Legen tar meg ikke seriøst

[GermanGirl]

Hei,

jeg er virkelig fortvivlt her. Jeg sliter med depresjoner i forskjellige grader i stort sett hele mitt liv. Jeg har ikke hadd det så veldig bra i oppveksten og det er noe som jeg ( litt overfølsom) ennå ikke klarer.

Nå har jeg møtt veggen - igjen. Siste gang ble jeg sykemeldt 5 måneder med forskjellige sykemeldingsprosent (80,50,40,20) pga depresjonen. Jeg følte meg ikke klar å jobbe igjen da men gjorde det pga hensy til arbeidsgiveren. Jeg har en skiftejobb så jobber til alle døgnets tider og har bare 8 timer mellom vaktene. 2 av dem er bare for kjøring fra og til jobb, så det blir ikke mye søv. Jeg blir også satt opp til alle mulige dager og har sjelden fri 2 dager samtidig. Når jeg endelig har fri så sover jeg. Siden ca. 1,5 år har jeg skrevet masse søknader men ikke fått men en ny jobb enda. Om det er fordi jeg er for selektiv i jobbvalget eller om det er pga manglende utdanning kan jeg ikke si.

 

Hvert fall så gikk jeg til legen for 2 uker siden og forklarte situasjonen. Han sa at han skal hjelpe meg. han skrev en 10 dagers sykemelding og sa jeg skal da komme inn siste fredag for å hente meg en ny. Det gjorde jeg. På denne sykemeldingen skrev han 10 dager til og så skal jeg være tilbake 100% i jobb fra mandag den 17.09. dette er jeg helt uening i. Jeg er helt klart ikke klar for å jobbe. 

 

I mitt tilfelle er utløseren til depresjonen jobben. Jeg kjører hver dag inn til jobb og griner i bilen siden jeg gruer meg så ferdt. Jeg klarer ikke lengere å jobbe der og er seriøst der hvor jeg heller vil brekke meg begge beina end å komme tilbake dit. Jeg er psykisk så utslitt at jeg ikke sover, alltid er trøtt og virkelig lurer på hva jeg skal gjøre. I hele mitt liv måtte jeg kjempe for alt men nå er jeg "tomt". Jeg føler ingenting bortsett fra sinne. det er vel også det som røver meg alt av energi. Jeg har lyst å kjøre i midtrabanten eller kaste meg ned trappa. Jeg vil ikke dø, jeg vet at jeg er i en veldig dårlig phase akkurat nå og vet at jeg kommer ut, men jeg trenger tid. Alltid må jeg unnskylde meg for alt. Jeg liker å jobbe men jeg klarer ikke akkurat nå. Jeg har ikke energi. Jeg trenger litt ro og fred for å finne tilbake til meg og mine krefter. Alltid har jeg kjempet, jeg har jobbet og forsørget meg selv siden jeg er 15. Jeg hadde ikke mamma og pappa som hjalp meg. Etter mange år har jeg livet mitt noenlunde på stell og siden to år prøver vi å få barn. noe, som så klart heller ikke vil funke og belaster meg samtidig også.

Jeg har på fredag en ny legesamtale og gruer meg noe veldig til det. Legen var jo ganske tydelig med at han mener at jeg skal tilbake i jobb. Hva hvis han ikke sykemelder meg lengere? Jeg føler meg som en jævli snylter - men det er jeg ikke! Jeg liker å jobbe og jeg liker spesielt en krevende jobb men som jeg sa flere ganger så har jeg ingenting å gi lengere. Å si opp uten en ny jobb er ikke noe opsjon heller. Beside så har jeg jo problematikken uansett om jeg er nå i denne jobb eller en annen. Hva er logikken liksom? Skal jeg jobbe videre og videre og bare ødelegge meg mere og mere til jeg mister den sisteliten energi jeg har også? Er det da ikke bedre å ta seg litt tid for seg selv, komme til krefter for å så klare meg i lang tid fremover igjen?!

Psykolog har jeg forresten hatt flere ganger, men her hvor jeg bor tilbyr dem psykolog bare 1 år, så må du klare deg alene.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Hva råder dere? Siden samtalen med legen og denne beskjeden av han så er jeg helt nedbrydd. Jeg er bare kvalm og sover ikke - selvom jeg er  supertrøtt.

 

Hva skal jeg gjøre? 

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du kommer til å like det jeg sier nå, så beklager på forhånd. 

 

Som du beskriver det så et problemet jobben din og at du blir i dårlig form av den. 

Da vil en sykemelding være å utsette å gjøre noe med problemet. 

Nå har du fått en liten time out og det er lurt å begynne å tenke på hva du skal gjøre for å endre situasjonen 

Jeg ville sjekka om jeg hadde rett til dagpenger og bedt om friskmelding til arbeidsformidling. Det under forutsetning av at du anser det som håpløst å få gjort noe med de forholdene du ikke holder ut med på jobb da det innebærer å si opp jobben. 

Tenker du at det ikke er et alternativ, så må jobbsøkingen intensiveres veldig. 

Anonymkode: f8465...ab2

[AnonymBruker]

Nå må jeg faktisk være streng: Skaff deg en ny jobb. Det er ikke andre skattebetaleres problem at ikke du liker jobben din og det er ikke mer synd på deg enn på andre.

Anonymkode: 980ea...83c

[GermanGirl]

Forksjellen er at jeg har gjort det i 2 år allerede. Bedre å gå på dagpenger da hvor det faktisk er vanskeligere å få en jobb end å få en liten «break»? Hadde det liksom vært igår hadde det vært noe helt annet. Men jeg prøver faktisk aktivt i 2 år og «tar meg sammen» i to år. 

[AnonymBruker]

Kan du være delvis sykemeldt en stund da? Så du får jobbet litt, men fortsatt hatt noen hviledager 

Anonymkode: f0fee...68b

[AnonymBruker]

Jeg fikk også gradert sykmelding da jeg ble deprimert og jobben min var problemet. Det hjalp ikke et dugg å ha hviledager, de brukte jeg bare på å grue meg til å dra på jobb igjen. Jeg sa opp jobben min, legen skjønte at det var alvor og jeg ble fullt sykmeldt. Gikk over på dagpenger og fant meg ny jobb som ikke gjorde meg syk.

Anonymkode: 444ed...0fe

[AnonymBruker]

Sånn til info så er det nav som setter begrensninger på sykemeldingen, ikke lege. Du må i behandling for lenger sykemelding fordi du har allerede vært lenge sykemeldt for samme ting.

Anonymkode: 1ae0f...95a