Gode tips til hvordan man introduserer ny kjærest til ungene

[Tigresse]

Hei! 

Jeg er for tiden singel, men begynner å sondere terrenget etter en ny partner. Jeg har to barn, på 8 og 18. Jeg og min eks deler 50:50 på minstemann. 

Jeg ønsker at den dagen jeg eventuelt finner en mann som jeg blir seriøs med, og innleder et forhold med, skal introduseres for ungene på en «skånsom» måte. Ikke gå fort fort frem osv.

Jeg er i separasjonstiden enda, men signerer skilsmissen om ikke så lenge. Min tanke er at jeg *ikke* introduserer noen nye før skilsmisse  er på plass, i alle fall. 

Hvordan introduserte dere ny kjærest for ungene som fungerte bra? 

Hvor tidlig introduserte dere den nye kjæresten? 

Hvordan gikk dere frem når dere skulle flytte sammen?

 

Tar også i mot tips til hva som fungerte dårlig! 🤔

[AnonymBruker]

Bare å introdusere som venn. IKKE kline og tafse foran barna før man evn flytter sammen og forholdet har blitt såpass seriøst at man VET det blir langvarig. Da kan man si at Einar skal flytte inn for mamma og Einar har blitt så glad i hverandre at de har blitt kjærester og at de kommer til å være mye mer med Einar fremover og kan se på han som en pappa nr 2

Anonymkode: c5302...7ec

[AnonymBruker]

På 9.9.2018 den 12.03, AnonymBruker skrev:

Bare å introdusere som venn. IKKE kline og tafse foran barna før man evn flytter sammen og forholdet har blitt såpass seriøst at man VET det blir langvarig. Da kan man si at Einar skal flytte inn for mamma og Einar har blitt så glad i hverandre at de har blitt kjærester og at de kommer til å være mye mer med Einar fremover og kan se på han som en pappa nr 2

Anonymkode: c5302...7ec

Barna til TS er 8 og 18... selvfølgelig er de ikke dumme så det er ingen grunn til å gå rundt grøten. Helt merkelig om man skal vente et par år til man flytter sammen før en viser følelser ovenfor hverandre. Klining og overdreven "tafsing" gjør man vel uansett når man er alene.

Til TS: Jeg tror det er like mange måter å gjøre dette på som det finnes barn og foreldre. Men jeg leste et sted der barnepsykologer råder til å vente x antall md etter at man har flyttet fra hverandre med å introdusere noen ny. Men det er avhengig av hvor gamle barna er også og naturligvis hvordan de takler skilsmissen.

Jeg var selv skilsmissebarn og opplevde mine foreldre introdusere meg for nye kjærester alt for ofte, så når jeg skulle introduseres for min kjærestes barn på 6, 7 og 18 år ville jeg også gjøre det riktig.

Da vi var sikre på at vi var i et forhold vi ville bygge videre på møtte jeg barna. Først den eldste. Vi gikk ut og spiste og hadde det veldig hyggelig! Et par uker senere møtte jeg de minste og da hadde de hørt så mye om meg at de rett og slett ba om å få møte meg, så jeg kom hjem til de og spiste middag. 

Det hele ble veldig vellykket. Han hadde vært skilt i 2 år da vi møttes. 

 

Anonymkode: 9e1b8...386

[Offshore82]

Tenk på barna ! Den riktige mannen forstår det godt.

[AnonymBruker]

 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var selv skilsmissebarn og opplevde mine foreldre introdusere meg for nye kjærester alt for ofte, så når jeg skulle introduseres for min kjærestes barn på 6, 7 og 18 år ville jeg også gjøre det riktig.

Da vi var sikre på at vi var i et forhold vi ville bygge videre på møtte jeg barna. Først den eldste. Vi gikk ut og spiste og hadde det veldig hyggelig! Et par uker senere møtte jeg de minste og da hadde de hørt så mye om meg at de rett og slett ba om å få møte meg, så jeg kom hjem til de og spiste middag. 

Det hele ble veldig vellykket. Han hadde vært skilt i 2 år da vi møttes. 

 

Anonymkode: 9e1b8...386

Dette. Perfekt eksempel på det jeg tenkte å formulere som svar. Hadde bare alle vært så gjennomtenkte.

Anonymkode: 7c0d1...00e

[AnonymBruker]

Kan legge til hva som fungerte dårlig for meg som barn, endte opp i et svært betent forhold med min stefar.

- å bli introdusert til han tidlig (husker ikke hvor tidlig, men ikke mer enn noen mnd), og som "venn". Jeg var vel 12 år, men naiv nok til å tro at han faktisk var en venn, husker jeg trodde han var en barndomsvenn. Den løgnen var sår.

