AnonymBruker Skrevet 12. september 2018 #1 Skrevet 12. september 2018 Jeg er 38 år, og er nylig blitt uføre. Jeg tar det veldig tungt, og sliter med alle tankene rundt dette. I 18 år har jeg slitt med smerter, skiftet jobb, arbeidet i mindre stillinger og prøvd alt av behandlinger og medisiner osv. Til slutt måtte jeg innse at det ikke går lengre, og at jeg har mer enn nok med å takle hverdagen og være best mulig mamma for mine barn! Det er et stort nederlag for meg. Jeg klarer ikke være sosial fordi jeg ikke vil ha alle spm (ingen ser jo på meg at jeg er syk). Jeg liker ikke å prate om mine plager. Alle mine venner jobber, og det blir vanskelig å være sammen med dem også. Ofte er jeg i så dårlig form at jeg takker nei til både besøk av dem eller å dra på besøk til de, og når vi er sammen føler jeg meg utenfor pga min situasjon. Jeg er veldig opptatt av hva andre tenker og tror om meg, så det blir til at jeg unngår det meste av kontakt med andre. Vi bor på en liten plass der alle kjenner alle, og jeg tenker ofte at jeg ønsker at jeg bodde i en by der jeg kunne gjemme meg mer bort. Jeg forstår ikke helt hvordan jeg skal få et «ok» liv videre. Det ene er all smerten som jeg sliter med døgnet rundt, og det andre er alle tankene rundt det å være en «byrde» for samfunnet. Jeg vil jo gjerne bidra jeg også. Er det flere her inne som er uføre? Hvor gamle er dere og hvordan takler dere det? Anonymkode: 3b41a...13b
AnonymBruker Skrevet 12. september 2018 #2 Skrevet 12. september 2018 Ja, jeg er. Jeg er 25 år. Takler det noenlunde greit nå, er så syk for tiden at jeg ikke orker/klarer/har tid til å bruke energi på å tenke over at jeg er ufør. Det er mer enn nok å prøve å finne en mening i å fortsette å leve, egentlig. Men, jeg syns det var ordentlig kjipt i begynnelsen. Jeg får mye kritikk fra svigerforeldrene mine for eksempel (de mener uføretrygd burde vært avskaffet fullstendig, for i deres verden kan absolutt alle jobbe og det er bare fantastisk), og det syns jeg selvfølgelig også er leit. Jeg vil tro det blir bedre med årene. Du aksepterer det liksom mer etterhvert. Og i de dårligste periodene er du så sikker på at du trenger den uføren, at du blir mer trygg på situasjonen din - om det gir mening. Det vanskeligste syns jeg definitivt er å være så syk at jeg faktisk TRENGER ufør. Det sliter jeg med å akseptere fortsatt, enda jeg har vært syk hele mitt liv (det har dessverre bare blitt verre med årene da, spesielt de 2 siste årene har vært spesielt tøffe fordi jeg har mistet så og si alt av det man tenker at et liv skal "inneholde"). Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal skrive, men jeg følger tråden og du må bare spørre om du lurer på noe. Jeg skal komme tilbake med tips om jeg kommer på noen. Anonymkode: 13f77...260 1
AnonymBruker Skrevet 12. september 2018 #3 Skrevet 12. september 2018 Jepp, her og. Er 40. Takler det helt fint, da jeg måtte lære meg et nytt tankemønster angående dette. Det handler om at jeg må se på det som noe positivt. Jeg må glede meg over at jeg slipper jobb og har enormt god tid til hobbyer og andre ting jeg ikke hadde tid til da jeg jobbet. Jeg gir også blanke i hva samfunnet eller enkelte måtte mene om at jeg er en byrde. For meg ses det på som en ny start. Nå skal jeg gjøre alt jeg ikke hadde tid til eller mulighet når jeg var i jobb Here I come:-) Anonymkode: befc7...11c 3
