Gå til innhold
AnonymBruker

Når sinne og raseri blander seg i sorgen

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg sørger. Jeg har mistet mitt livs kjærlighet på vondt og opprivende vis. Og plutselig, nå en god stund etter at jeg har mistet ham for alltid og ikke kan verken snakke med ham om det eller fortelle ham akkurat hva jeg mener om saken, finner jeg ut at han har vært notorisk utro gjennom flere år med minst to andre. Og vi snakker ikke bare om sex, men om at minst ett av forholdene ser ut til å ha betydd mye. 

Han visste han skulle dø, og hadde tid til å forberede seg. Kunne han ikke ha sørget for å fjerne bevisene? Måtte han la meg finne eposter og tekstmeldinger der han forteller andre hvor glad han er i dem, når jeg leter etter informasjon om avtaler og fakturaer om hus og hjem? Han sørget jo for at jeg hadde alle passord og tilganger, og fortalte meg attpåtil at det ikke var noe skummelt å finne! Og så får jeg denne knyttneven i magen. Jeg har tidligere tilgitt ett "feilgrep" jeg oppdaget, men klarte å tilgi og gå tilbake til å stole 100 % på ham. Jeg har aldri mistenkt noe som helst, og så har han hatt et forhold gående i mange år? Jeg har aldri snoket i noe som helst. Han har fått beholde 100 % privatliv på PC og mobil. Men han måtte da skjønne at jeg ville ha behov for å undersøke epostvarsler fra forsikring, bank og nettselskap og kunne komme over disse epostene? Det var jo derfor jeg fikk passordene! Etter et kvart århundre føler jeg plutselig at jeg ikke kjente ham i det hele tatt. Og jeg som trodde jeg kjente ham så godt. 

Jeg er ikke engang mest sint for at han var utro. Det jeg er mest forbannet for er at han lot meg finne det ut på denne måten. Ikke har jeg noen jeg kan snakke med om det heller, støttespillerne mine i sorgen er venner og familie som kjente ham, respekterte ham og var glade i ham, og jeg kan ikke ødelegge bildet de har av ham. Ikke for hans skyld, men for deres. Jeg ville bare påført dem masse smerte de ikke fortjener på noen som helst måte. 

Hvordan kunne han gjøre dette mot meg? 

Og hva i alle dager gjør jeg med kontaktinformasjonen jeg har til disse damene? Jeg vet jo ikke engang om de har fått med seg at han er død. På den ene skulderen min sitter det en engel og forteller meg at de var glade i ham de også, og de bør i det minste få beskjed. Djevelen på den andre skulderen sier at dette er faen ikke mitt ansvar på noen som helst måte. De visste godt at han var gift, og kan ikke forvente at jeg skal ta den typen hensyn.

Jeg vet ikke om jeg egentlig skrev dette for å få svar eller råd. Jeg tror først og fremst dette innlegget er en digital utgave av et skrik, jeg måtte bare få det ut. 

Anonymkode: 50e87...7d8

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

NyOgBedre

Først av alt: STOR klem til deg! :klem: Kondolerer så mye med tapet. Og for en utrolig tung ekstrabelastning du har fått her.

For å ta det siste spørsmålet først: Jeg synes ikke det er ditt ansvar å informere dem. Sannsynligvis vil de allerede ha hørt om det (dødsannonse, innlegg på Facebook, felles venner, etc). Akkurat nå synes jeg du har lov til å ha nok med deg selv.

Jeg er dessverre i en litt lignende situasjon, riktig nok ikke like ille. Min kjære mann døde tidligere i år, etter noen måneders sykeleie. Da han oppdaget sykdommen, stod vi midt i den største krisen vi har hatt i forholdet vårt, og vi (særlig han) vurdere seriøst om vi skulle gjøre det slutt. Vi hadde en pause i forholdet for å tenke på saken. Men så kom sykdommen som lyn fra klar himmel, og vi fikk beskjed om at han nok aldri ville bli frisk igjen. Vi var selvfølgelig knuste begge to, og bestemme oss for å legge konflikt til side og bare være sammen. Forholdet vårt ble faktisk bedre, det er ingenting som alvorlig sykdom for å se hva som er viktig i livet.