- å føle at avgjørelser ble tatt over mitt hode. Hvilken middager han skulle være med på, hvilke ferier, ikke minst når han skulle flytte inn. Tipper jeg hadde levd fint med alt bare jeg fikk en følelse av medbestemmelse. Et lite "Hva synes du om at Erik kommer til middag i dag?"

- å føle at jeg var i veien for flørting og sex. Dette var vel noe jeg bare kunne ense på denne tiden, men som jeg så klart da jeg tenkte tilbake noen år senere. En stikkende følelse av at det eneste de ville var at jeg skulle gå ut og spille fotball.

Når jeg leser dette ser det ut som min mor er fullstendig idiot, men det er hun ikke. Det var et klassiske tilfelle av blind av kjærlighet og kan sikkert skje mange. Passer bare så jævlig dårlig midt oppi en skilsmisse.

Anonymkode: 7c0d1...00e

[skruf]

Jeg ventet i ca 6mnd før kjæresten min (som jeg fortsatt er sammen med, og gift med) fikk møte jenta som da var 6 år. 

Presenterte han ikke som kjæreste, men som en venn. Han kom innom på besøk først, såklart aldri overnatting når hun var hjemme. Heller ikke noe kosing og klemming. Etterhvert så spiste han middag med oss, og vi fant på ting sammen med jentungen; som f.eks kino, fisketurer, fjellturer. Rett og slett hang mye sammen. 

Var litt koselig egentlig, for etter noen måneder så sa hun til meg at hun trodde han var forelska i meg og hun sa til han at hun trodde jeg var forelska i han. Da vi sa til henne at vi var blitt kjærester så var hun innmari fornøyd med å ha spleiset oss sammen, en liten Kirsten giftekniv 😄 Nå er hun voksen og tror fortsatt det er hennes fortjeneste at vi ble kjærester den gangen for mange år siden

Edit;

Jeg hadde vært singel i mange år før jeg møtte han som jeg i dag er gift med. 

Endret 11. september 2018 av skruf

[AnonymBruker]

Sondere terrenget etter ny partner allerede, og fortsatt ikke skilt? 

Hva med å faktisk ta seg god tid i utgangspunktet, hvorfor er det viktig å ha ny partner med en gang?

Her gikk det i hvert fall tre-fire år før jeg hadde ny seriøs kjæreste etter brudd med barnets far. Datet litt innimellom der, men ingenting barnet visste om. De fleste har godt av noen år hvor man fokuserer på seg selv og barnet, finner frem til en ny hverdag, og lar barnet få venne seg til situasjonen som skilsmissebarn.

Da jeg omsider fikk meg kjæreste, kom han egentlig veldig tilfeldig inn i livet mitt. Han ble gradvis introdusert for barnet, og det hele gikk veldig fint.

Anonymkode: e46f2...39a

[Tigresse]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sondere terrenget etter ny partner allerede, og fortsatt ikke skilt? 

Hva med å faktisk ta seg god tid i utgangspunktet, hvorfor er det viktig å ha ny partner med en gang?

Her gikk det i hvert fall tre-fire år før jeg hadde ny seriøs kjæreste etter brudd med barnets far. Datet litt innimellom der, men ingenting barnet visste om. De fleste har godt av noen år hvor man fokuserer på seg selv og barnet, finner frem til en ny hverdag, og lar barnet få venne seg til situasjonen som skilsmissebarn.

Da jeg omsider fikk meg kjæreste, kom han egentlig veldig tilfeldig inn i livet mitt. Han ble gradvis introdusert for barnet, og det hele gikk veldig fint.

Anonymkode: e46f2...39a

Jeg er separert ja, og ikke så lenge til skilsmissen. Å kommentere at jeg enda ikke er skilt er en ganske unødvendig og moraliserende kommentar. Jeg spør jo om dette fordi jeg *ikke* har tenkt å gi meg i kast inn i et forhold. Spesielt med tanke på at det er unger i bildet.

Sondere terrenget/markedet betyr jo ikke at jeg *må* ha meg en kjærest her og nå. Det må ha vært din egen konklusjon.

 

Når folk føler seg klar for et forhold vil garantert være individuelt. For min del døde forholdet et par år før jeg samlet mot til meg og gikk. Jeg gikk fra en voldelig mann, og har *ikke* dårlig samvittighet å begynne å se etter en ny mann og bruke god tid på det. Om jeg finner han i år, eller om ti år spiller ingen rolle. At du brukte flere år på å finne en ny mann, er bra for deg. Men ikke sammenlign din situasjon med min. Det var heller ikke spørsmålet mitt. 

Spørsmålet er hvordan man best mulig kan introdusere en ny partner *den dagen* jeg har en.

Jeg har ikke vært på markedet på over 20 år. Alt fungerer annerledes siden den gang! Bare å forstå seg på nettdating er jo et kapittel for seg selv. 

[Tigresse]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan legge til hva som fungerte dårlig for meg som barn, endte opp i et svært betent forhold med min stefar.