AnonymBruker Skrevet 12. september 2018 #4 Skrevet 12. september 2018 6 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jepp, her og. Er 40. Takler det helt fint, da jeg måtte lære meg et nytt tankemønster angående dette. Det handler om at jeg må se på det som noe positivt. Jeg må glede meg over at jeg slipper jobb og har enormt god tid til hobbyer og andre ting jeg ikke hadde tid til da jeg jobbet. Jeg gir også blanke i hva samfunnet eller enkelte måtte mene om at jeg er en byrde. For meg ses det på som en ny start. Nå skal jeg gjøre alt jeg ikke hadde tid til eller mulighet når jeg var i jobb Here I come:-) Anonymkode: befc7...11c Unnskyld meg, men jeg må bare spørre: Er du syk? Eller er det en annen grunn til at du er ufør? Kjenner meg ikke igjen i å glede meg over å slippe jobb, ha enormt god til til hobbyer og andre ting, eller at å bli ufør er en ny start? Anonymkode: 13f77...260 5
AnonymBruker Skrevet 12. september 2018 #5 Skrevet 12. september 2018 17 minutter siden, AnonymBruker skrev: Ja, jeg er. Jeg er 25 år. Takler det noenlunde greit nå, er så syk for tiden at jeg ikke orker/klarer/har tid til å bruke energi på å tenke over at jeg er ufør. Det er mer enn nok å prøve å finne en mening i å fortsette å leve, egentlig. Men, jeg syns det var ordentlig kjipt i begynnelsen. Jeg får mye kritikk fra svigerforeldrene mine for eksempel (de mener uføretrygd burde vært avskaffet fullstendig, for i deres verden kan absolutt alle jobbe og det er bare fantastisk), og det syns jeg selvfølgelig også er leit. Jeg vil tro det blir bedre med årene. Du aksepterer det liksom mer etterhvert. Og i de dårligste periodene er du så sikker på at du trenger den uføren, at du blir mer trygg på situasjonen din - om det gir mening. Det vanskeligste syns jeg definitivt er å være så syk at jeg faktisk TRENGER ufør. Det sliter jeg med å akseptere fortsatt, enda jeg har vært syk hele mitt liv (det har dessverre bare blitt verre med årene da, spesielt de 2 siste årene har vært spesielt tøffe fordi jeg har mistet så og si alt av det man tenker at et liv skal "inneholde"). Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal skrive, men jeg følger tråden og du må bare spørre om du lurer på noe. Jeg skal komme tilbake med tips om jeg kommer på noen. Anonymkode: 13f77...260 Takk for svar! Huff! Trist å høre at du har mistet det man tenker at livet skal innholde! Jeg har sånn sett ingen grunn til å klage. Livet mitt bortsett fra mine plager og alt som følger med det er bra. Jeg tenker ofte at det er de som har det mye verre enn meg. Jeg har ingen farlig sykdom og jeg har mennesker rundt meg som er glade i meg, så sånn sett har jeg et godt liv. Anonymkode: 3b41a...13b
AnonymBruker Skrevet 12. september 2018 #6 Skrevet 12. september 2018 3 timer siden, AnonymBruker skrev: Unnskyld meg, men jeg må bare spørre: Er du syk? Eller er det en annen grunn til at du er ufør? Kjenner meg ikke igjen i å glede meg over å slippe jobb, ha enormt god til til hobbyer og andre ting, eller at å bli ufør er en ny start? Anonymkode: 13f77...260 Ehh...? Leste du innlegget godt nok? ....måtte lære meg et nytt tankemønster angående dette.. Anonymkode: cc610...fd6 5
