Gå til innhold

Er dette klaustrofobi?


Fremhevede innlegg

Skrevet

Google forteller meg at klaustrofobi er frykt for trange rom og heis. Jeg er ikke redd for dette, så får det ikke helt til å stemme. Likevel finner jeg ingen andre forklaringer på min fobi. Så hvis noen vet - er dette symptomer på klaustrofobi?

Følelse av panikk eller fullt panikkanfall ved:

- følelsen av innskrenket bevegselsfrihet (gjelder spesielt armer og hender)

- å holde noen å hånda (selv små barn)

- å bli holdt fast i en hvilken som helst setting

- å ha et barn på fanget

- sitte for tett inntil noen (intens følelse av å trenge «luft» og albuerom)

- å gå med skjerf eller gensere som går opp til halsen

- å gå med klær som begrenser bevegelsesfrihet, som trange kjoler, våtdrakt, tykke gensere eller ryggsekk med stropp på brystet

osv.

 

Er jeg helt på bærtur? Er dette klaustrofobi?

Hvordan oppleves klaustrofobi for deg?

Anonymkode: 67c80...282

  • Liker 1
Videoannonse
Annonse
Skrevet
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Følelse av panikk eller fullt panikkanfall

Din følelse av dette er ikke forbundet med traumer?

Har du snakket med en psykolog  om  din følelse av panikk + panikkanfall i  visse situasjoner?

Anonymkode: 8cbb5...76f

Skrevet
7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Din følelse av dette er ikke forbundet med traumer?

Har du snakket med en psykolog  om  din følelse av panikk + panikkanfall i  visse situasjoner?

Anonymkode: 8cbb5...76f

Har aldri tenkt på det som traumer? 

Første gang jeg opplevde panikkanfall, var da noen rullet meg skikkelig stramt inn ei dyne og kilte meg lenge. Da var jeg sikkert 8. Kan noe så «ufarlig» ha utløst denne frykten, i så fall?

Altså, jeg føler meg ikke hemmet i hverdagen på noen måte. Det er relativt lett å unngå skjerf eller å sitte for tett inntil noen. Så jeg har aldri tenkt at dette er noe jeg må ordne opp i. Men jeg har alltid lurt på om dette er en form for klaustrofobi.

Anonymkode: 67c80...282

Gjest Frankenstein1
Skrevet

Har det på samme måte som deg i situasjoner som oppleves intime, og for meg er det relatert til traumer som barn. Første gang jeg opplevde noe som for meg kjentes som et overgrep ble jeg faktisk i likhet med deg holdt fast og kilt lenge.

Selv om episoden du beskriver sikkert var ufarlig og det er slik du tenker på det nå, så opplevde du det tydeligvis som farlig den gangen siden du fikk panikkanfall, og det kan være at du har ført dette videre med deg i psyken ubevisst. Noen ganger skal det ikke mer til. Men det kan selvsagt også være noe annet. Fikk du flere panikkanfall som barn da?

Skrevet
På 10.9.2018 den 10.35, Frankenstein1 skrev:

Har det på samme måte som deg i situasjoner som oppleves intime, og for meg er det relatert til traumer som barn. Første gang jeg opplevde noe som for meg kjentes som et overgrep ble jeg faktisk i likhet med deg holdt fast og kilt lenge.

Selv om episoden du beskriver sikkert var ufarlig og det er slik du tenker på det nå, så opplevde du det tydeligvis som farlig den gangen siden du fikk panikkanfall, og det kan være at du har ført dette videre med deg i psyken ubevisst. Noen ganger skal det ikke mer til. Men det kan selvsagt også være noe annet. Fikk du flere panikkanfall som barn da?

Takk for svar. 

Nei, frykten for nedsatt bevegelsesfrihet kom først i voksen alder. Men den uskyldige episoden glemmer jeg ikke. Hadde håpet jeg kunne kalle det klaustrofobi, for å ha en knagg å henge det på. Men nå er jeg usikker. Men når jeg opplever at noe føles «trangt», hvis jeg skal få tak i noe under sofaen eller ha på meg en stram genser uten åpning foran, da tas jeg rett tilbake til et minne rett etter den kileepisoden. Da klatret jeg inn under senga mi, da det var eneste veien under. På andre siden var det tunge skuffer. Det var veldig trangt under der, for senga var ikke spesielt høy, men enda en person krøp under og blokkerte utveien for meg samtidig som det ble dratt inn en hel dyne. Plutselig kunne vi knapt bevege på oss og det ble veldig trangt. Men det tok lang tid og mye krefter å både få dyna ut igjen og den andre personen før jeg kom meg ut. Da trodde jeg virkelig jeg skulle besvime av frykt. Det var helt ubeskrivelig trangt under der. En skikkelig filleting, men jeg glemmer aldri den panikken der. Så selv om frykten min ikke kom før i voksen alder, er det disse tingene jeg dras tilbake til.

Kan virkelig hjernen overreagere så voldsomt? På så gamle minner?

Nå er jeg også veldig redd for å bli strippet fast i ambulanse eller få på håndjern. Ikke akkurat noe man opplever til vanlig, men...

Anonymkode: 67c80...282

Skrevet

Opplever mye av det samme, men kan ikke huske å ha opplevd noe som skal ha trigget dette for meg. Jeg trodde kanskje det var normalt å reagere sånn, men tydeligvis ikke 😅 

Jeg tåler generelt veldig dårlig å ikke ha kontroll på når og hvordan jeg skal bevege meg. Om jeg skal ha høyhalset genser på meg, så tør jeg ikke ta den på meg med mindre noen andre er like ved og kan "redde meg" om jeg setter meg fast.. 

Anonymkode: 8e33f...af8

Skrevet

Sånn har jeg det også! Klarer ikke å ha kjæresten tett innpå meg, føler meg kvalt og kan få panikk. Det samme gjelder ved skjerf eller mye klær osv. Egentlig aldri tenkt noe over det, det kan da ikke være så unormalt?

Anonymkode: 18f1b...bd1

Skrevet

Nei, jeg ser heller ikke på det som «unormalt». Men det hadde vært enkelt å forklare det som klaustrofobi. Men da er det kanskje ikke det.

 

TS

Anonymkode: 67c80...282

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...