- å bli introdusert til han tidlig (husker ikke hvor tidlig, men ikke mer enn noen mnd), og som "venn". Jeg var vel 12 år, men naiv nok til å tro at han faktisk var en venn, husker jeg trodde han var en barndomsvenn. Den løgnen var sår.

- å føle at avgjørelser ble tatt over mitt hode. Hvilken middager han skulle være med på, hvilke ferier, ikke minst når han skulle flytte inn. Tipper jeg hadde levd fint med alt bare jeg fikk en følelse av medbestemmelse. Et lite "Hva synes du om at Erik kommer til middag i dag?"

- å føle at jeg var i veien for flørting og sex. Dette var vel noe jeg bare kunne ense på denne tiden, men som jeg så klart da jeg tenkte tilbake noen år senere. En stikkende følelse av at det eneste de ville var at jeg skulle gå ut og spille fotball.

Når jeg leser dette ser det ut som min mor er fullstendig idiot, men det er hun ikke. Det var et klassiske tilfelle av blind av kjærlighet og kan sikkert skje mange. Passer bare så jævlig dårlig midt oppi en skilsmisse.

Anonymkode: 7c0d1...00e

*Dette* er akkurat som å lese om min eks. Og grunnen til at jeg spør om tips til den dagen jeg eventuelt finner meg en partner.

Rent bortsett fra at min eks dro nydama i hus to uker etter at jeg flytta ut, og presenterte henne for ungene dagen etterpå... 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan legge til hva som fungerte dårlig for meg som barn, endte opp i et svært betent forhold med min stefar.

- å bli introdusert til han tidlig (husker ikke hvor tidlig, men ikke mer enn noen mnd), og som "venn". Jeg var vel 12 år, men naiv nok til å tro at han faktisk var en venn, husker jeg trodde han var en barndomsvenn. Den løgnen var sår.

- å føle at avgjørelser ble tatt over mitt hode. Hvilken middager han skulle være med på, hvilke ferier, ikke minst når han skulle flytte inn. Tipper jeg hadde levd fint med alt bare jeg fikk en følelse av medbestemmelse. Et lite "Hva synes du om at Erik kommer til middag i dag?"

- å føle at jeg var i veien for flørting og sex. Dette var vel noe jeg bare kunne ense på denne tiden, men som jeg så klart da jeg tenkte tilbake noen år senere. En stikkende følelse av at det eneste de ville var at jeg skulle gå ut og spille fotball.

Når jeg leser dette ser det ut som min mor er fullstendig idiot, men det er hun ikke. Det var et klassiske tilfelle av blind av kjærlighet og kan sikkert skje mange. Passer bare så jævlig dårlig midt oppi en skilsmisse.

Anonymkode: 7c0d1...00e

Ikke Ts, men her var det en del fine tips/ tanker å ha i bakhodet. Takk 🙂

Anonymkode: 79422...f7d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Sondere terrenget etter ny partner allerede, og fortsatt ikke skilt? 

Hva med å faktisk ta seg god tid i utgangspunktet, hvorfor er det viktig å ha ny partner med en gang?

Her gikk det i hvert fall tre-fire år før jeg hadde ny seriøs kjæreste etter brudd med barnets far. Datet litt innimellom der, men ingenting barnet visste om. De fleste har godt av noen år hvor man fokuserer på seg selv og barnet, finner frem til en ny hverdag, og lar barnet få venne seg til situasjonen som skilsmissebarn.

Da jeg omsider fikk meg kjæreste, kom han egentlig veldig tilfeldig inn i livet mitt. Han ble gradvis introdusert for barnet, og det hele gikk veldig fint.

Anonymkode: e46f2...39a

Tullete kommentar. Du vet overhode ingenting om TS og hennes tidligere ekteskap og forhold, og du har definitivt ikke noe med når TS har lyst å date igjen.

Anonymkode: 9e1b8...386

[AnonymBruker]

Mitt råd er som de over: Bruk god tid, og vær sikker på at forholdet er seriøst og varig før du introduserer han til barna. Jeg var sammen med en mann som uforvarende "datt inn i huset" på besøk alt for fort, og det var en kjempetabbe. Skal aldri risikere det igjen med noen. Det er veldig viktig å ikke rushe det, men gi tid for barnet å venne seg til og akseptere den nye mannen. Jo eldre barnet er jo lengre tid bruker barnet på å akseptere han. Jeg har bestemt meg for at hvis jeg kommer i et forhold igjen så skal jeg holde han langt unna sønnen min til jeg kjenner han godt og har vært sammen i en lang periode først, så jeg vet at denne mannen kan jeg stå inne for som partner videre, og at vi satser på en framtid sammen. Husk at du kan gjøre uopprettelig skade på den relasjonen barnet får til den nye mannen hvis det skjer for fort og på feil måte. For meg endte det med brudd fordi det ikke fungerte med mitt og barn og denne mannen. Men det var også andre problemer mellom oss, så det var ikke bare dette som førte til et brudd. Likevel var det nærmest uutholdelig til slutt å fortsette å ha han på besøk når sønnen min virkelig hatet han. Så vær føre var og husk at du har hovedansvaret for hvordan denne prosessen skal foregå!