AnonymBruker Skrevet 12. september 2018 #7 Skrevet 12. september 2018 3 timer siden, AnonymBruker skrev: Unnskyld meg, men jeg må bare spørre: Er du syk? Eller er det en annen grunn til at du er ufør? Kjenner meg ikke igjen i å glede meg over å slippe jobb, ha enormt god til til hobbyer og andre ting, eller at å bli ufør er en ny start? Anonymkode: 13f77...260 Enig. Slikt er provoserende å lese. Kan tenke h*n har sneket seg til å bli ufør. Løyet til nav og ikke giddet. Finnes mange av dem. Dere under 50 som er ufør er altfor ungt. Det burde vært et sted dere møtte opp og måtte gjøre noe. Besøke eldre, rydde gater, dele ut mat på sykehjem ect. Å sitte hjemme dag ut og dag inn er ikke bra. Da blir en hvertfall sykere. Anonymkode: 25c7e...e58
AnonymBruker Skrevet 12. september 2018 #8 Skrevet 12. september 2018 Akkurat nå, AnonymBruker skrev: Dere under 50 som er ufør er altfor ungt. Det burde vært et sted dere møtte opp og måtte gjøre noe Hallo i luken.. Hvordan kan du få deg til å sette en alder på hva som er for ungt ? Er du for syk til å jobbe så skal man ha ufør, uansett om man er 18 eller 50.. Spørsmålet her er ikke om hvilken alder du syns er passende, men hvordan du klarer å leve med å bli "stemplet" ufør.. Anonymkode: 93a12...e3a 3
AnonymBruker Skrevet 12. september 2018 #9 Skrevet 12. september 2018 Ja, det sitter vel nesten bare uføre folk her på Kvinneguiden... Anonymkode: 1466e...48c 1
Englejenta Skrevet 12. september 2018 #10 Skrevet 12. september 2018 Akkurat nå, AnonymBruker skrev: Ja, det sitter vel nesten bare uføre folk her på Kvinneguiden... Anonymkode: 1466e...48c Jeg kan bare svare for meg selv og jeg jobber 100 % + noe ekstra.. Hva med deg da, jobber du ?
SoWhat? Skrevet 12. september 2018 #11 Skrevet 12. september 2018 3 timer siden, AnonymBruker skrev: Unnskyld meg, men jeg må bare spørre: Er du syk? Eller er det en annen grunn til at du er ufør? Kjenner meg ikke igjen i å glede meg over å slippe jobb, ha enormt god til til hobbyer og andre ting, eller at å bli ufør er en ny start? Anonymkode: 13f77...260 Blir en ufør uten å være syk på en eller annen måte?? Jeg skjønner hva hun mener. Når jobb sliter deg helt ut på grunn av tilstanden, og det til slutt ikke går lengre. Det er en bakgrunn her, og selv om en ikke er i stand til å jobbe, så kan en jo ha hobbyer osv. Hun skriver jo at hun måtte endre tankemønster, så at hun har lært seg å se det positive er jo bra! Men det er det som går igjen her inne : uføre skal helst gjøre så lite som mulig. De skal liksom ikke ha rett til et så godt liv som bare mulig. Jeg syns det er fint at de klarer å se det som faktisk er positivt jeg da. 2
AnonymBruker Skrevet 12. september 2018 #12 Skrevet 12. september 2018 12 minutter siden, Englejenta skrev: Jeg kan bare svare for meg selv og jeg jobber 100 % + noe ekstra.. Hva med deg da, jobber du ? Ikke meg du siterer, men det er en stor andel uføre her på KG. Jeg jobber også. Anonymkode: b13a0...216
AnonymBruker Skrevet 12. september 2018 #13 Skrevet 12. september 2018 22 minutter siden, AnonymBruker said: Enig. Slikt er provoserende å lese. Kan tenke h*n har sneket seg til å bli ufør. Løyet til nav og ikke giddet. Finnes mange av dem. Dere under 50 som er ufør er altfor ungt. Det burde vært et sted dere møtte opp og måtte gjøre noe. Besøke eldre, rydde gater, dele ut mat på sykehjem ect. Å sitte hjemme dag ut og dag inn er ikke bra. Da blir en hvertfall sykere. Anonymkode: 25c7e...e58 Ja, det er alt for ung å bli lam i en bilulykke om man er bare 22! Herregud, slikt kan man vente med til man er pensjonist ! Anonymkode: 1fec2...3b9 4