Siden jeg visste at han vurdere å date en annen kvinne under pausen vår (det kom fram i samtalene vi hadde da han ba om pause), var jeg jo selvfølgelig nysgjerrig på hvordan det hadde gått. Mitt inntrykk var at det ikke hadde blitt noe av, siden han ble syk så kort tid etterpå. Jeg bodde i en annen del av landet i denne perioden (avstandsforholdet var noe av det som førte til krisen vår...), så jeg visste jo selvfølgelig ikke helt hva han hadde holdt på med. Og siden han var så syk og lei seg, hadde jeg ikke lyst til å mase for mye om det heller. Men jeg visste hvem hun var, så en kveld da han hadde lagt seg, men glemt å logge av pc-en, leste jeg facebook-chatten mellom dem. Og det var SÅ mye verre en jeg hadde trodd! Ikke bare hadde de et forhold mens vi hadde pause, de hadde startet før. Han hadde ligget med henne i vår ekteseng, også før vi hadde pause. Kall meg naiv, men jeg hadde virkelig ikke trodd at han kunne være utro mot meg.

Dagen etter konfronterte jeg ham med det jeg hadde funnet ut, og vi hadde noen gode oppklarende samtaler over de neste dagene. Jeg ble beroliget med at forholdet hadde vært nokså kort (han ville ikke engang definere det som et forhold), og at angret veldig. Dette bekreftet jeg også ved å ta kontakt med henne. Ikke mange dagene etter døde mannen min. Jeg er utrolig lettet for at jeg oppdaget utroskapen før han døde, slik at vi i alle fall fikk snakket litt om det. Jeg fikk tilgitt han, og han fikk sagt unnskyld, og vi fikk begge bekreftet at vi elsket hverandre og ville være sammen for resten av livet. Men det er likevel en veldig ekstrabelastning oppi all sorgen ved å miste min livs kjærlighet så alt for tidlig. 

Jeg kjenner på det samme som du sier, at det er vanskelig å snakke om denne delen av sorgen. De som er nærmest meg nå i sorgen var også nærme han (venner/familie), og jeg har som du sier ikke lyst til å ødelegge det bildet de sitter igjen med av han. For å si det sånn, jeg skulle gjerne ikke hatt dette som noe av det siste jeg fikk vite om han... Og jeg kan bare innbille meg hvor jævlig det må være å finne ut dette etter at han er død. For meg er det vondt nok å bla gjennom bildene han har tatt det siste året og innse hvor mye han faktisk har vært sammen med henne. Selve utroskapen varte ikke så lenge, men de var (stadig bedre) venner lenge før dette. Det gjør vondt å få vite at alle de bra aktivitetene han hadde begynt med mens jeg var bortreist, ikke var sammen med en vennegjeng slik som jeg fikk inntrykk av, men sammen med henne. Og selv om jeg hatet henne i starten og hadde allslags hevntanker, begynner jeg å forstå henne litt. Hun var nok veldig forelsket i ham, selv om han nok elsket meg høyest.

Uff, dette ble langt og sikkert litt rotete. Kanskje du finner litt trøst i at andre opplever lignende, og forstår smerten din? Ta gjerne kontakt om du trenger noen å snakke med. :hjerte:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Tusen takk for langt svar. Og kondolerer til deg også. :klem: 

Når jeg skrev innlegget mitt hadde jeg nesten nettopp oppdaget det, og følelsene raste. I løpet av dagen har jeg hatt tid til å tenke mer, og ser ting litt klarere. Jeg har også vært i kontakt med hun som så ut til å bety mest, og det har faktisk vært litt godt. Det startet som en nøktern informasjonsepost, men før jeg var ferdig med å skrive hadde det kommet ut ganske mange følelser og tanker (men ikke hat, jeg er veldig klar på hvem av dem som har mest ansvar for dette og det er ikke henne). Jeg har også drevet med selvpining og lest flere eposter mellom dem, og enkelte ting står klarere for meg nå.

Ja, han har gått bak ryggen på meg og lurt meg trill rundt. i mange år. Men han elsket meg, så mye var sant. Utrolig nok kommer det frem av epostene deres. Han omtalte meg med varme og respekt. Det var absolutt ingen spor etter forsøk på å bortforklare utroskapen med dårlig forhold, vanskelig kone e.l. Han hadde tydeligvis bare behov for noe mer. Og hun av alle mennesker har fortalt meg hvor mye han elsket meg - for å forsøke å bøte på sorgen min, når hun akkurat har fått vite at elskeren gjennom mange år er død. For hun hadde ikke hørt det, og var glad for å få beskjed. (Tro det eller ei, jeg tror jeg kunne ha likt dama om forholdene var anderledes.)

At han ikke sørget for å slette sporene kan skyldes hva sykdommen gjorde med ham. Han tenkte ikke alltid klart, og kan ha trodd han hadde ordnet opp uten å ha gjort det. Kanskje. Det er i alle fall en mer troverdig grunn enn at han bare ga blaffen, for det var han ikke typen til. 

Hvorfor var han utro? Det vet jeg ikke. Var han svak? Ville han ha spenning? Hadde han, som jeg skrev over, behov for noe mer enn jeg kunne gi? Jeg holder en knapp på en kombinasjon av de to siste. Jeg har i alle fall kommet frem til at forklaringen ikke var at han ikke lenger elsket meg, og bare det gjør ting litt lettere å takle. Selv om hun var viktig for ham var jeg fremdeles viktigere, og det var meg han ville ha hos seg når det røynet på. 

Dette begynner å høres ut som bortforklaringer, men kanskje det er det jeg har behov for akkurat nå. Uansett er jeg fremdeles såret og forbannet på ham, og ikke bare litt heller. Men jeg ser ting litt klarere, og har det litt bedre nå enn i går på denne tiden. Og så har jeg sett igang hjulene for å få hjelp til å bearbeide dette, for det tror jeg jeg trenger nå. 

Anonymkode: 50e87...7d8

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
NyOgBedre

:klem:

Jeg kjenner meg igjen i så mye av det du sier. Om jeg hadde skrevet et innlegg her rett etter at jeg fant det ut, hadde det også vært ganske krast. Men nå har jeg fått mer tid til å tenke over det. Det varierer fra dag til dag hva jeg føler og hvor mye jeg tenker på det, men det har heldigvis roet seg litt. 

I likhet med ditt tilfelle, tror jeg også at sykdommen kompliserte hemmeligholdet for oss. Jeg tror noe av grunnen til at han ikke fortalte dette til meg selv, var at han ble så avhengig av meg da han ble syk, og var redd for at jeg ville bli sint og kanskje til og med forlate ham. Og fordi han var flau og angret veldig. I tillegg til at han var veldig sliten, selvfølgelig.

Jeg har også laget diverse forklaringsmodeller i hodet, både før og etter at han døde. Men det som står veldig klart for meg er at han aldri sluttet å elske meg. Det kunne jeg også lese av meldingene mellom han og den andre kvinnen. Han hadde store samvittighetskvaler, og prøve å trekke seg ut av forholdet flere ganger. Og da han ble syk, var det bare meg han ville ha i nærheten. Det er tross alt mye mer intimt å være den som han ville ha ved siden av seg under et panikkanfall enn å være den han lå med i noen svake øyeblikk. :hjerte:

Bruk gjerne denne tråden til å lufte tanker som måtte dukke opp etter hvert. Jeg føler at jeg driver par-terapi inne i mitt eget hode, noe som er sært siden jeg er den eneste igjen i paret. Jeg har imaginære diskusjoner med ham, der jeg sier alt det jeg hadde trengt å si dersom han hadde blitt frisk og vi skulle fortsette livet sammen. Det endrer ikke fortiden, men kan gjøre det enklere for meg å takle fremtiden.

Og ja, kanskje vi lager bortforklaringer. Og kanskje det er akkurat det vi trenger. Men det er greit. :hjerte:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Varm klem til dere 💜💜

Anonymkode: 9e465...6ac

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her