 

Anonymkode: 8a56c...09e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mitt råd er som de over: Bruk god tid, og vær sikker på at forholdet er seriøst og varig før du introduserer han til barna. Jeg var sammen med en mann som uforvarende "datt inn i huset" på besøk alt for fort, og det var en kjempetabbe. Skal aldri risikere det igjen med noen. Det er veldig viktig å ikke rushe det, men gi tid for barnet å venne seg til og akseptere den nye mannen. Jo eldre barnet er jo lengre tid bruker barnet på å akseptere han. Jeg har bestemt meg for at hvis jeg kommer i et forhold igjen så skal jeg holde han langt unna sønnen min til jeg kjenner han godt og har vært sammen i en lang periode først, så jeg vet at denne mannen kan jeg stå inne for som partner videre, og at vi satser på en framtid sammen. Husk at du kan gjøre uopprettelig skade på den relasjonen barnet får til den nye mannen hvis det skjer for fort og på feil måte. For meg endte det med brudd fordi det ikke fungerte med mitt og barn og denne mannen. Men det var også andre problemer mellom oss, så det var ikke bare dette som førte til et brudd. Likevel var det nærmest uutholdelig til slutt å fortsette å ha han på besøk når sønnen min virkelig hatet han. Så vær føre var og husk at du har hovedansvaret for hvordan denne prosessen skal foregå!

 

Anonymkode: 8a56c...09e

Jeg er enig i mye av det du skriver og det er viktig å tenke på barnet! Jeg vil likevel legge til en erfaring som den parten som skal introduseres, at man skal selvfølgelig være sikker på at dette er et forhold som er seriøst. Samtidig vet man aldri hvordan ting blir i fremtiden og man kan aldri være sikker på hvor lenge et forhold vil vare.

Poenget mitt er at som den som skal introduseres for barna, kan det også føles "sårt" og litt vanskelig om den som har barna skal være SÅ sikker på absolutt alt før de introduseres, at tiden blir veldig lang og den andre parten etter hvert begynner å lure på om barneforeldren faktisk er så usikker på forholdet at man ikke vil introdusere barna. Det legger etter hvert en liten demper på alt det også, så derfor må man finne en god balanse og ivareta både barne og kjæresten.

Anonymkode: 9e1b8...386

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan legge til hva som fungerte dårlig for meg som barn, endte opp i et svært betent forhold med min stefar.

- å bli introdusert til han tidlig (husker ikke hvor tidlig, men ikke mer enn noen mnd), og som "venn". Jeg var vel 12 år, men naiv nok til å tro at han faktisk var en venn, husker jeg trodde han var en barndomsvenn. Den løgnen var sår.

- å føle at avgjørelser ble tatt over mitt hode. Hvilken middager han skulle være med på, hvilke ferier, ikke minst når han skulle flytte inn. Tipper jeg hadde levd fint med alt bare jeg fikk en følelse av medbestemmelse. Et lite "Hva synes du om at Erik kommer til middag i dag?"

- å føle at jeg var i veien for flørting og sex. Dette var vel noe jeg bare kunne ense på denne tiden, men som jeg så klart da jeg tenkte tilbake noen år senere. En stikkende følelse av at det eneste de ville var at jeg skulle gå ut og spille fotball.

Når jeg leser dette ser det ut som min mor er fullstendig idiot, men det er hun ikke. Det var et klassiske tilfelle av blind av kjærlighet og kan sikkert skje mange. Passer bare så jævlig dårlig midt oppi en skilsmisse.

Anonymkode: 7c0d1...00e

Huff, kjenner meg dessverre litt igjen her. Blind forelskelse er som en rus MEN det gikk bra likevel.

Vi hadde begge barn som fra fem til åtte. Første møte mellom barna og oss var på fotballkamp. Vi havnet "tilfeldigvis" ved siden av hverandre. Neste gang var vi på en stor lekepark med mye folk og vi satt igjen tilfeldig sammen på en benk. Ungene fant hverandre på lekeplassen. Mine barn og jeg skulle på bondegårdsbesøk dagen etter og det ville alle ungene gjerne være med på. Så ble det kafebesøk, fisking osv osv Vi ble veldig raskt en familie. Etter et halvt å flyttet vi sammen.

Som jeg sa gikk det bra på tross av at det gikk raskt og vi har nå vært sammen i over 15 år. Og vi har det bra sammen alle sammen 

Anonymkode: c2d30...747