AnonymBruker Skrevet 12. september 2018 #14 Skrevet 12. september 2018 Jeg er 40, og er 75% ufør. Er under utredning til å bli 100% ufør nå, da jeg ikke klarer å utføre arbeidsoppgavene mine ordentlig lenger. Har vært inn og ut av sykehuset siden jeg var 17, og har vært så mye syk på jobben at jeg blir uvel bare av å tenke på det! Jeg fikk til slutt beskjed om at jeg måtte trappe ned på jobbingen, hvis ikke ville de ikke behandle meg mer (måtte dra å tappe leddveske ukentlig), så jeg har verken dårlig samvittighet, eller ser mørkt på det å være ufør. Jeg følte en stor lettelse den dagen jeg fikk den innvilget. Anonymkode: 1a376...b53
Englejenta Skrevet 12. september 2018 #15 Skrevet 12. september 2018 Akkurat nå, AnonymBruker skrev: Ja, det er alt for ung å bli lam i en bilulykke om man er bare 22! Herregud, slikt kan man vente med til man er pensjonist ! Anonymkode: 1fec2...3b9 Der traff du spikeren på hodet 🙂 2
AnonymBruker Skrevet 12. september 2018 #16 Skrevet 12. september 2018 20 minutter siden, AnonymBruker skrev: Enig. Slikt er provoserende å lese. Kan tenke h*n har sneket seg til å bli ufør. Løyet til nav og ikke giddet. Finnes mange av dem. Dere under 50 som er ufør er altfor ungt. Det burde vært et sted dere møtte opp og måtte gjøre noe. Besøke eldre, rydde gater, dele ut mat på sykehjem ect. Å sitte hjemme dag ut og dag inn er ikke bra. Da blir en hvertfall sykere. Anonymkode: 25c7e...e58 Det er slike meninger som jeg opplever som sårende. Jeg kunne godt ha tenkt meg til å bidratt på en eller annen måte, og jeg har virkelig prøvd (i mange år).Det er veldig vanskelig å fungere i noe yrke når jeg aldri kan planlegge neste dag. I lange perioder ligger jeg for det meste, og har sterke smerter. Jeg sover ofte bare 2-3 timer, og da er det veldig tøft å eksistere. Jeg bruker det lille jeg har av energi på barna, og synes at det er veldig viktig selv om jeg ønsker at jeg kunne klart mer. Anonymkode: 3b41a...13b
AnonymBruker Skrevet 12. september 2018 #17 Skrevet 12. september 2018 54 minutter siden, AnonymBruker skrev: Enig. Slikt er provoserende å lese. Kan tenke h*n har sneket seg til å bli ufør. Løyet til nav og ikke giddet. Finnes mange av dem. Dere under 50 som er ufør er altfor ungt. Det burde vært et sted dere møtte opp og måtte gjøre noe. Besøke eldre, rydde gater, dele ut mat på sykehjem ect. Å sitte hjemme dag ut og dag inn er ikke bra. Da blir en hvertfall sykere. Anonymkode: 25c7e...e58 Nå er ikke jeg ufør, men går på aap pga kronisk sykdom. Hvis jeg hadde klart å gjøre det du skisserer kunne jeg ihvertfall ha jobbet noe, det er en grunn til at jeg ikke gjør det. Men jeg skjønner jo at jeg burde ha ventet til jeg har passert 50 med å bli syk, hadde jeg bare visst det før. Anonymkode: 55d1f...644
AnonymBruker Skrevet 12. september 2018 #18 Skrevet 12. september 2018 4 timer siden, AnonymBruker skrev: Unnskyld meg, men jeg må bare spørre: Er du syk? Eller er det en annen grunn til at du er ufør? Kjenner meg ikke igjen i å glede meg over å slippe jobb, ha enormt god til til hobbyer og andre ting, eller at å bli ufør er en ny start? Anonymkode: 13f77...260 Man er syk når man har fått innvilget ufør, ja. Nei jeg gledet meg heller ikke da jeg ble ufør. Så snudde jeg tankemønsteret, og dermed åpnet det seg en ny verden. En må enten jobbe med det og godta det, eller sitte der som en nedsnødd idiot og syte og tenke på hvor fælt alt er blitt. Valget er ditt:-)! Anonymkode: befc7...11c 3
