det bedre enn jeg noen gang hadde det i Norge, så det å flytte hjem er ikke aktuelt, ikke før jeg eventuelt er så borte at jeg ikke kan ta vare på meg selv. Norge vil ikke ha meg innenfor landegrensene, så da holder jeg meg like godt borte.

Jeg har i dag store problemer med å knytte relasjoner, og jeg har bare ikke sjanse når det kommer til å oppsøke eller konversere med ukjente. Går ikke på antidepressiva eller noe sånt, men bruker medisinsk cannabis, og det er det første jeg har prøvd som funker. Min psykolog ville ikke gi meg piller, og det vil jeg ikke ha selv heller, men jeg synes det jeg tar nå fungerer, og gir meg en bedre livskvalitet enn på mange mange år.

Anonymkode: 9f6fe...983

Kan jeg spørre hvorfor du har det bedre i det landet?

 

Til TS:

For min del har jeg gitt opp å leve et "normalt" liv. Er kun 32, men har slitt så lenge at jeg tenker jeg må akseptere situasjonen så godt jeg kan. Prøver å fokusere på de ting i livet jeg faktisk får til, og ikke alt jeg ikke klarer. Bruker mye tid på hobbyer.

Anonymkode: f21f4...5a9

[AnonymBruker]

Er det noen av dere med denne diagnosen som har fått behandling som faktisk hjelper? Jeg har diagnosen, og har gått i samtaleterapi i flere perioder, men føler jeg bare blir verre av det. Ser imidlertid at det finnes spesialisert behandling av personlighetsforstyrrelser (som bygger på mentalisering så vidt jeg skjønner), og jeg lurte på om jeg skal prøve å bli henvist dit.

Anonymkode: ccecc...135

[Gjest GiftMann38]

On 9/14/2018 at 1:26 PM, AnonymBruker said:

 

 Er det noen her med samme diagnose, og hva er deres tips & tricks for å leve et noen lunde givende liv?

  

Anonymkode: a580a...d33

Hvis du drikker alkohol kan det være verd å prøve en måned eller to uten for å se hvordan du føler deg. Alkohol er kjent for å øke risikoen både for angst og depresjonslidelser.

[Gjest theTitanic]

3 timer siden, GiftMann38 skrev:

 

Hvis du drikker alkohol kan det være verd å prøve en måned eller to uten for å se hvordan du føler deg. Alkohol er kjent for å øke risikoen både for angst og depresjonslidelser.

Tøys. Å drikke i hyggelig lag og å ta noen vin til maten er bra for helsa, spesielt psykisk. Om man har normalt inntak vel og merke. Man kan drikke uten å bli dritings. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Er det noen av dere med denne diagnosen som har fått behandling som faktisk hjelper? Jeg har diagnosen, og har gått i samtaleterapi i flere perioder, men føler jeg bare blir verre av det. Ser imidlertid at det finnes spesialisert behandling av personlighetsforstyrrelser (som bygger på mentalisering så vidt jeg skjønner), og jeg lurte på om jeg skal prøve å bli henvist dit.

Anonymkode: ccecc...135

Jeg har samme erfaring som deg, går igjen i terapi og blir egentlig bare verre. Har endelig fått plass på mentaliseringsbehandlingen, og har store forventninger. Har bare hørt positive ting om det.

Anonymkode: cbe48...0b6

[AnonymBruker]

Jeg har unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse. Orker ikke å skrive alt jeg sliter med, blir så langt.
 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Er det noen av dere med denne diagnosen som har fått behandling som faktisk hjelper? Jeg har diagnosen, og har gått i samtaleterapi i flere perioder, men føler jeg bare blir verre av det. Ser imidlertid at det finnes spesialisert behandling av personlighetsforstyrrelser (som bygger på mentalisering så vidt jeg skjønner), og jeg lurte på om jeg skal prøve å bli henvist dit.

Anonymkode: ccecc...135

Mentaliseringsbasert terapi (MBT) du mener? Jeg har prøvd, fikk ikke stort utav det. Men de som hadde borderline fikk stor utbytte av det. Jeg har gått i behandling i 8 år, tok meg 7 år å finne riktig behandler og nå først begynner det å gå fremover. Det er ikke alltid type behandling som er viktigst, men hvilken behandler man har. 

Anonymkode: 82670...509

[Gjest GiftMann38]

2 hours ago, theTitanic said:

 

Tøys. Å drikke i hyggelig lag og å ta noen vin til maten er bra for helsa, spesielt psykisk. Om man har normalt inntak vel og merke. Man kan drikke uten å bli dritings. 

Traff nok en nerve der ja...

Les deg opp du.

[Gjest theTitanic]

1 time siden, GiftMann38 skrev:

 

Traff nok en nerve der ja...

Les deg opp du.

Traff ingen nerve. Jeg mener oppriktig det jeg sier og trenger ikke å lese. 

[Gjest GiftMann38]

32 minutter siden, theTitanic said:

 

Traff ingen nerve. Jeg mener oppriktig det jeg sier og trenger ikke å lese. 

Hehe, du kommer sikkert sterkere tilbake senere i livet.

[AnonymBruker]

4 timer siden, theTitanic skrev:

 

Tøys. Å drikke i hyggelig lag og å ta noen vin til maten er bra for helsa, spesielt psykisk. Om man har normalt inntak vel og merke. Man kan drikke uten å bli dritings. 

Å bli beruset, til og med bare litt er ikke bra for ens psykiske helse, særlig hvis en allerede har en psykisk lidelse. Selvsagt trenger man ikke å holde seg helt unna, men det er ikke bra for helsen. Det som derimot kan være bra for helsen er hyggelig samvær, så å ta tre glass vin sammen med gode venner er for så vidt bedre enn å bare sitte i sofaen hjemme. Det aller beste vil dog være hyggelig samvær uten alkohol. Det er kjent at alkohol blant annet kan gi økt angst. 

Anonymkode: 4e944...abe