AnonymBruker Skrevet 12. september 2018 #19 Skrevet 12. september 2018 58 minutter siden, AnonymBruker skrev: Enig. Slikt er provoserende å lese. Kan tenke h*n har sneket seg til å bli ufør. Løyet til nav og ikke giddet. Finnes mange av dem. Dere under 50 som er ufør er altfor ungt. Det burde vært et sted dere møtte opp og måtte gjøre noe. Besøke eldre, rydde gater, dele ut mat på sykehjem ect. Å sitte hjemme dag ut og dag inn er ikke bra. Da blir en hvertfall sykere. Anonymkode: 25c7e...e58 Det er opp til deg om du finner det provoserende. Vel, jeg syns din holdning også er provoserende. Derfor har jeg lært meg å ikke bry meg om forutinntatte tullinger som dømmer i vei uten at de har filla av grunnlag for det. Det eneste de avslører er sin egen dumskap og bitterhet. So go ahead:-)! Døm videre og se hvor mye jeg bryr meg:-) Anonymkode: befc7...11c 2
AnonymBruker Skrevet 12. september 2018 #20 Skrevet 12. september 2018 4 hours ago, AnonymBruker said: Jeg er 38 år, og er nylig blitt uføre. Jeg tar det veldig tungt, og sliter med alle tankene rundt dette. I 18 år har jeg slitt med smerter, skiftet jobb, arbeidet i mindre stillinger og prøvd alt av behandlinger og medisiner osv. Til slutt måtte jeg innse at det ikke går lengre, og at jeg har mer enn nok med å takle hverdagen og være best mulig mamma for mine barn! Det er et stort nederlag for meg. Jeg klarer ikke være sosial fordi jeg ikke vil ha alle spm (ingen ser jo på meg at jeg er syk). Jeg liker ikke å prate om mine plager. Alle mine venner jobber, og det blir vanskelig å være sammen med dem også. Ofte er jeg i så dårlig form at jeg takker nei til både besøk av dem eller å dra på besøk til de, og når vi er sammen føler jeg meg utenfor pga min situasjon. Jeg er veldig opptatt av hva andre tenker og tror om meg, så det blir til at jeg unngår det meste av kontakt med andre. Vi bor på en liten plass der alle kjenner alle, og jeg tenker ofte at jeg ønsker at jeg bodde i en by der jeg kunne gjemme meg mer bort. Jeg forstår ikke helt hvordan jeg skal få et «ok» liv videre. Det ene er all smerten som jeg sliter med døgnet rundt, og det andre er alle tankene rundt det å være en «byrde» for samfunnet. Jeg vil jo gjerne bidra jeg også. Er det flere her inne som er uføre? Hvor gamle er dere og hvordan takler dere det? Anonymkode: 3b41a...13b Ikke så unaturlig at du tenker slik om du nylig er blitt ufør. Gi det litt tid og husk at du ikke er noe dårligere menneske selv om du ikke kan jobbe. Tror også det er viktig at du prøver å beholde det sosiale nettverket du har. Ikke skyv dem vekk pga skamfølelsen. For ok mennesker spiller det ikke noen rolle om man har en jobb eller ikke. Det er deg de er venn med, ikke jobben du skulle hatt. Hvis det er noen som skulle slarve på bygda så prøv å tenk at alle har sine svin på skogen og de er ikke så prektig selv når det kommer til et stykke. La dem eventuelt snakke og gå med hevet hode. De er ikke bedre enn deg. Anonymkode: 2d3af...c7e 1
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå